Håkon Sigurdsson Ladejarl
0937?-0995
Jarl.

>
ff
Håkon Grjotgardsson d.y. Ladejarl. Født mellom 860 og 870. Død mellom 900 og 920. Jarl.
  mf
Tore Teiande Ragnvaldsson Mørejarl. Født omkring 862. Død mellom 935 og 940. Jarl.
mm
Ålov Haraldsdatter Årbot. Født omkring 885. Død omkring 935.
f
Sigurd Håkonsson Ladejarl. Født omkring 890. Død 962. Jarl.
m
Bergljot Toresdatter. Født omkring 905. Død omkring 962.

Håkon Sigurdsson Ladejarl. Født omkring 937. Død ...02.995. Jarl.
Utenfor ekteskap .
Eirik Håkonsson Ladejarl. Jarl.
Født omkring 957.
Død omkring 1024.
Gift Tora Skagesdatter.
Bergljot Håkonsdatter. Født før 990.
Død etter 1050.

Biografi - Biography

Jarl.
Født omkring 937.
Død ...02.995.

    Håkon Ladejarl «den Mektige» var konge av Norge 974 - 994.


    "
Titelfrise til Haakon Jarls saga (1900-utgaven).

    Eirikssønnene hadde greid å brenne inne sin værste motstander, Sigurd jarl på Lade, i 962. Men dermed vant de ikke nettopp trøndernes hjerter, og Sigurds sønn, Håkon, var mann for å ta opp kampen. Gjennom en årrekke greide han å holde Eirikssønnene stangen, riktignok slik at han fra tid til annen måtte flykte utenlands. Han kom imidlertid alltid igjen, og bare tidvis lyktes det for brødrene å sette seg fast i Trondheimen. Sannsynligvis var det i en slik periode, da Håkon var drevet på defensiven, at Harald Gråfell greide å sikre seg herredømmet over Viken og ta livet av de to småkongene som regjerte der. Harald Blåtann hadde opprinnelig støttet Eirikssønnene, men nå begynte de å bli for sterke til at han riktig likte det. Han begynte å låne øre til Håkon, som foreslo å lokke Harald til Danmark og felle ham i et bakhold. Det ble også gjort. Harald Gråfell falt for overmakten på Hals ved Limfjorden ca. 965, og hans da gjenlevende brødrene ikke evnet å holde seg i Norge, måtte de rømme av landet. Håkon kunne dra hjem til Norge i triumf. Han fikk hele det nordenfjeldske i len av Harald Blåtann, men i realiteten var det han som nå ble kyst-Norges hersker.

    Meget snart nektet han å anerkjenne Harald Blåtann som Norges overherre. Vi vet at Harald Blåtann gjorde et innfall i Tyskland da nyheten kom om at keiser Otto den Store var død. Men den nye keiseren rustet seg til en straffeekspedisjon, og Håkon Jarl kom Harald til hjelp for å forsvare Danevirke, vollen tvers over Sønderjylland. Dette var omkring 973-74, og kan ikke ha vært lenge etter drapet på Gråfell'en. De nordiske høvdingene led nederlag, og det kan ha vært nettopp dette nederlaget som fikk jarlen til å se sin sjanse og si seg fri fra Haralds overherredømme. Han betalte aldri senere noen skatt eller ytet Harald noen form for hjelp.

    I sitt store hyllingskvad, Vellekla, feiret Einar Skålaglamm Håkon Jarl som den store fornyer av fedrenes religion. Eirikssønnene hadde ødet helligdommene, men Håkon «gjorde snart alle Tors og gudenes herjede hovs-land til sanne helligdommer for folket». Og nå «vender de nådige guder seg til blotene, nå er jorden fruktbar som før; den gavmilde mann lar krigerne igjen glade befolke godenes hellige steder». Det er som om skalden, og andre med ham, har opplevd noe som både har skremt og rystet dem. Ikke bare har hovene blitt vanhelliget, men folk har vendt seg fra dem, de er blitt likegyldige med de gamle guder. Det var en tid da det ikke var selvsagt at krigerne flokket seg i helligdommene. Eirkssønnenes helligdomsran var ikke hvilke som helst overgrep; de truet selve den religiøse orden. Men nå kan en endelig puste ut, jarlen har brakt alt i den rette skikk. En får tydelig inntrykk av at Håkons religionsfornyelse har vært en bevisst reaksjon, og har vært følt slik. Det var en tid da mange fant gode grunner til å bli likegyldige med den gamle religion, var det mon ikke også allerede noen som fant veien til den nye?

