Biografi - Biography

Født omkring 1460.
Død etter 1516.

    Maritte var datter til Gaute Olavsen (nevnt 1490) og
                                       Jorunn Niklesdatter (~1435 - ~1516).

    Maritte og Bjørn hadde følgende barn (minst):
Ca. 1400: Aase, gift med Henning Lassesen Blakar [Munk].
En datter gift med Dyre Sevaldsen.

    Maritte må utvilsomt være mor til den Aase Bjørnsdatter som i 1548 var gift med Henning Lauritzen [Munk] på Blakar i Lom. og som tydeligvis er oppkalt etter Hustru Aase Sveinsdatter.

    I tillegg til Aase, som i ekteskapet med Henning Munk hadde minst en sønn og flere gifte døtre, etterlot Bjørn og Hustru Maritte også en datter hvis navn for tiden ikke kjennes, men som var gift med Bjørns etterfølger som lagmann – Dyre Sevaldsen – og som hun hadde minst 4 døtre med.

    Per Reidar Bjørnerud Christiansen i «Dyre Sevaldssons ætt, og litt om Hove- og Østby-ættene» om
        «Søstrene Marit og Birgitte Gautesdøtre og deres ætt.
    Mange har beskjeftiget seg med å finne ut av søstrenes slektsbakgrunn. Årsaken til interessen er vel først og fremst at Marit regnes som mor til Dyre Sevaldssøns og Henning Munks hustruer, og at søstrene på en eller annen måte kan knyttes til Hove-ættene i Fåberg.
    Litt av søstrenes ættebakgrunn avsløres gjennom gjennom de vitneprov beskjedelige mann Mogens Trulsen innhentet på Gudaker tingsted 08.06.1518. Andres Jonsen og Audun Trondsen vitner da at Imset i Løten i sin tid hadde tilhørt Svein på Gautestad og deretter Sveins kone, Hustru Soologh (Soleig).
    Svein og Soleig var sammen foreldre til
– Åse Sveinsdotter, som etterlot seg datteren Jorunn Nilsdotter, og
– Ragnild Sveinsdotter, som etterlot seg datteren Ingeborg Jonsdotter.
    Vitnene forteller videre at Ingeborg Jonsdatter nå er død, og at Marit og Birgitte Gautesdøtre er hennes arvinger. Det opplyses til slutt at Marit og Birgitte er nest odelsbårne til Imset, og at godset har fulgt deres slektninger i hundre år (DN VII 548):
  «Thet kennis jegh Aslac Hokonsson mæster Hansses lænsman i swderlwthen aa Heeydmarken ath iegh var paa Gwdaker retthen stefneby tisdagen fore Barnabe apostoli anno dominj mdxviijo laglige til- krafd aff beeskeedelig man Mons Trvelsson ath takæ proff och rætth vitnesbyrd om ein gard liggendis i Lawtene sokn som heyther Ymesætther. Togh ieg ther ij skellige vitne och vore thee laglige fore stæfnde som saa heythe Andress Joonsson och Awdin Trondzsson vitnede med theyris insigle thet the veesthe mellom gud och segh ath Swen a Gawtestad fwlde forde Ymesætter frælst och heeymalt for hwærio manne och siidhen hwstrv Soologh hans hwstrv och ther næsth effter bæggis theyris barn Aase Swensdotter och Ragnild Sweynsdotter, aatthe thee een dotter hwer theyre efther seg som heeythe Joorand Nilsdotter och Jngeborgh Joonsdotter och tømpdis nw arfwen effter Jngeborgh Joonsdotter. vithe wij i sanind for gwdi ath Maritte Gawtesdotter och Birgitta Gawtesdotter ære nesth oodelsborne ther til och gørss thet ytthermeyre beehoff tha veelie wij vitne efther vor faderss ordh ath theyris slæcktinge hafwe fwlth forde goodz i hwndredhe aar.
Til ytthermeyre sanind och vitnesbyrd henge wij vore jnsigle nedhen for thette breff som gioort var aar dagh och stadh som fore siger.»
Tillegg: Bagpaa, yngre: breff vm Ymesetter. - Proffsbreff om Jmsetter i Løuttensogen.
Tillegg: Sammesteds findes endnu to Breve af 1647 og 1648 angaaende denne Gaard.
Sammendrag:
Aslak Haakonssön, Mester Hans (Mules)Lensmand paa Hedemarken, afhörer efter Mons Thrulssöns Begjæring to Vidner angaaende Eierne og Odelsretten til Gaarden Imeseter (Imset) i Lauten.
Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i danske Geheimearkiv (Sehest. Breve Conv. 13 No. 56). 2det Segl vedhænger, 1ste mangler. (Jfr. Norv. I. No. 1021 og 1057; II. No. 724, 884, 1031 og 1068; V. No. 263 og 369; VI. No. 381 samt ovenfor No. 316 og 318).     Marit nevnes bare denne ene gangen.

