Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 1055 i Slangerup.
Død 10.07.1103 på Kypros.

    Konge av Danmark 1095 - 1103.

"

    Erik herjet som ung i Østersjøen på mange vikingeferder.

    Da Svend Estridsen døde våren 1074, etterlot han seg mange sønner, men ingen av disse var født i lovlig ekteskap. Faste regler for tronfølgen fantes ikke. Den nye kongen skulle velges innenfor kongeslekten av bøndene på landstingene, men man kunne ikke være sikker på at «landene» valgte samme konge. Derfor så man i 1074 fremtiden i møte med uro og spenning.

    Etter at Erik hadde overlevd drapet på Knud II den Hellige i 1086, flyktet han til Sverige.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Kyrres saga:
  «5. Kong Svein Ulvsson døde sottedød ti år etter at begge Haralder hadde falt. Dernest var Harald Hein, hans sønn, konge i Danmark i 4 år, og så Knut, Sveins sønn, 8 år, og han er i sanning hellig. Så kom Olav, den tredje sønn til Svein, 8 år, så Eirik Gode, fjerde sønn til Svein, også i 8 år. Olav, Norges konge, ble gift med Ingerid, datter til Svein danekonge. Og Olav Sveinsson danekonge ble gift med Ingegjerd, datter til kong Harald, søster til Olav, Norges konge. Olav Haraldsson, som noen kalte Olav Kyrre (den rolige), og mange Olav bonde, fikk en sønn med Tora Jonsdatter. Han fikk navnet Magnus. Han var en vakker gutt og lovte godt; han vokste opp i hirden hos kongen.»

    Etter Oluf Hungers død i 1095 ble Erik valgt til konge av Danmark. I de voldsomme politiske kampene hadde Erik stått klart og åpent på Knud den Helliges side. Han hadde også vært med i forsvaret av Knud i kirken i Odense hvor Knud ble drept. Etter kongemordet hadde han flyktet til Sverige, han tilhørte jo det tapende partiet. Når han likevel så kort tid etter borgerkrigen kunne velges til konge, er forklaringen at mange hadde bøyd seg for den gudsdom, som forutspådde den hungersnøden som hadde plaget landet. For å sikre seg at det ikke skulle gå like galt som under Harald Hén og Oluf Hunger, måtte han avlegge ed på at han ville overholde «kong Haralds lover». Erik lovet å straffe forbrytere og voldsmenn, og at skaffe hver mann hans rett. Derfor fikk han navnet Ejegod (ægóðr), dvs. «den alltid gode.

    Han sørget for at kong Knud ble helgenforklart.

    Erik støttet også Lunds domkirke, slik at denne ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet.

    Hans regjeringstid utmerktes av gode skjørdeår og ble i senere kilder beskrevet meget positivt. En mer samtidig berettelse omtaler ham imidlertid som opphovsmann til urettferdige lover.

    Erik var gift med Bodil Thrugotsdatter, og de fikk sønnen Knud Lavard.

    Han fikk dessuten flere frillebarn. Blandt disse kan nevnes Harald Kesja og datteren Benedikt som ble mor til den senere Erik Lam.

    I 1098 dro Erik på en lang pilgrimsreise til Syditalien. En islandsk skald skriver: «Det skal berettes, at fyrsten fikk lyst til å gå den lange vei til Roma for å venne sitt mannskap til (utlandets) herlighet; der så kongen Venezias velbeskyttede fredsland. Bror til fem hovedkonger gikk så til Bari, fyrsten ville støtte Guds rike, til gjengjeld ville Guds vennskap beskytte kongen. Fyrsten dro gjennom munkenes rike på sin trette fot, for sin sjels frelse.» Bari i Apulien var takket være relikvier av den hellige Nikolaus blitt ett av tidens mest berømte valfardssteder.

    Allerede i 1103 beluttet Erik overraskende å dra på valfart igjen, og denne gang var det selve det Hellige Land som lokket. Det var en farefull og meget langvarig reise. Han reiste med sin dronning og ett betydelig følge. Reisen fulgte den vanlige handelsruten østpå, med skip over Østersjøen, opp Dvina-floden til Russland, og herfra videre til Bysants. Her var keiseren først meget betenkelig til å slippe den nordiske vikingekonge inn i byen, men det endte med at han mottok ham hjertelig. Fra Bysants gikk reisen videre, men han ble angrepet av feber og bragt i land ved Baffa på Kypros, hvor han døde. Dronning Bodil sørget for sin manns begravelse og fortsatte deretter pilgrimsreisen, men nådde heller ikke Jerusalem. Like utenfor byen, på Oljeberget, bukket hun under for sykdom.

