Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 930.
Død mellom 985 og 987 i Jomsborg.

    Konge av Danmark ca. 958 - ca. 986.

    En runesten i Vissing kirke gir viktige opplysninger om Harald som ikke kjennes fra andre kilder: «Tove, Mistivojs datter, Harald den Godes, Gorms sønns kone, lot gjøre dette minnesmerke etter sin mor.» Denne innstrift forteller at Harald var gift med venderkongen Mistivojs datter, og at han har hatt sin svigermor boende ikke langt fra Jelling. Dessuten får vi et eksempel på samtidens gunstige dom over Harald, han kalles «den Gode».

    Harald var forøvrig gift flere ganger. Adam av Bremen nevner at da kongen ble kristnet, gjorde hans dronning Gunhild det også. Saxo nevner kun at Harald hadde vært gift med Gyrid, en søster til Styrbjørn, hun kjennes imidlertid ikke fra andre kilder. Som hans barn nevnes Svend Tjugeskjegg hvis kristne navn var Otto, oppkalt etter den tyske keiser, Håkon som anla en koloni i Semland, datteren Tyra som først ble gift med Styrbjørn og senere med Olav Trygvesson, og til sist datteren Gunhild som ble gift i England.

    De sikre opplysninger om Harald er ikke mange. Han nevnes første gang i 936, da erkebiskop Unni av Bremen gjorde en misjonsreise til Norden, og takket være Harald fikk adgang til å predike evangeliet på de danske øyer. Ved dette tidspunkt levde ennå kong Gorm, men ved hans død tok Harald riket i arv. Hvorvidt han spilte en rolle ved fordrirvelsen av den svenske fyrsteslekt fra Sønderjylland ca. 940 vet man ikke. Likeledes er det uklart hvordan forholdet mellom Harald og den tyske keisermakt formet seg i de nærmest følgende år. Muligens gjorde man fra tysk side gjeldende krav på overhøyhet over Danmark basert på den seier som kong Henrik i 934 vant over Gnupa. Når det i 948 nevnes bisper i Slesvig, Ribe og Århus, byer som var underlagt Bremen, kan innvielsen av disse neppe ha funnet sted uten den tyske keisers medvirkning. Av et brev utstedt av Otto I 26.06.965, fremgår da også at han har følt seg berettiget til å gi de danske bispedømmenes kirker immunitet. Likevel savner vi ethvert vitnesbyrd om at kong Harald skulle ha følt seg som en avhengig fyrste, som måtte utrede skatt, stille mannskap til keiserens disposisjon osv.

    Harald lot seg døpe ca. 960 og bygde Trefoldighetskirken i Roskilde. Det nevnte keiserbrev er sikkert utstedt kort etter at kong Harald ble døpt.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
  «9. ... Like etter denne samtalen talte Gull-Harald (sønn til Knud Gormsson og brorsønn til kong Harald Blåtann) med kong Harald, mens det var mange stormenn til stede, venner til begge to. Da krevde Gull-Harald av kong Harald at han skulle skifte riket og gi ham halvparten, slik som han hadde byrd og ætt til der i Danevelde. Kong Harald ble fælt harm for dette kravet; han sa at ingen mann hadde krevd av kong Gorm, far hans, at han skulle bli halvkonge i Daneveldet, og heller ikke av far hans, Horda-Knut eller av Sigurd Orm-i-Øye eller av Ragnar Lodbrok. Han ble så vill og vred at det ikke var råd å snakke til ham.»

    (Mogens Bugge oppgir i «Våre forfedre» at Harald var gift med Gyrid Olavsdatter som døde ca. 987. Hun var datter til Olav Björnsson, bror til kong Erik VII Segersäll. -->> Feil!)

    Dansk Biografisk Leksikon og Bent og Vidar Billing Hansen i «Rosensverdslektens forfedre» oppgir at han først var gift med Gunhild og annen gang med Tove Mistivojsdatter.

    Harald ble drept i 980 av sin egen sønn Svend Tjugeskjegg og dennes fosterfar, Palna-Toke. 1

"

Harald Blåtand, kalkmaleri fra 1500-tallet i Roskilde Domkirke, Sjælland, Danmark (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Harald Gormsson Blåtann (norrønt Haraldr blátönn) (* ca. 930 kanskje i Jelling, dødsdag tradisjonelt angitt som 1. november 985, 986 eller 987) regnes som Danmarks første reelle konge, som med utgangspunkt i en mindre region ble konge over hele det som i dag er Danmark. Harald Blåtann er også den første danske konge som trår ut av sagnkongenes halvmørke og blir en historisk person dokumentert i skrift og stein. Mens danskekongen måtte underkaste seg den tysk-romerske keiseren i sør forsøkte han selv å underkaste seg norske herskere i nord. Et maktmiddel for å oppnå dette var å innføre kristendommen som offisiell religion.

