Biografi - Biography

Tysk-romersk keiser.
Født mellom 742 og 748.
Død 28.01.814 i Aachen.

    Karl I «den Store» (Charlemagne) var konge av Franken 768-800 og tysk-romersk keiser 800-814.

    Han regjerte først sammen med sin bror Karlmann og var, etter dennes død i 771, enehersker. 1

"

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie», bind 7, side 279-327.
    Karl var idealet av en herskerskikkelse, en veldig mann, både legemlig og sjelelig. En kjempeskikkelse var han, når han viste seg til hest i spissen for sine paladinere, en utvalgt skare av panserkledte ryttere, med hjelm, panser og benskinner av jern og med hånden på festet til det tunge slagsverdet. Det fortelles at han var så sterk at han kunne rette ut en hestesko med hendene. Dessuten var han en dyktig rytter og svømmer og en ivrig jeger. Jordbruk interesserte han seg også sterkt for og gjorde sine krongods til rene mønstergårder. Til daglig levde han meget enkelt. Som keiser Augustus brukte han helst klær som hans hustru og døtre hadde vevet. Men ved festlige anledninger opptrådte han med imponerende pomp og prakt. De som da ble invitert til hoffet, kunne være sikre på at stemningen i gjestebudet ville bli munter, for deres høye vert elsket spøk og lystighet når så skulle være. God kost vanket det også. Kongens eget veldige korpus krevde mye mat. Han klaget over at han ikke hadde godt av de kirkelige fastene. Ville drikkelag ville han imidlertid ikke vite noe av. Når det gjaldt drikkevarer var Karl for sin egen del meget måteholden og forsøkte også å oppdra andre i samme retning ved formaninger og straffer. I sine krigsartikler bestemte han for eksempel at den som opptrådte beruset i leiren, bare fikk vann å drikke til han hadde forbedret seg, og den som kom for sent til en hærsamlig, måtte unnvære både kjøtt og vin i like mange dager som han hadde forsømt.

    Karls politikk var fra første stund mer vidtfavnende enn farens. Et uttrykk for det var hans innblanding i Italias affærer. Til å begynne med sto Karl på god fot med langobardenes konge Desiderius og giftet seg med hans datter. Paven var naturligvis opprørt over «det djevelens verk som førte til denne avskyelige forbindelse mellom den edle frankiske kongeslekt og de troløse og stinkende langobardene». Men det lyktes ham ikke å forhindre ekteskapet, til tross for at han forbød det i kraft av apostelen Peters autoritet, ja truet med evig forbannelse. Allerede ett år senere forskjøt imidlertid Karl sin dronning. Grunnene til det kjenner man ikke, men de har vel snarere vært av politisk enn av personlig art. Desiderius forsøkte å ta hevn ved å spille ut Karls brorsønner mot ham. Samtidig åpnet langobarderkongen fiendtligheter mot paven og rykket inn på romersk område. Da vendte paven seg til frankernes konge med bønn om hjelp, og Karl grep med glede denne anledningen til å få en slutt på Desiderius' lumske anslag mot sin forhenværende svigersønn. Med en sterk hær dro han over Alpene og gjorde slutt på langobardenes rike. Kongen ble tatt til fange og forsvant i et frankisk kloster, og landet ble et lydrike under Karl. Fra nå av – 774 – kalte han seg «frankernes og langobardenes konge». Senere dro Karl flere ganger til Italia for å skape ordnede forhold der og avskaffe misbruk som hadde vokst fram både i stat og kirke.

    Hovedoppgaven for Karls utenrikspolitikk lå imidlertid ved en annen grense, den nordlige og nordøstlige. Der fortsatte han den kamp som allerede hans farfar hadde begynt mot de ville sakserne. Det var nødvendig å få en slutt på deres ustanselige plyndringstog inn på frankisk område, og etterhånden satte Karl seg også større mål enn bare å holde dette hedenske folket i sjakk. Han ønsket å innlemme det i den germansk-kristne kulturverden.

