Biografi - Biography

Storfyrste.
Født omkring 958.
Død 15.07.1015.

Levde 970.
    Vladimir [Volodymyr] kalles også «den Store». Han ble døpt i 989 med navnet Basilius.

"

T. v. Fyrste av Novgorod 970 - ca. 980. – Storfyrste av Kiev ca. 980 - 1015. T. h. Vladimirs illustrasjon på en av hans mynter. Han er kronet i bysantinsk stil, og holder en tverrmontert stav i den ene hånden og en Khazar-inspirert tregaffel i den andre. (Wikipedia).

    Han giftet seg først i 980 med Rogneda, datter til prins Rogvolod av Polotsk. Han hadde derefter mange koner og konkubiner før han offisielt giftet seg med Anna Porphrogenita, datter til den bysantiske keiseren Romanus II og søster til keiser Basil II. Anna døde i 1011. Senere giftet han seg med en datter til greve Cuno av Öningen, barnebarn til keiser Otto I som døde i 1018. Vladimir hadde mange sønner, og det er uklart hvem som var deres mødre. Troligvis var Yaroslav fra ekteskapet med Rogneda slik Bent og Vidar Billing Hansen anser i «Rosensverdslektens forfedre». Mogens Bugge hevder imidlertid i « Våre forfedre» at Anna av Bysants var mor til Yaroslav.

    Svjatoslavs sønn Vladimir var til å begynne med en minst like innbitt hedning som faren. Han tilba slavernes guder, han holdt seg med en stor skare hustruer og han straffet sine fiender på det grusomste. Ærelysten som han var, innså han hvilke fordeler det ville medføre for ham selv å få i stand en allianse med Bysants, som befant seg på høyden av sin makt. Ved å beleire Kherson tvang han stormakten til forhandlinger. Som tegn på forbund gikk Vladimir med på å la seg døpe, og keiseren skjenket ham sin søster Anna til hustru.

    Vladimirs politikk fikk bred støtte hos folket. De samfunnsmessige og kulturelle forandringene han gjennomførte, var så gjennomgripende at forutsetningene må ha ligget latente alt i de foregående generasjoners utvikling. Den nye tro hadde alt vært forkynt i Russland i over hundre år, selv om de ledende kretser fremdeles hadde sluttet opp om den hedenske tradisjonen.

    Forandringen ser ut til å ha gått nokså smertefritt for seg, særlig når misjonen tok fyrstenes autoritet til hjelp. Misjonsarbeidet ble hurtig organisert, og kirker ble bygd i alle de viktigste byene. Novgorod fikk sin egen biskop bare fem år etter Kiev, og alt i alt ble det opprettet fem bispedømmer i Vladimirs tid. Fra Bulgaria, Krim og Konstantinopel strømmet prester, munker, sangere, byggmestere og kirkemalere inn i landet. Den bysantinske kristne kulturtradisjonen fikk innpass i de slaviske gudstjenestene og slo rot i Russland, til dels ved Bulgarias formidling. Religionen ble en sterk lenke i forbindelsen mellom Bysants og Russland. Russland ble knyttet til den østlige gren av kristendommen, og kom dermed inn i Europas østlige kulturkrets. Fyrst Vladimirs beslutning hadde meget vidtrekkende følger. Ettervirkningene strekker seg, i hvert fall indirekte, over tusen år helt inn i vår tid.

    Den nye tro endret livsvanene fra grunnen av, og det samme skjedde med kulturen i de sentrale byer. Men i avsides beliggende trakter, blant slaver og særlig blant finskættede stammer, ble de hedenske tradisjoner bevart ennå i lang tid fremover. I slutten av 1000-tallet begynte kristendommens innflytelse å nå frem til den viktige handelsruten over Ladoga.

    Fyrst Vladimir hadde som nevnt hele tolv sønner med forskjellige mødre, og mellom dem brøt det ut en blodig kamp om makten. Av hans legeme og blod var blant andre de fromt kristne Boris og Gleb, som Vladimirs eldste sønn, Svyatoslav, lot myrde i kirken. De ble Russlands første helgener. Novgorods hersker Yaroslav var den fjerde sønnen i rekken, og utsett som neste offer, men han samlet sin hær, angrep Kiev og fordrev Svyatoslav. 1

"

T. v.. Vladimir og Rogneda. Öljemaleri av Anton Losenko, 1770. T. h. St. prins Vladimir døpes (Viktor Vasnetsov (1890), (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Vladimir I Svjatoslavitsj (ukrainsk: Volodymyr; russisk: Vladimir eller den nordiske skrivemåten Valdemar (* ca. 956-958 - † 15.07.1015 i Berestovo) – kalt Vladimir den Store (Vladimir Velikij) eller Vladimir den Hellige (Vladimir Svatoj) – var storfyrste av Kiev. Med ambisjonen å forene folkene i Kievriket ville storfyrste Vladimir gi dem en felles religion. Han forsøkte å slå sammen alle de hedenske gudene i riket til en religion, men det mislyktes og han lot seg døpe i 988. Dermed ble den gresk-ortodokse kirken etablert i landet. Vladimir kristnet så hele Kievriket. Han giftet seg i 989 med Anna av Bysants.
    Han var "uekte" sønn til Svyatoslav I av Kiev (* ca. 942 - † 972) og Matuscha Malkovna (* 940/944 - † ca. 1000). Svjatoslav flyttet i 969 sin hovedstad til Perejaslavets, og utpekte Vladimir til hersker over Novgorod, men ga Kiev til sin ektefødte sønn. Jaropolk.