    Harald Blåtann på stein.
    Harald Blåtann ble født en gang omkring 930 som sønn til kong Gorm den Gamle, konge over Jylland, og Tyra Danebod. Harald døde i 986 etter å ha styrt Danmark fra omkring 958 og hevdet også delvis overherredømme over et så utstrakt og selvstendig land som Norge i en viss tid fra 970. Ifølge Snorres Olav Tryggvassons saga kom Harald Blåtann til Tønsberg med 600 skip og ble tatt til konge i Viken.»

"

Harald Blåtands runesten - den store Jellingsten (tekstsiden), som også kaldes "Danmarks Dåbsattest". (Nationalmuséet i København - «Jellingprojektet»).

  «Harald Blåtanns biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. På norrønt står det:
      "Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft
         kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina.
        sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk
        nuruiak auk tani karthi kristna."
      (Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter
        Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant
        seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.)

    Hva som menes med "vant seg hele Danmark og Norge" er omstridt. Noen har tolket det slik at Danmark var splittet mellom flere småkonger, og at Harald Blåtann samlet det meste av Danmark under sin autoritet slik Harald Hårfagre hadde gjort i Norge. Det kan også bety at han gjenerobret det sydlige Jylland som muligens hadde vært under tysk kontroll i en periode.
    Hans krav om å være konge over Norge skal ikke overdrives. Det strakte seg stort sett til at stormennene i Viken og rundt Oslofjorden sendte gaver for å beholde en viss form for uavhengighet. Etter at Harald Gråfell var død var det ingen reell autoritet i Norge før Håkon Jarl markerte seg. Harald Blåtann forsøkte å hevde sin autoritet over Norge, men det store invasjonsforsøket endte i et storslått nederlag i Hjørungavåg. Det var første gang Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet overfor Danmark i krig. Snorre Sturlason skriver i Heimskringla at "Håkon Jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer skatt til danekongen."»

"

Harald Blåtand døpes av Poppo Munken (Relief i Kamdrup kirke datert ca 1200) (Wikipedia).

  «Underkastet kristendommen.
    Harald Blåtann er kjent som mannen som lot seg kristne etter et sagnaktig møte med munken Poppo som etter sigende bar jernbyrd for å overbevise kongen om Kristi makt. Sagnet er neppe historisk. Harald kan like gjerne ha vært kristen hele sitt voksne liv, noe som ikke kan dokumenteres, og selve den offisielle "kristning" av Danmark skjedde helt eller delvis av politiske årsaker. Dels fratok den det kristne tysk-romerske keiserrike en god begrunnelse for å angripe og undertvinge seg Danmark, og dels kan Harald meget vel ha sett at fremtiden lå i å slutte seg til det kristne Europa.»

"

Den store runestenen er av lys grå granittgneis med et rødfarget fargespill. Den har, av naturens hånd, tre sider som brukes til en tekstside og to bildesider. Runeskriptet er velkjent, men motivene representerte noe nytt i Norden. Inskripsjonen er i horisontale linjer, og de to bildesidene minner om spredningen i en bok. Menneskeskikkelsen, som lenge ble tolket som et portrett av kongen selv, er den eldste kjente skildringen av Kristus på korset eller kanskje rettere Kristus i livets tre i dette landet. (Nationalmuséet i København - «Jellingprojektet»).

