Biografi - Biography

Tysk-romersk keiser.
Født 795.
Død 29.09.855 i Prüm.

   Tysk-romersk keiser 840 - 855. 1

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 330-344.
    Forholdet mellom Ludvig og hans sønner og mellom sønnene innbyrdes var et sørgelig kapitel, fullt av hat og fiendskap. Maktlyst og tarvelig egennytte fikk uhemmet drive sitt spill og tro og lover ble trampet under fot. Lothar, den eldste av Ludvigs tre sønner fra hans 1. ekteskap, var like herskelysten som han var intrigant. I 817 ble han valgt til sin fars medkeiser og fremtidige etterfølger under en riksdag i Aachen, mens Ludvigs to yngre sønner fikk hvert sitt kongerike, men som lydfyrster under Lothar. Dette ble stadfestet av pave Paschalis I som i 823 kronet Lothar til keiser.

    I 830 brøt det ut et opprør mot keiser Ludvig og hans nye hustru, Judith. Det var først og fremst det kirkelige partiet som ville hevne seg fordi keiserinnen hadde visst å skaffe seg alt for stor innflytelse over sin gemal, og dessuten sluttet kongens sønner av første ekteskap seg til opprørerne. Judith ble beskyldt for ekteskapsbrudd og tvunget til å ta nonnesløret og Ludvig måtte bøye seg for riksforsamlingens krav om at han skulle avstå keiserverdigheten til Lothar.

    Tilsynelatende behandlet Lothar sin far med stor ærbødighet, men hadde i virkeligheten berøvet ham hans frihet og omga ham bare med munker som skulle forberede ham til å tre inn i et kloster. Men en så herskesyk og hjerteløs egoist som Lothar var ikke den rette til å vinne hverken undersåttenes eller sine brødres sympati. Stemningen slo plutselig om til fordel for den gamle keiseren, sønnene kom i krig med hverandre, og i løpet av mindre enn et halvt år hadde en ny riksdag gitt kronen tilbake til Ludvig. Snart etter fikk også keiserinnen sin frihet igjen og med den også sin tidligere innflytelsesrike stilling.

    Før farens død i 840 hadde Karl og Lothar blitt enige om å dele riket mellom seg. Uten å bekymre seg om de løftene han hadde gitt den avdøde med hensyn til hans yndlingssønn, bestemte Lothar seg til å gjøre seg til herre over hele riket. Mens Lothar forberedte seg til et væpnet oppgjør med Ludvig «den Tyske», forsikret han Karl om sitt vennskap. Men Karl kjente sin halvbrors falskhet alt for godt til ikke å gjennomskue hans hensikter og mente det var tryggere å sette sin lit til våpenmakt enn til Lothars vennskapsforsikringer. Under slike forhold var det rimelig at Karl og Ludvig fant hverandre og ble enige om å glemme sitt gamle uvennskap. De sluttet forbund mot sin felles fiende og beseiret ham også i blodig slag ved Fontenoy i 841.

    Men dermed var ikke kampen avgjort. Lothar var en mester når det gjaldt renker og intriger. Han sendte ut oppviglere som egget sakserne til opprør mot Ludvig, og for å skaffe Karl lignende vanskeligheter på halsen, unnså han seg ikke for å gjøre felles sak med de hedenske mennene fra Norden. Krigen ble ført med stadig større grusomhet og hensynsløshet, og i bevisstheten om at det nå mer enn noensinne gjaldt å holde sammen, møttes Ludvig og Karl i Strasbourg i 842 og bekreftet sitt forbund med høytidelige eder. Det er interessant å merke seg at for at begge hærene skulle kunne forstå innholdet av denne overenskomsten, var dokumentene avfattet både på tysk og på det romanske språk som fransken har utviklet seg fra. De er for øvrig blant de eldste av de tekster med både fransk og tysk språk som er bevart. Også i Italia holdt nå et særskilt folkemål på å utvikle seg av latinen. Det var begynnelsen til det italienske språket vi kjenner i dag.

    Den høytidelige overenskomsten mellom Karl «den Skallede» og Ludvig «den Tyske» gjorde Lothar betenkt, og han tilbød forhandlinger. Han sendte bud og hilsen til sine brødre at han «innså sin brøde mot Gud og mot dem og ønsket å få slutt på den fordervelige striden» og erklærte seg villig til å gå med på at riket ble oppdelt i tre omtrent like store kongedømmer.

