Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 960.
Død 03.02.1014 i Gainsborough.

    Svend var
Konge av Danmark ca. 985 - 1014 og
Konge av England 1013 - 1014.

"

Svend Tjugeskjegg fører tilsyn med engelskmennene som betaler danegeld til Svend og hans menn. (Malt av den danske kunstneren Lorenz Frølich på 1880-tallet. En meget liten del av en 37 meter lang frise laget for Frederiksborg slott i Hillerød, Danmark. (Wikipedia).

    Svend var leder av en sterk opposisjon mot sin far, kong Harald, mot slutten av dennes levetid. Så vidt man kan se, var denne opposisjon grunnet på at Danmark, ved innførelsen av kristendommen under kong Harald, hadde kommet sterkt under innflytelse av erkebispsetet i Bremen. De ønsket også å gjenoppta vikingtokter til England i stor stil. Omkring 986 kom spenningen til brudd. Kong Harald ble jaget fra Danmark og døde i Jumne (Jomsborg i Vengland), hvoretter Svend ble konge.

    Ifølge noen primærkilder, bl.a. Snorre, var Svend også gift med Sigrid Storråde (960 - 1020), datter til Skoglar-Toste. Sigrid skulle være enke etter Erik VII Segersäll av Sverige og mor til Estrid. Andre primærkilder oppgir at denne enken var en polsk prinsesse. Gunhild av Polen er også nevnt lenge etter det angivelige giftemålet med Sigrid. Flere forskere har derfor vært av den mening at Sigrid var en oppdiktet person, og at Gunhld var Svends eneste hustru.

    Det er 2 kvinner som står sentralt i forholdet til de 2 samtidige kongene, Erik Segersäll av Sverige og Svend Tjugeskjegg av Danmark. Det samtidige kildematerialet er magert, men det virker som om man i dag har kommet fram til følgende:
    Sigrid Toftesdatter Storråde var datter til Tofte Skoglar, en mektig bonde og viking fra Götaland. Hun var først gift med Erik Segelsäll, og senere med Svend Tjugeskjegg.
    Swietoslawa (trolig identisk med Snorres "Gunhild av Venden") var datter til hertug Mieszko av Polen. Hun var gift med Svend Tjugeskjegg (og ikke med Erik Segersäll, hverken før eller senere).

    Svend Tjugeskjegg hadde minst 8 barn og det råder usikkerhet om hvilke barn han hadde henholdsvis med Swietoslawa av Polen i sitt 1. ekteskap, og med Sigrid Storråde i sitt 2. ekteskap,
    Det er trolig av Swietoslawa i sitt ekteskap med Svend Tjugeskjegg hadde barna:
Gyda Svendsdatter (* 980), gift med Eirik Håkonsson Ladejarl.
Harald († 1018), konge av Danmark.
Knud I den Mektige (* ca. 995 - † 1035), konge av Danmark.
Gunhild
Santslaue, nonne i England.
    Sigrid Storråde hadde i sitt 1. ekteskap med Erik Segersäll barna:
Oluf Skötkonung (* 980 - † 1021-22), konge av Sverige.
Holmfrid av Sverige, trolig, alternativt datter til Oluf Skötkonung.
    I sitt 2. ekteskap med Svend Tjugeskjegg er det trolig at Sigrid Storråde hadde datteren:
Estrid (* før 1005 - † 1074), gift 1. gang med Ulf Torgilsson, 2. gang med Rikard II av Normandie.     Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
  «34. Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip, og sa at han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark.
    Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjel Høye var brødre til Sigvalde. Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for jomsvikingene, og bror hans som het Sigurd; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue. Sigvalde jarl hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden. Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på dette, sa Sigvalde, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til døde, og derfor ga han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyra, datter til Harald og søster til kong Svein; begge skulle få ha hver sitt rike, og det skulle være fred mellom landene. Så dro kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, sin kone. Sønnene deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.»
  «91. Svein Tjugeskjegg, danekonge, var gift med Gunnhild, datter til Burislav venderkonge. Men ved den tid det er fortalt om her foran, hendte det at Gunnhild ble syk og døde. Og litt senere ble kong Svein gift med Sigrid Storråde, datter til Skoglar-Toste og mor til sveakongen Olav Svenske. Med mågskapen kom det stort vennskap mellom kongene og mellom dem og Eirik Håkonsson jarl.»

    Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
  «130. Knut den mektige, som noen kaller Knut den gamle, var konge både over England og over Danevelde på den tiden. Knut den mektige var sønn til Svein Tjugeskjegg Haraldsson. Hans ætt hadde rådd over Danmark i lange tider. Harald (Blåtann) Gormsson, farfar til Knut, hadde tatt Norge etter Harald Gunnhildssons fall og hadde tatt skatter derfra og satt Håkon jarl den mektige til å styre landet. Svein danekonge, sønn til Harald, hadde også rådd over Norge og hadde satt Eirik Håkonsson jarl til å styre landet. ...»

    Ethelred II «den Rådville» var konge av England fra 978 til 1016. På hans tid ble England hjemsøkt av den senere norske kongen Olav Tryggvasson og andre vikinger, og Ethelred måtte flere ganger ut med svære pengesummer til dem. Angrepene ble fortsatt av Olavs våpenbror, Svein Tjugeskjegg, og engelskmennene måtte på ny kjøpe seg fri for vikingenes herjinger. Pengene som skulle til, ble innkrevet som skatt, den såkalte «danegeld».

    Men i 1002 gikk den uberegnelige Ethelred til det grusomme og troløse skritt å la alle dansker i den angelsaksiske delen av England drepe. Grunnen var et rykte om at danskene pønsket på å rydde ham selv og hele hans ætt av veien. Da tok Svend en forferdelig hevn ved år etter år å sette i gang plyndringstog som ble fulgt av nye utpressinger. Sammen med ham kom også den senere norske kongen Olav Haraldsson, som etter sin død fikk navnet Olav «den Hellige». Til slutt måtte Ethelred flykte ut av landet, og Svend lot seg utrope til konge av England. 1

"

Svend Tjugeskjegg og jomsvikingene ved begravelsen til Harald Blåtand. framstilt av illustratøren Lorenz Frølich omkring 1883-1886 som dekor på Frederiksborg slott i Danmark, inspirert av Bayeux-teppet fra 1000-tallet (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia (modifisert):
  «Svend Tjugeskjegg (norrønt: Svendn tjúguskegg; dansk: Svend Tveskæg (* ca. 960 - † 03.02.1014) var konge av Danmark i tiden 986-1014 og konge av England fra slutten av 1013 og til sin død i 1014. Han hevdet også overherredømme over Norge 1000-1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.
    Mot slutten av 986 eller tidlig i 987 gjorde Svend opprør mot sin far, kong Harald Blåtann, og erobret kongetronen i Danmark. Harald ble fordrevet i landflyktighet og døde kort tid etter i november 986 eller 987. Sammen med Olav Tryggvasson herjet Svend fra 994 flere ganger England med store vikingflåter, og de tvang kong Æthelred II til å betale store pengesummer i "danegeld". Senere sluttet Svend seg til Olavs fiender og deltok i slaget ved Svolder hvor Olav ble drept. Svend kunne deretter konsentrere seg om å angripe England, og i 1013 erobret han hele landet. Han ble den første danske konge av England etter flere års anstrengelser, men døde noen uker senere.

    Bakgrunn.
    Viktige kilder om Svends liv er "Den angelsaksiske krønike" (hvor hans navn staves "Swegen"), Adam av Bremens "Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum" fra 1100-tallet, og Snorre Sturlasons "Heimskringla" (sagaene om de norske kongene) fra 1200-tallet. Motstridende redegjørelser om Svends senere liv forekommer også i "Encomium Emmæ Reginæ", en latinsk "encomium" (lovtale) av hans sønn Knud på vegne av hans dronning Emma av Normandie, sammen med "Chronicon ex chronicis" av Florence av Worcester, en annen forfatter fra 1000-tallet.
    På dansk blir han kalt for Svend Tveskæg og på engelsk Sweyn Forkbeard. Tilnavnet "Tjugeskjegg", som brukes i Heimskringla, kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Det kommer fra det norrøne ordet tjúgu-skegg på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en høygaffel. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.»