  «Selv om Harald Blåtanns forgjengere aksepterte kristendommen etter press fra den frankiske, karolinske kongen i 826 var før-kristen hedenskap overveiende dominerende blant danskene og de øvrige nordboerne i minst to hundreår til. Haralds mor kan ha gitt ham spor av kristendommen til tross for at Gorm den Gamle var tilhenger av gammel tids sed og skikk. Da Harald konverterte omkring år 965 fikk han gravhaugene på Jelling omgjort til kristne monumenter til ære for sine foreldre, Gorm og Tyra. Runesteinene på Jelling har blitt sagt å være monument over Haralds nye religion og et bilde på kristendommens militære seier, men mer sannsynlig er de å betrakte som en overgang til og et bindeledd mellom det gamle og det nye. Utsmykningen viser en Kristuslignende figur med utstrakte armer omslynget av greinlignende bånd, men kan også tolkes som en Odin-figur som ofrer seg selv til seg selv i treet. Jellingsteinene kan således romme to tanker samtidig.
    Den kristne religionen ble uansett stadig mer integrert hos danene som lå nærmere Europa enn Norge og Sverige. Selv enkelte av stormennene ble omvendt og bispeseter ble etablert, som i Slesvig, Ribe og Århus. Det første dokumenterte misjonsforsøk ble gjort av den engelske misjonæren Willibord tidlig på 700-tallet. Forsøket var mislykket, men etter sigende fikk Willibord med seg 30 unge dansker tilbake til England, sannsynligvis for å utdanne dem til prester. Andre forsøk ble gjort etter denne tid som også stort sett mislyktes. I 845 herjet danene byen Hamburg hvor Ansgar, Hamburgs biskop, oppholdt seg. Som et indirekte resultat ble Ansgars erstatning at han fikk det rikere bispesetet i Bremen som ble slått sammen med Hamburg.
    Det var ikke før i 935 at kristne misjonærer hadde et større gjennombrudd i Danmark. På denne tiden fikk Unni, erkebiskopen av Hamburg-Bremen, tillatelse av Harald Blåtann til å preke over hele Danmark selv om han ennå ikke hadde blitt konge. Så tidlig som i 948 ble bispeseter etablert av tyske misjonærbiskoper i Hedeby, Ribe og Århus. Harald Blåtann ble døpt mellom 960 og 965 på linje med andre europeiske konger, med unntak av de øvrige nordiske kongene.
    Den betydning tyske misjonærer hadde i omstillingen, foruten den luftige idéen om et tysk-romersk storrike, fikk Otto I den Store til å kreve at Harald Blåtann anerkjente ham som "advocatus" eller øverste beskytter av den danske kirke, og til og med som overkonge over Danmark. Da informasjonen kom til danskekongen i 973 om at keiser Otto I var død utnyttet han øyeblikket ved å foreta et raskt hærtokt ned i Tyskland, men ble ettertrykkelig slått og han måtte trekke seg tilbake. Året etter kom tyskerne nordover, erobret Hedeby og Danevirke og besatte Sønderjylland. Årbøkene sier at tyskerne hadde mye motgang, men danene sendte ut fredsfølere da inntrengerne kom så langt nord som til Limfjorden, og da keiseren selv kom til området "vant han en stor seier". Det betydde sannsynligvis at han aksepterte danenes fredsforslag som mest av alt var hans eget ultimatum. Harald Blåtann var tvunget til å akseptere både fred og kristen dåp. Fra da av gikk en dansk manns frie valg av religion tapt og hedenskapen tapte stadig mer grunn.
    Bispesetet i Odense ble etablert i 980 og det hellige offerstedet Vejle i Jylland ble forlatt. Kong Harald flyttet kongsgården til Roskilde og reiste en trekirke forbeholdt Den hellige treenighet. Kirker ble bygget på mange steder under kong Haralds regjering der tyske og noen danske prester prekte.
    Harald Blåtann bidro aktivt til å spre kristendommen. Den norske jarlen på Lade i Trøndelag, Håkon Sigurdsson, som hadde vært i Danmark og kjempet på dansk side mot tyskerne ble tvunget til å ta med seg tyske prester hjem til Norge. I henhold til Snorre satt en svært motvillig Håkon Jarl dem på land så snart han hadde kommet ut av syne, seilte videre og brøt all kontakt med den kristne danske kongen.»

"

Danevirke (i rött) på Carta Marina från 1500-talet (Wikipedia).

  «Forsvarsanlegget Danmark.
    Gorm den Gamles invasjon av Friesland i 934 blandet ham inn i en krig med den tyske keiseren og etter å ha blitt beseiret ble Gorm tvunget til å gjenreise de kirkene han hadde revet og tillate kristne fri adgang til riket. Gorm døde året etter og Harald ble konge. Biskop Unni fra Bremen prekte i Jylland og fikk den unge kongen til å lytte, men ikke til å la seg døpe. Harald søkte å holde tyskerne ute av riket ved å forsterke forsvarsmuren "Danevirke", en serie av festningsvoller og festninger som eksisterte helt til siste halvdel av 1800-tallet.
    I løpet av sin tid satt Harald i gang reisningen av runesteinene på Jelling, men også andre prosjekt som festningsverk på fem strategiske steder, de såkalte Trelleborgene: Trelleborg på Sjælland, Nonnebakken på Fyn, Fyrkat sentralt i Jylland, Aggersborg i nærheten av Limfjorden og Trelleborg i nærheten av byen med samme navn i Skåne. Alle de fem festningene hadde samme form: perfekte sirkler med åpninger på fire sider, lik et solkors som delte sirkelen i fire områder med store langhus i kvadratiske mønstre. En sjette Trelleborg er lokalisert i Borgeby i Skåne. Den har samme form og har blitt datert tilbake til omkring år 1000 og kan derfor ha blitt bygget av Harald Blåtann.
    Harald Blåtann bygde også den eldste kjente broen i sørlige Skandinavia, kjent som Ravningebroen ved Ravninge og som var fem meter bred og 760 meter lang.

