Harald III Sigurdsson Hardråde av Norge
1015-1066

ff
Halvdan ???. Småkonge.
  mf
Gudbrand Kule.
 
f
Sigurd Syr. Født omkring 960. Død 1018. Småkonge.
m
Åsta Gudbrandsdatter. Født omkring 970. Død omkring 1020.

Harald III Sigurdsson Hardråde av Norge. Født 1015. Død 25.09.1066 ved Stamford bro. Konge.
Gift omkring 1045 Yelisaveta Yaroslavsdatter av Kijev. Dronning.
Gift Tora Torbergsdatter på Giske. Født omkring 1025.
Magnus II Haraldsson av Norge. Konge.
Født omkring 1048.
Død 1069.
Olav III Haraldsson Kyrre av Norge. Konge.
Født omkring 1050.
Død 22.09.1093 i Håkeby, Tanum, Bohuslen.

Biografi - Biography

Konge.
Født 1015.
Død 25.09.1066 ved Stamford bro.

Konge av Norge 1046 - 1066.

    Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kong Olav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knut innsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, under formynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennene kalte Alfiva.
    Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken til ilden. Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig og uhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av 1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskene forhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for, høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsår festnet inntrykket av et ulykkesbringende styre. I denne situasjon kunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke - det han aldri hadde oppnådd å bli i levende live. Danskene ble jaget av landet, og med allmen tilslutning ble Olavs sønn Magnus «den gode» hentet fra Russland hvor han var til fostring, og satt i kongesetet. Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti år måtte Magnus imidlertid finne seg i å dele kongemakten med «onkelen» Harald.

Harald var halvbror til Olav den Hellige (samme mor) og angivelig sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var samkonge med nevøen Magnus I Olavsson den Gode frem Magnus' død i 1047.

Etter at Harald falt i England i 1066 ble hans sønner
    Magnus II Haraldsson - konge 1066-69 og
    Olav III Haraldsson Kyrre - konge 1066-93 (samkongedømme til 1069)
hyllet som konger.

Olav Kyrres sønn, Magnus III Olavsson Berrføtt, var samkonge med Håkon (II) Magnusson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103. Han ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123:
    Øystein I Magnusson - konge 1103-23,
    Sigurd I Magnusson Jorsalfare - konge 1103-30 og
    Olav Magnusson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdsson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

    Snart oppstod det rivalisering blant stormennene som styrte i kong Magnus Olavssons navn. Seierherren ble trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve. Han var blant Olavs motstandere, men hadde ikke deltatt i slaget på Stiklestad. Einars politikk rettet seg nå mot dem som hadde kjempet mot Olav i dette slaget. En av dem var Kalv Arnesson, som rømte landet. Også skaldekvadene gir klart inntrykk av at kongen og kretsen rundt ham ville ta et oppgjør med de fremste av Olavs tidligere motstandere.
    Det var åpenbart i årene 1035-40 en viss uro også i bondesamfunnet omkring det man oppfattet som ulovligheter og hardstyre fra kongemaktens side, med blant annet konfiskasjon av jordegods. Tilsynelatende ville ikke de nye makthaverne uten videre avskaffe de siste økonomiske byrdene som var blitt pålagt bøndene under Svein og Alfiva, og det gikk så langt at bøndene truet med opprør. Men Magnus' hardstyre synes å ha vært midlertidig, etter sagatradisjonen fikk han tilnavnet «den gode».
    Det ser ut til at kong Magnus og rådgiverkretsen rundt ham etter ca. 1040 fikk i stand et stabilt styre innenlands. Og i motsetning til det som oftest hadde vært tilfelle tidligere, truet ingen ytre fare kongens stilling.

