Biografi - Biography

Tysk-romersk keiser.
Født ...08.778.
Død 20.06.840.

    Ludvig «den Fromme» var Tysk-romersk keiser 814 - 840. 1

"

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 327-334.
    3 år gammel ble Ludvig kronet i Roma av sin far, Karl «den Store», som konge av Aquitanien. I 813 antok faren ham som medkeiser i det frankiske rike, og etter Karls død, 28.01.814, overtok han tronen. Ludvig var lite krigersk og sterkt religiøs. I 816 kronet paven ham i Reims.

    Det var en stor ulykke at kun den minst dyktige av Karl «den Store»'s sønner overlevde ham og ble hans etterfølger. Karls stat var riktignok den mektigste i Europa, men ennå har verden aldri sett en stormakt som holdes sammen bare av sin egen iboende likevekt. Det må også ha en kraftig, samlende hånd, ellers tar motstridende interesser overhånd. Hvor lysende og imponerende en slik stormakt enn kan ta seg ut i samtidens øyne, har den alltid sine svake sider. Og det var også tilfelle med Karls rike. Der fantes stoff nok til konflikter både innad og utad, som den store keiseren ikke hadde maktet å få bukt med. Det var et klart motsetningsforhold mellom det romanske Vesten og det germanske Østen. Det hersket en selvrådighet blant stormennene, som bare en sterk og imponerende monarks vilje så noenlunde kunne tøyle. Og i syd var riket truet av «sarasenerne», i nord av «normanerne» og i øst av de slaviske folkemassene.

    Karls jernhånd hadde maktet å beherske og kue alle disse uromomentene. Ludvig var av en helt annen støpning. Riktignok ikke kroppslig sett, for Ludvig var staselig å se på og kraftig bygget, og han var en dyktig rytter og jeger. Farens bestrebelser for å øve rettferdighet mot alle, finner man også igjen hos ham. Men som personlighet var Ludvig skåret over en meget mindre lest. Han var «en mann uten lidenskaper, uten laster og uten dyder», for å sitere Haucks dom over ham. Mot Karl «den Store» med sin voldsomme kraft var sønnen en dverg. Mildhet og saktmodighet var hans mest fremtredende egenskaper. Men i virkeligheten skyldtes de bare svakhet og vankelmodighet, og Ludvigs berømte fromhet slo snart over i det absurde. Han ble så from at «han aldri mer kunne le», hvor lystig stemningen enn var omkring ham. Isteden gråt han så meget mer. Overfor prelatene gikk hans ydmykhet så langt at den grenset til selvoppgivelse. Paven overså nå keiseren på en måte som han aldri ville ha våget overfor Karl, og biskopene oppførte seg som riksfyrster. Ludvigs kirkelige forordninger ble nærmest bare et ekko av prestenes krav. De er holdt i en helt annen toneart enn den vi kjenner fra Karls lover, hvor en hersker som er seg sine rettigheter fullt bevisst, taler strengt selv til kirkens menn. I sin nidkjærhet for å få utryddet «hedendommen» gikk Ludvig så langt at han til og med forbød de gamle germanske kvadene som han selv hadde lært i sin ungdom. Ingen fikk fra nå av lese eller lære seg dem. Og de germanske heltesagnene som hans store far hadde elsket og samlet på med så stor pietet, lot han kaste på ilden og brennemerket på den måten sitt eget minne for alle tider. I stedet for den krets av lærde og kultiverte menn som hadde omgitt Karl, var det nå åndelig trangsynte mennesker som anga tonen ved hoffet. Ludvigs styre var slik at han fikk økenavnet «munken», og han ville også sikkert ha passet bedre til å være abbed i et kloster enn keiser.

    I 830 brøt det ut et opprør mot keiserparet. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til sønnen Lothar.

    Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Men Judith følte seg for sikker i salen. Hensynsløst arbeidet hun videre på å fortrenge sine stesønner til fordel for Karl, og en vakker dag slo de seg sammen igjen og gjorde opprør mot faren. Ved Kolmar i Elsass – på «Løgnmarken», som stedet siden ble kalt – sto far og sønner mot hverandre med hver sin hær. Men ved hjelp av løfter og trusler fikk sønnene lokket størsteparten av Ludvigs tropper over på sin side. Da ga keiseren opp det hele og var glad til at han, Judith og Karl slapp fra det med livet.