    Håkon ble myrdet i februar 995 av sin trell, Kark.

    Fra Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga:
  «11. Da Håkon (den gode) var konge i Norge, var det god fred for bønder og kjøpmenn, ingen mann skadde en annen hverken på liv eller eiendom; det var gode år både på sjø og på land. Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingsloven i samråd med Torleiv Spake, og han satte Frostatingsloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blandt trønderne. Heidsævesloven hadde alt Halvdan Svarte satt, som før skrevet.
    Kong Håkon var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt; og den gutten vokste opp og ble siden en gjev og mektig mann. Sigurd jarl var kong Håkons kjæreste venn.» 1

    "
Håkon Jarl. Illustrasjon til Heimskringla, Christian Krohg, 1899 (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Håkon Sigurdsson Ladejarl (norrønt: Hákon hlašajarl Siguršarsun) også Håkon Jarl den Mektige (norrønt: Hákon jarl inn ríki) (* desember ca. 935 - † februar 995), var jarl av Norge og fungerte i praksis som norsk konge fra ca. 970 til 995.
    Han var sønn til Sigurd Håkonsson Ladejarl, gift med Tora Skagesdatter og ble far til Eirik Jarl og Svein Jarl.

    Hans regjeringstid falt sammen med ladejarlenes storhetstid i Norge i siste halvdel av det 10. århundre. I brytningstiden mellom hedendom og kristendom utfordret håløygen Håkon jarl hårfagreættas hegemoni som Norges fremste høvdingætt, og for en periode vippet makten mellom de hedenske håløygene og de kristne ynglingene. Mannslinjen i håløygætten døde imidlertid ut med Håkons sønnesønn Håkon Eiriksson Ladejarl i 1029, omtrent samtidig med kristendommens definitive gjennombrudd i Norge etter ynglingekongen Olav den Helliges fall i 1030. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre).
    Håløygætten var en norsk herskerslekt med opphav i Hålogaland. Deres historie er beskrevet i mytiske dikt fra 900-tallet, først og fremst i "Håløygjatal", Øyvind Skaldespillers hyldningsdikt til Håkon Jarl. Ladejarlene som hersket i Trøndelag og Nord-Norge fra slutten av 800-tallet stammet fra håløygætten.
    Det er gjort flere forsøk på å forklare opphavet til navnet håløyger (norrønt: háleygir) og Hålogaland. Det knyttes til myten omkring kong Hølgi og hans datter eller hustru Torgerd Hølgebrud. Andre forklaringer til ordet knyttes til den mytiske Logi, sønn av Fornjot. Historikeren Jordanes nevner i sin saga om goterne fra omkring år 551 et folkeslag han kaller adogit som bor i et land hvor det er dagslys i 40 dager og netter midt på sommeren. Adogit hevdes å være avledet av ordet håløyg.

    Håkon startet sin karriere med å hevne drapet på sin far ved å ta livet av sin onkel Grjotgard. Ved hjelp av intriger, maktspill og allianse med danskekongen fikk han satt sine norske rivaler til kongemakten i Norge ut av spill. Til tross for at han formelt var underlagt dansk overhøyhet ved danskekongene Harald Blåtann (Harald Gormsson) og senere sønnen Svend Tjugeskjegg, opptrådte han som en selvstendig hersker i Norge. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår ifølge sagaverket Ågrip fra 1190-årene nærmest som den ultimate vikinghøvdingen:
  "Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok."

    Han framsto som en uslåelig militærstrateg som både slo den tysk-romerske keiser Otto II ved Danevirke i 970-årene og jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 980-årene.