    Den indre freden i perioden etter at danskestyret opphørte, står i kontrast til den voldelige aktiviteten de fleste norske kongene i perioden la for dagen utenfor rikets grenser. De utnyttet muligheter som åpnet seg da det danske Nordsjøimperiet gikk i oppløsning og ikke lot seg gjenopprette. Det var ingen ytre fiender som kunne profittere på eventuell indre uro i Norge, da Knut den Mektiges sønn Hardeknut - som hadde gjort krav på Norge - var opptatt med å samle styrker for å erobre England. Da han døde i 1042, gikk det dansk-engelske kongefellesskapet i oppløsning for godt, og oppsiktsvekkende nok ble den norske kongen Magnus Olavsson den Gode også dansk konge.
    Ifølge Roskildekrøniken fra ca. 1140, som bygger på lokal geistlig tradisjon, skulle dette skyldes en avtale som kom i stand under et møte i 1038 på Brennøyene ved utløpet av Götaelv, For å sikre fred mellom de to rikene, skal det her ha blitt avtalt at den som levde lengst av Magnus og Hardeknut, skulle arve den annens rike. Det er blitt uttrykt tvil om hvorvidt møtet virkelig fant sted, da ingen antydninger om dette finnes i samtidige kilder. På den andre side ville nettopp en slik avtale best forklare at Magnus ble dansk konge.
    Spørsmålet blir da likevel hvorfor Magnus skulle lede det krigstoget mot Danmark som fant sted vinteren 1041-42, altså før Hardeknut døde. Motivet for dette angrepet kan ha vært den uvennskap som hersket mellom de to rikene etter at de danske herskerne ble fordrevet fra Norge, og et forsøk fra Magnus' side på å komme på offensiven overfor danskene. Uroen rundt den danske tronfølgen ga Magnus hans mulighet. Han oppholdt seg i Danmark da Hardeknut døde, og ble tatt til konge. Som dansk konge arvet han sine forgjengeres ekspansjons- og oppdemningspolitikk overfor de slaviske stammene i sør, og da disse angrep i 1043, beseiret Magnus «venderne» i et slag på Lyrskogshede i Sønderjylland. Konflikten i sør kan ha motivert danskene til å hylle den norske kongen for også å kunne nyttiggjøre seg norske ressurser i denne striden.
    Etter dette virket kong Magnus' stilling i Danmark sikker, men etter hvert måtte han utkjempe en rekke slag mot tronkreveren Svein Estridsson, Knut den mektiges søstersønn, som ble støttet av svenskekongen. Alt på denne tiden kan vi skimte den svenske politikken med å motarbeide samling av de to andre nordiske rikene under én hersker, ved å støtte den til enhver tid svakere part. Engasjementet i Danmark stod i veien for et mulig forsøk fra Magnus' side på å tilkjempe seg kongeverdigheten i England, i den grad han måtte ha oppfattet seg som Knut den mektiges arvtaker.

    Mot midten av 1040-tallet ble Magnus' kongedømme truet av en ny tronkrever, nemlig hans onkel Harald Sigurdsson, i sagaene med tilnavnet «hardråde», som kom til Norge i 1045. Han var Olav Haraldssons halvbror på morssiden, og sagatradisjonen vil på et svakt grunnlag også knytte ham til hårfagreætten på farssiden. Etter slaget på Stiklestad hadde han rømt via Sverige østover til Gardarike, og derfra kom han seg til Konstantinopel hvor han i flere år tjente som kaptein i væringkorpset - keiserens garde av leiesoldater. Dette fremgår av skaldekvad og bekreftes av en bysantinsk kilde. I Konstantinopel samlet han seg store rikdommer som han brakte med til Norge etter et opphold i Gardarike, der han giftet seg med storfyrstens datter Yelisaveta [Ellisiv, Elizabeth].
    Forholdet mellom de to slektningene var til å begynne med fiendtlig. Harald var trolig først i allianse med den danske tronkreveren Svein Estridsson mot Magnus, som disse to hadde felles interesser mot. Men Harald og Magnus kom etter forhandlinger til enighet slik at Harald i 1046 ble samkonge med sin nevø, som han muligens ga kompensensjon i form av en del av sin rikdom. For Magnus må kompromisset med onkelen ha vært et valg mellom to onder - samkongedømme eller kamp. Da Magnus døde sønneløs av sykdom i 1047, ble Harald enekonge.
    Harald fullførte det Knut Helle kaller første fase av den territorielle rikssamlingen i Norge. Harald brukte sin hird til å fullføre den politikken kong Magnus hadde innledet overfor de mest selvrådige innen aristokratiet - noen lot han drepe, blant dem Einar Tambarskjelve og hans sønn - andre lot han fordrive. Med Einars og sønnens død rundt 1050, hadde ladeætten utspilt rolle som motstandssentrum og konkurrent til rikskongedømmet, og Trøndelag ble definitivt lagt under rikskongedømmet. Med de fleste andre stormennene fikk Harald i stand samarbeid, og lendmennene fikk til en viss grad styre seg selv, dersom de ellers viste kongen lydighet.

