Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 1018.
Død 28.04.1076.

    Konge av Skåne 1042 - 1047.
    Konge av Danmark 1043 (1047) - 1076.

"

    Sven var sønn til Ulv jarl, men angis oftest med sin mors navn, Estrid, som var datter til danekongen Sven Tjugeskjegg.

    Han hadde blitt oppdratt i England, hvor Knud den Store nærmest hadde holdt ham som gissel for hans far Ulv, mens denne var stattholder i Danmark. Senere hadde han vært i Sverige hvor hans mor eide mye gods og gjorde tjeneste hos Anund Jakob i tolv år. Svend hadde derfor slekt og venner i både Danmark, Sverige og England. Han var også velhavende, men hadde ikke evne til å skape et parti som kunne støtte ham i hans arvekrav etter Hardeknud. Denne hadde utnevnt ham til jarl over Jylland

    Svend oppsøkte kong Magnus den Gode på møtestedet ved Göta elv og lovet ham troskap. Til gjengjeld innsatte Magnus Svend som jarl over Danmark, slik hans far Ulv i sin tid hadde vært.

    Hans ekteskapelige forhold er meget uklare. Usikre kilder angir at han ha vært gift tre ganger, med en svensk slektning som erkebisp Adalbert av Bremen tvang ham til å skille seg fra, med en Gunhild eller Gyda, og med en Thora. Gyda kjennes kun fra Adam av Bremens beretning, hvor hun kalles Svend Estridssons «rettmessige dronning». Om dette er riktig, eller om hun kun har vært kongens frille, vites ikke. Adam forteller også at hun ble drept med gift av en av Svends friller ved navn Thora.
    En usikker kilde (islandske "Eriks saga") hevdet at Rannveig Tordsdatter d.y. av Aurland, sønnedatter til Rannveig Tordsdatter d.e. var mor til kong Eriks datter, Ingerid, gift med Olav Kyrre, men dette er lite trolig.
    Svend synes ikke å ha etterlatt seg "ekte" sønner.
    Fra Dansk biografisk Lexikon (oversatt):
  «Svend ble gift flere ganger. En av konene hans, Gyda, ble forgiftet av frillen Thora, en annen var nevnte Gunhild; en tredje var Thora, enke etter Harald Hårdråde og datter til lendmanden Thorberg Arnesen. Svend hadde med Gunhild en sønn Svend, som døde ung; hans andre ekteskap var barnløse, mens han med forskjellige kvinner hadde et stort antall uekte barn.»

    Fra Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga:
  «22. Svein het en mann, sønn til Ulv jarl, som var sønn til Torgils Sprakalegg. Sveins mor var Astrid, datter til kong Svein Tjugeskjegg. Hun var søster til Knut den mektige på farssiden og til sveakongen Olav Eiriksson på morssiden; deres mor var dronning Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste. Svein Ulvsson hadde da lenge holdt seg hos sveakongene, frendene sine, helt siden Ulv jarl, hans far, falt, slik som det er fortalt i Knut den gamles saga at han lot drepe Ulv jarl, sin måg, i Roskilde; derfor hadde Svein ikke vært i Danmark siden. Svein Ulvsson var en framifrå vakker mann; han var stor og sterk, en stor idrettsmann, ordhag og veltalende. Alle som kjente ham, sa at han hadde alle de egenskaper som pryder en god høvding. Svein Ulvsson kom til kong Magnus da han lå i Götaelv som før er skrevet. Kongen tok vel imot ham. Det var mange som talte hans sak, for Svein var en vennesæl mann. Han tale også selv sin sak for kongen, fagert og ordhagt, og det ble til det at Svein gikk i tjeneste hos kong Magnus og ble hans mann. Siden talte kongen og Svein om mange ting i enrom.»

    Sommeren 1047 hadde Magnus et rideuhell, han falt av hesten og slo hodet mot en trestubbe. Han forsto at han ikke skulle overleve, og kalte Harald Hardråde til seg. Han uttalte så som sin siste vilje at Svend skulle arve Danmark etter ham, og at Harald skulle nøye seg med Norge.

    De skånske bønder sluttet seg straks til Svend og hyldet ham som konge. På Sjelland ble han utropt på Isøre Ting og på Viborg Ting ga også Torkil Gøse ham navn av konge. Svend beholdt deretter tronen så lenge han levde.

