Biografi - Biography

Dronning.
Født mellom 795 og 797.
Død 19.04.843 i Tours.

    Judith tilhørte Welferslekten. 1

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 330-336.
    Ludvigs første hustru døde i 818 og keiseren giftet seg om igjen. Den nye dronningen, Judith, som var berømt for sin store skjønnhet, sto høyt over sin mann både når det gjaldt begavelse og viljestyrke, og Ludvig ble snart bare en kasteball i hennes hender. Den ærgjerrige dronningen satte alt inn på å skaffe sin og keiserens sønn Karl – som er kjent i historien som Karl «den Skallede» – så stor makt som mulig. Hun oppnådde å få drevet igjennom at han allerede i barneårene fikk seg tildelt en betydelig del av riket som len, og det gikk rykter om at Karl også var utsett til å bære keiserkronen etter sin far.

    Da brøt det i 830 ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.

    Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Snart etter fikk også keiserinnen sin frihet igjen og med den også sin tidligere innflytelsesrike stilling.

    Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge stesønnene til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass – på «Løgnmarken», som stedet siden ble kalt – sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet.

    Noen måneder før riksdelingen i Verdun i 843 døde Judith som hadde brakt så megen ulykke over folk og land ved sin forblindede morskjærlighet og sitt maktbegjær. 2

"

Judith - bilde fra Weingartener Stifterbüchlein, ca 1510. (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Judith av Bayern (* 795/797 - † 19.04.843) var en tysk-romersk keiserinne og dronning av Franken.
    Hun var datter til greve Welf av Altdorf (* ca. 776 - † ca. 825) og den saksiske adelskvinnen Hedwig av Bayern (* ca. 778 - † 843).
    Judith ble i februar 819 gift med kong Ludvig den Fromme av Franken. Hun var kong Ludvigs andre hustru og hennes ekteskap markerte begynnelsen på hennes voksende innflytelse ved det karolinske hoff.

    Judith og Ludvig hadde to barn:
Gisela (* ca. 820 - † etter 874), gift med Eberhard, markgreve av Friuli.
Karl (* 823 - † 877), kalt den Skallede, konge av Vest-Franken.

    Med sønnens fødsel brøt det ut en betydelig strid over arvefølgen til keiserriket, og det var konflikt mellom henne og sønnens halvbrødre fra ektemannens første ekteskap. Judith tapte innflytelse og posisjon da sønnen Karls hustru Ermentrude av Orléans, den nye keiserinne, kom til makten i 842. Det innebar at hennes innflytelse, rikdommer og besittelser ble tatt fra henne. Judith døde året etter i Tours og ble gravlagt i klosterkirken St. Martin i Tours.

    Judiths ektemann, Ludvig den Fromme.
    Det er ingen bevarte nedtegnelser som dokumenterer Judiths nøyaktige fødselsdato, men hun ble antagelig født ca. 797. Hun var antagelig omkring 22 år gammel da hun i 819 ble gift med den 41 år gamle Ludvig den Fromme, konge av Franken.
    Judith var datter til greve Welf av Altdorf (* ca. 776 - † ca. 825) og den saksiske adelskvinnen Hedwig av Bayern (* ca. 778 - † 843). Selv om hennes fars familie tilhørte høyadelen, var de ikke en del av det keiserlige aristokrati ("Reichsaristokratie") som dominerte det karolinske rike, men deres makt og prestisje økte dramatisk med Judiths ekteskap med den tysk-romersk keiser.
    Etter at Ludvigs første hustru, dronning Irmengard, mor til hans sønner Lothar, Pepin og Ludvig den Tyske, døde i 818 ble han oppfordret av sin rådgivere om å gifte seg på nytt. Som i mange kongelige ekteskap på denne tiden var det før bryllupet en brudevisning hvor Ludvig "etter å ha inspisert adelige jomfruer (ugifte kvinner) som ble ført til hans hoff fra alle distrikter" valgte Judith.
    Kort tid etter julen 819 ble de gift i Aachen. Det var ikke uvanlig at bruder ble gitt en form for medgift når de giftet seg til kongelige. Judiths ekteskap var intet unntak fra denne praksis, og hun mottok klosteret San Salvatore, som lå i Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia.
    I senere karolingiske samfunn var kroningshandlingen nær knyttet til ekteskapet. Det var ved fullbyrdelsen av ekteskapet at hustruen fikk status som dronning. Da kong Ludvig giftet seg med sin første hustru Ermengarde av Hesbaye i 794 ble hun kronet og kalt "Augusta", en tittel som gikk tilbake til Romerrikets tittel "Augustus". Da Judith ble gift ble hun "kronet som keiserinne og utropt til Augusta av alle."