"

Mynt med Svein Tjugeskjegg, preget i 995; dette er en av de tidligste kjente myntene med latinsk inskripsjon som ble framstilt i Skandinavia, basert på angelsaksiske modeller og gjort av en angelsaksisk myntsmed (obv.: ZVEN REX AD DENER «Svein, konge av [eller blant] danene», rev.: GOD-WINE M-AN D-NER «Godwin, myntsmed blant danene») (Wikipedia).

  «Svend preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: "Zven, Rex ad Dener", som kan oversettes til "Svend, konge av danene". Svends far, Harald Blåtann, var den første regjerende konge i Skandinavia som ble døpt og aksepterte kristendom i sitt rike en gang tidlig eller på midten av 960-tallet. I henhold til Adam av Bremen ble Svend døpt og gitt det kristne navnet "Otto" (til ære for den tyske kongen Otto I). Kildene er motstridende når hans mor skal identifiseres. Adam av Bremen identifiserer henne som "Gunhild", men en del moderne forskere har kommet fram til navnet Tove fra vestlige Vendland. Svend selv giftet seg med en kvinne som er vanskelig å identifisere med nøyaktighet da kildene er motstridende. Hun var enke etter Erik Segersäll, konge av Sverige, og Snorre Sturlason hevder blant annet at hun het Sigrid Storråde, men i strid med seg selv sier han et annet sted at Svend var gift med med Gunhild av Vendland, datter til Buleslav av Polen. Andre, i samsvar med sistnevnte, omtaler henne som en søster til hertug Boleslaw I av Polen. Moderne forskning har gitt henne navnet Swietoslawa, konstruert ut fra navnet til en av hennes døtre, Santslaue.

    Opprør mot Harald Blåtann.
    Harald Blåtann fikk sønnen Svend med en kvinne ved navn Gunhild, eller eventuelt med en annen kvinne, også kalt Gunhild, men som moderne forskning har identifisert som Tove. I noen gamle kilder opptrer Svend som en illegitim sønn til Harald Blåtann og at han ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen Palnatoke, jarl av Jomsborg. Selv om det ikke er bevist, har det blitt hevdet at Svend ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag. Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen. Det eneste vi vet med sikkerhet er at Svend kom på tronen etter farens død i 986 eller 987.
    Snorre Sturlasson skriver i Heimskringla at Svend ville ha halvparten av kongemakten, noe Harald Blåtann nektet. Svend gikk da til strid sammen med Jomsvikingene til hans fosterfar Palnatoke mot faren. Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svend ble dermed likevel konge.
    Den tyske kirkehistorikeren Adam av Bremen var sterkt kritisk til Svend og hevder i verket "Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum" fra siste halvdelen av 1000-tallet at Svend ble avsatt av den svenske kongen Erik Segersäll som deretter styrte Danmark inntil han døde i 994 eller 995. Dette blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde. Historikerne mener at Svend regjerte samtidig med Olof Skötkonung, som Svend var alliert med mot Olav Tryggvasson. Olof var videre den første konge av det som motsvarer hele Sverige, unntatt Skåne, mens Erik Segersäll styrte en region omkring Uppsala. Adams skrifter kan leses i lys av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en helgenkandidat, i motsetningen til sønnen Svend som han hevdet var en hedning. Det siste kan gjerne være riktig, da det store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.
    Ifølge Adam ble Svend straffet av Gud for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død. For dette måtte han tilbringe "fjorten år" som landsforvist. Dette er nok en bibelsk referanse fra en kristen forfatter. Adam skriver at Svend ble avskydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i Skottland. Den skotske kongen var øyensynlig kjent i det kristne Europa som hedning og morder. Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svend hørte til blant hedninger og deres like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.

