Biografi - Biography

Konge av Øst-Franken.
Født omkring 806.
Død 28.08.876.

    Fra norsk Wikipedia:
  «Ludvig den tyske (* ca. 806 - † 28.08.876) var den første konge av det Øst-Frankiske riket. Han var sønnesønn til Karl den Store (* 742/748 - † 814 i Aachen), og tredje sønn til Ludvig den Fromme (* 778 - † 840) og hans første hustru Irmengard av Hesbaye (* ca. 778 - † 818).
    Han fikk tilnavnet "Germanicus" (den tyske), kort tid etter sin død i anerkjennelse av Magna Germania av Romerriket, det vil si det som ble hetende Det tysk-romerske rike, en refleksjon av karolingernes keiserlige perspektiv.»

"

Oppe t. v. Kong Ludvig II av Øst-Franken 817-876. Oppe i midten: Ludvig den Tyskes segl. Oppe t. h. Avbildning av en konge, trolig Ludvig den Tyske, i det såkalte Ludwigspsalter fra slutten av 900-tallet. Nede: Signumet til Ludvig den Tyske under et dokument utstedt 22. mai 859 i Frankfurt for domstiftet St. Maria og Kilian i Paderborn. (Wikipedia).

  «Ved delingen av riket i 817 ble Ludvig tildelt Bayern, og begynte å styre det i 826. Han deltok i opprørene mot sin far i 830-833, og allierte seg med sin halvbror Karl den Skallede mot sin bror Lothar I og hans krav om keiserlig overherredømme over hele Frankerriket etter deres fars død i 840. Ved traktaten i Verdun i 843 ble riket delt mellom brødrene i en vestlig, midtre og østlig del. Ludvig ble tildelt de østlige delene. I 853 gjorde adelen i Karl den Skalledes rike opprør og søkte Ludvigs støtte. Han sendte sin sønn Ludvig den Yngre til Aquitaine, og gikk selv vestover i 858 for å avsette halvbroren, men begge krigene mislyktes. Med fredsavtalen i Koblenz i 860 sa Ludvig fra seg alle krav på Karl den Skalledes rike.
    Da broren Lothar I døde i 855 ble hans land fordelt mellom hans sønner, og sønnen Lothar II arvet Lothringen, men hadde ingen egne arvinger. Ludvig og Karl ble enig om dele hans land mellom seg ved hans død, men da han døde i 869 brøt Karl denne avtalen ved å annektere Lothringen. Ludvig invaderte landet i 870 og konflikten ble løst ved traktaten i Meerssen hvor Lothringen ble delt mellom dem. Ludvig fikk Friesland og de større områdene vest for Rhinen. I 865 og 872 delte Ludvig sitt rike mellom sine sønner Karlmann, Ludvig den Yngre og Karl den Tykke. Uenighet mellom sønnene om fordelingen førte til strid i årene 861 og 873. Ludvig søkte uten hell å bli keiser etter broren Lothar, og ved den tiden han døde forsøkte han igjen for å gå til krig mot broren Karl.

    Sin barndom tilbragte Ludvig ved sin farfar Karl den Stores hoff, og det sies at Ludvig var sin farfar særskilt kjær.
    Da Ludvig den Fromme delte sitt rike mellom sine sønner i 817, fikk Ludvig Bayern og områdene omkring, men han tiltrådte ikke sitt embete før i 825 i det han med en gang ble involvert i krig med venderne og sorberne langs rikets østre grense.
    I 827 giftet han seg med Hemma, søster til hans stemor Judith og datter til Welf I, som hadde domener som strakk seg fra Alsace til Bayern.
    Straks deretter ble Ludvig involvert i bråket som oppstod på grunn av Judiths streben etter å sikre et kongedømme til sin sønn Karl (senere kjent som Karl den Skallede) og den dertil hørende kampen mellom Ludvig og hans brødre mot keiser Ludvig I.»

"

Oppdelngen av det frankiske imperiet mellom Karl den Stores 3 sønnesønner – Karl, Lothar og Ludvig – ved forliket i Verdun i 843. (Wikipedia).