    Samtid og bakgrunn.
    Fram til midten av 800-tallet besto "Norge" av separate småkongedømmer og høvdingsamfunn. Ansporet av rikssamlingene på kontinentet, blant annet Karl den Stores Frankerrike, fikk Harald Hårfagre samlet en vesentlig del av småkongedømmene under seg til et rikskongedømme i 870-årene. Da kong Harald døde omkring 930 gikk det nye norske riket delvis i oppløsning, i noen grad som resultat av maktkamper mellom Haralds mange (angivelige) sønner som alle hevdet sin arverett til riket. I Trøndelag satt Haralds allierte Sigurd Håkonsson Ladejarl og deltok aktivt i utviklingen av kongedømmet for å styrke sin posisjon.

    Ladejarlenes framvekst.
    På 800-tallet var det utstrakt handel med varer fra nordområdene til sørlige deler av landet og også til kontinentet, og de mektige handelsmennene nordpå hadde behov for å trygge sine handelsruter sørover. Det var spesielt kontrollen over finneskatten og handel med pelsverk, selskinn, hvalrosshuder til tauverk og hvalrosstenner som var ettertraktede varer lenger sør. Håløygen Grjotgard Herlaugsson etablerte et handelssenter på Selva ytterst i Trondheimsfjorden i siste halvdel av 800-tallet og fikk etter hvert også etablert handel med varer fra Trøndelag og Sverige. Hans sønn Håkon Grjotgardsson flyttet hovedsetet sitt til Lade i det nåværende Trondheim og var den første som kalte seg Ladejarl – en jarletittel han fikk av kong Harald Hårfagre sist på 800-tallet. Da Håkon døde, sannsynligvis omkring 915, overtok hans sønn Sigurd jarletittelen i allianse med Harald Hårfagre og, etter Haralds død omkring 930, med hans sønn Håkon den Gode.
    Handelsmennene hadde behov for å kue de vestlandske sjørøverne som truet handelsrutene, og deres interesser falt sammen med Harald Hårfagres ønske om rikssamling på bekostning av småkongedømmene langs norskekysten.»

    "
Kong Håkon den gode øser vann over jarlesønnen Håkon, illustrasjon til Heimskringla av Christian Krohg (1899) (Wikipedia).

  «Fødsel og slektsbakgrunn.
    Håkon ble født på jarlesetet Lade julenatta i 935 som eneste kjente sønn til Sigurd Håkonsson Ladejarl og hans hustru Bergljot Toresdatter.
    Snorre Sturlason skrev i Haakon den Godes Saga:
  «11. _ _ _
    Kong Håkon [den gode] var i julegjestebud i Trondheimen, Sigurd jarl hadde stelt det til for ham på Lade. Første julenatten fødte konen til jarlen, Bergljot, en gutt. Dagen etter øste kong Håkon vann over gutten og ga ham navnet sitt."
    Selv om Håkon den gode (Håkon Adalsteinfostre) var kristent oppdratt og sannsynligvis selv døpt i England, der han var oppfostret hos kong Adalstein av England, er det lite som tyder på at den nyfødte jarlesønnen ble døpt etter noe kristent rituale. Sigurd Jarl og hans hus var solid forankret i den gamle åsatrua, og det er belegg for at også den norrøne åsatru praktiserte en lignende dåp.
    Håkons mor Bergljot Toresdatter var datter til mørejarlen Tore Teiande og barnebarn til den mektige Ragnvald Mørejarl. Bergljots mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Håkon var med andre ord født inn i de ledende herskerslektene i Norge. Dette ble ytterligere tydelig da Øyvind Skaldespiller i 970-årene framførte sitt genealogiske dikt "Håløygjatal" som i form og innhold sammenlignes med ynglingeættens hyldningsdikt "Ynglingatal". Begge diktene fører slekten, henholdsvis Håkons og Harald Hårfagres, i 27 slektsledd tilbake til de norrøne gudene og legitimerer kongeslektene ved å gi dem guddommelig opphav. Den tyske krønikeskriveren Adam av Bremen skriver om Håkon at: "Denne Håkon var meget grusom. Han tilhørte Yngves ætt og nedstammet fra kjemper."

