Biografi - Biography

Storfyrste.
Født omkring 978.
Død 20.02.1054 i Vyshorod.

    Storfyrste av Kiev 1019.
    Enehersker i Russland 1036.
    Gift i 1019 med Ingegjerd av Sverige. 1

"

    Yaroslavs far ble av sin far, Vladimir I, utsett til å herske over Novgorod, men han ble storfyrste av Kiev etter å ha beseiret sin eldre bror, Sviatopolk, som hadde etterfulgt Vladimir I. Yaroslav ble enehersker over hele Russland fra 1036.

    Fyrst Yaroslavs regjeringstid (1019-54) hører til de mest strålende og beste perioder i middelalderens Russland, og fyrsten fikk alt mens han levde, tilnavnet «den Vise». Tålmodig arbeidet han for rikets indre stabilisering og for å styrke dets stilling utad. I begynnelsen gikk han med på å overlate områdene øst for Dnepr til sin yngre bror, men etter at broren døde i 1034, fikk han områdene tilbake og innlemmet disse i sitt rike. I nord utvidet han Novgorods herredømme til den østlige delen av Estland, der byen Jurjev eller Tartu ble grunnlagt omkring 1030. I vest fortsatte striden om grenseområdene med Polen, som mistet størstedelen av Galizia, og i sør gikk Yaroslav til en avgjørende kamp mot petsjenegerne. Etter gjentatte forsøk lyktes det ham å tilintetgjøre denne nomadestammen så ettertrykkelig at den fra året 1035 er ute av Russlands historie. I 1043 foretok Yaroslav også Russlands siste krigstog mot Bysants, nærmest for å hevne mordene på russiske kjøpmenn i Konstantinopel. Angrepet ble slått tilbake, men foretagenet ble avsluttet med en respektabel fred.

"

St. Sofia-katedralen i Kiev (Wikipedia).

    Mest gjennomgripende var likevel Yaroslavs virksomhet på den åndelige og materielle kulturs område. Han støttet særlig kirken, og styrket dermed dens stilling. I hans regjeringstid ble de første klostrene i Kiev grunnlagt. Det mest ansette av dem, Grotteklosteret, ble sentrum for krønikelitteraturen. Etter Konstantinopels forbilde lot Yaroslav bygge en Hagla Sofia-kirke i begge sine hovedsteder. Kirken i Kiev ble ferdig i 1037 og den i Novgorod i 1050. Begge hører til de vakreste byggverk i Europa fra tidlig middelalder, og begge er bevart inn i vår tid – katedralen i Kiev riktignok under en barokkhvelving.

    Yaroslav støttet også misjonsarbeidet og den kristne undervisningen. Ifølge Nestorkrøniken ga han i 1037 ordre om å bygge kirker i alle byer og tettsteder og sende prester ut overalt for å lære opp folket. Kirkens forvaltning ble gjort mer effektiv, og to nye bispedømmer ble grunnlagt. Til innvielsen av Sofiakirken i Kiev innbød Yaroslav en mann som kom helt fra Konstantinopel, og som med tittelen metropolitt ble leder for den russiske kirke. Han ble etterfulgt av den russiske presten Hilarion, en lærd og dypt religiøs munk, utgiver av skrifter som ble studert i århundrer fremover. Bysants forsynte også landet med byggmestre og kunstnere - det sies at til og med kordirigenter skal ha kommet derfra. l tilknytning til katedralen i Kiev ble det oppført et bibliotek, og de greske håndskriftene der ble oversatt til slavisk. Om Yaroslav sier kronikøren at han sådde skriftens ord i de troendes hjerter.

    Mest betydningsfullt fra et samfunnsmessig synspunkt var tilblivelsen av en skreven lov. Kirkens kanoniske rett ble overtatt direkte fra Bysants, «Kormtshaja kniga», men prinsippene for den verdslige rett ble utformet ved at varjagernes og slavernes tradisjoner ble knyttet sammen innen en bysantinsk ramme. Arbeidet krevde mange års innsats i den siste del av Yaroslavs regjeringstid, og verket ble komplettert i århundrene som fulgte. Yaroslavs «Russkaja pravda» (Russisk rett) dannet likevel grunnlaget for jurisdiksjonen i middelalderens Russland.

    «Russkaia pravda» gjorde slutt på blodhevnen og andre rå rettsformer som skrev seg fra hedensk tid. Isteden overtok man straffebøtene fra den germanske tradisjon. Dette gjaldt også mord, og bestemmelsene var slik at boten var større for mord på en høytstående person enn på et menneske av lavere rang. En del av boten gikk til fyrsten og en del til den dreptes slektninger. Loven gir løfte om beskyttelse av liv og eiendom, men samtidig erkjenner den klassesamfunnets eksistens og rettferdiggjør til og med slaveriet, idet slaver blir regnet som eiendom. Handelens sentrale betydning innen næringslivet gjenspeiles i de merkantile bestemmelsenes mangfoldighet og detaljrikdom. Her finnes alt fra kredittvilkår til straff for uhederlige konkurser.

