Biografi - Biography

Tysk-romersk keiser.
Født 13.06.823.
Død 06.10.877.

    Karl «den Skallede» var
Konge av Vest-Franken 843 - 877 og Tysk-romersk keiser 875 - 877. 1

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 330-337.
    Keiser Ludvig I's første hustru døde i 818 og han giftet seg om igjen. Den nye dronningen, Judith, som var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl – som er kjent i historien som Karl «den Skallede» – så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far.

    Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar.

    I 835 fikk Karl flere besittelser og ytterligere nye etter broren Pipins død i 838.

    Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt sin avdøde far med hensyn til hans yndlingssønn, Ludvig «den Tyske», bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig, forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.

    Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

    Den høytidelige overenskomsten mellom Karl og Ludvig gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.

    Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten. Noen måneder før riksdelingen i Verdun hadde forøvrig Karls mor, Judith, som hadde brakt så meget ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjør, avgått ved døden.

"

Oppdelngen av det frankiske imperiet mellom Karl den Stores 3 sønnesønner – Karl Lothar og Ludvig – ved forliket i Verdun i 843 (Wikipedia).

    Ved forliket i Verdun var den germanske delen av Karl «den Store»'s rike blitt skilt fra den romanske, og dermed var også grunnen lagt for de senere nasjonalstatene Tyskland, Frankrike og Italia. Skjebnegudinnen hadde bestemt at franskmenn, tyskere og italienere fra nå av skulle gå hver sin vei. Språkgrensen mellom franskmenn og tyskere kan man datere til omkring 700. På den tiden hadde nemlig latinen i Gallia forandret seg så sterkt på grunn av keltisk og germansk påvirkning og hele utviklingens gang, at det må betraktes som et nytt språk. Men det fantes også andre og mer dyptgående grenseskiller mellom de to nasjonene. Franskmennene hadde overveiende keltisk og førkeltisk blod i årene, om enn oppblandet med romersk og germansk. Tyskerne derimot er germanere, i visse områder oppblandet med romanske og keltiske folkeelementer, i andre med slaviske.

    Karl regjerte dårlig og normannerne gjorde innfall i landet. Da Lothars tredje sønn døde i 875 dro Karl til Italia, hvor det lykkedes ham å bli kronet som keiser.

    Han ble gift annen gang 22.11.870 med Richardis, datter til greve Burvinus som døde etter 877. 2

"

T. v. Karl den Skallede med psalter (et gammels strengeinsrument - «Bibliothèque Nationale», Paris). I midten: Fransk denier av Karl den Skallede (preget i Paris. I øvre del hans monogram «Karolus», formet som et kors). T. h. Karl den Skallede («Codex Aureus» av St. Emmeram, Bayerische Staatsbibliothek). (Wikipedia)

    Fra norsk Wikipedia:
  «Karl den skallede (le Chauve) (* 13.06.823 - † 06.10.877) var konge av Vestfrankerriket i tidsrommet 843-877 og keiser av det tysk-romersk rike fra 875 til 877.
    Han var yngste sønn til Ludvig den Fromme (* 778 - † 840) fra farens andre ekteskap med Judith av Bayern (* 795/797 - † 843).
    Etter en rekke med innbyrdeskriger mens faren fortsatt styrte det veldige riket han hadde arvet fra sin far, Karl den Store, førte traktaten i Verdun i 843 til at riket ble delt mellom de tre gjenlevende brødrene. Halvbroren Ludvig den Tyske fikk Østfrankerriket. den eldste halvbroren, Lothar, fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser og Karl, den yngste av dem, fikk den vestre tredjedelen av det karolinske riket. Etter Lothars død i 869 forsøkte han å skaffe seg herredømme over hele Lothringen, men måtte i 870 overlate den østlige delen til Ludvig den Tyske. I 875 ble Karl konge av Italia og ble i Roma kronet til tysk-romersk keiser.
    Karl var den siste konge over det nåværende Frankrike som også ble keiser. Frankrike fikk først tittelen tilbake i 1804, da førstekonsul Bonaparte lot seg krone til keiser Napoleon I av Frankrike. I de mellomliggende 900 år var det tyske konger som ble kåret til romerske keisere.»