    Håkons liv og virke.
    Håkon Jarl er en hovedperson i flere av Snorres sagaer i Heimskringla, slutten av Eirikssønnenes saga, "Håkon jarls saga" og de første delene av "Olav Tryggvasons saga". Snorre skrev Heimskringla omkring 1230, og det å anvende sagaene som kilde til forhold som ligger ca. 250-300 år tilbake i tid er omdiskutert. Snorre bygde mye av sin historieskriving på andre sagaer fra siste halvdel av 1100-tallet, og fra muntlig overleverte skaldedikt. Den følgende omtalen av Håkons liv er likevel basert på sagaenes fortellinger.

    Sigurd Jarls død og Eirikssønnenes fall.
    Den politiske situasjonen i Norge etter Harald Hårfagres død i 930 var ustabil. Sønnen Eirik Blodøks var av Harald utpekt som en slags overkonge framfor sine brødre som alle hevdet arverett etter faren. Men da Håkon den Gode kom tilbake fra England med en beskjeden styrke, måtte Eirik rømme landet og dro til England. Sannsynligvis skjedde maktskiftet i samråd med kong Adalstein som utnevnte Eirik til jarl av Northumberland etter flukten. Da han ble drept i slaget ved Stainmore i 954 dro Eiriks enke, Gunhild, og hans sønner til Danmark under beskyttelse av Gunhilds (angivelige) bror, danskekongen Harald Blåtann. Disse Eirikssønnene dro flere ganger til Norge for å prøve å slå Håkon og overta makten. I 961 lyktes de da Håkon ble såret og døde etter slaget ved Fitjar på Stord. Før han døde rakk imidlertid Håkon å si til sine menn at de skulle tilby Eirikssønnene riket etter ham, da han selv ikke hadde noen sønner. Understøttet av danskekongen Harald Blåtann ble dermed Harald Gråfell, den eldste av de gjenlevende brødrene, konge.
    Ett eller to år senere, sannsynligvis i 962, klarte Harald Gråfell og hans brødre også å snikmyrde Håkon Jarls far Sigurd på Aglo (Skatval) i nåværende Stjørdal. Dette førte til at forholdet mellom trønderne og Eirikssønnene forverret seg betraktelig. Gråfell var den noe nedlatende betegnelsen trønderne hadde på Harald, og som henspilte på det forhold at han tok kongsnavn men kledde seg i en fell av gråskinn, mens jarlene til sammenlikning bar hermelin (røyskattskinn). Harald Gråfell fikk hjelp av Sigurds svikefulle bror, Grjotgard Håkonsson, til å drepe jarlen. Sannsynligvis har Harald tilbudt Grjotgard jarletittelen om de fikk tatt livet av Sigurd. Grjotgard fikk uansett ikke langvarig glede av denne tittelen. I 965 ble han drept av Håkon Sigurdsson som hevnet sin far, og de trønderske stormennene utropte Håkon til jarl på Lade.
    Kildene spriker når de forteller hva Håkon Jarl gjorde etter drapet på Sigurd. Ifølge Heimskringla lå Håkon i stadig strid med Eirikssønnene og holdt tilbake skatteinntektene fra Trøndelag i tre år før venner på begge sider fikk i stand et forlik mellom partene. Eirikssønnene skulle ha kongsmakt slik Håkon den Gode hadde hatt, og Håkon Jarl skulle ha jarlemakt som Sigurd hadde hatt. I forlikets kjølvann gikk Snorre så langt at han antydet et kjærlighetsforhold mellom Håkon og Gunhild Kongsmor. Andre kilder, som Fagerskinna, legger vekt på at Håkon dro i viking i østerled og skaffet seg rikdom ved herjing hos esterne og kuronierne langs østersjøkysten. Også skaldediktet Vellekla framhever Håkons bedrifter i østerled. Håkon skulle under sine vikingferder også ha sluttet vennskap med danskekongen, Harald Blåtann, som han gjestet på kongsgården Jelling.
    Sannsynligvis bidro danskekongen, som Håkons venn, til forlik mellom Harald Gråfell og Håkon. Av Eirikssønnene var det nå heller ikke mange igjen. Erling Eiriksson hadde blitt drept i Trøndelag under litt hardhendt skatteinnkreving, og samme skjebne led Sigurd Sleva i Hordaland etter at han hadde bortført hustruen til hersen Thorkell Klypp. Men Harald Gråfell og broren Gudrød klarte å ta livet av de mest innflytelsesrike norske skattkongene, Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson (begge angivelig barnebarn til Harald Hårfagre). Håkon var på dette tidspunkt i Danmark og pleiet vennskapet med Harald Blåtann.
    Etter hvert fikk Håkon i stand en konspirasjon mellom danskekongen, hans brorsønn Gull-Harald (Harald Knutsson) og seg selv. De fikk lokket Harald Gråfell til Danmark med bare en liten styrke, og der ble han drept i et bakhold ved Limfjorden av Gull-Harald som trodde han skulle bli Blåtanns skattekonge i Norge. Håkon Jarl konspirerte imidlertid videre, og fikk låtanns aksept for å gå mot og drepe Gull-Harald for selv å bli skattekonge i Norge, noe han mente seg bedre i stand til enn Gull-Harald. Dermed fikk Håkon Jarl fjernet alle rivaler til lederstillingen i Norge. Etter drapet på Gull-Harald dro Håkon tilbake til Harald Blåtann og betalte bøter for å ha drept kongens brorsønn. Bøtene betalte han med gullet som han hadde ranet fra nettopp Gull-Harald.