    I 772 rykket Karl for første gang inn i saksernes land. Noe av det første han gjorde var å ødelegge den eldgamle, berømte helligdommen Irminsul eller Irminsäule, i Westfalen, nordøst for Paderborn, som var viet til den germanske krigsguden Irmin. Det var en veldig trestamme eller stolpe som sto inne i en hellig lund og etter tradisjonen bar hele verdensaltet oppe. Irminsul med tilhørende templer og andre bygninger ble jevnet med jorden av Karl, gull- og sølvskattene i helligdommen ble bortført og den hellige lunden brent. Det var Karls gjengjeldelse for de frankiske kirkene som sakserne hadde plyndret og brent. I de tre dagene ødeleggelsesverket sto på, var det så brennende varmt at alle kilder tørket ut og soldatene led forferdelig av tørst, men så snart hedningenes offerplass var ødelagt, skjedde det et under; i et uttørret bekkeleie i nærheten av frankernes leir sprudlet vannet plutselig så rikelig fram at hele hæren kunne få slukket tørsten. Underet har imidertid senere fått sin naturlige forklaring. Ved Altenbochum i nærheten av Lippespring fantes det ennå på 1600-tallet en kilde som kaltes Bullerborn og som hadde den merkelige egenskap at den med stort bulder og brak ga rikelig vann seks timer av gangen og så tørret helt inn i de neste seks timer. Kampene mot sakserne fortsatt fram til 804. Han førte også seierrike kamper fra 791 til 797 mot Avarere og 801 i Spanien. Karl utvidet derved sitt rike i nord helt til Eider, i øst til Saale, Elben og Raab, og i syd til Volturno og Ebro.

    Juldagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte pave Leo III fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte «Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser!»

"

Europa omkring 814. (Wikipedia).

    En bysantisk historieskriver fra denne tiden gjør følgende refleksjon i sin beretning om Karls kroning: «Da brast det bånd som lenge hadde forenet Roma med Konstantinopel, det siste bånd mellom kristenhetens to hovedsteder. Den verdenshistoriske begivenhet i år 800 leder tanken hen på det som skjedde anno 476». I Bysants ble keiserinne Irene som regjerte i sin sønns navn, styrtet og landsforvist i 802. Under hennes etterfølger ble forholdet mellom Østens og Vestens keisere direkte fiendtlig. I Bysants betraktet man Karl som en usurpator som ikke hadde noen som helst rett til keisernavnet. Karl svarte med å underlegge seg de østromerske besittelsene rundt nordkysten av Adriaterhavet i 809. Den viktigste av dem var Venezia, som takket være sin innbringende handel med Orienten hadde tilført Bysants en ustanselig strøm av gull. Da den østromerske keiseren dessuten til stadighet var utsatt for et sterkt press fra bulgarere og arabere, bestemte han seg derfor tross alt for å underhandle med «usurpatoren», og i 812 anerkjente han omsider Karl som Vestens keiser, mot at det østromerske rike fikk tilbake Venezia og Dalmatia. Fra da av eksisterte det altså på ny et vestromersk keiserdømme, sideordnet med det østromerske og formelt anerkjent av dette etter gjeldende diplomatiske regler. Karl behøvde ikke lenger å føle seg i takknemlighetsgjeld til paven for sin høye verdighet.

    Karls ry nådde imidlertid enda lenger enn til Bysants. Også med Østens mektigste hersker, Harun al-Rasjid, sto han i diplomatisk forbindelse. Kaliffen beundret den store frankerfyrsten og «foretrakk hans vennskap fremfor alle andre kongers». Den vennskapelige forbindelse mellom dem ble innledet i 797 da tre fornemme frankere kom som utsendinger til «perserkongen Aron», som kaliffen ble kalt i frankiske beretninger. Etter fem års fravær vendte den eneste overlevende av sendemennene tilbake med rike gaver, deriblant en elefant. Karl hadde ønsket seg nettopp en slik gave, og Harun sendte ham «den eneste elefant han i øyeblikket eide». Mer kan man jo ikke forlange. Det trofaste dyret, som lød navnet Abu-l-Abbas, kom til Aachen i 802. Keiser Karl satte meget stor pris på det, og elefanten ble tatt hånd om på beste måte til den døde åtte år senere.

    Han opprettet til rikets beskyttelse forskjellige markgrevskaper, schlesvigsk, thüringsk, avarisk, spansk osv. Videre skapte han i alle stammer en felles rett, kapitularier. Han fremmet handel og industru.

    Almindelig dannelse og kunnskaper fremmet han ved tilkallelse av lærde menn. Han hadde særlig omsorg for det tyske språk og for dikterkunsten.