    Strid med brødrene.
    Ludvig den Frommes første hustru, Ermengarde, døde i 818, og han ble rådet til å gifte seg på nytt. Den 41 år gamle kongen valgte da den 22 år gamle Judith av Bayern som fødte ham to barn.
    Hennes første var datteren Gisela som ble født i 820. Datteren ble gift med Eberhard av Friuli, en betydningsfull støttespiller for Lothar, og som ble mor til Berengar av Friuli, den siste tysk-romerske keiseren under den karolinske tiden.
    Karl ble født 13.06.823 i Frankfurt, da hans halvbrødre fra farens første ekteskap allerede var voksne og allerede hadde fått deres egne småkongedømmer underordnet Frankerriket. Karl hadde tre eldre halvbrødre: Lothar, Pepin av Aquitaine (som døde i 838), og Ludvig den Tyske.
    Ludvig ønsket også gi Karl en andel av arven etter seg. Problemet var at Ludvig den Fromme hadde utstedt "Ordinatio Imperii" i 817, en keiserlig bestemmelse som la fram planene for en velordnet etterfølgelse, hvor brødrene fikk en andel av styret, men uten kongelige titler. Brødrene betraktet enhver endring i avtalen fra 817 som et angrep på deres egne posisjoner. Fra slutten av 820-tallet og fram til Ludvigs død i 840 var han i jevnlig strid med en eller flere av sine sønner, og ved et tidspunkt ble han avsatt av et bisperåd. Ludvig tildelte Karl et underkongerike, først Alamannia (et område mellom dagens Frankrike og Tyskland) og deretter et landområde mellom elven Maas og fjellkjeden Pyreneene, men det var ikke vellykket. De tallrike forsoningene med de opprørske brødrene Lothar og Pepin, og dertil med broren Ludvig den Tyske, konge av Bayern, gjorde Karls andel i Aquitaine og Italia bare midlertidig. Hans far ga imidlertid ikke opp og gjorde Karl til arving av alt land som en gang var Gallia. Ved en middag i Aachen i 837 krevde Ludvig den Fromme at adelen skulle gi sin lojalitet til Karl som hans arving. Broren Pepin døde i 838 og da mottok Karl Aquitaine, noe som opprørte både adelen i Aquitaine og Pepins arvinger.
    Da Ludvig den fromme døde i 840 førte det til at det brøt ut krig mellom de gjenværende brødrene. Karl allierte seg med sin bror Ludvig den Tyske for å stå imot ambisjonene til den nye keiseren Lothar, og brødrene beseiret Lothar i slaget ved Fontenoy- en-Puisaye 25.06.841. I det påfølgende året bekreftet de to brødrene sin allianse ved de berømte edene i Strasbourg. Krigen mellom de tre brødrene varte fram til den ble avsluttet med traktaten i Verdun i 843 som delte riket mellom de tre gjenværende brødrene:
    Ludvig den Tyske fikk Øst-Franken mens Lothar fikk det midtre riket og beholdt tittelen som keiser. Karl fikk Vest-Franken. Dette riket, som han fram til denne tiden hadde styrt, tilsvarte omtrent det som i dag er Frankrike, så langt som til elvene Maas, Saône og Rhône, og med tillegg av det spanske grenseområdet, "Marca Hispanica", så langt som til elven Ebro. Øst-Franken, det området som Ludvig den Tyske fikk, tilsvarte omtrent det som i dag er Tyskland. Lothar beholdt kongeriket Italia, de sentrale delene av Flandern via Rhinland og Burgund og tittelen som keiser.

    Styre i vest.
    De første årene i Karls styre, fram til Lothar døde i 855, var forholdsvis fredelige. I løpet av disse årene fortsatte de tre brødrene systemet med "broderlig styring" og møtes jevnlig, ved Koblenz i 848, ved Meerssen i 851 og ved Attigny i 854. I 858 ble Ludvig den Tyske invitert av misfornøyde adelige som ville utkonkurrere Karl, og denne misnøyen førte til at de samlet seg for å invadere Vest-Franken. Karl var på denne tiden så upopulær at han ikke klarte å samle en hær og måtte flykte til Burgund. Han ble kun berget ved støtte fra biskopene som nektet å krone Ludvig den Tyske som konge og ved lojalitet fra welferne, hans mor slekt. I 860 forsøkte Karl å erobre kongedømmet til sin nevø Karl av Provence, den yngste sønnen til Lothar, men ble slått tilbake. Da hans nevø Lothar II døde i 869, forsøkte Karl å overta Lothars besittelser ved å få seg selv innviet som konge av Lothringen ved Metz, men han ble tvunget til åpne forhandlinger da hans bror Ludvig den Tyske fikk støtte blant Lothars tidligere vasaller. Lothringen ble delt mellom Karl og Ludvig i den påfølgende avtalen, traktaten i Meerssen, i 870.»

"

Delingen av det frankiske riket etter Meerssen-traktaten i 870 (Topografi og relieff: National Geophysical Data Center (NGDC)). (Wikipedia).