    Dronning.
     Historiske kilder viser et gap i tilgjengelig informasjon om Judith i de fire årene mellom hennes bryllup i 819 og fødselen til hennes sønn Karl i 823. Grunnen er antagelig at hun først fikk betydning utenfor hoffet da hun begynte å involvere seg i sin sønns karriere og å fremme hans tilgang til tronen. Kilder som "Capitulare de villis" og "De ordine palatii" av Hinkmar av Reims har indirekte gitt informasjon om den rolle og det ansvar hun sannsynligvis hadde ved hoffet. Hun sørget for at hun, hennes tjenere, og kongen selv, særskilt hans smykker, så presentable og passende ut, hun administrerte overføringen av den årlige tributt ("Abgabe der Vasallen"), og så til at kongen/keiseren kunne konsentrere seg om å styre riket uten forstyrrelser.
    Judith fikk to barn med Ludvig. Hennes første var datteren Gisela (* 820). Datteren ble til sist gift med Eberhard av Friuli, en betydningsfull støttespiller til Lothar, og som ble mor til Berengar av Friuli, den siste tysk-romerske keiseren under den karolinske tiden.
    Etter å ha tilbrakt det meste av graviditeten i Frankfurt, fødte Judith sitt andre barn Karl 13.06.823 som fulgte sin far som keiser. Karls fødsel fikk stor betydning for henne da sønnen var den eneste mannlige arvingen fra Ludvigs andre ekteskap. Ludvig hadde såvidt overlevd da kirkegalleriet i katedralen i Aachen raste sammen, og utstedte i 817 et "Ordinatio Imperii", et keiserlig påbud, som la fram planene for en velordnet etterfølgelse til tronen.
    I 815 hadde han allerede gitt sine to eldste sønner en andel i styringen da han lot Lothar og Pepin styre henholdsvis Bayern og Aquitaine, dog uten kongelige titler. Med påbudet ble riket delt mellom hans tre sønner fra første ekteskap. Med en fjerde sønn fra hans andre ekteskap ble det skapt tvil om etterfølgelsen til tronen og styringen. Det ble viktig for Judith å sikre tronen for sin sønn og å beskytte ham mot angrep og trusler fra hans halvbrødre. Da Lothar var den eldste og mest framtredende av halvbrødrene og derfor den største trusselen, valgte Judith ham som Karls gudfar. Det var en strategisk beslutning som ga Karl en politisk tilknytning ved eventuelle stridigheter etter Ludvigs død. I et brev skrevet av Agobard av Lyons til Ludvig, påpeker Agobard hvordan Ludvig strebet etter å etablere et ryddig oppgjør mellom sine fire sønner. Her ser vi at Irmengards sønn, Lothar, får mer makt enn Ludvigs øvrige sønner, noe som satt fremtiden til både Judith og Karl i fare.
    Umiddelbart etter sønnens fødsel sendte Judith en ring til erkebiskop Ebbo av Rheims og ba ham huske hennes sønn i sine bønner, og det er mulig at hun sendte gaver til alle erkebiskoper i riket. Det er kjent at med gaven til Ebbo fulgte det et løfte om å gi ham hjelp om han havnet i vanskeligheter, og således bygde seg allianser.