    Både fyrster og folk lengtet nå etter å få en slutt på krigens redsler, og etter lange forhandlinger kom det i 843 til et forlik i Verdun. Ludvig «den Tyske» fikk landene øst for Rhinen og Weser, Karl «den Skallede» landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, mens Lothar fikk beholde det mellomliggende område fra og med Italia i syd til og med Friesland i nord, samt keiserverdigheten.

    Det riket som Lothar fikk ved riksdelingen i Verdun, var en kunstig og unaturlig statsdannelse uten indre enhet, en langstrakt landremse innestengt mellom de to andre rikene og med åpne grenser mot begge. Så utmattet som befolkningen nå også var etter de langvarige slektsfeidene, maktet de heller ikke å gjøre fyldest for seg hverken mot vikingene i Nordsjøen eller sarasenerne i Middelhavet. Da var det østfrankiske rike bedre i stand til å bekjempe slaverne, ikke minst fordi Ludvig «den Tyske» var den dyktigste, klokeste og sterkeste av brødrene. Han minnet om sin store farfar, ikke bare av skikkelse, men også ved sine indre egenskaper.

    Den «broderlige endrektighet» som var kommet i stand i Verdun, ble det snart så som så med. Den ble nok nødtørftig lappet sammen igjen på nye møter, hvor brødrene tilga hverandre og lovet at de skulle glemme alt gammelt nag og ikke lytte til ondsinnede rådgivere, og enkelte år kunne man også oppleve at «det hersket en slik fred mellom brødrene at mange undret seg over det», for å bruke en av de gamle annalisters ord. Men forholdet mellom dem var like spent for det, og Lothar hadde stadig sine følehorn ute for å undersøke om han ikke skulle kunne spille Ludvig ut mot Karl.

    Først da han merket at døden nærmet seg, ble det slutt på hans maktbegjær og intriger. Da gjorde han bot og ble munk i Prüm. Men bare seks dager senere, den 29.09.855, endte hans syndefulle liv. 2

"

T. v. Lothar I i en evangeliebok om Lothar I (Tours mellom 849 og 851, "Bibliothèque national de France", Paris). I midten: Denier preget av Lothar I, fra 840-855. T. h. Lother deler sitt rike mellom sine tre sønner (gravering fra 1698). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Lothar I (nederlandsk og middelalderlatin: Lotharius; tysk: Lothar; fransk: Lothaire) (* 795 - † 23.09.855 i fyrsteabbediet i Prüm) var eldste sønn til konge og keiser Ludvig den Fromme av Franken, og ble konge av Italia (818–855) og tysk-romersk keiser (843–855). Han styrte sammen med sin far som keiser fram til 849, var guvernør av Bayern (815–817) og konge av Mellom-Frankerriket (840–855).
    Lothar var den eldste sønnen til den karolingiske keiser Ludvig den Fromme (* 778 - † 840) og hans hustru Irmengard (* ca. 778 - † 818), datter til Ingerman, hertug av Hesbaye. Ved flere anledninger var Lothar og hans fullbrødre Pipin og Ludvig den Tyske i opprør mot sin far for å protestere mot forsøk på å gjøre deres yngre halvbror Karl den Skallede til medarving av de frankiske besittelsene. Ved deres fars død slo Karl og Ludvig sine styrker sammen for å gå imot Lothar i en innbyrdeskrig som varte i tre år (840–843). Striden mellom brødrene var direkte medvirkende til at det Frankerriket som deres farfar, Karl den Store, hadde samlet og utvidet, ble brutt opp og la grunnlaget for de moderne statene Frankrike og Tyskland.