  «Meerssen-traktaten i 870 var en avtale om å dele det frankiske riket mellom Ludvig den Frommes gjenlevende sønner Karl II "den Skallede" i Vest-Franken og Ludvig "den Tyske" i Øst-Franken, signert i byen Meerssen, nå i Nederland. Den romerske keiseren Ludvig II søkte hjelp fra pave Hadrian II for å få en del av imperiet, men dette ble avslått. Traktaten erstattet traktaten i Verdun. Kongeriket Lothringen ble i 869 delt mellom Karl II "den Skallede" og Ludvig "den Tyske etter at nevøen, Lothar II konge av Lothringen, døde. Nord-Lothringen ble de facto kontrollert av den danske Viking Rorik, og ble bare delt på papiret mellom de vestfrankiske og de østfrankiske imperiene.»

3
  «I tillegg til disse familiestridigheter, måtte Karl også kjempe mot gjentatte opprør i Aquitaine og i Bretagne. Ledet av deres høvdinger Nomenoë og Erispoë beseiret bretonerne deres overkonge Karl i slaget ved Ballon i 845 og i slaget ved Jengland i 851. Med disse seirene klarte bretonerne å skaffe seg en faktisk uavhengighet. De herskere som fulgte i Bretagne ble kalt for konger, men ble senere omdefinerte til den nye middelalderske tittelen hertug. En annen trussel mot riket kom fra nord i form av rastløse norrøne nordboere som herjet landet som vikinger. I 845 hadde de beleiret Paris og herjet hovedstaden. Vikingene kom tilbake flere ganger og Karl ble tvunget til å kjøpe seg albuerom ved å betale dem store summer for å forsvinne. Han førte flere felttog mot dem uten større hell. "Ediktet (forordningen) av Pistres" i 864 fremmet flere virkemiddel mot vikingangrepene, som ikke bare herjet kysten av riket, men også angrep innlandet. Det ble bestemt at en stor styrke med kavalerister skulle bli opprettet og som kunne samles når det var nødvendig. Karl beordret at alle menn som hadde hester eller hadde råd til å holde hest skulle tjenestegjøre i hæren som kavalerister. Denne styrken ble forløperen til middelalderens riddere, en klasse aristokratiske pansrete krigere, og det franske kavaleri som ble berømt i de påfølgende seks århundrene. Kongens hensikt var å ha en mobil styrke som kunne angripe fienden før de kunne slippe unna med sitt bytte. Samtidig ga Karl ordre om å befeste broene for å blokkere vikingangrep opp elvene. To av disse broene ved Paris berget byen i løpet av beleiringen i 885-886. Karl forsøkte også å kontrollere byggingen av private festninger, men det feilet og selv mindre herrer bygde egne festninger på lokale åser for å forsvare seg selv og deres leilendinger fra den konstante trusselen fra norrøne vikingangrep.
    I tillegg til dets gunstige militære reformer, hadde ediktet også politiske og økonomiske konsekvenser. Kong Pepin II av Aquitaine, hans nevø, som Karl hadde kjempet imot i tiår, hadde blitt tatt til fange i 864 og ble formelt avsatt ved Pistres. Økonomisk, foruten forbud å drive handel med fienden, hadde Karl strammet kontrollen over myntpregingen og regulert straffen for forfalskning. Før ediktet var det minst ni steder i Frankrike som hadde rett til å prege mynter, men dette ble redusert til tre. Av de tre myntsortene som Karl preget hadde den ene monogrammet "Karolus", som også ble benyttet av Karl den store (* 768 - † 814) og Karl den Enfoldige (* 897 - † 922). Pepin II hadde benyttet et lignende monogram på sine mynter, og etter at han ble avsatt, endret Karl designet med bokstaver med to linjer for at det lettere skulle kunne være mulig å se forskjell. Kongen forventet å oppnå direkte fordeler fra myntpregingen. Siden han ville at folk betalte ham med penger, og for å stimulere transaksjoner som gjorde det mulig, var det i kongens interesse å gjenopprette tilliten til hans valuta. Karls mynter var i praksis en massiv og utstrakt form for skattelegging da myntpregingen ga kongen en betydelig andel. Frankrikes eldste fortsatt eksisterende institusjon og muligens den eldste bedrift i verden er myntverkstedet "Monnaie de Paris". Det ble offisielt grunnlagt i 864 med ediktet i Pistres. Verkstedet i Paris, direkte tilknyttet kronen, fikk berømmelse under eneveldet, tiden "Ancien Régime", som landets fremste produksjon av myntpreging.

    Karl giftet seg i 842 med Ermentrude, datter til greve Odo I av Orléans. Hun døde i 869.

    I 870, året etter, giftet Karl seg med Richilde av Provence, som nedstammet fra en adelsfamilie i hertugdømmet Lothringen (fransk: Lorraine).
    Richilde og Karl hadde barna:
Rothilde (* 871 - † 929), gift 1. gang med Hugo, greve av Bourges og 2. gang med Roger av Maine.
Drogo (* 872 - † 873).
Pippin (* 873 - † 874).
En sønn, født og død i 875.
Karl (* 876 - † 877).