    Svend ga den danske kirke en fast organisasjon og innsatte biskoper i Ribe, Viborg, Aarhus og Vestervig (Børglum). Om hans dødsår har det hersket uenighet. 1

"

T. v. Svend Estridsson, kalkmaleri fra 1500-tallet på gravsøyle i Roskilde domkirke, Oppe t. h. Mynt slått til Swend II Estridsson av Danmark, ca 1050 Nede t. h. Svend Estridssons kranium, kopi fra avstøpning, Nationalmuseet i København (Foto: Orf3us) (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Svend II Estridsson den Yngre (* ca. 1018 - † 28.04.1076) var konge av Danmark i tidsrommet 1047 - 1076.
    Han var sønn til jarl Ulf Torgilsson av Skåne og Estrid Margarete Svendsdatter, datter til kong Svend Tjugeskjegg (dansk: Svend Tveskæg) og halvsøster til Knud den Store.

    Han etterfulgte den norske kongen Magnus Olavsson den Gode, som hersker over det danske riket. I henhold til Adam av Bremen ble han også kalt "Svend den yngre" i sin samtid. Engelske kilder kaller ham for Sweyn.

    Strid med Norge.
    Kong Magnus Olavsson gjorde Svend til jarl av Danmark, og Svend deltok i 1042 sammen med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevnet den beryktede Jomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder med jorda. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg inn under den norske kongen. Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.
    Etter at Svends lojalitet mot Magnus opphørte lot han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt til Sverige hvor Svend gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, som en farlig motstander.
    Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svend Estridsson og sammen herjet de omkring i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halve riket mot fred. Harald fikk det som han ville og overlot Svend til seg selv som da ble isolert. Han gikk på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfulgte ham over Sjælland. Ulykken skjedde da Magnus red omkull og blir dødelig såret.
    På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svend skulle arve Danmark. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svend kåret til Danmarks konger. Kong Harald Hardråde var meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som ble ødelagt ved brann. Svend Estridsson flyktet derimot aldri mer fra Danmark.
    Våren 1062 ble slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svend hadde mønstret en flåte på 300 skip, dobbelt så stor som Harald Hardrådes flåte. Overlegen styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slue og harde norske krigerkongen. Ifølge Snorre Sturlasson gikk Harald Hardråde av med seieren, og trodde at Svend var blant de falne, men Svend hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svend, som ikke ble gjenkjent, ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru: "Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!" Svend svarte da: "Feig er han ikke, men han er ikke seierrik".
    Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen var halt.
    Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vendte seg deretter mot England, men døde i slaget ved Stamford Bridge i 1066.
    Etter Haralds død mente Svend at forliket mellom Danmark og Norge var brutt, og sendte ut en hær mot Haralds sønner, Magnus og Olav Kyrre. Nordmennene ønsket imidlertid forlik, og det ble satt fortsatt fred mellom rikene. Olav Kyrre ble dessuten gift med Svends datter, Ingerid.

    Forgjeves forsøk på å vinne England.
    Med trusselen fra Norge fjernet og med Danmark i ryggen vendte også Svend Estridsson sin oppmerksomhet mot England, hvor hans onkel Knud hadde vært konge, og gjorde krav på den engelske kronen. Han allierte seg med Edgar Ætheling da han forsøkte å gjenerobre England fra "Vilhelm Bastarden", også kalt Vilhelm Erobreren. Etter å ha erobret den plagede byen York aksepterte Svend betaling fra Vilhelm for å forlate England. Med pengene overga han Edgar som dro i eksil i Skottland. Den angelsaksiske England var da helt og holdent blitt normannisk.

    Danmark inn i middelalderen.
    Svend bygget opp et solid grunnlag for den danske kongemakten, blant annet i et nært samarbeid med kirken og korrespondanse med Den hellige stol. Som med hans samtidige, Olav Kyrre av Norge, synes det som om Svend kunne lese og skrive, og han er selv kilde til mye av vår kunnskap om Danmark på 800- og 900-tallet ved at han fortalte om historien til sine forfedre til historikeren Adam av Bremen en gang omkring år 1070.
    Adam skrev at han ble "meget vennlig mottatt" ved sitt besøk. Framfor alt fremholder han Svends interesse for kristendommens utbredelse og påpeker at "misjonen blant Nordens folk fikk gjennom kong Svends medvirkning en betydelig større og lykkeligere framgang". Kongen "sendte sine egne klerker for preke i hele Sverige og i nordmennenes land samt på øyene i denne delen av verden."
    Svend Estridsson organiserte Danmark, som på dette tidspunkt omfattet Jylland, Slesvig, Fyn, Sjælland, Øyene, Skåne og Halland. Danske historikere betrakter ham som den danske konge som brakte Danmark fra vikingtiden og inn i middelalderen. Svend ønsket et godt forhold til kirken. Han forsøkte å helgenkåre sin oldefar, Harald Blåtann, og sendte sin sønn Magnus til Roma for å få ham salvet og innviet som tronfølger, men til hans skuffelse døde sønnen på reisen.