    Det er Harald Hardråde som får æren av å ha grunnlagt Oslo. Og det passer iallfall godt med hans politikk og problemer. Han hørte hjemme i mjøsbygdene, og hadde vanskeligheter med å få bøndene mellom Mjøsa og Oslofjorden til å lyde. Samtidig trengte han et utgangspunkt for sine ekspedisjoner mot danskene. I 1042 hadde Danmark tilfalt norskekongen, men for å kunne holde det, trengtes en base som lå nærmere Danmark enn norskekongenes tradisjonelle utgangspunkt, Vestlandet og Trøndelag.
    I 1050-årene besluttet Harald å reise en kongsgård og skaffe seg fast fot inne i bunnen av Oslofjorden. Kanskje var Oslo nå allerede i ferd med å gro frem som en markedsplass for et større oppland enn det Tunsberg kunne tilby. Flere ting peker i retning av at det lå en gammel sentralhelligdom her - vi har både et Dis-vin, et Tors-hov og minner om Ullsdyrkelse (Ullern, Ullevål). Kirken på Aker ble meget tidlig utpekt til å spille en sentral rolle som fylkeskirke. Aker, Bærum og Asker var relativt tett befolket i vikingtiden - her er et hundretall gårdsnavn på -vin, -heim og -stad. Snart blir det mange åpninger i skogen mellom Akersbygda og Romerike, og Akersvika blir mer og mer en naturlig havn for romerikingene, mens den gamle handelsveien opp langs Glomma går av bruk. Funn kan tolkes slik at det stod en kirke der hvor Klemenskirken senere ble reist, alt før Harald Hardråde installerte seg på øren.
    Helt nede ved stranden, på øren hvor Alnaelva løp ut i fjorden, la Harald sin kirke, Mariakirken, og sin kongsgård. Her dominerte han innseilingen til Akersvika. Borgerne fikk slå seg ned lenger oppe i byen, langs stretet som dannet utgangspunktet for veien til Romerike. Her fant de to soknekirkene - Klemens og Nikolas - sin plass, og her kneiste den nye bispekirken, som huset levningene av den hellige Hallvard fra Lier, og som begynte å reise seg omkring 1100. Før 1130 stod den noenlunde ferdig, for da ble Sigurd jorsalfare begravd der.
    Men denne basen hadde kanskje også en annen funksjon - nemlig som støttepunkt overfor bøndene i innlandet. Opplandene hadde hatt liten føling med rikskongedømmet hittil. De hadde ikke engang plikt til militæroppbud i krig; leidangsordningen kunne jo ikke gjelde her, og noen annen fast ordning fantes ikke. Visse plikter hadde nok bøndene overfor kongen. Etter hvert som småkongene her oppe ble fjernet, falt en god del jordegods i rikskongenes hender, og likeså krevde nå rikskongen de gamle veitslene. Imidlertid røk bøndene og kong Harald uklar om kongens rettigheter - enten det nå var bøndene som fant ut at Harald ikke behøvde så store ytelser som lokalkongene hadde krevd, eller det var Harald som ville øke de gamle avgiftene, fordi krigene med Danmark hadde tømt hans kasse.
    På Hedemarken, Romerike og Ringerike kom det til en alvorlig oppstand. Gjennom terror knekte imidlertid Harald motstanden til bøndene og deres ledere i løpet av tre sommerfelttog tidlig på 1060-tallet. Gårder og hele bygdelag gikk ifølge skaldene opp i flammer. Opplandene, de rike jordbruksbygdene i det indre av Østlandet, hadde takket være sin beliggenhet aldri vært en integrert del av kongens velde på samme måte som kystområdene, og opplandsbygdene må ha hatt en relativt fri stilling både under Olav Haraldsson og Svein Alfivason. Ved operasjonene på Opplandene styrket kong Harald sitt økonomiske grunnlag gjennom store mengder konfiskert jordegods. Da Harald Hardråde falt i 1066 i England, etterlot han seg et rike der en veletablert kongemakt med støtte fra stormenn hadde kontroll over både landet og folket.