    Tysk-romersk keiser.
    Etter at keiser Ludvig II, sønn til Karls halvbror Lothar, døde i 875, reiste Karl til Italia, støttet av pave Johannes VIII, for å motta den kongelige kronen i Pavia og den keiserlige krone og insignia i Roma den 29. desember. Ludvig den Tyske og hans eldste sønn Karloman var også kandidater til å etterfølge avdøde Ludvig II, og rasende invaderte og herjet han besittelsene til Karl den Skallede. Karl måtte i all hast reise tilbake til Vest-Franken. Ludvig den Tyske planla ytterligere krigføring da han ble syk og døde 28.08.876 i Frankfurt og etterlot seg tre sønner som uvanlig nok respekterte fordelingen av riket. Karl den Skallede så muligheten til å legge Øst-Franken under seg, men ble avgjørende beseiret av den nye kongen Ludvig den Yngre i slaget ved Andernach 08.10.876 og han klarte bare så vidt å unnslippe med livet i behold.
    I mellomtiden kom det sterke oppfordringer fra pave Johannes VIII, som var truet av sarasenere (muslimske pirater) om å komme til hans forsvar av Italia. Karl krysset igjen Alpene med en hær, men dette felttoget var preget av misnøye fra motløse adelige, selv Karls regent i Lombardia, Boso, var uten entusiasme, og de nekte følge hans hær. Samtidig gikk Karloman av Bayern, bror til Ludvig den Yngre, inn i nordlige Italia med en hær. Karl var allerede syk og i stor nød, avbrøt han hærtoktet og begynte hjemreisen til Vest-Franken.

    Han døde underveis mens de reiste gjennom passet i fjellet Mont Cenis ved Brides-les-Bains 06.10.877.
    I henhold til "Annales Bertiniani" (Annalene fra Saint Bertin-klosteret i Saint-Omer), som dekker perioden 830-882, ble Karl i all hast gravlagt ved klosteret i Nantua i Burgund da bærerne ikke lenger klarte å utstå stanken fra hans råtnende legeme. Han ble senere gravlagt på nytt i klosterkirken Saint-Denis i Paris hvor de franske kongene tradisjonelt ble lagt til hvile. Det er nedtegnet at det var en minneplate av messing der som ble revet ned og smeltet om under den franske revolusjonen.

    Karl ble etterfulgt av sin eldste sønn Ludvig den Stammende, som var fysisk svak, og døde av naturlige årsaker i april 879. Det hevdes at Karl den Skallede huskes som en mann som arbeidet for utdannelse og litteratur, en venn av kirken, og var seg bevisst på at han kunne finne støtte hos biskopene mot vanskelige adelige. Han valgte sine rådgivere blant biskopene som i tilfellet med Wenilo, biskop av Sens, som var den som kronet ham i 848, og således endelig forente Aquitaine med Vest-Franken. I 858 ga Wenilo sin støtte til den øst-frankiske invasjonen og ble fordømt som en forræder av kongen. De ble forsont året etter og han fikk tilbake sin posisjon som han beholdt fram til sin død i 865. I samtidens litterære legender knyttet til Frankrikes historie og særlig Karl den Store i det store diktet "Rolandskvadet" ble forræderen Ganelon basert på Wenilo. Navnet "Ganelon" ble synonymt med begrepet forræder, omtrent slik "quisling" ble det. Hinkmar, erkebiskop av Reims, var en stor støtte for Karl og var hans rådgiver, venn og propagandist. Han bidro vesentlig gjennom sin innflytelse til å omgjøre Ludvig den Tyskes forsøk på å underlegge seg riket. Samme lojalitet viste han også Karls sønn og etterfølger.

    Skallethet.
    Det har vært spekulasjoner rundt Karls tilnavn "den Skallede", på tysk "der Kahle". Det er foreslått at det ble brukt ironisk og ikke som en beskrivelse, det vil si at han faktisk ikke var skallet, men tvertimot meget hårete. En alternativ tolkning er basert på Karls innledende mangel på et "regnum". "Skallet" kunne i dette tilfelle være en ironisk referanse til at han var "uten land og besittelser" i en tidsalder da hans eldre brødre allerede hadde vært underkonger i en del år, sammenlign med "Johan uten Land".
    Samtidige beskrivelser av hans person, eksempelvis i hans bibel fra 845, hans segl fra 847 (som konge) dertil også hans segl fra 875 (som keiser) viser ham med hode fylt med hår, det samme gjør rytterstatuen fra omkring 870 som er antatt å avbilde ham, og ikke Karl den Store.