    I og med dette ble Ludvig betraktet som avsatt, og Lothar overtok keisermakten. Men hans brødre fikk samtidig utvidet sine riker ganske betraktelig og ble dessuten fra nå av selvstendige konger. Karl «den Store»'s rike var altså faktisk delt mellom tre fyrster. Ludvig og hans familie ble holdt i fangenskap. Etter at en riksdag hadde bekreftet Ludvigs avsettelse, tvang Lothar og hans tilhengere det frankiske rikes tidligere keiser til i hele menighetens påsyn å kaste seg ned foran alteret i en kirke i Soissons og «med strømmende tårer bekjenne offentlig at han hadde forvaltet sitt embede på en uverdig måte». Biskopene overrakte ham et langt synderegister, hvor han ble anklaget for helligbrøde, mord, mened og alminnelig pliktforsømmelse. Alt dette måtte Karl «den Store»'s sønn og etterfølger erklære seg skyldig i overfor Gud og alt folket. Deretter ble han tvunget til å gi fra seg sitt sverd og iføre seg botsdrakt.

    Ludvigs fiender trodde at de på denne måten hadde gjort ham så umulig i folkets øyne at han aldri mer kunne bestige noen trone. Fra nå av skulle han hele sitt liv betraktes som en botferdig synder. Men de hadde skutt over målet. En så unaturlig ydmykelse virker ikke bare forsonende, men vekker også medlidenhet. Den avsatte kongens sønn Ludvig, som regjerte over nesten hele den germanske delen av riket og derfor ble kalt Ludvig «den Tyske», ble grepet av skam over den uverdige behandlingen faren hadde fått og over at Lothar fortsatt holdt ham i fangenskap. Til det kom også frykten for Lothars alt for tydelige planer om å tilrive seg herredømmet over hele riket. En ny brødrekrig brøt ut. Lothar måtte flykte, og Ludvig «den Fromme» var fri på ny. Under alminnelig jubel iførte han seg igjen sitt keiserlige skrud, og keiserinnen ble befridd fra fengelset.

    Knapt hadde Judith kommet til makten på ny, før hun igjen bare traktet etter at Karl skulle bli tilgodesett på sine halvbrødres bekostning, og den fromme Ludvig var et fullstendig viljeløst redskap i hennes hender. Det var ikke en slik takk Ludvig «den Tyske» hadde ventet seg da han hjalp sin far opp på tronen igjen, og han grep til våpen mot ham enda en gang. Da forsøkte Ludvig og Judith å vinne Lothar for seg, enda det jo var han som hadde tilføyd faren den største ydmykelsen. Men for en intrigemakerske som Judith var nettopp en samvittighetsløs egoist som Lothar den rette forbundsfelle. Og hun fikk virkelig vunnet ham for sine planer. Far og sønn forsonte seg med hverandre, på den betingelse at riket etter Ludvigs død skulle deles likt mellom Lothar og Karl, bortsatt fra et lite område som Ludvig «den Tyske» aller nådigst skulle få beholde. Denne smukke avtalen ble beseglet med rørende scener, den gamle keiseren omfavnet og kysset «den forlorne, men nå gjenkomne sønn» og ba de to halvbrødrene pent om alltid å vise hverandre kjærlighet og stå hverandre bi. Den nakne sannhet bak de vakre frasene var imidlertid at den fromme Ludvig, med god hjelp fra den mest samvittighetsløse av sine tre sønner, hadde tatt nesten hele arven fra ham som tross alt hadde vist seg å være den beste da faren hadde sin vanskeligste tid. Men midt under forberedelsene til å få denne skammelige overenskomsten drevet igjennom med våpenmakt, ble den gamle keiseren rammet av en sykdom, som stadig forverret seg.