    Karl var gift fire eller fem ganger. Fjorten barn – enkelte kilder oppgir atten eller tyve – ble resultatet av hans forskjellige ekteskap og andre forbindelser. Sin sterke sanselighet maktet nemlig den veldige frankerfyrsten aldri å tøyle.

    Helt til Karl nærmet seg 70-årsalderen fikk han beholde sin jernhelse usvekket. Men de siste fire årene han levde, var den svære, kraftige mannen ofte plaget av feber, og en halting på den ene foten tydet på gikt. Sorgen over å miste tre av barna, som døde i sin kraftigste alder i løpet av årene 810 og 811, bidro også til å undergrave hans motstandskraft. I 810 døde de to eldste og uten sammenligning mest lovende av sønnene. Tyngst var nok tapet av den førstefødte, yndlingssønnen, som Karl hadde satt alt sitt håp til. Aldri hadde man sett den gamle keiseren så beveget som etter dette dødsfallet.

    I januar 814 ble Karl angrepet av en voldsom feber. Etter en ukes forløp følte han at hans timeglass var runnet ut. Med lukkede øyne og armene korslagt over brystet begynte han med svak stemme å synge salmen «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd». Han døde den 28. januar etter å ha regjert i 45 år. I alminnelighet blir hans fødselsår satt til 742, og han skulle altså da ha vært 72 år ved sin død, men det er også enkelte som hevder at han først ble født i 747 og bare var 67 år da han døde.

    Karl døde i sin yndlingsby Aachen og ble begravet i domkirken der. I 1165 ble han, i nærvær av keiser Fredrik Barbarossa, høytidelig erklært for helgen, og samtidig ble hans ben flyttet fra den marmorsarkofag hvor de hadde hvilt i 350 år, til en kiste av tre. Senere ble denne byttet ut med et relikvieskrin av gull, som hvert syvende år vises fram til dem som valfarter til domkirken. Skrinet ble åpnet i 1481 etter ønske av Karls beundrer Ludvig XI av Frankrike, og siden også to ganger på 1800-tallet, siste gang i 1861, da det ualminnelig kraftige skjelettet ble målt og viste seg å ha en lengde av 1.92 m. Hodeskallen oppbevares for seg, i et mindre skrin av sølv. 2

"

T. v. Portrett av Albrecht Dürer. T. h. Karlsschrein i Aachen-katedralen inneholder restene av Karl den Store. Det ble fullført i 1215 i Aachen på kommando av keiser Frederik II. (Wikipedia).

    Karl den Stores fødselsdato er ukjent.
    Alternative fødselsår for Karl inkluderer 742, 747 og 748. Det er en vitenskapelig debatt om dette emnet, oppsummert i J. Nelsons "Charlemagne" (London, 2019), s. 28-29. Se videre Karl Ferdinand Werners "Das Geburtsdatum Karls des Großen" i Francia 1, 1973, s. 115-57 og Matthias Bechers "Neue Überlegungen zum Geburtsdatum Karls des Großen" i Francia 19/1, 1992, s. 37-60.
    Fransk Wikipedia angir: Antagelig født i år 742, muligens i 747 eller 748, muligens 2. april.
    Engelsk og tysk Wikipedia angir hans fødselsdato til 02.04.747, norsk og svensk Wikipedia til 02.04.742.

    Fra svensk og norsk Wikipedia:
  «Karl den Store (latin: Carolus Magnus, fransk: Charlemagne, tysk: Karl der Große) (* 02.04.742 (trolig) i dagens Liège - † 28.01.814 i Aachen), var konge av frankerne fra 768 og konge av Langobardene fra 774. Han ble kronet til romersk keiser 1. juledag 800, og er en av de fremste skikkelsene i europeisk middelalderhistorie. Karl den Stores rike kom til å omfatte omtrent dagens Frankrike, Vest-Tyskland, Nord-Italia, Sveits og Østerrike.
    Karl, som selv lærte å lese først i voksen alder, organiserte den såkalte karolingiske renessansen fra hovedstaden Aachen. Dette innebar et kulturelt fremskritt i forhold til den tidligste middelalderen.
    Han var den første anerkjente keiser som styrte Vest-Europa siden det Vestromerriket falt sammen tre århundrer tidligere. Den ekspanderte frankiske stat som Karl den Store grunnla er kalt for det karolinske rike.