    Forholdet til Danmark.
    Harald Blåtann reiste så en hær med 600 skip og dro sammen med Håkon Jarl til Norge. Her ble Harald først hyllet som konge i Viken, og han satt Harald Grenske, sønn til den Gudrød Bjørnsson som Harald Gråfell hadde tatt livet av, til skattekonge over Vingulmark, Vestfold og Agder til Lindesnes. Deretter innsatte han Håkon til jarl over alt land fra Rogaland til Trøndelag. Håkon forpliktet seg til å betale danskekongen årlige skatter i form av gull, jaktfalker og hester. Innsettingen av Håkon til jarl i Norge har sannsynligvis skjedd omkring 970.
    Omkring 973-974 dro Håkon til Danmark for å hjelpe Harald Blåtann med å forsvare Danmark mot den tysk-romerske keiseren Otto II. Danmark hadde blitt satt under press fra den katolske kirke i det tysk-romerske riket som ønsket å spre kristendommen til det hedenske Norden. Håkons hær ble satt til å forsvare det danske forsvarsverket "Danevirke" som var bygd som forsvarsmur tvers over det sørlige Jylland. Otto II måtte gi tapt for Håkon her, men han dro i stedet sjøveien inn i Danmark og klarte å slå danekongen.
    I diktet Vellekla (vers 20) sier skalden Einar Skålaglam dette om Håkons innsats mot Ottos saksiske hær:
    "Žrymr varš logs, es lögšu leikmišjungar, Žrišja,
       (arngreddir varš) odda (andvígr) saman randir.Sundfaxa
       kom Söxum sœkižróttr á flótta,
      žar svá gramr meš gumnum garš yržjóšum varši."
    (luende sverd larmet der Odins leikesveiner
      la skjoldene sammen ørners venn gikk mot odder
      Sjøhelten fikk drevet sakserne på flukten
      fyrsten og hans følge verget Virket mot fienden).
    I Jomsvikingenes saga og i Heimskringla fortelles det at Olav Tryggvason sloss på saksernes side mot danskene og nordmennene. Kronologisk er nok dette feil – Olav fødselsår er ikke nøyaktig kjent, men han kan neppe ha vært mer enn 10 år på dette tidspunktet. Kilder forteller også at kong Burislav av Vendland kjempet sammen med keiser Otto, og koblingen til Olav ligger sannsynligvis i at Olav (på et noe senere tidspunkt) ble gift med Burislavs datter (eller mer sannsynlig hans søster), dronning eller prinsesse Geira av Vendland.»