    Etter Svjatoslavs død i 972 brøt det i 976 ut brødrekrig mellom Jaropolk og hans yngre bror Oleg, hersker over drevljanere (en fornslavisk folkestamme i vestre del av dagens Ukraina). I 977 flyktet Vladimir til sin frende Håkon jarl, som hersket i Norge, og reiste der en hærstyrke med så mange norske krigsmenn han kunne for å kunne gjenerobre Novgorod. Han reiste hjem året etter og rykket frem mot Jaropolk. På sin vei mot Kiev sendte han en budbringer til Rogvolod (Ragnvald), fyrsten av Polotsk, for å be om hans datters hånd – Rogneda (Ragnhild). Prinsessen motsatte seg å knytte seg til en tjenestekvinnes sønn, så Vladimir angrep Polotsk, drepte Rogvolod, og tok Ragnhild med makt. Polotsk var en viktig befestning på veien mot Kiev, og erobringen av Polotsk og Smolensk gjorde det lettere å innta Kiev i 978, der han drepte Jaropolk og lot seg hylle som "knjas" (fyrste) over alle Kiev-rus'.

    Kristningen av Rus.
    Den viktigste hendelse i Vladimirs regjeringstid var kristningen av kievske rus' i 988, etter at han ble forlovet med prinsesse Anna av Bysants, datter til den bysantinske keiser Romanos II Porfyrogennetos. Det var for denne kristningen han fikk tilnavnet den Hellige, og etter sin død ble helgenkåret i den ortodokse kirke.
    Forut for hans egen dåp hadde han, ifølge helgenlegenden, syv hovedhustruer og 800 elskerinner. Han lot gudebilder oppstille overalt, og var en ivrig tilhenger av den slaviske hedendom. Ifølge overleveringen var det fornuften som bragte ham til den kristne tro. Angivelig hentet han til seg lærde fra alle de forskjellige religioner, hørte på deres fremstillinger, og så valgte han ut den beste. (Hans innvending mot den muslimske utsending: "Ruserne er glad i drukkenskap, og vi kan ikke klare oss uten den".)
    Vladimirs dåp var i alle fall et diplomatisk sjakktrekk: Han klarte med dette å etablere et nyttig bånd med det bysantinske keiserhus. Keiser Basileios II trengte hjelp mot bulgarene; de var deres felles fiender. Vladimir sendte en hær med 6000 rus' til Konstantinopel. Dessuten la han et visst press på keiseren ved det at han angrep den bysantinske by Chersones på Krimhalvøya. Til slutt innvilget keiseren hans ønske: Dersom Vladimir lot seg døpe, så ville Basileios II gi ham sin søster Anna til hustru som takk for den militære støtte. Slik gikk det til at Vladimir I ble den første europeiske hersker som kunne ta en "purpurfødt" kvinne til sin hustru.
    Knjasernes dåp ble feiret som en storslagen begivenhet i Kiev. Etter at man hadde revet ned de hedenske gudebilder fant det sted en massedåp i floden Dnjepr. Det synes ikke å ha vært noen åpen motstand mot kristningen, men ute på landsbygda tok det lenger tid før hedendommen mistet grepet om folk. Kirken begynte raskt med oppbyggingen av et nettverk av klostre og kirkebygninger, og dette bidro vesentlig til rikets nasjonsbygging. Den nye tro skulle også raskt sette et sterkt preg på kulturen.
    I sammenheng med kristningen overtok man ikke bare den kirkelige kalender og de kristne skikker i hverdagen, men tok seg også det gammelbulgarske eller gammelkirkeslaviske skriftspråk, som med tiden utviklet seg til kirkeslavisk.»

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Skjebnen til alle Vladimirs døtre, hvis tall er omkring ni, er høyst usikkert. Hans hustruer, konkubiner og deres barn var som følger:

    Barn med Olava eller Allogia (varangisk eller tsjekkisk). Usikker: hun kan ha vært mor til Vysheslav mens andre hevder at det er en forveksling med Helena Lekapene.
    Vysheslav (* ca. 977 - † ca. 1010), prins av Novgorod (988-1010).

    Barn med enken etter Yaropolk I, en gresk nonne.
    Sviatopolk den Forbannede (* ca. 979), muligens den gjenlevende sønnen til nevnte Yaropolk.