    I 840 var livet forbi for den mannen som snarere burde ha fått tilnavnet «den Svake» enn «den Fromme». Hans yngste sønn i første ekteskap var da allerede død og hans fars mektige rike ble oppløst i småstykker. 2

"

T. v. Karl den Store kroner Ludvig den Fromme. (Ukjent forfatter «Grandes Chroniques de France», Mandragore, BNF). I midten: Denarius av Ludvig. T. h. Samtidig skildring fra 826 av Ludvig den Fromme som en «Miles Christi» (Kristi soldat), med et dikt av Rabanus Maurus. (Vatikanet, «Biblioteca Apostolica», Codex Reg. lat 124, f.4v). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Ludvig den fromme (fransk: le Pieux) (* 778 - † 20.06.840) var konge av frankerne og samkeiser med sin far Karl den store fra 813. Han var også konge av Aquitaine fra 781. Som den tredje sønnen og den eneste gjenværende til Karl den Store og hans tredje gemalinne Hildegard ble han enehersker av frankerne etter sin fars død i 814, en posisjon han holdt til han døde, med unntak av perioden 833–834 da han var avsatt.

    Som hersker av Aquitaine hadde Ludvig ansvaret for forsvaret av rikets sørvestlige grense. Han frigjorde Barcelona fra muslimene i 801 og sikret frankisk autoritet over Pamplona og over baskerne sør for Pyreneene i 812. Som keiser inkluderte han sine voksne sønner, Lothar, Pipin, og Ludvig, i styringen og søkte å etablere en egnet fordeling av riket mellom dem. Det første tiåret av hans styre var preget av flere tragedier og pinligheter, særlig den brutale behandlingen av hans nevø Bernhard av Italia, som Ludvig sonte for i en offentlig handling av selvfornedrelse.

  «På 830-tallet ble hans rike revet opp av innbyrdeskrig mellom hans sønner, forverret av Ludvigs forsøk på å inkludere sin fjerde sønn Karl, som hadde hadde fått med sin andre hustru Judith av Bayern, i sine planer om etterfølgelse. Avslutningen av hans styre endte med tre år med innbyrdeskrig, og sammenlignet med sin berømte far, ble Ludvig bedømt lite fordelaktig, men de problemer som Ludvig sto overfor var av en helt annen art. Likevel, det store rike han hadde arvet og tildels utvidet, ble splittet opp i ulike deler mellom hans sønner ved hans død og la grunnlaget for de moderne statene Tyskland og Frankrike.»

    Arving.
    Ludvig ble født i den karolinske villa "Cassinogilum", 7 km fra sentrum av dagens Poitiers mens hans far Karl den Store drev krig i Spania, i henhold til kronikøren Einhard og en anonym biografi "Vita Hludovici".
    Ludvig var den tredje sønnen til Karl den Store (* 747 - † 814) og hans hustru Hildegard (* 754/758 - † 783). Hans farfar var kong Pipin III den Yngre av Franken.
    Ludvig ble som barn kronet som konge av Aquitaine i 781 og sendt dit med regenter og et hoff. Karl den Store opprettet en underkongedømme for å sikre grensene til sitt rike etter en destruktiv krig mot aquitainere og baskere.
    Ludvig var en av Karl den Stores tre legitime sønner som overlevde barndommen. Han hadde en tvillingbror, Lothar, som døde som spedbarn. I henhold til frankisk skikk kunne Ludvig forvente å arve sin del av arven sammen med sine eldre brødre, Karl den Yngre, konge av Neustria, og Pipin, konge av Italia.
    I delingen av riket i 806, "Divisio Regnorum", hadde Karl den store utpekt Karl den Yngre som sin etterfølger som keiser og hovedkonge med styre over hele det frankiske riket inklusive Neustria og Austrasia, mens han ga Pippin jernkronen til Lombardia, som var en besittelse Karl den Store hadde erobret.
    Til Ludvigs kongedømme Aquitaine la han provinsen Septimania og deler av Burgund (grovt sett de sørøstlige delene av dagens Frankrike). Imidlertid døde Ludvigs brødre før ham, Pippin i 810 og Karl den Yngre i 811.
    Derved ble Ludvig den eneste gjenværende sønn som ble kronet som ble samkeiser med Karl den Store i 813.
    Ved sin fars død i 814 arvet han hele det frankiske riket og alle dets besittelser, med unntak av Italia, som forble del av det frankiske rike, men under direkte styre av Ludvigs nevø Bernard, sønn til Pippin av Italia.