    Karl den Store var den eldste sønnen til Pipin III den Yngre (* 714 - † 768) og hans hustru Bertrada den Yngre av Laon (ca. 725 - † 783).
    Ved sin fars død i 768 ble Karl konge, i begynnelsen samkonge sammen med sin bror Karlmann. Han ble ubestridt enekonge av det frankiske kongerike ved broren plutselig død i desember 771 under uforklarlige omstendigheter. Han fortsatte sin fars politikk mot pavedømmet og ble dets beskytter, fjernet langobardene fra makten i nordlige Italia og ledet et angrep mot det muslimske Spania. Han drev krigføring mot de germanske sakserne i nordøst, drev tvangskristning med dødsstraff og sto bak massakren i Verden hvor rundt 4 500 saksere ble henrettet i 782. Karl nådde høyden av sin makt da han første juledag 800 ble kronet som "romernes keiser" av pave Leo III i Romas gamle Peterskirke.
    Karl den Store har blitt kalt for "Europas far" ("Pater Europae") ved at han forente det meste av Vest-Europa for første gang etter antikkens Romerriket og forente deler av Europa som aldri tidligere hadde vært under frankisk styre. I kontrast til hans brutale tvangskristning av sakserne fremmet hans styre den karolingiske renessanse, en periode av energisk kulturell og intellektuell aktivitet innenfor den vestlige kirke. Alle senere tysk-romerske keisere betraktet deres kongedømmer som etterfølgere av Karl den Stores rike, helt opp til den siste keiser Frans II og franske og tyske monarkier. Imidlertid har den øst-ortodokse kirke vurdert ham langt mer kontroversielt, betegnet ham som heterodoks ("annerledestenkende") i motsetning til ortodoks ("den rene lære") i hans støtte til "filioque" ("og av sønnen") og biskopen i Romas (= pavens) anerkjennelse av Karl som den lovlige romerske keiser framfor det bysantinske rikets første kvinnelige monark, Irene av Athen. Disse og andre intriger førte til det påfølgende bruddet mellom Roma og Konstantinopel i det store skisma 1054.»

"

T. v. Framsiden av en Karl den Store-denier (sølvmynt) myntet i Mainz mellom 812 og 814 ("Cabinet des Médailles" i Paris). T. h. Korssignatur av Karl I den Store (KAROLVS) ca. 782. (Wikipedia).

    Fra svensk Wikipedia (oversatt):
  «Informasjonen om Karl den Stores liv er ikke jevnt fordelt. Det er mange kilder fra hans senere år, hvorav biografien om Karl den Store av den frankiske lærde Einhard som sammen med brev skrevet av dikteren Alcuin er de fremste. Imidlertid mangler nesten all informasjon om hans tidlige liv. Det er usannsynlig at Karl ble vis som voksen, og derfor antas det at han, i likhet med sin bror, ble utdannet ved klosterkirken Saint-Denis. I Einhards biografi står det at det ikke ble skrevet noe om Karls barndom og at ingen fra den tiden var i live da han selv skrev biografien 15 år etter Karls død.

    Han var først gift med Himiltrude, som ble forskutt da Karl giftet seg 2. gang i 770 med Desiderata, datter til den langobardiske kongen Desiderius. Mindre enn et år senere forskjøt han Desiderata og giftet om seg med Hildegard av Allemania (senere Schwaben) av ukjente årsaker. Kong Desiderius ble opprørt, krig brøt ut, og Karl endte opp med å okkupere Langobardia i 774. Som konge av frankerne og langobardene tok han nå den latinske tittelen "Rex Francorum et Langobardum".

    Tiden var meget urolig. Frankerne ble selv tidlig kristnet, men vendte nå tilbake til sin førkristne religion. Sakserne i Nord-Tyskland var fortsatt solid forankret i hedenskapen. I sør kjempet den romersk-katolske kirke mot langobardene om makten over det som i dag er Italia. Fra den iberiske halvøy utvidet sarasenerne seg mot nord og fra øst nærmet avarerne seg. Karl den Store viste umiddelbart at han hadde til hensikt å kjempe mot disse folkene og at han ikke hadde noe imot å kjempe på flere fronter samtidig.

