Eirik Håkonsson Ladejarl
0957?-1024?
Jarl.

>
ff
Sigurd Håkonsson Ladejarl. Født omkring 890. Død 962. Jarl.
fm
Bergljot Toresdatter. Født omkring 905. Død omkring 962.
   
f
Håkon Sigurdsson Ladejarl. Født omkring 937. Død ...02.995. Jarl.
 

Eirik Håkonsson Ladejarl. Født omkring 957. Død omkring 1024. Jarl.
Gift omkring 996 Gyda Svendsdatter. Prinsesse.
Født omkring 980.
Håkon Eiriksson Ladejarl. Jarl.
Født omkring 998.
Død omkring 1029.

Biografi - Biography

Jarl.
Født omkring 957.
Død omkring 1024.

    Konge av Norge 999 - 1015.

    Eirik var uekte sønn til Håkon Ladejarl.

    I «Håkon jarls saga» av Snorre Sturlasson heter det:
  «3. En vinter reiste Håkon jarl til Opplandene i et gjestebud; der lå han med en kvinne; hun var av lav ætt. Men da det var gått en tid, så var kvinnen med barn, og da barnet ble født, var det en gutt; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Moren tok gutten med til Håkon Jarl,og sa at han var faren. Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk, og god i idretter, klok og en stor hærmann.»

    I 975 fikk Eirik Raumarike og Vingulsmark til len av Harald Blåtann, eller kanskje snarere av sin svigerfar, Svend Tjugeskjegg. Eirik og hans bror Svein styrte Norge under de danske kongene Svend Tjugeskjegg og Knud den Mektige, som underkonger i Viken.

    Etter mordet på hans far i 995, dro han til den svenske kongen Olof Skötkonung.

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga:
  «90. ... Da Eirik jarl hadde vært ett år i Sveavelde, dro han til Danmark. Han dro til danekongen Svein Tjugeskjegg og fridde til Gyda, datter hans. Giftemålet ble avtalt, og Eirik jarl fikk Gyda. Året etter fikk de en sønn som het Håkon. Om vinteren var Eirik jarl i Danmark og noen ganger i Sveavelde, men om sommeren var han på hærferd.»

    Ved Norges deling etter slaget ved Svolder i år 1000, fikk han størstedelen av det nordenfjeldske Norge, dsv. halvparten av Trøndelag, Namdalen, Hålogaland, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland, Rogaland og Agder til Lindesnes. Han ble dertil forlent med sine tidligere len, Raumarike og Vingulsmark, av sin svigerfar, kong Svend.

    I 1015 dro han med sin svoger, Knud den Mektige, til England hvor han døde i 1023 eller 1024. 1

    Fra norsk Wikipedia:
  «Eirik Håkonsson Ladejarl (norrønt: Eiríkr hladajarl Hákonarsun) (* 957 - † 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca. 995-1012), hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme (1000-1012), og jarl av Northumbria (1016-1023).
    Eirik Ladejarl var en frillesønn (utenfor ekteskap) til Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i to store slag som var avgjørende i norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: slaget ved Hjørungavåg (986) og slaget ved Svolder (1000). Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.

    Kildene.
    Eirik Håkonsson, ble nevnt som "Eric av Hlathir", det vil si som "Eirik av Lade", i England. I engelske "charter" (dokument) er han oppført som vitne med skrivemåten "Yric dux", men ble også referert til som Yric, Yrric, Iric, Eiric og Eric i latinske og gammelengelske kilder.
    De viktigste skriftlige kildene om Eirik Ladejarl er de islandske og norske kongesagaer fra 1100- og 1200-tallet, deriblant Snorre Sturlassons Heimskringla, Fagrskinna, Ågrip, Knýtlinga saga, "Historia Norvegiæ", "Den legendariske saga om Olav den Hellige" og skrifter av Odd Snorresson og "Theodoricus monachus". De angelsaksiske kildene er knappe og sparsommelige, men verdifulle da de representerer samtidige vitnebevis. Den mest betydningsfulle er "Den angelsaksiske krønike" og "Encomium Emmae". I tillegg blir Eirik Ladejarl, nevnt av historikere fra 1100-tallet som Florence av Worcester, William av Malmesbury, og Henry av Huntingdon.
    En betydelig mengde skaldekvad og dikt av Eiriks skalder er bevart i kongesagaene og representerer samtidige vitnebevis. De mest betydningsfulle er Bandadråpa av Eyjolv Dådaskald, og kvad av Halldor Ukristne og Tord Kolbeinsson. Eirik hadde også Hallfred Vandrædaskald, Gunnlaug Ormstunge, Ravn Onundsson (Hrafn Önundarson), Skule Torsteinsson og Tord Sjåreksson som diktet for ham.