    Barn med Rogneda (datter til Rogvolod). Senere, etter skilsmisse, gikk hun i et kloster med det kristne navnet Anastasia.
    Izyaslav av Polotsk (* ca. 979 i Kiev), prins av Polotsk (989-1001).
    Yaroslav den Vise (* tidligst 983), prins av Rostov (988-1010), prins av Novgorod (1010-1034), storprins av Kiev (1016-1018, 1019-1054). Muligens var han sønn til Anna i stedet for Rogneda. Et annet interessant faktum er at han var yngre enn Sviatopolk i henhold til Boris' ord i "Tale of Bygone Years" og ikke som det var offisielt kjent.
    Vsevolod (* ca. 984 - † 1013), muligens identisk med den svenske prinsen Wissawald av Volhynia (ca. 1000), var kanskje Estrid Svendsdatters første ektemann.
    Mstislav, ikke identisk med Mstislav av Chernigov, døde muligens som spedbarn, om han overhodet har eksisert.
    Mstislav av Tsjernigov (* ca. 983), prins av Tmutarakan (990-1036), prins av Tsjernigov (1024-1036), andre kilder hevder at han var sønn til andre mødre (Adela, Malfrida eller en annen bulgarsk hustru).
    Predslava, en av Boleslaw I den Modiges konkubiner ifølge "Gesta principum Polonorum".
    Premislava, († 1015), noen kilder oppgir at hun var hustru til hertugen Laszlo (Vladislav) "den skallede" av Arpadianerne.
    Mstislava, i 1018 fanget sammen de andre døtrene av Boleslaw I den Modige.

    Med Bulgarske Adela, noen kilder hevder at Adela ikke nødvendigvis var bulgarsk da Boris og Gleb kan ha blitt født av en annen kvinne.
    Boris (* ca. 986), prins av Rostov (ca. 1010-1015). Bemerkelsesverdig er det faktum at fyrstedømmet Rostov så vel som fyrstedømmet Murom brukte å grense til det Volgabulgarske rike.
    Gleb (* ca. 987), prins av Murom (1013-1015), i likhet med Boris, hevdes også Gleb å være sønn til Anna Porphyrogenita.
    Stanislav (* ca. 985 - † 1015), prins av Smolensk (988-1015), muligens sønn til en annen kvinne og hvis skjebne ikke er sikker.
    Sudislav († 1063), prins av Pskov (1014-1036). Muligens sønn til en annen kvinne, men han er nevnt i "Nikons Chronicles". Han tilbrakte 35 år i fengsel og ble senere munk.

    Med Malfrida.
    Sviatoslav (* ca. 982 - † 1015), prins av Drevlians (990-1015).

    Med Anna Porphyrogenita.
    Theofana, en hustru til Novgorods "posadnik" (borgmester) Ostromir, et barnebarn til den semi-legendariske Dobrynya (det er meget tvilsomt om hun var Annas datter).

    Med et barnebarn til Otto den Store (muligens Rechlinda Otona [Regelindis]).
    Maria Dobroniega av Kiev (* ca. 1012), hertuginne av Polen (1040-1087), gift ca. 1040 med Kasimir I Fornyeren, hertug av Polen, at hun antas å være datter til denne kvinne er utledet fra hennes antatte alder.

    Annen mulig familie.
    Vladimirovna († 1044), en "uekte" datter, gift med Bernard, markgreve av Nordmark.
    Pozvizd (* før 988), en sønn til Vladimir ifølge "Hustyn Chronicles". Han var muligens den prins, Khrisokhir, som er nevnt av "Niketas Choniates".» 2

    De ortodokse kirkene i Ukraina (Dagens Nyheter 24.12.2022):
      988: Prins Vladimir I av Kiev blir døpt. Kongeriket Kiev ble kristnet.
    1240: Mongolene plyndrer Kiev og tyngdepunktet til det russiske imperiet flyttes til Moskva.
    1686: Den ukrainske ortodokse kirken mister sin uavhengighet og blir en del av Moskva-patriarkatet.
    1921: Den ukrainske «autocephalous» (ortodokse) kirke (uavhengig, men under patriarken av Konstantinopel) blir grunnlagt i løpet av en kort periode med ukrainsk uavhengighet. Den forbyds når Ukraina blir en del av Sovjetunionen – kommunistpartiet godkjenner bare Moskva-patriarkatet.
    1992: Den ukrainske ortodokse kirken (Kiev-patriarkatet) grunnlegges av «Metropolitan Filaret». Ukraina har nå tre ortodokse kirker – Moskva-patriarkatet, Kyiv-patriarkatet og den ukrainske autokefale kirken.
    2018: Kyiv-patriarkatet anerkjennes av det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Den heter «Ortodokse kirken i Ukraina». «Autocephalous-kirken» slutter seg til denne kirken. Ukraina har nå to ortodokse kirker: den «ortodokse kirken i Ukraina» (Kiev-patriarkatet) og den «ukrainske ortodokse kirken» (Moskva-patriarkatet).
    24.02.2022: Russland angriper Ukraina på bred front.
    27.05.2022: Den ukrainske ortodokse kirken i Ukraina kunngjør at den forlater Moskva-patriarkatet.
    02.12.2022: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyy kunngjør at religiøse organisasjoner med tilknytning til Russland vil bli forbudt.
3