    Religion.
    Om Svend var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen. Svend selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikk han førte. Han vervet prester og biskoper fra England framfor fra erkebispedømmet i Bremen. Det kan være årsaken til Adam av Bremens tilsynelatende fiendtlighet i hans nedtegnelser. Tallrike konverterte prester av dansk opprinnelse fra "Danelagen" levde i England mens Svend hadde få forbindelser til Tyskland eller prester derfra. Som følge av den angelsaksiske kirkelige innflytelse i hans rike kunne han avvise erkebiskopen av Hamburg-Bremen. Da tyske biskoper var en integrert del av den sekulære staten, kan Svends forkjærlighet for, og begunstigelse av, den angelsaksiske kirke ha vært politisk begrunnet. Han søkte å forhindre enhver trussel mot sin uavhengighet fra tyske konger.
    Svend Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at om erkebiskopen av Hamburg- Bremen fikk fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren Otto III ikke være langt unna. Hans slaviske naboer i sørøst, arvefiendene slaverne, var allerede underlagt Det tysk-romerske rike. Svend hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.

    Striden med Norge.
    Såvel før som etter at Svend ble konge herjet han i viking. I begynnelsen var han også alliert med norske Olav Tryggvasson i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.
    I henhold til Snorre Sturlason var det Svend Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i 986 for få den norske herskeren Håkon Jarl avsatt og drept. I slaget som sto i Hjørungavåg gikk danskene på et tungt nederlag den første gang Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet mot Danmark i krig.
    Den danske hæren var forsterket med de fryktede jomsvikingene, ledet av Sigvald Jarl, høvding av Jomsborg etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svend ble tatt til fange av Sigvald, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen Boleslaus den Tapre. Nødtvungent gikk Svend med på avtalen. Sigvald Jarl var allerede gift med Boleslaus' datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svend ble gift med Gunhild, en annen av Boleslaus' døtre, og Boleslaus selv ble gift med Tyra Haraldsdatter, Svend søster. Med Gunhild fikk Svend sønnene Harald Svendsson og Knud Svendsson.
    I Norge ble Olav Tryggvasson konge i 995 etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvert imot. I henhold til Olav Tryggvassons saga forsøkte han å fri til den svenske adelskvinnen Sigrid Storråde, men da hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne "en hedensk hund". I Polen satt Svends søster, Tyra Haraldsdatter, og mislikte sterkt at hun var blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg var "hedning". Hun flyktet derfra til Norge hvor møtte Olav Tryggvasson og sørget for å gifte seg med ham.
    I Danmark fikk Svend Tjugeskjegg høre at avtalen med den polske kongen hadde blitt brutt og at søsteren i tillegg hadde gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svend hadde i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egget Sigrid Svend Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med hans søster "uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke dine foreldre ha funnet seg i." I Norge drev Tyra med sitt eget renkespill og egget kong Olav ved å håne ham med at han ikke turde stille opp mot Svend Tjugeskjegg. Olav ble rasende, rustet til leidang og sa: "Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svend. Og om vi to møtes, da skal han vike."
    Den personlige striden mellom Svend og Olav som ble framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet ble uansett at Olav Tryggvasson i år 1000 falt i slaget ved Svolder. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon Jarl, Eirik Håkonsson. Han hadde blitt gift med datteren til Svend, Gyda Svendsdatter, og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svend. Eirik oppnådde det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt var underlagt kong Svend.
    Snorre nevner for øvrig at Svends første hustru, Gunhild av Polen, ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde. Det er nok feil, for andre kilder vitner om at Gunhild dro til Vendland eller Polen og ble der til Svend døde i 1014 og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sine sønner. Med Sigrid fikk Svend datteren Estrid Svendsdatter som senere ble gift med Ulf Thorgilsson Jarl.»

"

T.v. Svend (Suanus rex) invaderer England i1013 (detalj fra miniatyr fra 1200-tallet. T.h. Svend cyning (konge), utsnitt fra C-versjon av Den angelsaksiske krønike (Wikipedia).