    Vi vet ikke om hun og søsteren var i live lenger da vitner forteller at de var Ingeborg Jonsdotters arvinger. Trolig var Birgitte ikke i live i 1521 (se nedenfor). Marit Gautesdatter var trolig gift med Bjørn Bjarnesson (nevnt 1491 - 1497), kongelig ombudsmann i Gudbrandsdalen, og ikke som tidligere antatt med Bjørn Hallvardsson (n. 1477 - 1506), lagmann på Opplandene.

    Påstanden om at Marit Gautesdotter var mor til Henning Munks hustru, Åse Bjørnsdotter, og til Dyre Sevaldsens hustru er utelukkende basert på eiendomsforhold. Disse eiendomsforholdene danner imidlertid en solid indisierekke. Gårder som Imset (Løten), Gautestad (Søndre Gaustad i Romedal) og Søndre Hove (Fåberg), som ble eid av Dyre Sevaldssons etterkommere, må i sin tid ha tilhørt Marit Gautesdotters ætt.
    Foruten dettte vet vi at både Dyre Sevaldssons og Henning Munks etterkommere har hatt gående eiendomstvister med Mons Trulssons etterkommere angående gårdene Nordre Gaustad og Melby i Romedal, Hove i Fåberg og Spanga i Løten. Som vi skal se, må Mons Trulsson ha arvet godset til Birgitte Gautesdotter. Eierforholdene til og rettssakene om disse gårdene kan da bare forklares om Dyre Sevaldsson og Henning Munk på sine hustruers vegne var arvinger til Marit Gautesdotter.
    Såfremt de to Bjørnsdøtrene var Marit Gautesdotters livsarvinger - som det er grunn til å tro - må de ut fra kronologien plasseres som døtre til Marit. Denne løsningen er også den klart enkleste. Navnene indikerer også oppkalling. Åse Bjørnsdotter kan være oppkalt etter sin antatte mormors mor, Åse Sveinsdotter, og Marit-navnet forekommer blant etterslekten til begge hennes antatte døtre.
    Birgitte Gautesdotter nevnes i 1507 som enke etter Gunnar Finnkjellsson - en sønn av Finnkjell Håkonsson på Folberg i Nes på Romerike. Gunnars mor, hustru Kari Jensdotter erklærte da med samtykke av sin annen ektemann, Per Nilsson, at hun vedsto seg de gaver Gunnar hadde gitt Birgitte på deres bryllupsdag, nemlig Folberg og Austmo i Nes på Romerike.
    To år senere, i 1509 overlater Sakse og Ola Reppersønner sin odelsrett i Folberg, som de hadde krav på etter sin nærskyldte frende Gunnar Finnkjellsson, til velbyrdige hustru Birgitte Gautesdotter.
    Christian Spangen mente disse dokumenter ga grunnlag for å hevde at Birgitte Gautesdotter i sitt andre ekteskap giftet seg med Mons Trulsson. En slik sammenheng ville forklare det engasjement Mons Trulsson la for dagen for å bevise at Marit og Birgitte Gautesdøtre var arvinger til Imset i Løten. Spangen valgte nok her den enkleste og mest åpenbare løsning, en løsning jeg også mener er den rette. I et diplom datert 20. januar 1511, hvor "ærlig og beskjedelig mann" Mons Trulsson kjøper 3 huder i Myr i Ridabu i Nashaug fjerding (Vang) av Ola Arnesson kalles nemlig kjøperne senere i teksten for "Maens Trvellson oc hans hustru Birgitta". Denne "Hustru Birgitta" må være identisk med den hustru Birgitte Gautesdotter som i 1509 fikk Folberg i Nes på Romerike. Folberg var nemlig i Mons Trulssons etterkommeres eie langt inn på 1600-tallet.