    Eiriks ungdom.
    Fagrskinna og Heimskringla skriver om Eiriks ungdomsår og forteller at han var sønn til Håkon Sigurdsson og ei kvinne av lav ætt som Håkon gikk til sengs med under et opphold i Oppland. I henhold til Fagrskinna var Håkon da 15 år gammel, og som vanlig var lot jarlen gutten bli fostret hos Torleiv Spake i Meldal. Snorre Sturlasson forteller i Håkon jarls saga at Eirik vokste opp og ble tidlig en kjekk kar, vakker å se til, og stor og sterk.
    Håkon Jarl giftet seg med ei datter til Skage Toftesson, og giftet bort sin egen datter til hans sønn, Skofte Skagesson. Det ble tett vennskap mellom de to ættene, og da Eirik var 11-12 år, hadde han og fosterfaren, Torleiv, lagt sitt skip nærmest Håkon Jarls. Da Skofte ankom, ba han Eirik flytte sitt skip, slik at han kunne ankre nærmest jarlen, slik han var vant til. Dette nektet Eirik. De Håkon Jarl hørte dette, ble han rasende over sønnens arroganse, og ga ham ordre om å flytte skipet sitt straks. Eirik hadde ikke noe annet valg enn å adlyde faren, men neste vår fikk han et skip med 30 roere av fosterfaren. Han seilet til Møre, fant Skofte, la til kamp, og Skofte falt. Dette var første gang Eirik satte spor etter seg, og ble senere minnet av skalden Eyjolv Dådaskald i hans Bandadråpa:
      "Hard og mektig lot hersen segne i striden.
        En gullrik herre tapte livet før han trodde.
        Han steig, stålsatte, aldri fra en som slår på skjoldet,
        før han var død og stille. Han seirer ved guders vilje."
    Sagaen forteller at etter at Skofte var drept, seilte Eirik sørover til Danmark, hvor han ble mottatt av kong Harald Blåtann. Etter å ha overvintret hos danskekongen, ga Harald Håkon Jarls sønn et jarledømme over Ringerike og Vingulmark (Osloområdet), danske skatteland i det sørøstlige Norge som lenge hadde vært under dansk innflytelse. Dette viser at han, til tross for Eiriks ungdom, at han var født av en frille og heller ikke sto på god fot med sin far, hadde en posisjon i kraft av sin fars ætt. Han var ikke hvem som helst.»

    "
Slaget ved Hjørungavåg omkring 985 (Bjarte Ytterland) (Wikipedia).

  «Slaget ved Hjørungavåg.
    Slaget ved Hjørungavåg var Eirik Håkonssons første betydelig konfrontasjon. Slaget var i like deler av historisk som legendarisk betydning ved slutten av 900-tallet mellom jarlene på Lade og en dansk invasjonsstyrke. Slaget var mer enn en strid mellom høvdinger og konger. Det var første gang Norge som nasjon verget seg mot dansk invasjon og dominans. Slaget har blitt beskrevet i de norske kongesagaene, først og fremst i Heimskringla, dertil også i Jomsvikingenes saga og Saxo Grammaticus' "Gesta Danorum". Disse sene litterære opptegnelsene er fantasifulle, men historikerne mener at de inneholder en kjerne av sannhet, noe som blir bekreftet av skaldekvadene som omtaler slaget, blant annet av Tord Kolbeinsson og Tind Hallkjellsson.
    I henhold til Snorre Sturlasson hadde Eirik tilsynelatende kommet til forsoning med sin far og var til stede ved slaget som kommandant. Han ledet seksti skip og var seierrik til tross for at danskene, støttet av de fryktede jomsvikingene, hadde større skip, men et fryktelig uvær ga fordeler til nordmennene. Etter slaget ga Eirik grid til mange av jomsvikingene, blant annet Vagn Åkesson. Griden viste Eiriks storsinn og selvhevdelse.