  «Da Ludvig I den Fromme døde i 840 og hans eldste sønn Lothar I gjorde krav på hele riket, allierte Ludvig II den Tyske seg med sin halvbror Karl II den Skallede, og sammen beseiret de Lothar ved Fontenoy i juni 841. I juni 842 møttes de tre brødrene til en fredskonferanse på en øy i elven Saône, der de alle hadde utsett 40 representanter som skulle fastsette grensene mellom deres kongedømmer. Møtet resulterte i traktaten i Verdun som ble undertegnet i august 843, og som innebar at Ludvig fikk størsteparten av Frankerriket øst for Rhinen og områdene omkring Speyer, Worms og Mainz på Rhinens venstre side. Dette territorium omfattet også Bayern, der Ludvig gjorde Regensburg til hovedstad i et rike som omfattet Thüringen, Franken og Sachsen. Han kan sies å ha grunnlagt det tyske kongerike, selv om hans anstrengelser for å holde det sammen var ganske beskjedne. Etter å ha slått ned et opprør i Sachsen i 842, overmannet han obotriterne og bekjempet bohemerne, moraverne og andre stammer. Men han var mindre fremgangsrik i sin kamp mot danske vikinger.
    På samme tid ble det avholdt synoder og andre møter der lover ble fastslått for å forbedre ledelsen av kirken og staten. Under 853 og årene som fulgte gjorde Ludvig flere forsøk på å sikre tronen i Akvitanien noe som – i følge krønikene i klostret i Fulda ("Annales Fuldenses") – folket i Akvitanien tilbød Ludvig i deres forakt for Karl den Skalledes dårlige styre. Oppmuntret av nevøene Pipin II av Akvitanien og Karl, konge av Provence, invaderte Ludvig Vest-Franken i 858. Karl den Skallede klarte ikke engang å stille en armé mot angriperne. Senere det året utferdigete Ludvig et kongebrev som ble datert "det første år av regjeringstiden i Vest-Franken". Forræderi og deserteringer i hans armé og de akvitanske biskopenes lojalitet mot Karl, gjorde imidlertid at hele foretaket ble mislykket. Ludvig frasa seg kravene i en traktat som ble undetegnet i Koblenz 07.06.860.
    I 855 døde keiser Lothar, og Ludvig og Karl synes å ha samarbeidet under en tid med planer om å dele Lothars besittelser. Det eneste som syntes å forpurre planene var Lothars sønner Lothar III, Ludvig II og Karl av Provence.
    I 863 døde Karl, og nå kunne de dele Provence og Burgund mellom seg. Ved et møte i Metz i 868 kom de to kongene frem til en overenskommelse om oppdelingen, men da Lothar II døde i 869 var Ludvig den Tyske alvorlig syk og hans armé bundet opp av strider mot moraverne, noe som Karl den Skallede utnyttet til å forsyne seg med hele Lothars kongedømme. Da Ludvig var på bena igjen, klarte han med en krigstrussel å få Karl til å godta traktaten i Meerssen som regulerte oppdelingen av riket mellom de to kongene.
    Ludvigs siste år ble formørket av revolter fra hans sønner. Den eldste, Karlmann, ledet opprør i 861 og 863, noe som Ludvigs andre sønn Ludvig den Yngre tok etter, og senere også deres bror Karl den Tykke. Rapporter om at keiser Ludvig II var død gjorde imidlertid at faren og sønnene forlikte seg med hverandre. Ludvig forsøkte derpå å vinne den keiserlige trone til Karlmann. Men Ludvig II, som slett ikke var død, og Karl den Skallede, satte stopp for det.

    Ludvig holdt på å forberede ytterligere krigstog da han døde i Frankfurt 28.09.876.
    Han ble begravet i klosteret i Lorsch og etterlot seg tre sønner og tre døtre.