    Keiser.
    Mens han var i sin villa Doué-la-Fontaine i Anjou, mottok Ludvig nyheten om sin fars død. Han hastet til Aachen og fikk kronet seg selv som keiser til rop fra adelen: "Vivat Imperator Ludovicus!" (Latin for "Leve keiser Ludvig!").
    Ved ankomsten til keiserhoffet i Aachen var en av hans første handlinger å rense palasset for det han betraktet som uønsket. Han fikk ødelagt gammelgermanske symboler og tekster som Karl den Store hadde samlet med begrunnelsen at de var "hedenske". Han forviste medlemmer av hoffet som han bedømte som moralsk "lastefulle", blant en del av sine egne slektninger.
    Fra begynnelsen av hans styre etterlignet hans mynter portrettet til hans far Karl den Store, noe som ga dem et preg av keiserlig autoritet og prestisje. Ganske raskt fikk han sendt alle sine ugifte søstre til nonneklostre for å unngå brudepriser og ambisiøse og brysomme svogere. For å kvitte seg med mulige rivaler tvang han sin fars søskenbarn og rådgivere, Adalard og Wala, til la seg kronrake som munker, og tvangsplasserte dem i klostrene Noirmoutier og Corbie.
    På skjærtorsdag 09.04.817 gikk Ludvig og hans hoff gjennom et tømmergalleri mellom katedralen og palasset i Aachen da galleriet raste sammen. Mange ble drept, og Ludvig overlevde såvidt. Han følte umiddelbar dødsangst og begynte å planlegge sin arverekkefølge.

    Tre måneder senere utstedte han et "Ordinatio Imperii", et keiserlig påbud som la fram planene for en velordnet etterfølgelse. I 815 hadde han allerede gitt sine to eldste sønner en andel av styringen da han sendte sine eldre sønner Lothar og Pipin til å styre henholdsvis Bayern og Aquitaine, men uten kongelige titler. Med den keiserlige påbudet gikk han videre med å dele riket mellom sine tre sønner:
    Lothar ble utropt til og kronet som samkeiser i Aachen. Han ble gitt løfter om arve det meste av de frankiske besittelsene, og han skulle være overherre til sine brødre og søskenbarn.
    Pipin ble utropt som konge av Aquitaine, hans besittelser omfattet Gascogne, grenseormådene rundt Toulouse, og områdene/grevskapene Carcassonne, Autun, Avallon og Nevers.
    Ludvig, den yngste sønnen, ble utropt som konge av Bayern og de omliggende grenseområdene.
    I denne planen ble det fastslått at om en av de underordnede kongene døde skulle han bli etterfulgt av sine sønner. Om han døde barnløs skulle Lothar arve hans kongerike. Om Lothar døde uten sønner skulle en av hans brødre bli valgt av "folket" til erstatte ham. Framfor alt skulle riket ikke bli delt. Keiseren skulle herske enerådende over de underordnet kongene.

    Bernards opprør og Ludvigs bot.
    Den ro og orden som "Ordinatio Imperii" var ment å gi bll ikke iverksatt Det brøt ut opprør da Ludvigs nevø, Bernard av Italia, ikke var nevnt i dokumentet og mente seg forbigått. Bernard konspirerte i å erklære uavhengighet. Ludvig ledet umiddelbart sin hær mot Italia. Bernard ble invitert av sin onkel til et møte i Chalon. Han overga seg og ble fraktet til Aachen hvor han ble stilt for en domstol og dømt til døden for forræderi. Ludvig endret dommen til blinding, noe som ble behørig utført. Bernard fikk stukket ut øynene, men overlevde ikke. Han døde etter to dager i smerter. Theodulf av Orléans, en av de fremste bak "Den karolingiske renessanse", ble anklaget for å ha støttet Bernard og ble kastet i et klosterfengsel hvor han døde kort tid senere. Ryktene hevdet at han ble forgiftet.
    Nevøens skjebne kom til å plage Ludvigs samvittighet senere, ble det sagt.»