    Tidlig liv og styre.
    Lothar ble født i 795 som eldste sønn til Ludvig den Fromme og hans hustru Imengard av Hebsbaye. Hans far var sønn til Karl den Store.
    Hans far fikk tilnavnet "den Fromme" da han var en nidkjær tilhenger av moral og orden. I utgangspunktet hadde han forventet, etter frankernes lover, å ende opp med en del av det frankiske riket, men grunnet heldige omstendigheter fikk han hele det enorme riket som faren Karl den Sore hadde samlet. I tillegg ble han den andre tysk-romerske keiser, men et år etter han overtok tronen begynte han å kalle seg "keiser Augustus". I hans hode hadde de ulike rikene som var under hans kontroll allerede blitt slått sammen til ett.
    Lite er kjent av Lothars tidligste år, som antagelig ble tilbrakt ved hoffet til hans farfar Karl den Store. I 814 døde hans farfar og hans far overtok det enorme riket. Året etter ble Lothar, nå voksen, sendt for å styre Bayern på vegne av sin far. I 817 ble Ludvig den Fromme utsatt for en ulykke da galleriet i katedralen til palasset i Aachen raste sammen. Mange ble drept og Ludvig selv overlevde så vidt. Nærheten til døden fikk ham til å planlegge sin etterfølgelse og tre måneder senere sendt han ut en keiserlig forordning, "Ordinatio Imperii", som la fram planene for en ryddig etterfølgelse.
    I 815 hadde han allerede gitt sine sønner andel i regjeringen, men uten kongelige titler: Lothar til Bayern og Pipin til Aquitaine.

    Nå fortsatte han med å dele riket blant sine tre sønner:
    Lothar ble utropt til og kronet som samkeiser i Aachen. Han ble gitt løfter om arve det meste av de frankiske besittelsene (med unntak av det som nevnes under), og skulle bli overherre til sine brødre og søskenbarn.
    Pipin ble utropt til konge av Aquitaine, hans besittelser omfattet Gascogne, grenseormådene rundt Toulouse, og områdene/grevskapene Carcassonne, Autun, Avallon og Nevers.
    Ludvig, den yngste sønnen, ble utropt til konge av Bayern og de omliggende grenseområdene.
    I denne planen ble det fastslått at om en av de underordnede kongene døde skulle han bli etterfulgt av sine sønner. Om han døde barnløs skulle Lothar arve hans kongerike.
    Om Lothar selv døde uten sønner skulle en av hans brødre bli valgt av "folket" til å erstatte ham. Framfor alt skulle riket ikke bli delt. Keiseren skulle herske enerådende over de underordnet kongene.
    Lothar var 22 år da denne bestemmelsen kom, broren Pipin var 20 og den yngste, Ludvig, var 13 år.
    I tillegg fikk deres fetter, Bernard av Italia, en andel av arven. "Ordinatio Imperii" etterlot Bernard med en usikker og underordnet posisjon som konge av Italia, underlagt som vasall til Lothar. Han begynte å konspirere for å erklære sin uavhengighet, men det lekket ut til Ludvig den Fromme. Umiddelbart ledet han sin hær mot Italia, truet av dette møtte Bernard sin onkel i Chalon og overga seg. Kongen lot ham frakte til Aachen hvor han ble stilt for en domstol som dømte ham til døden for forræderi. Ludvig endret dommen til at han skulle blindes ved at øynene hans ble stukket ut, noe som ble behørig utført, men Bernard døde to dager senere i store smerter. Lothar overtok Bernards kongerike i Italia.

    I 821 giftet Lothar seg med Ermengard († 851), datter til greve Hugo av Tours. De fikk åtte barn sammen, hvor det eldste var Ludvig II (* ca. 825 - † 875), tysk-romersk keiser.

    Et illegitimt barn er kjent, Karlmann († 853).