    Felttog mot Lombardia.
    Karl skilte seg fra sin kone Desiderata, noe som var meget uvanlig på denne tiden. De bakenforliggende årsakene er uklare, men resultatet ble forviklinger som Karl brukte politisk.
    Karl innledet et felttog mot Desiderius motivert av at paven måtte beskyttes mot langobardene. Underveis ble det saksiske hedenske tempelet ved Irminsul plyndret og ødelagt og alle byene langs felttoget overga seg umiddelbart, bortsett fra Pavia, hvis festning Karl erobret i juni 774. Karl kalte seg nå "konge av langobardene" og "Patricius Romanorum". Høyt respektert av paven og fryktet av langobardene, vendte Karl triumferende hjem til Franken. Karl godkjente donasjonen som hans far ga til kirken og som senere ble til Kirkestaten. Det longobardiske hertugdømmet Benevent ved den italienske støvelens spore forble derimot bestående til det 11. århundre.

    Felttog mot maurerne.
    I 778 vendte Karl oppmerksomheten mot Spania, men felttoget var mindre vellykket. Emiren av Zaragoza hadde søkt hjelp fra emiren av Córdoba. Regionen ble stabilisert, men under retretten led den frankiske hæren et stort nederlag ved Roncesvalles i Pyreneene. Nederlaget ble beskrevet litterært i "Rolandssangen".
    Karl den Stores felttog var bakgrunnen for fremveksten av fyrstedømmet Andorra. Landet var deretter "de jure" uavhengig og derfor er keiseren i stor grad nevnt i statens nasjonalsang "El Gran Carlemany".

    Felttog mot Sachsen.
    Mens Karl kjempet mot den muslimske hæren i Spania i 778, gjorde "Gamle Sachsen" opprør. Karlsburg (nå Paderborn) og alle kirker, klostre og kristne landsbyer opp til Rhinen ble brent, og dette saksiske felttoget ble først stoppet ved Fulda av frankiske styrker. Karl kom tilbake fra Spania, og tvang sakserne til å underkaste seg. Men de reiste seg snart igjen og begynte igjen under hertug Widukind å brenne kirker og å myrde kristne grever og herrer.
    Da Karl beseiret dem annen gang viste det seg at Widukind hadde flyktet, hvoretter Karl krevde at alle som hadde tatt initiativ til opprøret skulle utleveres. Han fikk halshugget 4 500 menn i det som kalles "Massakren ved Verden". Året var 782, den ti år lange krigen mot Sachsen var over, nå var nesten all motstand mot kristendommen slått ned, og julaften i 785 lot Karl døpe Widukind. Karl fortsatte konsekvent å bryte ned all motstand, utførte formelle raid og fikk 10 000 saksere deportert til Gallia og andre deler av kongeriket. Dermed bekjente de fleste tyskerne seg til kristendommen, all motstand ble brutt og Karl var enehersker. Han dro hjem til hoffet i Aachen for å organisere administrasjonen av sitt rike.

    Romersk keiser.
    Juledag 800 ble Karl belønnet i Peterskirken i Roma for sin innsats for kristendommen. Pave Leo III kronet "Karl Carolus Augustus, den store og fredelige keiseren av Roma", med et gyllent diadem og en tittel som ikke hadde vært brukt siden Romulus Augustulus abdiserte som vestromersk keiser 476, mer enn 300 år tidligere.

    De første vikingene.
    Mot slutten av livet tilbrakte Karl mye tid i Aachen-katedralen. I løpet av denne tiden ble nordgrensene til hans rike plyndret av vikinger ledet av den danske kongen Godfred. Einhard beskriver Godfred som en farlig avhopper med storhetsgalskap.
    Obotritterne, som hadde alliert seg med frankerne under erobringen av Sachsen, ble angrepet og tvunget til underkastelse. Den obotrittiske byen Reric ble brent og befolkningen ble tvunget til å flytte til Hedeby. Karl sendte sønnen Karl den Yngre til Elben for å forhindre en invasjon av Sachsen. Godfred sendte beskjed til Karl om hvor han sa han var villig til å formidle fred, men forhandlingene brøt sammen. I stedet plasserte Karl den Store en permanent garnison nord for Elben, noe som indikerte at Karl den Store tok den danske trusselen på alvor. Karl den Store planla et felttog mot Godfred, men dette ble avlyst da Godfred plutselig angrep den frisiske kysten med 200 langskip. Etter å ha plyndret kysten, gikk vikingene i land og knuste all motstand og krevde hyllest fra friserne. Før Karl rakk å handle, trakk imidlertid flåten seg hjem igjen. Godfred hadde blitt myrdet og ble etterfulgt av Hemming av Danmark som konge.
    Hemming forhandlet med Karl om fred og i Heiligen ble det i 811 besluttet om en grense mot Danmark ved Elben.