    Yaroslavs ry spredte seg over Europa, der han fikk plass blant de fremste fyrster. Til hustru fikk han den svenske konge Olof Skötkonungs datter Ingegjerd. Hun ble senere erklært for helgen under navnet Anna. Sin søster giftet Yaroslav bort til den polske kongen Kasimir I, en av døtrene sine skjenket han Norges kong Harald III Hardråde, en annen datter ble gitt til Ungarns konge Andreas I, og den tredje, Anna, ble giftet bort til den franske kongen Henrik I. Til kone for sin sønn Vsevolod fikk han en datter av den bysantinske keiser. Russland ble anerkjent som en europeisk stormakt.

    Som i så mange andre land ble også i Russland den store herskeren etterfulgt av en rekke ubetydeligheter, og da et regime av denne arten bygger på fyrstens personlige evne til å styre, følger gjerne en nedgangstid etter en glansperiode. Slik gikk det også i Russland. Yaroslav fulgte den germanske rettstradisjonen, som var blandet opp med slaviske tradisjoner. Det var slekten i fellesskap som satt med makten, og som en følge av det ble landet delt mellom fyrstens sønner. Alle sønnene bevarte sin rett som tronfølgere hele sitt liv, også foran yngre generasjoner. Den eldste fikk hovedparten og hovedstaden, og det var han som ble storfyrste. De yngre var imidlertid så godt som selvstendige innen sine len, og de var om nødvendig villige til å slåss for sin arverett.

    Yaroslavs Russland ble delt opp i seks fyrstedømmer, og forholdet mellom dem ble preget av stadige konflikter. Sønnene til Yaroslav og hans hustru Ingegjerd ble stamfedre til ulike grener av den russiske storfyrsteslekten. Deres eldste sønn Isaslav ble storfyrste og fikk Kiev og Novgorod, men på grunn av indre stridigheter som tæret på kreftene, lyktes det ham aldri å befeste sin makt. En av grenene dannet senere det første tsarhuset som døde ut i 1598. Deres døtre ble gift med kongene Harald Hardråde av Norge, Andreas I av Ungarn og Henrik I av Frankrike. Den sistnevnte ble stamfar for alle senere franske konger.

    Et nytt nomadefolk polovetserne eller kumanene, trengte inn fra Asia og herjet i Sør- Russland. Handelslivet led under de urolige forholdene. l mer enn femti år var Russland preget av indre oppløsning, til landet begynte å reise seg igjen på 1100-tallet. Kiev tapte imidlertid sin posisjon som ledende by til andre sentra.

Den rus    siske samfunnsutviklingen i middelalderen ble bestemt av mange forskjellige faktorer, som dels skrev seg fra slaviske og finskættede stammers tradisjoner, dels fra varjagerne, og dels skyldtes påvirkningene fra Bysants. Den meget gamle skikken at de frie menn traff beslutninger om felles anliggender på tinget, ble beholdt i Novgorod også i fyrstedømmets tid. Viktige beslutninger, for eksempel spørsmål om krig og fred, ble truffet på torget i «vetsje» (samlingen), som ble kalt sammen ved at man ringte med vetsje-klokken. Taleflommen var stor, og under avstemningene var det skrik og skrål og endog håndgemeng. Lokalt ble denne tradisjonen bevart i landsbyene. 2

"

Oppe t.v. Yaroslav på en seddel i 1992. Nede t. v. Mynter av Yaroslav og hans etterkommere representerer treforken (ett treoddet spyd). T. h. Skildring av Yaroslav den Vise i «Granovitaya Palata». (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Yaroslav I (norrønt: Jarizleifr, kalt Yaroslav den Vise) (* 978 - † 1054) var storfyrste av Kievriket fra 1019 til 1054.
    Han var sønn til Vladimir I og Rogneda av Polotsk (noen kilder sier Anna av Bysants).

    Etter sin fars død i 1015 kjempet Yaroslav lenge mot sine brødre om tronen, og søkte støtte i Sverige. Han erobret Kiev i 1019 med hjelp av væringene.
    Væringer (norrønt væringjar, kanskje avledet av substantivet várar = løfte, ed) er en felles norrøn betegnelse på de menn som tjenestegjorde i vaktstyrken hos keiseren av Miklagard (Konstantinopel). Væringer var en form for leiesoldater på 900- og 1000-tallet.

    Yaroslav var gift med den svenske prinsessen Ingegjerd Olofsdatter. Hun var opprinnelig lovet bort til Olav den Hellige. På sine eldre dager gikk hun i kloster, og ble helgenkåret som den hellige Anna av Novgorod. Jaroslav og Ingegerd var vertskap for Olav den Hellige og hans følge da de dro i eksil til Kievriket før Olav returnerte til Norge og falt i slaget ved Stiklestad.

    Hans datter, Elisaveta Yaroslavna, eller Ellisiv av Kiev som hun kalles i norsk tradisjon, ble gift med kong Harald Hardråde.» 3