    Som sin far kronet Ludvig den Fromme sine sønner. Lothar ble kronet som medkeiser av sin far i Aachen og som konge av Italia. På samme tid ble Pipin kronet som konge av Aquitaine og Ludvig som konge av Bayern.
    De styrte mindre som konger og mer som guvernører. Ludvig den Fromme hadde den helhetlige styret av det store riket. Problemet var at Ludvig den Fromme så på sine sønner som sine undersåtter mens hans sønner vurderte sine adskilte riker som deres egne. I 829 kolliderte disse motstridende vurderingene og sendte hele riket ut i innbyrdeskrig. I 822 overtok Lothar styret av Italia, og 05.04.823, i påsken, ble han igjen kronet som keiser, denne gang i Roma av pave Paschalis I. I november 824 kunngjorde Lothar en vedtekt, "Constitutio Romana", angående forholdet mellom paven og keiseren som reserverte den øverste makt til den sekulære fyrsten, og utstedte deretter en rekke bestemmelser for god regjering av Italia. Det har vært en del diskusjon blant moderne historikere om hvorvidt "Constitutio" egentlig var et "dødt brev" uten praktisk virkning, eller om det markerte et stadium på veien til keiserlig dominans av pavedømmet.
    Da Lothar kom tilbake til sin fars hoff oppdaget han at farens nye hustru, Judith av Bayern, hadde overtalt hans far til også å inkludere deres unge sønn Karl, som ble født i 823. Dette ble gjort offisielt i 829. Kong Ludvig den Fromme hadde et ømt hjerte for sin yngste sønn, Karl. Og i 829 besluttet han at den seks år gamle gutten skulle få sitt eget kongerike og valgte Alemannia, det gamle området til den germanske stammen alemannerne. Dette sør-tyske området var sentrert ved Bodensjøen og omfattet blant annet Hochrhein ("Høyrhinen"), Schwarzwald, og Alsace. Problemet var at dette området var en del av Lothars rike, og da kong Ludvig ga det til sin yngste sønn reduserte han Lothars rike. Som keiser kunne han gjøre med sitt rike som han selv bestemte, men Lothar var rasende over denne fiendtlige overtagelse av deler av hans kongerike.

    Riket brytes opp.
    Lothar hadde forhandlinger med sine to helbrødre Pipin og Ludvig (kalt "den Tyske" grunnet lokaliseringen av hans rike) hvor han antydet at de ville bli de neste som ville få sine riker redusert til fordel for deres yngste halvbror. Misnøyen brøt ut i regelrett krig mellom faren og de tre sønnene i 830. De tilbrakte det neste tre årene i jevnlig strid over delingen av riket. I 833 fikk brødrene overtaket da de fanget sin far og deres lille halvbror og fikk satt dem under forvaring. Lothar krevde tronen som keiser. Historikeren Nithard fortalte at "Han holdt sin far og Karl i fri forvaring, og beordret munkene til å holde Karl med selskap. De skulle få ham til å vende seg til munkelivet, og oppfordre ham til å ta det selv."
    Unge Karl lot seg ikke friste av klosterlivet, og faren Ludvig sendte i hemmelighet et forslag til to av sønnene, Pipin og Ludvig den Tyske, hvor han lovte å gi dem større riker om de kjempet sammen med ham mot den eldre broren Lothar. "Løftet om mer land gjorde dem mer enn ivrige etter å føye seg," bemerket Nithard.
    Ludvig den Fromme dukket uventet opp ved en offentlig forsamling, og Lothar sto plutselig alene mot faren og sine to brødre. Han ble tvunget til reise tilbake til Italia og sverge en ed på at han ville være fornøyd med kun sitt eget kongerike for resten av livet.
    Ludvig den Fromme ble gjeninnsatt i 831 og han fratok Lothar hans keiserlige tittel. Han ble også fratatt Italia som ble gitt til unge Karl.
    Det andre opprøret ble tilskyndet av Angilbert, erkebiskop av Milano, som overtalte Lothar til å bryte med sin far. I 834 ble Ludvig den Fromme avsatt på nytt. Lothar, via lojaliteten til langobardene i nordlige Italia og senere forsoninger, beholdt Italia og posisjonen som keiser gjennom alle de gjenværende delinger av riket.