    Av mange betraktes Ludvig som den mest kompetente av Ludvig den Frommes sønner. Han klarte å opprettholde en relativt god orden etter å ha regjert et rike som var under angrep fra vikinger, ungarere, moravere og andre stammer, og klarte å slå tilbake angrepene fra disse. Han levde i tett allianse med kirken mot hvilken han var svært generøs, og han arbeidet ivrig for å omvende sine hedenske naboer.»

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Familie.
    De sparsomme kildene gir ingen nærmere informasjon om Ludvigs personlige forhold til hans hustru Hemma eller om hennes innflytelse. Ektekapet ga tre sønner, Karlmann, Ludvig og Karl, og fire døtre, Hildegard, Irmengard, Gisela og Bertha.
    Den fortsatte eksistensen til dynastiet ble sikret av sønnene. I løpet av sin levetid gjorde Ludvig den Tyske – i motsetning til hans far, Ludvig den Fromme og farfar, Karl den Store – verken sine tre sønner til underkonger eller etterlot dem en del av imperiet. Han tildelte bare "militære kommandoer og klart underordnede stillinger". Ludvigs eldste sønn Karlmann tok kontroll over Kärnten i 856. Mot slutten av 850-tallet tildelte Ludvig sin yngste sønn, Karl III den Tykke, Alemannia, sitt eget domene. Ingen av hans sønner ble utnevnt til presteskapet.
    I det vestlige imperiet ekskluderte imidlertid hans stebror, Karl den Skallede, sine to sønner kategorisk fra styring og beordret dem til å fortsette en åndelig karriere. Ludvig giftet sønnene sine med døtre fra de mest innflytelsesrike og fremtredende adelsfamiliene i deres respektive regioner.

    Ekteskapsforbindelsene skulle sikre aksept av det kongelige styre og støtte fra de ledende adelsfamiliene.
    Karlmann ble gift med en datter til markgreve Ernst i 861.
    Året etter ble Karl III den Tykke gift med Richardis, datter til greve Erchanger av Alsace.
    Ludvig den Yngre ble gift med Liutgard, datteren til den saksiske greve Liudolf, i 869 eller kanskje i 874.

    I motsetning til hans stebror, Karl – og også i motsetning til herskerne i den ottonske-Salianske-Stauferske perioden – giftet ikke Ludvig sine døtre med medlemmer av viktige adelsfamilier. Snarere måtte de forfølge en åndelig karriere.
    Schwarzach-klosteret i nærheten av Würzburg ble overlevert til hans eldste datter Hildegard. I 853 overtok hun ledelsen av St. Felix og Regula i Zürich. Hun døde der i desember 856.
    Den andre datteren, Irmengard, er dokumentert i samtidig kilder som eieren av Buchau-klosteret ved Federsee og – i følge senere kilder – også av Frauenchiemsee-klosteret.
    Intet er kjent om Ludvigs datter Gisela.
    Ludvigs yngste datter Bertha ble overført til Schwarzach-klosteret i 853 og Zürich-klosteret i 857 hvor hun døde i 877.
    Den juridiske statusen til disse kvinnene i klosteret er fortsatt uklar. Tittelen abbedisse, som vanligvis finnes i spesialistlitteraturen, er ikke dokumentert på det tidspunktet for Ludvigs døtre.»

"

Historisk kart over de karolingiske rikena år 888. (Wikipedia).

  «Meerssen-traktaten i 870 var en avtale om å dele det frankiske riket mellom Ludvig den Frommes gjenlevende sønner – Karl II den Skallede i Vest-Franken og Ludvig den Tyske i Øst-Franken – signert i byen Meerssen, nå i Nederland. Den romerske keiseren Ludvig II søkte hjelp fra pave Hadrian II for å få en del av imperiet, men dette ble avslått. Traktaten erstattet traktaten i Verdun. Kongeriket Lothringen ble i 869 delt mellom Karl II den Skallede og Ludvig den Tyske etter at nevøen Lothar II, konge av Lothringen, døde.
    Nord-Lothringen ble de facto kontrollert av den danske Viking Rorik og ble bare delt på papiret mellom de vest-frankiske og de øst-frankiske imperiene.» 1