Page 22 - Min biografi

07.09.2018 Biografi - Tore Nygaard Side 22

U.S.A. I løpet av 3 uker besøkte vi banker i Chicago, Dallas, Atlanta, Louisville og Boston. Reisen ble
avsluttet med deltagelse på en automasjonskongress i New York.
I begynnelsen av 70-årene var jeg i noen år medlem av IDA's arbeidsutvalg og i ett år i styret til Bergen
Datasenter som var et maskinfellesskap mellom «Holkortsentralen for Vestlandet», Emma og IDA.

Aftenposten, 7. oktober 1975: «Nytt datasystem hos DnC» [Den norske Creditbank]:
«Mer effektiv valutaomsetning». Tekst under venstre bilde: «På en stor tavle i
valutaavdelingen til DnC informeres den som jobber i avdelingen om ulike valutakurser
og bevegelser i kursene. Enkle symboler varsler om tendenser og utvikling, og tavlen
bringer ut informasjon om kursene tydeligere enn noe annet kjent system». Tekst under
høyre bilde: «Kontorsjef Tore Nygaard har utviklet det system som valutaavdelingen i
DnC nå har tatt i bruk. Bankens omsetningsvolum hadde vært umulig å oppnå uten bruk
av datamaskiner, forteller han».
Takket være mine erfaringer fra valutaavdelingen og mine gode venner der, utviklet jeg et system for
valutahandel. Utstyret besto av mini-datamaskiner (D5/30) fra Saab-Scania's datadivisjon i Linköping,
dataskjermer av typen «Alfaskop 3100» fra Stansaab og en stor «flyplasstavle» fra Autophon i Sveits. Tavlen
viste endringer i spot-kursene (handel med leveranse om to dager) og hvordan de ulike valutaer beveget seg
innenfor den såkalte «slangen». Termin-kursene kunne følges via meglernes dataskjermer. Dertil hadde jeg et
nært samarbeide med Reuters telegrambyrå som nå begynte å distribuere våre valutakurser til bankers
dataskjermer over hele verden. Denne distribusjon var helt automatisert.
Maskinenes primærminne kunne bli inntil 128 kilobytes stort, og vekten var 50 kg. Det tilhørende
«skiveaggregatet» hadde en fast og en utbyttbar plate i kassett. Kapasiteten var 8,2 megabyte og vekten 140
kg. Programmene utviklet jeg fra en dataterminal i banken som var koblet til en D22-maskin hos Saab-Scania's
datadivisjon i Oslo. Resultatet ble levert meg med bil neste dag i form av hullbånd med tilhørende datalister
som hver gang fylte en stor papireske. Hullbåndet ble så lest inn i våre D5/30 maskiner. Operativsystemet ble
lest inn på samme måte! Omkring 1977 ble maskinene utbyttet mot nyere D16-maskiner.
Behandlingen av ulike lands valutakurver ble nå en spesialitet. Via Reuter distribuerte systemet endringer i
disse kurver fortløpende til en spesiell «Reuter-side», kun tilgjengelig for nasjonalbankene. De fleste kurvene
(eller baskets) var konstruert som aritmetiske gjennomsnitt av et visst antall valutaer.
Den britiske valutakurven var imidlertid mer komplisert, den var definert som et geometrisk gjennomsnitt av
ikke mindre enn 20 valutaer. Dette krevde potensregning, men i DIL-språket var det ikke definert noen slik
instruksjon. Jeg måtte derfor sette meg inn i assembler-programmering og utvikle instruksjonen selv. Det hele
så ut til å fungere bra, men etter at jeg hadde flyttet til Sverige fikk jeg urovekkende meldinger om at
systemet sluttet å fungere fra tid til annen. Jeg reiste til Oslo, men da fungerte alt vel. Kort tid senere oppsto
problemene igjen og årsaken kom snart «i dagen». Da jeg var i Oslo var samtidig vår hovedmegler for
engelske pund på ferie i England, og andre hadde ansvar for oppdatering av pundets spot-kurs. Dette forekom
derfor langt mindre frekvent. Problemet viste seg å være at min assemblerinstruksjon krevde for langt
behandlingstid. Etter at jeg hadde delt opp instruksjonen i tre komponenter, hvorav kun en ble eksekvert hver
gang mitt program fikk kontrollen, fungerte alt normalt igjen. Og det selv om min venn Jonathan ikke var på
ferie! Slik jeg forsto det satt Bank of England stor pris på vår service!
En liten diskresjon: Det er nå (år 2018) 40 år siden det hendte, så det må vel være preskribert. I desember
1978 fikk jeg en telefon på mitt kontor om å møte en representant for Norges Bank utenfor banken etter
arbeidstid. Jeg skulle ikke fortelle noen om dette. Jeg ble bedt hjem til vedkommende privat for en middag, og