    Harald Blåtann som konge.
    Med sin hustru (ukjent hvilken av hans mulige hustruer, Adam av Bremen angir at det var Gunhild) fikk Harald sønnen Svend som ble døpt sammen med resten av familien. I tillegg til navnet Svend fikk sønnen også navnet til den tysk-romerske keiseren, Otto, et navn Svein Tjugeskjegg tilsynelatende aldri brukte.
    Med absolutt autoritet i Danmark kunne Harald Blåtann også vende oppmerksomheten ut over landets grenser. Han kom gjentatte ganger Rikard I av Normandie til hjelp (i årene 945 og 963). Han tok også Harald Hårfagres sønnesønn Harald Gråfell under sin beskyttelse i dennes kamp om den norske kongetronen, men sviktet ham igjen senere som en del av det taktiske spillet med å spille ulike aktører ut mot hverandre. Ved å sette opp en felle for Harald Gråfell i 970 som gjorde at ham ble drept, satset Harald Blåtann i stedet på Håkon Jarl, som hadde vært med på å forsvare Daneveldet mot tyskerne. Det viste seg at Håkon Jarl var en langt sluere hersker enn danskekongen hadde regnet med, og jarlen ristet av seg båndene til Danmark straks han hadde kommet til makten.
    De norrøne kongesagaene, spesielt de av Snorre Sturlasson, framstilte Harald Blåtann i et negativt lys. Han ble tilsynelatende to ganger tvunget til å underkaste seg den svenske vikinghøvdingen Styrbjørn den Sterke; først ved å måtte gi Styrbjørn en flåte med skip og menn, og sin datter Tyra Haraldsdatter, og dernest å måtte å gi Styrbjørn flere skip. Styrbjørn Sterke seilte nord til Uppsala i Sverige for å ta den svenske tronen med makt fra kong Erik Segersäll, men da brøt Harald Blåtann sitt troskapsløfte, flyktet tilbake til Danmark og unngikk å møte den svenske hæren ved Fyrisvall.
    En konsekvens av at Harald Blåtanns hær tapte for tyskerne i 974 var at hans grep om Norge ble svekket og at tyskerne bosatte seg ved grensen til Danmark i sør. I 983 ble de tyske bosetterne drevet ut av en hær bestående av et slavisk folk, obotritterne og Haralds krigere. Kort tid senere var dog Haralds tid som konge over. Ikke ved ytre krefter som fra Norge eller fra Tyskland, men av hans egen sønn, Svend Tjugeskjegg.

    Harald Blåtanns død.
    Flere kilder hevder at hans sønn erobret kongemakten fra sin gamle far. En av kildene er Snorre Sturlasson som skriver i Olav Trygvesøns saga:
  "34. Kong Haralds søn Svein - han som siden blev kaldt Tjugeskjeg[ - krævede rige af sin fader, kong Harald; men da var det fremdeles som før, at kong Harald ikke vilde tveskifte Danmark og ikke give ham noget rige. Da samler Svein sig hærskibe og siger, at han vil fare i viking. Men da hele hans hær kom sammen og af Jomsvikingene Palne-Toke var kommet ham til hjælp, da styrede Svein til Sjæland og ind i Isefjord. Der laa hans fader, kong Harald, med sine skibe, og de rustede sig til at fare i leding. Svein lagde til strid med ham, og der blev det et stort slag; drev da folk til kong Harald, saa at Svein maatte vige fór overmagten og flyede. Der fik kong Harald saadanne saar, at han døde. Siden blev Svein tagen til konge i Danmark. - - -"

    Harald Blåtann døde den 1. november i enten 985 eller året etter. Han ble begravet i Roskilde domkirke, hvor hans levninger fortsatt hviler, bygget inn i en av pilarene i koret.» 2