    Den siste tiden.
    For å sikre arveriket kronet Karl selv sin sønn, Ludvig den Fromme, til Frankenes konge 11.09.811 i Aachen, men riket ble likevel splittet, paradoksalt nok fordi Karl den Store med sin religionskrig i lang tid fremover hadde tatt makten fra keisere, konger, grever og bønder. Pavedømmet i Roma ble den viktigste maktfaktoren i Europa, noe også de sekulære herrer måtte forholde seg til. I 814 døde Karl den Store og etterlot seg et imperium som med tiden kom til å bli delt mellom hans etterkommere.»

"

Kart som viser Karl den stores utvidelser (områder i lysegrønt) av det frankiske rike fra 481 til 814 (Sémhur, modifisert av Finn Bjørklid). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Død.
    I 813 tilkalte Karl den Store sin sønn Ludvig den Fromme, daværende konge av Aquitaine og hans eneste gjenværende legitime sønn til hoffet,
    Der kronet Karl sin sønn som samkeiser og sendte ham deretter tilbake til Aquitaine.

    Karl tilbrakte resten av høsten på jakt før han vendte tilbake til Aachen 1. november. I januar ble han syk med lungehinnebetennelse. En tung depresjon falt over ham, hovedsakelig fordi at mange av hans planer ennå ikke var fullført. Han ble sengeliggende 21. januar og slik fortalte hans biograf Einhard det:
  "Han døde den 28. januar, den sjuende dagen fra den tiden han ble sengeliggende, klokken ni om morgenen, etter å ha deltatt i nattverden, i det syttiandre året av hans alder og den førtisjuende av hans styre."
    Han ble gravlagt samme dag i katedralen i Aachen, skjønt kaldt vær og sykdommens vesen ikke gjorde en slik rask begravelse nødvendig.

    Den eldste bevarte "planctus" (klagesang) "Planctus de obitu Karoli", ble komponert av en munk fra klosteret Bobbio i den italienske provinsen Piacenza som han hadde beskyttet.

    Karl den stores død innvirket på følelsene til mange av hans undersåtter, særskilt de i den litterære og lærde kretsen som han hadde rundt seg i Aachen. En anonym munk i Bobbio sørget:
      "Fra landene hvor solen stiger til de vestlige kyster, gråter folk og sørger ...
        Frankerne, romerne, alle kristne, er tynget av sorg og store plager ...
        de unge og gamle, strålende adelsmenn, alle beklage tapet av deres keiser ...
        verden sørger over Karls død ...
        Å, Kristus, du som styrer den himmelske hær, skjenk et fredelig sted til Karl i ditt rike.
        Akk for ulykkelige meg."

    En senere fortelling, fortalt av Otho av Lomello, greve av palasset i Aachen ved tiden til Otto III, hevdet at han og keiser Otto hadde gjenoppdaget Karl den stores grav. keiseren, hevdet de, ble lagt sittende på en trone, iført en krone og holdende et septer, med hans legeme bort imot intakt.

    I 1165 åpnet Fredrik I graven på nytt og fikk keiseren lagt i en sarkofag under gulvet i katedralen.»

"

«Karlsschrein» - Fredrik IIs kiste i gull og sølv for Karl den Store i katedralen i Aachen. (Wikipedia).

  «I 1215 lot Fredrik II graven åpnes på nytt og erstattet sarkofagen med en kiste av gull og sølv.

    Ludvig den Fromme etterfulgte ham slik Karl hadde bestemt.

    Han etterlot et testamente som fordelte de av hans eiendeler som ikke ble fordelt før hans død. Hans store rike ble bare bevart samlet i en generasjon. dets deling i henhold til frankernes skikk, mellom Ludvigs egne sønner som etter deres fars død førte til opprettelsen av dagens moderne stater Tyskland og Frankrike.» 3