    Forholdet til Sverige.
    Forholdet mellom Danmark og Sverige synes å ha vært godt. I kampene mot Norge fikk Svend stadig svensk støtte. Det finnes også opplysninger om at en grensesetting mellom begge rikene kom i stand. Det skal ha vært Svend og den svenske kongen Emund den Gamle som kom overens om dette. Seks menn fra hvert land skal ha gått gjennom villmarken i grenseområdene og reist seks grensesteiner. Senere forskning har derimot betvilt disse nedtegnelsene. Det kan neppe ha vært nødvendig å stake ut en grense på denne tid da bebyggelsen i Skåne, Småland og Västergötland ble skilt med utstrakt villmark.

    En nasjonal kirke.
    Svend og Roskildes biskop, Vilhelm, ønsket en nasjonal kirke som var uavhengig av det tyske erkebispesete i Hamburg-Bremen. I 1073 ble pave Gregor VII utnevnt og han søkte allierte mot den tysk-romerske keiser, blant for å begrense keiserens muligheter til å utnevne geistlige i sine embeter. Paven var derfor imøtekommende for Svends ønsker, men den danske kongen dør før hans planer ble realisert. Dødsfallet skjedde 28.04.1076. Svend ble gravlagt i Roskilde domkirke.

    Mange barn.
    I Roskildekrøniken fra 1130-tallet står det at Svend Estridsson "avlet sønner og døtre med adskillige kvinner". Han hadde giftet seg med svenskekongen Anund Jakobs datter Gunhild Anundsdatter, men slektskapet mellom ektefellene var så nært at det var imot kirkens regler. Hamburgs erkebiskop Adalbert krevde skilsmisse, hvilket Svend måtte gå med på, og holdt seg deretter med den ene elskerinnen etter den andre i løpet av resten av sitt liv. Med disse fikk han omkring 19 barn, kanskje fler, både sønner og døtre, og for de fleste er moren ukjent. Hele fem av sønnene rakk å bli konger av Danmark: Harald Hen, Knud den Hellige, Olav Hunger, Erik Eiegod og Nils I. Enda en sønn, Svend Korsfarer vant stort ry for sin modige kamp mot tyrkerne i det første korstoget.
    I Adams historie om Emund den Gamle, og hvordan Emund sendte Adalvard den Eldre fra erkestiftet Hamburg-Bremen, fortelles også hvor de på veien hjem etter å ha passert "bergstraktene i Sverige" kom til en "helgenlik" dronning Gunhild, som hadde blitt skilt fra danenes konge da de var i for nær slekt, og at hun nå levde utenfor Danmark og viet seg til fromme gjerninger. Dette har blitt tolket som at Anund Jakobs enke giftet om seg med Svend Estridsson, men ifølge Hans Gillingstam er dette feilaktig.

    Svend hadde barna (minst):
Knud Magnus.
Harald III Hen av Danmark (* 1041 - † 1080), gift med Margrete Asbjørnsdatter.
Knud IV den Hellige av Danmark (* ca. 1043 - † 1086), gift med Adele av Flandern.
Olav I Hunger av Danmark (* ca. 1050 - † 1095), gift med Ingegjerd, datter til Harald Hardråde.
Erik I Ejegod av Danmark (* ca. 1055 - † 1103), gift med Bodil Thrugotsddatter.
Svend Tronkreveren († 1104).
Ulf (Ubbe) († etter 1104).
Benedikt († 1086).
Bjørn († 1100), hertug av Nordalbingien fra 1099.
Niels I av Danmark (* ca. 1064-65 - † 1134), gift 1. gang med Margret Fredskolla,
                                                                             gift 2. gang med Ulvhild Håkonsdatter.
Sigrid († 1066), gift med prins Gottschalk.
Ingerid († 1093), gift med Olav III Kyrre av Norge.
Svend Korsfareren († 1097), gift med Florina, datter til Odo I av Burgund.
Thorgils.
Sigurd, døde i krig mot venderne.
Guttorm.
Eymund (Ømund).
Gunhild (Helene).
Ragnhild, gift med Svein Aslaksson.

    Svend Estridsson levninger ble murt inn i søyle i Roskilde domkirke. I 1911 ble graven åpnet og skjelettet undersøkt. Det viste at han var en høy mann som var kraftig bygd og som hadde en "uregelbunden og vaggende gange" når han gikk da hans venstre hofte ikke var like godt utviklet som hans høyre.
    Etternavnet Estridsson er svært uvanlig da det er et matronymikon, det vil si navn etter moren. Dette trolig fordi Svends far, Ulf Torgilsson, ikke var konge, mens moren Estrid var datter til den tidligere kongen Svein Tjugeskjegg, som Svein trolig var oppkalt etter. Svend var altså av kongeætt på morssiden, og derfor ble morens navn viktigere enn farens. Svend kalles imidlertid også Svein Ulvsson i flere kilder, blant annet bruker Snorre patronymet når han nevner Svein i Heimskringla.» 2