  «Invasjon av England.
    "Chronica Joannis Wallingford" (eller Krøniken til John av Wallingford), framstilt i tidsrommet ca 1225-1250, har nedtegnet Svends deltagelse i angrep mot England i tiden 1002-1005, 1006-1007, og 1009-1012, motivert delvis som hevn for massakrene på Sankt Brictiusdagen av daner og norrøne folk i England 13.11.1002. Massakrene ble beordret av Æthelred II i 1002 som et desperat grep mot indre trusler, men i henhold til en veldokumentert tradisjon var Svends søster, Gunhild, en av ofrene da hun sammen med andre søkte inn i en kirke i Oxford som ble brent ned. I henhold til historikerne Frank Stenton (1971) og Mike Ashley (1998) er det høyst sannsynlig at Svends invasjon var motivert av hevn for dette. Niels Lund (1986) argumenterer at det var underordnet og at den fremste motivasjonen antagelig var muligheten for utbytte.
    Svend drev krigføring i Wessex og East Anglia i 1003-1004. Han kommanderte danske ressurser fra Jylland, Skåne og øyene omkring. Han var forbundet med lederne i Jomsborg og den svenske kongen var hans allierte. Han hadde likevel ikke nok mannskap til å erobre hele England, men trengte lengre inn i innlandet enn noen gang tidligere. Det første året hadde den normanniske "reeve" (høytstående myndighetsperson) tilhørende dronning Emma av Normandie forrådt den befestede byen Exeter til danene, og de kunne deretter herje over Wessex så langt som til Wilton og Salisbury før de vendte seg mot kysten. I 1004 gikk de land i East Anglia og herjet Norwich. For å unngå videre katastrofer gikk stormennene i området inn i fredsforhandlinger, og underveis i disse forlot hæren skipene og tok seg over landet for å angripe Thetford. Dagen etter møtte de motstand av en hær raskt samlet av den ledende høvdingen i området, Ulfkell Snilling (etternavnet har betydning "tapper"). Angelsakserne tapte slaget, men danene fikk så store tap at de kun ble reddet fra katastrofe ved at Ulfkells ordre om å ødelegge danenes skip ikke ble utført. En ustrekt hungersnød i 1005, tvang Svend til å seile tilbake til Danmark.
    Ytterligere angrep kom sommeren 1006 hvor danene okkupert havnebyen Sandwich og herjet bredt i sørøst og unngikk å gå i kamp med en styrke som ble utkalt fra hele Wessex. Om høsten trakk de seg tilbake til øya Isle of Wight, og midt på vinteren dro hæren ut på et angrep gjennom Hampshire og Berkshire til Reading, og deretter krysset den over til Wallingford. Ved dette tidspunkt var de omtrent 95 km fra kysten. I stedet for å ta seg tilbake til skipene dro de i en dristig stor bue langs Ridgeway, en oldtidsvei, beskrevet som Storbritannias eldste vei, stoppet for å angripe Cuckhamsley Knob som ligger langs veien, og beseiret den lokale militsen i nærheten av Avebury. Deretter dro de forbi Winchester og til kysten. Tidlig i det nye året mottok de danegeld på 36 000 pund for å forlate England, noe de også gjorde.
    Det gikk to år før det kom nye angrep, men i 1009 kom en hær som antagelig var den største etter at Æthelred II hadde blitt konge. Den første var ledet av Torkjell Høge, bror til Sigvald Jarl, høvding av Jomsborg, og venn til Svend gjennom mange år. Den andre og største delen var ledet av Torkjells bror Hemming og av en annen høvding ved navn Eilaf, hvis bror Ulf Torgilsson Svend senere lot gifte seg med sin datter Estrid, og således ble i slekt med den gamle danske kongehuset. I løpet av de første seks månedene gjorde de ikke mer enn å herje og plyndre de områdene som allerede hadde vært herjet av deres forgjengere, men folket i Canterbury og i østlige Kent overrakte dem 3000 pund for å kjøpe seg fred. London holdt stand, men Oxford ble brent ned. Våren 1010 forlot flåten kysten av Kent og gikk i land i East Anglia hvor Ulfkell Snilling ledet forsvaret. I en hard kamp ble angelsakserne slått tilbake. En kronikør som det påfølgende året hevdet at danene hadde herjet hele eller deler av femten grevskap i de seksten månedene siden de kom til landet. Det er uklart hva som skjedde i løpet av våren og sommeren, men i september ble Canterbury tatt og erkebiskop Ælfheath tatt til fange. Det ble betalt 48 000 pund for fred, men danene krevde ytterligere penger for Ælfheath, noe han nektet å betale. For dette ble han brutalt drept, noe som opprørte Torkjell Høge, som det ble sagt hadde tilbudt alt sitt bytte, unntatt sitt skip, for erkebiskopens liv, men forgjeves. Denne hendelsen kan forklare det bemerkelsesverdige faktum at Torkjell gikk i tjeneste hos Æthelred med 45 skip mens resten av den danske hæren seilte hjem.
    Historikeren Simon Keynes mener det er usikkert om Svend støttet de siste invasjonene, men "uansett hva som er tilfelle, han var rask til å utnytte det sammenbrudd som Torkjells hær hadde forårsaket." Sammenbruddet i det angelsaksiske forsvaret sammen med de store materielle tapene i årene mellom 1009 og 1012 hadde utvilsomt ført til et tap av moral og tap av tillit til kong Æthelred i alle samfunnslag. Svend hadde samlet enorme summer "danegjeld" gjennom tidligere angrep i England, og det gjorde ham i stand til å rekruttere en stor hær. I 1013 ble han rapportert personlig å lede sine styrker i en fullskalig invasjon av England, muligens også motivert av raseri over sin gamle venn Torkjells "forræderi" ved å gå i tjeneste hos fienden.»

