Page 27 - Min biografi

07.09.2018 Biografi - Tore Nygaard Side 27

På avstand kan Rondane gi inntrykk av å være et «mykt» fjellområde, men når man
kommer inn i fjellheimen møter man et vildt fjellområde med dype botner.
Vår interesse for fjellet ble utvidet til sommervandringer i den norske fjellheimen. Vår første vandring fra
hytte til hytte i 1980 startet på øvre Dørålseter i Rondane. Her fikk Marianne for første gang smake rømme,
noe som falt i god jord. Det er tre setre her, og hvilken av disse som var best var et heftig diskusjonstema når
man møtte folk i fjellet. Første dag gikk vi til Rondvassbu, og vi fortsatte neste dag i kraftig regn til
Bjørnholia. Der ble vi i to dager og gikk turer i området, bl. a. opp mot toppen av Digerronden på 2114
m.o.h. Vi fortsatte så tilbake til utgangspunktet Dørålseter, hvor vi hadde vår bil parkert.
Året etter reiste vi til Brekkeseter øverst i seterområdet Høvringen, også i Rondane. På veien kjøpte vi inn
våre fjellstøvler på Lillehammer, og nå skulle disse gås inn. Det var ganske vondt noen dager, men plutselig
lettet det, og det kjentes nesten som å gå på luft.

Den gamle brua over Blåtjørnåi ovenfor Russvann mellom Memrubu og Glitterheim -
Utsikt fra Galdhøpiggen - Leirvassbu med Kyrkja i bakgrunnen.
I 1982 var det så dags for en vandring i Jotunheimen. Vi kjørte til Gjendesheim og tok neste dag båten inn
Gjende forbi Besseggen til Memurubu. Turen første dag gikk opp til Glitterheim, hvor vi skulle passere en bru
over et fossende juv. Når Oddvar og jeg gikk her i 1964 virket den å være ganske gammel. Vi var spent på
hvordan den nye brua så ut, men til vår forskrekkelse var det den samme gode, gamle brua! Vel over på den
andre siden møtte vi et par med en stor hund. Deres overraskelse var stor når de ble tvunget til å bære hunden
over brua.
Fra Glitterheim gikk vi rundt Glittertind til Spiterstulen, og traff på vildren på veien. Nedstigningen ble
ganske besværlig i kraftig regn som hadde gjort stien om til leirvelling. Vel nede - våte som katter - gikk vi inn
i den nye flotte vestibylen bygd etter brannen i 1978. Eieren selv tok imot, så litt eiendommelig på oss, og tok
oss så med oppover i lia. Vi ble vist inn i et eldre hus, og tenkte at alt skulle bli bra bare vi kom under tak.
Han så ganske fornøyd ut da han åpnet døren til det rene luksusboende med teppe på gulvet, bad og alt som
tenkes kunne!
Neste dag skulle vi bestige Galdhøpiggen, men bare noen hundre meter fra «Keilhaus topp» fikk Marianne
nok, da hun noe tidligere hadde møtt en dame som var på vei ned, helt vettskremt. Men vi fikk en fin tur i
alle fall.
Vi fortsatte så opp Visdalen, forbi Kyrkja, og ned til Leirvassbu. På bandet her fikk trolig Marianne
solstikk, så det gjaldt å få noe på hodet og ta det med ro ned til hotellet. Her traff vi min gamle
arbeidskamerat, Odd Birger Nilsen, som vi senere nesten hvert år frem til 1993 skulle være sammen med på
Leirvassbu.
Turen ble avsluttet med en lengre strekning fra Leirvassbu ned til Gjendebu. Nesten nede forstuet Marianne
foten. Jeg fikk gå ned med min sekk først og skaffe oss rom, før jeg gikk opp igjen og hentet Marianne og
hennes sekk. Jeg hadde med meg en kald pilsner til trøst, og den smakte nok godt.