    Herjing i Østersjøen.
    I 995 kommer Olav Tryggvasson til Norge og griper makten. Håkon Jarl blir sviktet av trønderne og drept, mens Eirik Håkonsson blir tvunget til landflyktighet i Sverige. Han går i allianse med Olof Skötkonung av Sverige og Svend Tjugeskjegg av Danmark. Danskekongen lar Eirik bli gift med sin datter Gyda Svendsdatter, noe som igjen understreker Eiriks posisjon. Han tilhører Ladejarlætten, den gamle ætten fra Hålogaland og fremste ætten med krav til Norges trone ved siden av Hårfagreætten som Olav Tryggvasson tilhørte.
    Med Sverige som base gjør Eirik flere hærtokt mot øst. Han herjer landområdene til kong Vladimir I av Kiev, røver, herjer og brenner ned byen som på norrønt ble kalt for "Aldeigja", og som i dag heter Staraya Ladoga. Det er ingen skrevne kilder fra kontinentet som bekrefter eller avkrefter dette angrepet, men russiske, arkeologiske undersøkelser på 1980-tallet gir bevis på at byen ble brent en gang sent på 900-tallet.
    Eirik plyndret også i vestlige Estland (norrønt Ađalsýsla) og øya Saaremaa (norrønt Eysýsla). I henhold til Fagrskinnas sammendrag av Bandadråpa kjempet han mot vikinger i Østersjøen og gjorde landgang i Östergötland på denne tiden, som tross alt var Olof Skötkonungs område. Hensikten var åpenbart å skaffe seg en formue lik Olav Tryggvasson hadde gjort i England tidligere, en formue som kunne benyttes til å bygge opp en hær som kunne settes inn mot Olav Tryggvasson.»

    "
«Slaget ved Svolder», Otto Sinding (1883) (Wikipedia).

  «Slaget ved Svolder.
    I slaget ved Svolder i år 999 eller 1000, et sted i nærheten av Øresund, var svenskekongen, danskekongen og ikke minst Eirik Håkonsson klar til å ta imot Olav Tryggvasson. I løpet av sommeren hadde kong Olav vært i den baltiske regionen, sannsynligvis i dagens Polen, i henhold til Snorre, for å hente hjem rikdommer som tilhørte hans hustru Tyra Haraldsdatter. Han hadde med seg mange skip, men flere av disse tilhørte den svikefulle Sigvald Jarl, høvding for Jomsvikingene, som lurte den norske kongen i en felle. Olavs skip passerte i en lang rekke ankerplassen til den kombinerte hæren til Olof Skötkonung, Svend Tjugeskjegg og Eirik Håkonsson som lå på lur. Kong Olav stolte på Sigvald Jarl, ventet intet angrep og seilte selv helt sist i det største skipet "Ormen Lange". Den allierte hæren lot de fleste norske skipene passere før de seilte ut og angrep kong Olav.
    Olav Tryggvasson kunne ha flyktet, men valgte å bli. For sagaforfatterne var det vel så mye ære i strålende nederlag som i seier (jfr. Vagn Åkesson). Han bant sammen sine 11 gjenværende skip til en flytende festning med "Ormen Lange" innerst og de øvrige utover i en lang rekke.
    De islandske og norske forfatterne, som har gitt detaljer om slaget, gir all ære til de nordmennene som kjempet for Eirik Håkonsson, men også til de nordmenn som kjempet for Olav Tryggvasson. Svenskene og danskene kastet seg mot Olav Tryggvasson og ble øyeblikkelig slengt tilbake. Eirik Håkonsson viste seg som strateg ved å gå metodisk til verks. Han angrep det ytterste skipet først, ryddet dette, kappet det løs og deretter det neste. De overlevende trakk seg innover helt til kun "Ormen Lange" var igjen, bemannet av trette og sårete menn. Til slutt var også "Ormen Lange" overmannet, Olav Tryggvasson kastet seg over bord og ble aldri sett igjen.
    Eirik Håkonsson sto igjen, akkurat som i slaget ved Hjørungavåg, som seierherren. Med det erobrete "Ormen Lange" kunne han, slik hans skald Halldor Ukristne har kvedet, seile fra kampplassen.