    Mons Trulsson utsteder i 1521 tre brev fra Gaustad i Romedal (DN II 1068, DN I 1057 og DN III 1086), gården hvor Birgittes slektning eller forfar Svein bodde. Siden Mons' etterkommere senere førte prosesser om eiendomsretten til Nordre Gaustad, må vi ha lov til å ana at Mons bodde her i 1521.
    Man vet ikke om Birgitte Gautesdotter var mor til de av Mons Trulssons barn som vi kjenner fra kilder og litteratur. Trolig var hun ikke det. Av Mons' kjente barn vet vi helt sikkert at både Kristoffer og Rønnaugs mor het Ingri Asgautsdotter. Det at Mons likevel fikk beholde Folberg etter Birgitte, henger trolig sammen med at de hadde felles barn som overlevde Birgitte og dermed tok arv etter henne. En tid etter Birgittes død, som rimeligvis inntraff en gang mellom 1518 og 1521, døde så deres felles barn. Faren, Mons Trulsson, har så i henhold til arveloven arvet barnet/barna han hadde med Birgitte. På den måten kan han og hans etterslekt ha kommet i besittelse av ikke bare Folberg, men også annet gods som tilhørte Birgittes ætt.
    Et diplom datert Gaustad i Romedal 29. desember 1521 tyder på at nettopp dette kan ha vært tilfelle. "Moenss Trulsson af vapn" makeskifter da med samtykke av sin barn (ikke nevnt med navn) hele Gulkunrud, med unntak av ødegården, i Skaum (Stange) i Ottestad sogn, til "fornumstige mann" Bjørn Olsson mot å få igjen 1 hud i østre gården i Nordre Vi i samme sogn (DN II 1068). Siden Mons gjør dette med samtykke av sine barn uten at noen hustru nevnes, må diplomet kunne tolkes dit hen at Mons på dette tidspunkt var enkemann.
    Sett på bakgrunn av den urett mann nå ha følt ved at godset kom ut av ætten, er det kanskje ikke så rart at Marit Gautesdotters arvinger flere ganger gjorde forsøk på å gjenvinne eiendommer. Selv om motparten i disse sakene, som var Mons Trulssons arvinger, trolig har stått juridisk sterkere med arveloven på sin side, må det ha vært fristende å forsøke å overprøve tidligere rettsavgjørelser. Mye verdifullt odelsgods stod på spill. Tvister som oppstod på grunn av en inngift persons arv fra felles barn, ser ut til å ha vært en ikke uvanlig foreteelse i middelalderen.
    Mye tyder på at opphavet til en sak som kom opp for Oslo lagting 27 juni 1575 var av en slik karakter. Partene va Niels Krabbe og herr Rasmus på Våle på den ene siden og Per Kristensson og Kristoffer Monssons barn på den andre siden. Niels og herr Rasmus ble pålagt å betale 60 lodd sølv etter at Per Kristensson og Kristoffer Monssons barn først hadde avslått et tilbud om 40 lodd sølv.
    Denne saken kan sees i sammenheng med en tidligere domsavsigerlse om Hove i Fåberg og Spanga i Løten, noe som gjør det trolig at de 60 lodd sølv var innløsningssummen for dette godset. Oslo lagtingsprotokoll for 27. januar 1574 viser nemlig at Per Kristensson og fru Eline Godske fikk beholde "Hoffuin och Spangen" inntll Niels Krabbe kunne fremlegge bedre bevis for sine krav på godset. Niels hadde fremlagt et ættleggsbrev som ble erklært maktesløst [Nils Stubs "Optegnelsesbøger 1572-1580", side 62]. En notis fra 28. januar 1573 gjelder nok også denne saken. Vi får da vite at kontrakten mellom Niels Krabbb e og Per Kristensson skal stå ved sin hevd (Nils Stub s. 30). Dette må bety at tvisten også hadde pågått tidligere.