"

Ludvig den Fromme gjorde bot i Attigny i 822. (Fra boken «Généalogie des rois et des princes d'Europe» av Jean-Charles Volkmann. Opprinnelig fra «L'Histoire de France Populaire», Henri Martin, 1876). (Wikipedia).

  «I 822, som en dypt religiøs mann, gjorde Ludvig bot for å ha forårsaket Bernards død. Dette fant sted i Bernards palass i Attigny nær Vouziers i Ardennene, framfor pave Paschal I og et råd av geistlige og adelsmenn i riket som hadde blitt sammenkalt for Ludvigs forsoning med sine tre yngre halvbrødre, Hugo som han snart gjorde til abbed av St-Quentin, Drogo som han snart gjorde til biskop av Metz, og Theodoric.
    Denne angerhandlingen, delvis en etterligning av Theodosius I, ga en kraftig reduksjon av hans prestisje som frankisk hersker, da han også resiterte en liste over mindre forseelser som ingen sekulær hersker på den tiden ville ha lagt merke til. Han gjorde også den grove feilen å løslate Wala og Adalard fra deres klosterbegrensninger, og plasserte førstnevnte i en maktposisjon i hoffet til Lothar og sistnevnte i en posisjon i sitt eget hus.»

"

Det karolinske riket 828 (Trasamundo – eget verk). (Wikipedia).

  «Annen misnøye som oppsto var sentrert omkring Lothar, som allerede hadde blitt utnevnt til keiser. Den avgjørende hendelsen var fødselen av nok en sønn, Karl, i 823 som Ludvig fikk med sin andre hustru, Judith av Bayern. Ludvig hadde bestemt at hans fjerde sønn skulle dele hans arv med sine eldre halvbrødre. De tre eldre brødrene betraktet enhver endring i avtalen fra 817 som et angrep på deres egen posisjon. Fra slutten av 820-tallet og fram til slutten av Ludvigs liv i 840 var han i jevnlig strid med en eller flere av sine sønner, og ved et tidspunkt ble han avsatt av et bisperåd.
    Lojalitetskonfliktene svekket monarkiet, og oppmuntret aristokratiet til å fremme sin egen overlevelse og framgang framfor kongeriket.

    Ludvig ble syk kort tid etter sine siste seirende felttog og trakk seg tilbake til sin sommerjakthytte på en øy i Rhinen nær hans palass ved Ingelheim. Han døde 20.06.840 i nærvær av mange biskoper og geistlige i armene til sin halvbror Drogo der han benådet sønnen Ludvig, utropte Lothar til keiser og ba om at han skulle ta de fraværende, Karl og Judith, under sin beskyttelse.

    Ludvig ble gravlagt i klosteret Saint-Arnould i Metz.»

    Bitter borgerkrig fulgte også etter Ludvigs død fram til traktaten i Verdun i 843 hvor Karl den Stores veldige rike ble delt mellom Ludvigs gjenværende sønner:
    Vest-Franken ble regjert av Karl den Skallede (som hans yngste sønn ble kalt).
    Øst-Franken ble regjert av Ludvig den Tyske.
    Midtriket ble regjert av Lothar I.

    Den eldste broren, Lothar, beholdt tittelen som keiser, men hadde ingen autoritet over Ludvigs rike i Øst-Franken eller Karls rike i Vest-Franken.
    Vest-Franken og Øst-Franken ble kjernene til henholdsvis det moderne Frankrike og Tyskland. Midt-Franken som inkluderte Burgund, de lave landene og Nord-Italia blant andre regioner besto bare kortvarig til 855 og ble senere delt mellom Lothringen, Burgund og Italia.
    Striden om kongedømmet i Aquitaine ble ikke fullstendig avgjort før i 860.

    Ved Lothars død i 855 ble hans Midtrike delt og Ludvig og Karl gikk i krig om denne besittelsen.» 3