    Herskere over Norge.
    Etter slaget ved Svolder ble Eirik, sammen med sin halvbror, Svein Håkonsson, herskere over Norge fra 1000 til 1012. Norge var formelt under kong Svein Tjugeskjegg, og Snorre Sturlasson, som Hårfagreættens egen propagandist, understreker at Eirik aldri tok kongsnavn. I prinsippet var han likevel "konge" av Norge da han styrte som en.
    Svein Tjugeskjeggs overherredømme av Norge skal ikke overdrives. I beste fall sendte Eirik gjeve gaver til danskekongen og aksepterte at hans lojalitet lå hos denne, men store deler av Norge ble styrt uavhengig av Danmark, spesielt de områdene som Eirik selv rådde over, hvilket antagelig tilsvarte de samme områdene som Harald Hårfagre i sin tid rådde over. I henhold til Snorre var forholdene for folk flest bedre under Eirik Håkonsson enn under det voldsstyret som Olav Tryggvasson hadde utøvet i sine knappe fem år som konge, akkurat som det hadde vært under Håkon Jarl: "gode år i landet og god fred for bøndene innenlands".
    Snorre sier om Håkon Jarls sønner at:
  "Eirik og Svein Jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han selv ville med å holde kristendommen. Selv holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik Jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre." (Olav Tryggvasons saga, avsnitt 113, oversettelse fra 1979).
    Eiriks sønn med Gyda, Håkon Eiriksson, fortsatte i farens posisjon fram til 1015 da Olav Haraldsson kom til landet. Eirik og Svein befestet sitt styre ved å la deres søster, Bergljot Håkonsdatter, gifte seg med den mektige Einar Tambarskjelve, som hadde kjempet sammen Olav Tryggvasson ved Svolder, og de fikk således en betydningsfull rådgiver og alliert.
    I løpet av den tiden Eirik styrte Norge var hans eneste seriøse rival den mektige Erling Skjalgsson på Jæren, gift med Olav Tryggvassons søster Astrid. Erling var altfor mektig til selv å bli rørt, men ikke så mektig at han gikk til åpen konfrontasjon mot brødrene. På samme måte som brødrene var formelt under danskekongen var Erling formelt under brødrene, men styrte stort sett på egen vegne over sine egne områder. Da Svein Håkonsson i brorens fravær samlet tropper for å møte Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar var likevel Erling en av de som stilte opp og kjempet sammen med Ladejarlen.
    I henhold til "Grettes saga" forbød Eirik holmgang og duell ved lov og landsforviste berserker fra riket kort tid før han seilte til England.»

    "
Knud den Mektige ruster seg til strid. (Halfdan Egedius - Illustration til Olav den Helliges saga. 1899-utgaven) (Wikipedia).

  «Kong Knud ruster seg til å invadere England.
    I 1014 eller 1015 forlot Eirik Håkonsson Norge og slo seg sammen med danskekongen Knud Svendsson, sønn til Svend Tjugeskjegg, for dennes hærtog til England. Eiriks deltagelse var sannsynligvis prisen for å styre Norge uavhengig av Danmark, og nå var tiden inne for at lojaliteten skulle betales. Å unnslå seg var ikke bare feighet, men også å erklære fiendskap med danskekongen. Antagelig var det likevel ikke en uvillig jarl som kom seilende med en norsk hær.»

    Fra Snorre Sturlasson: Olav den Helliges saga:
  "24. Da Eirik jarl havde raadet for Norge 12 vintre, kom bud til ham fra Knut danekonge, hans maag, at Eirik jarl skulde fare med ham vester til England med sin hær [1012], thi Eirik var meget navnkundig af sin hærfærd, da han havde baaret seiren ud fra to slag, som havde været de skarpeste i Nordlandene: det ene, da Haakon jarl og Eirik kjæmpede imod Jomsvikingene, og det andet, da Eirik kjæmpede imod kong Olav Trygvesøn. Om dette taler Tord Kolbeinsøn:
    "End lovpriser jeg dette, at landsherrerne sendte
      (hører jeg) bud til jarlen, den kamplystne høvding,
      at Eirik skyldigst skulde (jeg skjønner, hivad kongen vilde),
      endelig drage til dem for der at holde et møde."
    Jarlen vilde ikke undslaa sig for kongens bud og fór fra landet, men til at verge landet satte han sin søn Haakon efter i Norge og overgav ham til sin maag Einar Tambeskjelve, at
han skulde have landsstyrelsen for Haakon, thi han var da ikke ældre end 17 vintre."