    Slaget ved Hjørungavåg.
    Etter kampen mot keiser Otto II måtte Harald Blåtann rømme og ble deretter døpt til kristendommen av Otto og hans biskop Poppo av Slesvig. Harald innkalte så Håkon Jarl og fikk også ham tvangsdøpt. Han sendte med Håkon prester som skulle misjonere i Norge, men sagaen forteller at Håkon satt disse i land så fort Harald Blåtann var ute av syne. Deretter dro Håkon med sine menn østover gjennom Øresund og herjet i Götaland, før de brente skipene sine og dro landvegen helt til Trondheim og Lade.
    Håkon opptrådte etter dette enda mer egenrådig i forhold til danskekongen. Harald Blåtann sendte en hærstyrke til Norge, men de måtte returnere uten å møte Håkon i kamp. I 985 ble Harald Blåtann dødelig såret i kamp mot sin sønn Svend Tjugeskjegg, og Svend overtok makten. Presset fra den tysk-romerske keiseren mot Danmark hadde nå avtatt fordi keiser Ottos styrker hadde vært mer opptatt med å slå ned det store slaviske opprøret mot keiseren i 982. Otto II døde dessuten i 983 og etterfølgeren Otto III var en svak barnekeiser som hadde mer interesse av den romerske (sørlige) delen av keiserriket. Etter Haralds død i 985 sendte Svend en invasjonsstyrke til Norge for å knekke ladejarlens makt. Svend deltok ikke selv i invasjonsflåten, i hovedsak var den bemannet av de beryktede Jomsvikingene ledet av Torkjell Høge, Bue Digre, Vagn Åkesson og Sigvald jarl.»

    "
Uværet under slaget i Hjørungavåg, illustrasjon til Heimskringla, Halvdan Egedius (1899) (Wikipedia(.

  «Den danske flåten møtte Håkon Jarls flåte på Mørekysten i slaget ved Hjørungavåg og ble der slått av nordmennene. I den sterkt mytiske beskrivelsen, spesielt i Jomsvikingenes saga, står det at danskene i begynnelsen så ut til å vinne seier, men så påkalte Håkon Jarl sin (og håløygenes) skytshelgen Torgerd Holgebrud som sørget for et vanvittig uvær over kamparenaen. I haglskurene kunne jomsvikingene se at guddommene Torgerd og hennes søster Irpa sto i Håkons skip og "skjøt piler fra hver finger, og hver pil drepte en mann". Kampbildet snudde, og Håkon vant slaget. Etter å ha slått danskene og jomsvikingene befestet Håkon sin makt i Midt-Norge ytterligere.
    Slaget fikk imidlertid ingen varig virkning for Norges selvstendighet fra Danmark. Svein Tjugeskjegg gjenerobret overherredømmet da han slo Olav Tryggvasson i slaget ved Svolder i 1000.

    Byframveksten og Lade som kultursentrum.
    Ifølge den islandske "Skáldatal", oversikten over skalder hos kongene, er Håkon jarl oppført med ikke mindre enn ni hirdskalder. Dette er mange sammenlignet med andre konger og sier noe om at Håkon satte skaldekunsten høyt. Blant skaldene var Øyvind Skaldespiller, Hallfred Vandrædaskald og Einar Skålaglam og de har blant annet diktet "Håløygjatal", "Håkonardråpa" og "Vellekla" som i sin opprinnelige form er samtidskilder til Håkons regjeringstid. Det fortelles også at Håkon ga sine skalder god lønn med kostbare våpen og prydgjenstander, og dette indikerer samtidig at Lade sannsynligvis var et sentrum også for smeder og håndverkere. Håkon rådde over store rikdommer fordi han styrte et rike som var større enn noen norsk konge hadde hatt før ham. Ladejarlenes makt var også bygd på en viktig handelsrute mellom Nord-Norge/Trøndelag og Danmark/Frisland som må ha gitt gode inntekter. I tillegg hjalp det også på kassabeholdningen at han hadde herjet i viking i østerled, og at han hadde beslaglagt Gull-Haralds skattkister.
    Kildene forteller lite om Håkon i tidsrommet mellom slaget mot jomsvikingene og hans død i 995. Det kan tyde på at det har vært et tiår uten store kamper og slag. Arkeologiske funn kan tyde på at det har vært en bymessig framvekst i Trondheim på Håkon Jarls tid, noe som også underbygges av en innskutt historie (en tått - en kort, anekdotisk, islendingesaga i prosa) i "Flatøyboken" (Olav Tryggvassons saga) om Ogmund Dytt og Gunnar Helming som besøker Trondheim i 995 og beskriver et bymessig samfunn. Ifølge de historiske tradisjonene er det likevel Olav Tryggvasson som har fått æren av å "grunnlegge" Trondheim i 997.

