Niels I Svendsson den Gamle av Danmark
1064?-1134
Konge.
ff
Ulv Torgilsson Jarl. Født omkring 988. Død 1027 i Roskilde. Jarl. |
fm
Estrid Margarete Svendsdatter. Født før 1005. Død mellom 1057 og 1073. Prinsesse. |
||
f
Svend II Estridsson av Danmark. Født omkring 1018. Død 28.04.1076. Konge. |
|||
Gift |
Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige.
Dronning.
Død omkring 1130. |
Konge.
Født omkring 1064.
Død 25.06.1134.
Konge av Danmark 1104 - 1134.
Da etterretninger om kong Erik I Ejegods død på Kypros i 1103 forelå, samlet rikets
høvdinger seg ved Isøre og valgte den femte av Svend II Estridssons frillesønner, Niels, til
konge på bekostning av Eriks sønn og stedfortreder, Harald Kesja.
Sammen med erkebiskop Asser fortsatte Niels dyrkelsen av Knud II den Hellige og
styrket samarbeidet med kirken i en slik grad, at paven i et brev til den polske konge fremholdt
forholdet mellem konge og kirke i Danmark som et eksempel til etterfølgelse. Det behaget
naturligvis også paven at Niels som den første kalte sig «konge af Guds nåde».
I de første år av Niels' regjeringstid synes fredelige forhold for en gangs skyld å ha
vært fremherskende, men etterhvert som de mange sønnene vokste opp, ble det strid om
tronfølgen.
Harald Kesja hadde allerede vært ute etter tronstolen, men det var rivaliseringen
mellem Niels' sønn, Magnus, og Erik I Ejegods sønn, Knud Lavard, som ble skjebnesvanger. I
motsetning til så mange andre kongesønner kunne Knud Lavard skryte med å være født
innenfor et ekteskap velsignet av kirken.
Kong Niels satt Knud Lavard til å vokte Jyllands sydgrense mot stadig hyppigere
vendiske angrep. Man sa, at Knud, som fikk tittel av hertug og hederstilnavnet Lavard [herre,
fra gammelengelsk hláford, senere Lord], var en god mann for slesvigerne. Kjøpmennene i
byen Slesvig, som hadde avløst Hedeby som handelsby og som ble nedbrent af Harald
Hårdråde omkring 1050, valgte Knud til deres skytsherre.
Knud ble først oppfostret hos den mektige sjellandske Hvideslekten og senere av
sachserhertugen Lothar, som ble tysk konge i 1125. Det var da også som Lothars vasal at
Knud, etter å ha slått venderne i 1129, ble hersker over Wagrien, et slaviskt område i
nåværende Øst-Holstein.
Niels sønn, Magnus, oppfattet nå Knud som en sterk konkurrent til å etterfølge sin
etter hvert aldrende far. I begynnelsen av januar 1131 tok Knud imot en innbydelse til et
vennskapelig møte med sin fetter i Haraldsted skog utenfor Ringsted, og den 7. januar, dagen
efter helligtrekongers dag ble Knud myrdet av Magnus.
Slike snikmord var ikke uvanlige i den tids oppgjør mellom kongsemner, men drapet
på Knud Lavard kom ikke desto mindre til å spille en avgjørende rolle for de neste 25 års
maktkamper, som tok form av en uavbrutt borgerkrig. Dertil kom det at Knud Lavards søn,
Valdemar, som gikk seierrik ut av borgerkrigen, i 1170 fikk helgenforklart Knud for derved å
understreke Erik Ejegods etterkommeres guddommelige rett til kongemakten.
Mordet førte til åpen kamp mellom Niels og Magnus på den ene side og Knuds
halvbror Erik Emune på den annen. Han var Erik Ejegods frillesøn, og ble i 1131 hyldet som
konge av skåningene og noe senere av jydene. Dessuten blandet den tyske konge seg inn
og krevde gjengjeldelse for mordet på sin vasal. Og i 1134, etter at Lothar var blitt
keiserkronet
av pave Innocens II, som med et pennestrøk opphevet den danske kirkes selvstendighet og
la den inn under Hamburg, måtte Magnus krype til korset, på sin fars vegne anerkjenne Lothar
som sin overherre og motta kongekronen av keiseren. Et vesentlig argument for denne
kapitulation var at Lothars hær hadde rykket helt frem til Dannevirke.
Den danske konge hadde blitt den tyske keisers vasal. Asser, som hittil hadde støttet
Niels, ble naturligvis oppbrakt over å ha mistet sitt erkesetes makt til åndsfrenden i Hamburg
og sluttet seg til Erik Emune i kampen mot Niels og Magnus. Det samme gjorde
Hvideslekten.
2. pinsedag, den 04.06.1134, kom det til et stort slag ved Fodevig utenfor Lund i
Skåne mellom Erik Emunes og Assers tropper på den ene side og troppene til Niels og
Magnus på den annen. Slaget endte med et totalt nederlag for Niels og Magnus. Blandt de
drepte var Magnus og fem biskoper som hadde tatt den gamle konges parti. Niels unnkom
med nød og neppe til Jylland, hvorfra han senere flyktet til Slesvig by, muligens ikke det mest
velvalgte sted, for kjøpmennene dér var om noen Knud Lavard tro. Borgerne hevnet da også
deres kjære verneherre ved å drepe Niels den 25.06.1134.
Snorre Sturlasson: Magnussønnenes saga:
«24. Danekongen Nikolas, sønn til Svein Ulvsson, ble siden gift med Margret
Ingesdatter, som før hadde vært gift med Magnus Berrføtt. Hennes sønn med Nikolas het
Magnus den sterke. Kong Nikolas sendte bud til kong Sigurd Jorsalfar og ba at han skulle gi
ham folk og hjelp fra sitt rike for å fare sammen med kong Nikolas øst til Småland i Sveariket
og kristne folket der; for de som bodde der, holdt ikke kristenkommen, enda noen hadde tatt
ved kristendommen. På den tiden var mange folk hedninger omkring i Sveariket, og mange
var bare dårlig kristnet; for det var noen av kongene da som kastet kristendommen og holdt
ved lag blotene, så som Blotsvein og siden Eirik den årsæle gjorde. ...»
Niels ble begravet i Slesvig domkirke.
1