    I 838 døde Pipin uventet i Aquitaine, og Ludvig den Fromme bestemte at halvbroren Karl, som hadde styrt Alemannia i mindre enn et år, skulle overta hans kongerike. Folket i Aquitaine gjorde opprør og utropte sin egen konge: Pipins sønn Pipin II. Resultatet ble at Ludvig den Fromme mistet en del av sitt rike. Frankerne kalte nå den yngste sønnen for Karl den Landløse, men det ble formidlet som Karl den Skallede, noe som var ironisk ment da han hadde hår, og hvor den ironiske mangelen på hår henviste til hans mangel på besittelser i kontrast til sine brødre.
    Ludvig besluttet i stedet å gi Karl en del av sitt eget kjerneområde, Neustria, og døde selv i 840. Karl den Skallede ble da frankernes konge. Ludvig sendte de keiserlige verdighetssymboler til Lothar i Italia, nå 45 år gammel, som til tross for tidligere delinger av riket, kreve hele Frankerriket underlagt seg selv. Karl satt på sin fars trone i Neustria, Ludvig den Tyske satt i Bayern og Aquitaine var styrt av hans nevø Pipin II. Ingen av brødrene var villige til oppgi sine besittelser til fordel for den eldste broren Lothar. Krig brøt ut igjen og raste i ytterligere tre år. Brødrene Karl den Skallede og Ludvig den Tyske allierte seg i felles sak mot Lothar, som fikk sin nevø Pipin II på sin side.
    Krigen kulminerte med et avgjørende slag som ble utkjempet ved Fontenoy i nærheten av Auxerre 25.06.841. Begge sider med omkring 150 000 menn og i henhold til historikeren Andreas Agnellus fra Ravenna ble omkring 40 000 menn drept i slaget, skjønt tallene antagelig er overdrevne. Pipin II beseiret Karl den Skallede, mens Lothar ble beseiret av Karl den Tyske. Pipin vendte tilbake til Aquitaine og fortsatte krigen mot Karl den Skallede. Lother flyktet til Aachen. Til tross for Lothars knusende nederlag fortsatte krigen i ytterligere to år fram til august 843 da fredsavtalen i Verdun ble signert.»

"

Oppdelngen av det frankiske imperiet mellom Karl den Stores 3 sønnesønner – Karl, Lothar og Ludvig – ved forliket i Verdun i 843. (Wikipedia).

  «Fredsforhandlinger begynte tidligere. I juni møtte brødrene på en øy i elven Saône hvor de ble enige om et arrangement som utviklet seg etter vanskeligheter og forsinkelser til avtalen i Verdun. Det var den første av flere avtaler som sikret at det karolingiske riket ble delt i tre kongeriker mellom de tre overlevende sønnene til Ludvig den Fromme.
    Lothar fikk Mellom-Frankerriket (latin: Francia Media), et rike som ble opprettet ved avtalen. Det besto av kongeriket Italia og det frankiske området mellom Øst-Frankerriket og Vest-Frankerriket, området mellom elvene Rhinen og Schelde, den frisiske kysten mot Nordsjøen, det tidligere kongeriket Burgund (unntatt en vestlige del som senere ble kjent som Bourgogne) og Provence. I avtalen beholdt han tittelen som keiser, men hans overherredømme over sine brødres riker var bare nominelt. Hans land utviklet seg senere til å bli Nederlandene, Lothringen, Alsace, Burgund, Provence og Italia.
    Ludvig den Tyske fikk Øst-Frankerriket, som senere ble Tyskland.
    Karl den Skallede fikk Vest-Frankerriket, som senere ble Frankrike.
    Lothars rike, Mellom-Frankerriket, hadde innebygde vanskeligheter. Dets lengde, fra Middelhavet og til Nordsjøen med Alpene som delte det, og dets utsatte landgrenser med svak indre kommunikasjon, var en kunstig enhet som snart ble fragmentert. Lothar avga snart Italia til sin eldste sønn Lothar II og forsøkte å administrere sitt nye kongerike. Han ble opptatt med jevnlige krangling og forsoninger med sine brødre og fåfengte anstrengelser på å beskytte sine landområder fra angrep fra nordboere (slik norrøne vikinger ble omtalt i frankiske skrifter) og sarasenere (muslimske pirater i Middelhavet). I 845 ledet greve Fulcrad av Arles et opprør i Provence. Lothar kom ned og tvang dem til å overgi seg. Fulcrad forsonet seg med keiseren innen året etter da han fulgte Lothar på et militært felttog mot sarasenerne i Italia.»

3

"

Graven til keiser Lothar I i Prüm-klosterets kirke (Eifel-Ardennene, foto: Krischnig). (Wikipedia).

  «Død og arv.
    I 855 ble Lothar alvorlig syk, og fortvilet over ikke å bli frisk sa han fra seg sin trone og delte sin landområder mellom sine tre sønner.

    Den 23. september gikk han inn i klosteret i Prüm, og døde der seks dager senere.
    Han ble også gravlagt i Prüm. I 1860 ble det funnet en kiste som ble åpnet og som inneholdt hans levninger.

    I en avtale kalt traktaten i Prüm, som ble inngått i 19.09.855, fikk den eldste sønnen Ludvig II Italia og tittelen keiser, den andre, Lothar II, fikk Lothringen og den yngste, Karl, fikk Provence.» 4