    Olav Tryggvassons hjemkomst og Håkon Jarls død.
    I tiden etter jomsvikingslaget beskrives Håkons styre som hardere mot folket. Han "tok til å bli hard mot landsfolket, var pengekjær og passet ikke loven. Men verst var det at han var usedsmann mot kvinner, og hans menn gjorde som han." Bøndene i Trøndelag samlet seg i motstanden mot jarlen og en gang, i 995, da jarlen var i gjestebud på Melhus og krevde å få ha den vakre kona til storbonden Orm Lyrgja hos seg, gikk det for langt. Orm sendte ut hærpil til alle kanter og bøndene samlet seg og gikk mot jarlen. Han måtte flykte og gjemte seg til slutt under grisefjøset på garden til sin elskerinne Tora fra Rimol sammen skosveinen eller trellen sin, Tormod Kark.Her ble han drept av Kark.
    På samme tid hadde Olav Tryggvasson seilt inn Trondheimsfjorden med fem skip. Jarlens sønn, Erlend Håkonsson, hadde seilt mot ham med tre skip, og Olav hadde tatt ham av dage. Olav dro inn til Trondheim, og trellen Kark oppsøkte ham der og viste ham jarlens avhuggne hode. Da befalte Olav at trellen skulle halshugges fordi han hadde sveket sin herre. Bøndene hyllet deretter Olav som sin nye konge.
    Det er pekt på sammenhengen mellom Håkons hardstyre og de helt spesielle "motstandsbestemmelsene" i den eldre Frostatingsloven. I disse lovbestemmelsene står det blant annet at om kongen gjør voldsverk mot noen, skal han drepes dersom noen får tak i ham. Tilsvarende gjelder for jarler og lendmenn. Det fins ikke paralleller til dette i andre germanske lover. Disse lovene kan være fra omkring 1000 og kan tolkes som en direkte reaksjon på Håkons maktmisbruk på 990-årene.

    Familie og etterkommere.
    Ifølge sagaene fikk Håkon sønnen Eirik i 950, da han var 15 år. Årstallet trekkes i tvil, ikke fordi en femtenåring ikke kan få barn utenom ekteskap, men mer fordi kildene også gir Eirik Jarl en viktig politisk og militær rolle i England omkring 1020 når han etter angitt fødselsår skulle vært 70 år. Mor til Eirik skal ha vært ei tjenestejente som Håkon traff under et gilde på Opplandene. Eirik ble oppfostret hos stormannen Torleiv Spake i Meldal.
    Under slaget ved Hjørungavåg deltok Eirik ved sin fars side og ledet en flåte på 60 skip.
    Eirik og den yngre broren, Svein, deltok i slaget ved Svolder på danskekongens side og de to ble jarler i Norge under Svend Tjugeskjegg da Olav Tryggvason hadde falt. Fra 1016 var Eirik jarl av Northumbria til sin død i 1023 eller 1024.
    Eirik ble gift med Gyda Svendsdatter, datter til Svend Tjugeskjegg, og fikk med henne sønnen Håkon Eiriksson, den siste ladejarlen som døde i 1029.

    Håkon giftet seg med Tora Skagesdatter, datter til Skage Skoftesson.

    Han hadde dessuten frilledatteren Ragnhild (eller Ingebjørg) som ble gift med Skofte Skagesson, bror til Håkons hustru, Tora.