    Per Kristenssons (til Trosvik) hustru, Birgitte Monssdotter, var Mons Trulssons datter, mens fru Eline (Monsdotter) Godske var enken etter Kristoffer Monsson Bagge til Vi, senere til Gunnarstorp. Mons Trolssons sønn, Hove og Spanga kan altså føres tilbake til en tidligere eier: Mons Trulsson. Min oppfatning er at Mons Trolssson fikk parter i disse gårdene med sin første hustru, Birgitte Gautesdotter, og at etterslekten etter Birgittes søster Marit Gautesdotter – representert ved Niels Krabbe og herr Rasmus til Våle – har forsøkt å gjenvinne godset. Siden har det gjennom en ny rettssak blitt enighet om at Marits etterslekt kunne innløse godset for 60 lodd sølv.
    Også en eiendomstvist fra 1628 ser ut til å ha vær et oppgjør mellom ætlingene etter Marit Gautesdotter og Mons Trulsson. Torbjørn Torbjørnsson stevner da Christiania-lagmannen Jakob Hansson for Herredagen fordi Jakob to år tidligere har dømt at (Nordre) Gaustad og Melby i Romedal skal følge Mikkel på Blakar i Lom og hans sønn Henning Mikkelsson (NHD [tredje række] II s. 96-97). I selve herredagsdommen lider Torbjørn på nytt nederlag. Rolv Mikkelsson tildømmes da gårdene på vegne av sin far, Mikkel på Blakar, siden Torbjørn ikke har maktet å bevise sine rettigheter til gårdene (NHD [tredje række] III s. 53). Mikkel og hans ætt (Munk av Blaker) har trolig eid gårdene en stund. Vi ser i alle fall at han "Mickell blak i Gudbrandsdall" – i 1616-1617 råder for bygselen til (Nordre) Gaustad i Romedal og følgelig eier den største parten der. Da Mikkel på Blakar og hans hustru 27. mars 1620 gjør skifte med barna, består jordegodset blant annet av 6 huder i (Nordre) Gaustad og 2½ huder i Melby.
    Torbjørn Torbjørnsson (Skaktavl) d.y. var sønn av Mons Trulssons datter Rønnaug Monsdotter, mens Mikkel var sønnesønn av Åse Bjørnsdotter, Marit Gautesdotters datter. Mons Trulsson bodde en tid på Gaustad i Romedal, en gård han må ha fått med Birgitte Gautesdotter. Det er rimelig sikkert at både Nordre og Søndre Gaustad og Melby har tilhørt Gautesdøtrenes ætt, i likhet med Imset og Spanga i Løten og Søndre Hove i Fåberg. Alle disse gårdene var på begynnelsen av 1600-tallet eid av etterkommere av Åse Bjørnsdotter og hennes søster.
    Det synes etter dette som om Marit og Birgitte Gautesdøtres ætt har hatt en forholdsvis betydelig godssamling i Romedal og Løten. Det skulle derfor være grunnlag for å søke deler av deres opphav i dette området. Vi vet at en av deres forfedre - Svein - var bosatt på Gaustad i Romedal. Trolig var de to Gaustad-gårdene ennå samlet i Sveins tid, og må derfor ha vært blant de største i distriktet.