    Det karolinske rike 828.
    De tre sønnene fra kong Ludvigs 1. ekteskap gjorde opprør mot sin far for å sikre seg kontroll over etterfølgelsen. Det var Judiths dominans og kontroll over hoffet, noe som gjorde at hun kunne diktere hvem som hadde tilgang til kongen og kunne påvirke ham, som var årsaken til deres opprør. For å ta kontroll over kongen måtte sønnene erstatte hoffet med deres eget. Judith ble anklaget for å ha en incestuøs affære med Ludvigs gudsønn, Bernard av Septimania, en av kongens nærmeste rådgivere. Det førte til at hun omkring 830 ble tatt til fange, men ikke drept, og i stedet landsforvist til Italia ved nonneklosteret Saint Radegund. Først da denne krisen ebbet ut kunne hun vende tilbake til Aachen og fortsette sine anstrengelser på sønnens vegne.
    I de siste årene Ludvig levde ble de politiske båndene som Judith hadde knyttet i hoffet også sønnens politiske bånd. Disse var blant annet Walafrid Strabo, Lupus Servatus, palassklerkene Prudentius, Berno, erkebiskop Wenilo og hushovmester Adalard.
    Det ble inngått flere ekteskap i 839 for å sikre Karls framtid og å knytte Karl tettere til Lothar. Det første var ekteskapet til Gisele, Karls søster, med Eberhard, hertug av Friuli, som var en av Lothars fremste tilhengere. Et annet ekteskap var mellom Judiths bror Konrad og Adelaide av Tours, Lothars svigerinne.
    Dronning Judiths økende makt og aktivitet førte til økende motstand mot henne. Erkebiskop Agobard av Lyons, kjent for sine ekstreme angrep på den jødiske befolkningen, var tilhenger av Lothar og skrev to avhandlinger i 833 som angrep henne, "To bøker til fordel for sønnene" og "Judith hustru av Ludvig". Disse infame angrepene var ment som propaganda hvor han forsvarte sønnenes opprør mot Ludvig og forsøkte å underminere Judiths innflytelse ved hoffet. Han angrep de kvaliteter som Judiths tilhengere fremmet, hennes skjønnhet og dyd. "Den skjønnhet som kort tid tidligere hadde vært kjennetegnet på hennes kongelige verdighet, hadde nå blitt de synlige tegn på hennes moralske fordervelse som forurenset palasset og vanæret frankerne." Angrepene var overveiende preget av kvinnehat, og angrep hennes vesen, hevdet at hun var snedig og korrumperte sin ektemann, hadde utenomekteskapelig affærer som ble først utført "i hemmelighet og senere uforskammet." Teolog og abbed Paschasius Radbertus anklaget Judith for å være involvert i utskeielser og trolldom.
    Hun hadde også sine tilhengere. Hrabanus Maurus skrev et brev til henne hvor han roste hennes "prisverdige intellekt" og for hennes "gode arbeid". Brevet berømmet henne i vanskelige tider blant slag og krig, ønsket at hun så seier i de strider hun sto foran, og kanskje mest påfallende, ønsket at Judith så på den bibelske dronning Ester – heltinnen i Esters bok og hustru til Xerxes I av Persia – som inspirasjon og som rollemodell.

    Enkedronning.
    20.06.840 døde Ludvig den Fromme, 62 år gammel, omgitt av mange biskoper, men Judith og sønnen Karl var fraværende i Poitiers. Kongens død gjorde hans eldste sønn Lothar til ny keiser, og det brøt ut borgerkrig mellom brødrene. Etter Ludvigs død sørget Judith for hjelpe sønnen Karl i hans krigføring mot Lothar. Hun samlet tropper i 841 for å støtte ham i å sikre Aquitaine og det meste av Franken. Pave Gregorius IV forsøkte uten hell å mekle ved å sende Giorgio, erkebiskop av Ravenna, som sin represetnant. Da erkebiskop Giorgio ble tatt til fange etter et slag, rådet Judith sin sønn til å vise nåde overfor erkebiskopen, og Karl skal ha gjort det, i henhold til Andreas Agnellus av Ravenna: "For min del lar jeg deg gå – slik min mor har bedt meg gjøre."
    I april 841 mottok Karl sin krone og kongelige artefakts, hvilket samtidige mente var en guddommelig handling. Mest sannsynlig var det Judith som kjente til hvor Karl var og sendte ham krone og artefakts. Halvbroren Pepin døde allerede i 838. Karl hadde alliert seg med sin andre halvbror, Ludvig den Tyske, for å stå imot den nye keiseren Lothar. De to allierte beseiret Lothar i Fontenoy i juni 841.I det påfølgende året bekreftet brødrene sin allianse ved å feire eden i Strasbourg. I juni 842 møttes de tre brødrene til en fredskonferanse på en øy i elven Saône, der de alle hadde utsett 40 representanter som skulle fastsette grensene mellom deres respektive kongedømmer. Møtet resulterte i traktaten i Verdun som ble undertegnet i august 843, og som innebar at Karl den Skallede fikk Vest-Franken, som han allerede holdt og som det nå ble bekreftet at han skulle ha. Territoriet motsvarte omtrentlig det som er dagens Frankrike. Ludvig den Tyske fikk den østlige delen av det karolingiske rike, kjent som Øst-Franken, og som nå i stor grad tilsvarer Tyskland. Lothar beholdt tittelen som keiser og kongeriket Italia. Han mottok også de sentrale regionene fra Flandern gjennom Rhinland og Burgund som konge av Midt-Franken.

    Død.
    Karl den Skallede giftet seg med Ermentrude av Orléans i 842 og fikk datteren Judith av Flandern i 844 oppkalt ettter hans mor. Dette ekteskapet viste seg imidlertid å være til skade for Judiths karrière, makt og innflytelse. Med innføringen av ny dronning ble Judith, som den gamle dronningen, tvunget til å trekke seg tilbake, og mistet kontroll over sine besittelser og rikdommer. Hennes helse begynte å svikte henne i 842, og hun døde 19.04.843 i Tours. Hun overlevde kun sin ektemann med tre år selv om hun var betydelig yngre. Hun døde etter et år med sykdom og var antagelig omkring 40 år da hun døde. Hun ble gravlagt i klosterkirken St. Martin i Tours.» 3