  «I henhold til Tord Kolbeinssons Eiriksdråpa møttes den norske og den danske flåten ved den engelske kysten i 1015, men kronologien i de ulike kildene er ikke samstemte, og noen forskere mener at møtet først skjedde i Danmark i 1014. Ved denne tiden var Knud en ung og uerfaren hersker som sto i skyggen av sin avdøde far, Svend Tjugeskjegg, som hadde erobret England i 1013, men døde fem uker senere. Eirik Håkonsson var på den annen side en erfaren krigsstrateg med en utprøvd intelligens og krigslykke, i henhold til Fagrskinna. Forskeren Frank Stentons mening om Eirik var at han var "den beste rådgiver som var å finne for en ung prins som var i ferd med å begynne sin erobring".
    Den dansk-norske invasjonsstyrken gjorde landgang i Sandwich midtsommeren 1015. De møtte liten motstand. Knuds styrker forflyttet seg inn i Wessex og plyndret i Dorset, Wiltshire og Somerset. Alderman Eadric Streona samlet en engelsk hærstyrke på 40 skip og underkastet seg deretter kong Knud. "Encomium Emmae" er den eneste engelske kilden som gir informasjon om Eiriks bevegelser ved denne tiden, men opptegnelsene om hans antatte uavhengige hærtokt er vage og står ikke i samspill med andre kilder.
    Tidlig i 1016 flyttet den norrøne styrken seg, kanskje forsterket med angelsaksiske medsammensvorne, over elven Thames og inn i Mercia, og plyndret omgivelsene etter hvert. Prins Edmund II av England, eller Edmund Jernside som han ble kalt, forsøkte å mønstre en hær for å stå imot invasjonen, men hans anstrengelser var ikke vellykket. Knud fortsatte uhindret inn i Northumbria hvor jarlen av Northumbria, Uchtred den Modige, ble myrdet i kaoset. Da kontrollen var tatt i nord ble det store nord-engelske jarledømmet gitt til Eirik Håkonsson slik at han kunne administrere det. Den store hæren beveget seg deretter sørover og mot London. Før den kom fram døde kong Ethelred den Rådville 23. april. Prins Edmund ble valgt til ny konge av England.
    I kjølvannet av Ethelreds død beleiret de norrøne styrkene London. I henhold til "Encomium Emmae" ble beleiringen overvåket av Eirik Håkonsson. Den legendariske saga om Olav den Hellige indikerer at Eirik var til stede ved beleiringen, og et vers av Tord Kolbeinsson sier at Eirik kjempet et slag med en Ulfkytel "vest for London".»

    "
Dansk-angelsaksiske jarldømmer omkring 1025.Northumbria er markert i gult (Wikipedia).

  «Etter flere slag ble Knud og Edmund enige om å dele kongedømmet England, men Edmund dør noen få måneder senere. I 1017 er Knud den udiskutable kongen over hele England, noe som ga ham tilnavnet "den Mektige" eller "den Store". Han delte landet inn i fire deler: Wessex beholdt han selv, East Anglia ga han til Torkjell Høge, Northumbria til Eirik, og Mercia til angelsakseren Eadric, som ble henrettet som forræder samme år. I henhold til "Encomium Emmae" befalte Knud Eirik "å betale denne mannen hva vi skylder ham". Nordmannen skilte hodet hans fra kroppen med øksa.

    Siste år.
    Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarledømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er nedtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland eller Strathclyde, som vanligvis truet Northumbria hele tiden.
    Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knud og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Det er heller ikke bekreftet at hans arvtager til jarledømmet, Sigurd Digre, ofte nevnt som Siward, en dansk, eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, overtok jarledømmet før 1033.

    Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet, men må ha falt mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død antatt å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at hans drøvel ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten like før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma.» 2

 

  1. Politiken's Danmarks Historie, Bind 2 (1963), side 244, 258-259, 266-272, 427-428, 432, 437, 442. Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 3. Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 90. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 524. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 50.
  2. Wikipedia.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05