    Stubs notis om "Hoffuin och Spangen" gir oss en viktig ledetråd videre. Christian Spangen identifiserte disse gårdene som Hovi og Spanga i Løten. Grunnen var nok at "Hoffuin" nevnes sammen med Spanga. et sjeldent gårdsnavn som kan stedfestes til Løten.

    Det er imidlertid fem gode grunner til å identifisere "Hoffuin" som Hove i Fåberg.
    A - Dyre Sevaldssons sønn Sevald var bosatt på Søndre Hove i Fåberg. Etter som Sevald Dyresson hadde en leilending på underbruket Geitstad, må Sevald ha vært eier av størstedelen av Søndre Hove. Nils på Ålstad i Vang, gift med Sevalds datterdatter, var for øvrig eier av Søndre Hove tidlig på 1600-tallet.
    B - Dyre Sevaldssons hustru har hatt eiendom i Søndre Hove. I 1548 satt Dyres datter Kari og hennes mann, Bent Andersson Hård, med eiendommen eller deler av den.
    C - Spanga i Løten tilhørte 1616-17 Oslo-rådmannen Bertel Hellesson. Han var gift med Ingri Mogensdotter som trolig var en datterdatter av Magnild Dyresdotter. Han kan derfor ha fått Spanga med henne. Dette eierforholdet kan indikere at Dyre Sevaldssons arvinger innløste Spanga og Hove omkring 1575, eventuelt noe senere. Blant Hans Monsson til Fossers oppgitte jordegods i 1624 står det blant annet: "Noeh haffde ieg En Gaardtt Vedtt Naffn Spanngen som for minne forællderes Gielld Er affhenditt och pandtsatt saa ieg den icke føllger Eller Raadigh ehr". Hans Monsson til Fosser var sønnesønn av Kristoffer Monsson og Eline Monsdotter (Godske), som hadde Hove og Spanga i sin besittelse inntil 1575. Det kan derfor være disse Hans siktet til når han omtalte "minne forællderes" - altså sine forfedre.
    D - Etter som Løten-gårdene Hovi og Hov i første halvdel av 1600-tallet ikke ble eid av etterkommere til Dyre Sevaldsson eller for den saks skyld av Mogens Trulsson, men av kirken og lokale bønder, er dette en klar indikasjon på at Stubs notis om "Hoffuin" ikke gjaldt noen Løten-gård. Flere av Dyres kjøpesterke etterkommere økte sine gods gjennom store deler av 1600-tallet. Vi vet at de benyttet innløsningsretten til sine forfedres eiendommer. Det er altså lite trolig at godset uten videre skulle forsvinne ut av ætten. Og i tilfelle salg ville nok godset høyst sannsynlig gå til deres verdslige standsfeller som adel eller borgere, ikke bønder og kirke.
    E - Hove i Fåberg og Spanga i Løten hørte i alle fall frem til 1440-årene til samme godssamling. Skiftefordelingen mellom stebrødrene Benkt Harniktsson og Olav Niklisson, biskop i Bergen, viser at Benkt fikk Spanga i Løten. Unntatt fra skiftet var blant annet Hove i Fåberg, som kan ha vært fordelt tidligere. Sikkert er det i alle fall at Hove tilhørte Olavs morsætt. Spanga kan ha blitt innløst senere av biskop Olavs slektninger og dermed på nytt forenet med Hove.

     På bakgrunn av dette blir det da også rimelig å identifisere Hustru Ase Sveinsdotter, som i 1492 eide Hove, med den Åse Sveinsdotter som var mor til Jorunn Niklesdotter og som døde før 1518.

    Spangens observasjon om at Imset hadde fulgt Marit og Birgittes slektninger i 100 år, behøver heller ikke å bety at noen av disse ikke kan ha vært blant Gautesdøtrenes forfedre. Bakgrunnen for at det i Mons Trulssons vitneopptak om Imset bevitnes at Marit og Birgitte Gautesdøtre var Ingeborg Jonsdotters arvinger, må helt klart ha sammenheng med at Ingeborg ved sin død var eier av Imset. Om hun ikke eide Imset ved sin død, ville det jo ikke ha vært noen grunn for skriveren å opplyse om at arven var falt etter Ingeborg Jonsdotter. Trolig har også Ingeborgs mor, Ragnhild Sveinsdotter, eid Imset. De var, som det klart fremgår av saken og ovennevnte tolkninger, nære slektninger til Gautesdøtrene, ikke forfedre. Dette gir dekning for utsagnet om at Imset hadde fulgt Marit og Birgittes slektninger i 100 år. En mer korrekt uttrykksform ville selvsagt være om man i 1518 skrev at Imset hadde fulgt Marit og Birgitte Gautesdøtres forfedre og slektninger i 100 år, siden gården innenfor denne perioden også var eid av deres forfedre Svein på Gaustad og hustru Soologh. Skriveren tenkte trolig ikke den gang at hans uttrykksmåte kunne bli oppfattet som tvetydig.
    Når Spangen slutter at Gautesdøtrene var døtre av hustru Soologh, så følger det implisitt at han også mener at skriverens korrekte uttrykk skulle vært forfedre og slektninger. Det blir da selvmotsigende å hevde at Gautesdøtrene ikke kan ha vært døtre av Jorunn Nilsdotter, når de ifølge Spangen kunne være døtre av hustru "Soologh". Spangens argumenter synes etter dette ikke lenger tilstrekkelige til å svekke hypotesen om at Gautesdøtrene var døtre av Jorunn Nilsdotter. At ættleggen stopper ved Jorunn Nilsdotter og ikke går videre til Gautesdøtrene, kan rett og slett være fordi det i distriktet var alminnelig kjent og godtatt at Jorunn var deres mor. Det må i alle fall ha eksistert en grunn til å vise at Jorunn var søskenbarn til arvelateren, Ingeborg Jonsdotter, og grunnen må være at Jorunn arvet eller var arveberettiget etter Ingeborg Jonsdotter. Etter Jorunns død overtok så hennes døtre Marit og Birgitte arven eller arvekravene.» 1