"

Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt år 912. Området til de fem burgher er markert i innrammet hvitt. (Wikipedia).

  «Den nær samtidige Peterborough-krøniken (en del av Den angelsaksiske krønike) hevdet at:
  "før august måned kom kong Svend med sin flåte til Sandwich. Han dro meget raskt mot East Anglia og inn i munningen av Humber, og deretter oppover langs Trent til han kom til Gainsborough. Jarl Uchtred og hele Northumbria bøyde seg raskt for ham, det samme gjorde folket i kongeriket Lindsey, deretter folkene i de fem "burgher" (dvs. de fem festningsbyene innenfor det danskdominerte området Mercia). Han ble gitt gisler fra hver "shire" (tilsvarende syssel). Da han forsto at alle folkene hadde underkastet seg ham, krevde han at hans hær skulle bli gitt forsyninger og hester. Han dro sør med hoveddelen av invasjonshæren, men en del av den, foruten gislene, var [i Gainsborough] med hans sønn Knud. Etter at han kom over på Watling Street, dro de til Oxford, og byborgerne bøyde seg snart for ham og ga ham gisler. Derfra dro de til Winchester, og folket der gjorde det samme, deretter [dro hæren] østover til London."
    London hadde klart å stå imot Svends angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svend Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Æthelred II flyktet til Normandie mot slutten av 1013. Med tillatelse fra Witenagemot, "rådet for de vise menn", underkastet London seg og overga byen til Svend, og han ble erklært som konge første juledag.

    Konge av England.
    Svend hadde sitt hovedkvarter i Gainsborough i Lincolnshire og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over Northumbria før han døde den 03.02.1014 i grevskapet Lincoln etter å ha styrt England i kun fem uker, angivelig døde han av slag. Man vet ikke når han ble født, men det antas at han var i femtiårene da han døde.
    Svend Tjugeskjeggs lik ble balsamert i et kloster i England i 1014. Han skal ha blitt begravet i katedralen York Minster, men ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i Roskilde domkirke. Det er også mulig at Svend ble begravet i Lund domkirke. Her ble det foretatt arkeologiske utgravinger i 1980-årene, og man fant spor etter en eldre trekirke fra omkring 990. I denne ble det funnet en tom grav, og det er mulig at Svends lik ble begravet i denne kirken, for så å bli overført til den senere steinkirken som ble bygget rundt 1030.
    I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Svendsson. I England erklærte den danske hæren sin troskap til hans yngre sønn Knud som konge. Men i mellomtiden hadde Æthelred kommet tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at "alt var tilgitt". Han samlet en hær som marsjerte nordover. Den unge og uerfarne Knud valgte å ikke møte hæren i kamp og seilte til Danmark. Han kom tilbake året etter og gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk.
    Moderne forskere har spekulert i om Svend kan ha dødd av Brugadas syndrom, en arvelig hjertefeil.

    Svend hadde minst åtte barn med Gunhild av Vendland (Swietoslawa) og/eller Sigrid Storråde:
Harald II av Danmark
Knud den Mektige.
Gyda.
Gunhild.
Santslaue, nonne i England.
Tyra.
Estrid.
Navnløs datter.» 2