    Håkon Jarls historiske betydning.
    Håkon har ikke i noen kilder blitt betegnet som "konge" i Norge, men han blir likevel oppført i den norske kongerekken som Norges monark fra 970 til 995. Kildene er samstemte i at han hersket over "sju fylker" fra Rogaland til Møre i tillegg til ladejarlenes gamle rike Trøndelag, Namdalen og Hålogaland. I Viken og østlandsområdet hersket Tryggve Olavsson og Harald Grenske, men i motsetning til Håkon hadde de en mer underordnet stilling i forhold til danskekongen og det var ikke spor av noen nasjonal ("norsk") reaksjon mot fremmedstyret. Håkon hadde tilsynelatende ingen agenda om å innlemme østlandet i sitt rike, men med basis i Trøndelag skapte han "et grunnlag for norsk nasjonalfølelse som Østlandet ikke hadde del i."

    Hersker i en religiøs brytningstid.
    "Sigurd Ladejarl var svær til å blote, og det var Håkon, far hans også. Sigurd holdt alle blotgildene på kongens vegne der i Trøndelag." Med dette sitatet plasserer Snorre den gamle åsatros hovedsete nettopp på Lade. Kristendommen var godt kjent i Norge allerede på Harald Hårfagres tid, og på 900-tallet fikk den nye troen gjennomslag i deler av befolkningen, men ikke i Trøndelag.
    Danskekongen hadde, under sterkt press fra den tysk-romerske keiser Otto II, tvunget jarlen til å la seg døpe og sendte med ham prester til Norge. Men så snart Håkon var utenfor danskekongens rekkevidde, satt han prestene på land og sto fram som en helstøpt hedning i ladejarlenes tradisjon. I hyllingskvadet Vellekla av den islandske skalden Einar Skålaglam blir Håkon Jarl omtalt som en talsmann for den gamle religionen, og han regnes blant de siste makthavere i Norge som bekjente seg til den norrøne religionen. Jarlen skal ifølge Snorre ha erklært seg som "Sæming" - det vil si en av krigerguden Odins sønner. "Han skulle aldri oppsøke striden, men heller aldri vike unna for striden."
    I Vellekla hylles Håkon som den som brakte åsatrua tilbake tilbake til nordmennene etter de kristne kongene Håkon den Gode og Eirikssønnene:
      "Hærens kloke herre lot de herjede hovsland
        som Tor eide, atter aktes som guders templer.
        Sjøl en Tor bak skjoldet førte han over sjøen
        til jotners vei kampens ulv. Ham guder styrer."
    Arkeologen Frans-Arne Stylegar nyanserer bildet av den hedenske Håkon ved å vise til at Håkon under sitt raid i Götaland rev ned og ranet et hov som var viet til guden Tor. Odd Snorresson (islansk benediktermunk, siste havdel 1100-tallet) skriver at gautlandsjarlen Ottar fikk Håkon erklært "varg i veum" (ulv i helligdommen) på tinget etter ugjerningen. Han refererer også at Harald fra Danmark skal ha sendt tyske misjonærer til Norge. Håkons rolle i forbindelse med dette er uklar, men det er klare arkeologiske spor som tyder på at kristendommen har vunnet fotfeste i landet på denne tiden. Stylegar hevder at "trenden på denne tiden var å fylle politiske allianse- og underordningsforhold med kristent, ideologisk innhold. Slik var forholdet mellom keiser Otto og kong Harald, og slik kan det gjerne ha vært mellom Harald og Håkon Jarl også." Det kan med andre ord tenkes at Håkon Jarl ble en kristen på sine eldre dager av rent politiske og opportunistiske grunner.
    Et særtrekk ved Håkon Jarls gudedyrkelse er forholdet til gudinnen, skytsånden eller valkyrien Torgerd Holgebrud. Spesielt under slaget ved Hjørungavåg har hun en sentral rolle. Det gikk dårlig for Håkon i begynnelsen av slaget og han påkalte sin skytshelgen. Hun krevde et stort offer, og Håkon lot sin syvårige sønn Erling drepe. Deretter snudde kampen og Håkon vant med hjelp fra Torgerd og hennes søster Irpa. Også i sammenheng med Håkons hevn over Torleiv Jarleskald har Torgerd en viktig rolle. Kulten rundt Torgerd er også kjent fra islandske kilder.» 2

 

  1. Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga, avsnitt 11. Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 207-208, 211-212. Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), 244-248, 256-261, 266-267, 285, 301, 331. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 340. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 525. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17, 50.
  2. Wikipedia.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05