    Fra "Svensk Upslagsbok" 1952 (oversatt):
  «Erik Ejegod (d. 1103), sønn av Svend Estridsson, påtok seg som ung mann mange herjinger og vikingtog i Østersjøen, sto i den utbruddende interne striden på Knud den Helliges side og sies å ha tilbrakt litt tid i eksil. I 1095 ble han imidlertid konge og knyttet til tradisjonen fra Knud den Hellige tid, oppnådde at han ble kanonisert, og støttet Lund domkirke, som gjennom hans omsorg ble sentrum for det nyopprettede nordiske erkebispedømmet. For å organisere disse sakene, pilegrimsvandret han til Bari, Italia. I 1102 la han og dronningen Bodil ut på en ny pilegrimsreise, denne gangen til Det hellige land, men begge ble drept i 1103 på Kypros. Eriks regjering, som er preget av gode høstår, er beskrevet i senere kilder i forherligende termer; en mer samtidshistorie refererer til ham som forfatter av urettferdige lover. Eriks fornavn er f.eks. konvertering av en ukjent fda. egod = isl. ægóðr, alltid bra, med samme første grad som i Emune.» 1

"

T. v. Fantasiportrett av kong Erik av en ukjent kunstner fra 1685. T. h. Erik I Ejegods mynt preget i Lund. Myntportrettet har ingen portrettlikhet, men gir et inntrykk av hvordan kongen ville fremstå for landets innbyggere. (Wikipedia),

    Fra Dansk biografisk Lexikon (oversatt):
  «Erik Ejegod - 1103. Konge, var en uekte sønn til Svend Estridsson. Hans fødselsår er ukjent, men han ble født i Slangerup (i nordlige Shelland), hvor han senere lot bygge en kirke.»

    Fra norsk Wikipedia:
  «Erik Eiegod (* ca. 1055 - † 10.07.1103) var Danmarks konge i tidsrommet 1095-1103, knapt 8 år. Han opprettet et erkebispesete i Lund og fikk sin halvbror Knud Svendsson helgenkåret som Knud den Hellige.
    Erik Eiegod var den fjerde av Svend Estridssons sønner som oppnådde å bli konge av Danmark. Norsk Wikipedia hevder at hans mor var en Gunhild Svendsdatter mens danske Wikipedia angir at hans mor var en ukjent frille. Engelsk Wikipedia nevner ikke hans mor.

    Erik giftet seg med Bodil Thrugotsdatter.

    Erik sto ved sin halvbror Knuds side da denne ble drept i Odense, men i opprøret mot kong Knud ble han selv spart, men han måtte dra i eksil. Han ble valgt til konge i 1095 etter broren Olav Hungers død.

    Krig med venderne.
    I begynnelsen av sin regjeringstid måtte han bekjempe venderne i nordlige Tyskland. Venderne ble trengt av tyskerne som på denne tiden var i ferd med å bosette seg i den østlige delen av Tyskland. De begynte atter å dra på plyndringstokt i den sørlige delen av Danmark. Det lyktes Erik å erobre vendernes viktigste base, Rügen, og han innsatte deretter sin søstersønn, Henrik, som vendernes fyrste.

    Erkebispedømme.
    Erik Eiegod gjenopptok de tidligere kongers innsats med å løsrive den danske kirke fra erkebispedømmet Hamburg-Bremen, og i 1103 lyktes det ham med pavens velsignelse å opprette et selvstendig dansk bispesete i Lund. Asser eller Ascer, som broren Olav Hunger hadde utnevnt som biskop i Lund, ble den første erkebiskopen i Norden.
    Ved samme anledning fikk kong Erik sin bror, Knud, helgenkåret som Knut den Hellige.

    Til Det hellige land.
    Erik besluttet i 1103 å dra på pilegrimsferd til Jerusalem, da byen i 1099 under det første korstoget hadde blitt gjenerobret fra muslimenes okkupasjon. Erik reiste med et stort følge over Novgorod i Russland og han besøker keiseren av Det bysantinske riket i Konstantinopel. Han nådde derimot aldri fram til Jerusalem, men døde i stedet på Kypros, visstnok ved Páfos hvor han ble begravd. Hans dronning, Bodil, som var med på reisen, fortsatte til Det hellige land hvor hun visstnok døde av sykdom på Oljeberget.

    Middelalderkronikører som Saxo Grammaticus og myter har portrettert Erik Eiegod som en sterk person som ble godt likt av folk flest, en høylytt mann som likte store selskaper, og selv om han var tilhenger av en sterk kongemakt i samvirke med kirken opptrådte han diplomatisk mot bøndene og unngikk konflikter. Tilnavnet Ejegod er antagelig en forvanskning av en eldre form, "egod" fra norrønt "ægóðr", "eviggod" eller "den alltid gode", med samme forstavelse som emune.

    I sitt ekteskap med Bodil hadde han sønnen
Knud Lavard (* 1096 - † 1131), hertug av Slesvig, gift med Ingeborg av Kiev.

    Knud Lavard var en ridderlig og populær dansk prins. 07.01.1131 ble han myrdet av sin fetter Magnus den Sterke, sønn til kong Nils av Danmark. Antagelig så Magnus på Knud som en sannsynlig konkurrent til tronen. Knud Lavards død skjedde kun dager før hans sønn Valdemar ble født og som likevel ble danske konge fra 1157 til 1182.

    Utenfor ekteskap hadde han barna:
Harald Kesja (* 1080 - † 1135), riksforstander, gift med Ragnild Magnusdatter.
Ragnhild, mor til kong Erik III den Spake av Danmark (* ca. 1120 - † 1146).
Benedikt.
Erik Emune (* ca. 1090 - † 1137), konge av Danmark.» 2