    Da Harald Hardråde ble enekonge etter Magnus den Godes død, videreførte han brorsønnens politikk overfor Danmark. I så godt som hele sin tid som konge lå han på krigstog i Danmark, og etter hvert som det viste seg umulig å knekke Svein Estridsson, fikk engasjementet preg av å være regulære plyndringstog, kanskje for å holde hirden i aktivitet og skaffe midler til underhold av den. Men etter fredsavtale med Svein i 1064 skiftet Haralds utenrikspolitiske orientering retning.
    Harald hadde med all sannsynlighet ambisjoner om å gjenopprette Knut den Mektiges Nordsjøimperium, og da den engelske kongen, Edvard Bekjenneren, døde i januar 1066, så Harald sin sjanse.
    Det var mange liebhabere til den engelske tronen. I sør satt hertug Vilhelm av Normandie og hevdet at han hadde Edvards tilsagn om å få overta hans rike, og paven støttet hans krav. Den som i første omgang gikk av med seieren, var likevel en innfødt jarl, Harald Godvinsson, som umiddelbart ble kronet i Westminster. Men Harald hadde en misunnelig bror, Tostig eller Toste, som syntes at han hadde like stor rett til kronen. Han søkte nå hjelp hos den norske kongen, og tilbød å støtte ham.
    Harald Hardråde hadde aldri glemt de arvekravene som også han kunne gjøre gjeldende på Englands trone. Og det var fristende å gripe sjansen. Danmark hadde han - iallfall tilsynelatende - oppgitt; han hadde fred med kong Svein, og ingen farer truet derfra. Men ble han herre over både England og Norge, ville ikke Svein Estridsson ha store mulighetene for å stå seg; da ville kong Knuts gamle nordsjørike kunne gjenoppstå under norskekongens scepter. Og utsiktene til at en ekspedisjon til England skulle kunne føre frem, var slett ikke de dårligste. Arvekravet ga toget et anstrøk av legitimitet, som nok kunne vinne endel tvilere for hans sak. Han kunne regne med en viss tilslutning i England, særlig i de nordøstlige områdene, der det nordiske islettet var sterkt. Riktignok viste Toste seg her som en upålitelig informant - oppslutningen om Harald ble langt dårligere enn det han forespeilet. Men Harald Godvinsson kunne ikke mobilisere fullt ut mot Harald - han måtte holde et våkent øye med hertugen av Normandie, som gjorde åpenlyse forberedelser til en landgang.
    Harald på sin side gjorde også omfattende forberedelser som viser at han regnet med et stort felttog. Sensommeren 1066 seilte han over til England med en stor flåte. Han satte seg først fast på Orknøyene, noe som ble desto lettere for ham fordi den mektige Torfinn jarl nylig var død. Her trakk han sammen folk, og her plasserte han sin dronning, den russiske Yelisaveta, og hennes to døtre. Så gikk han i land på kysten av Northumbria og vant flere seire i mindre slag; byen York var i ferd med å åpne sine porter for ham, da Harald Godvinsson selv nådde fram. Harald lot seg overraske med en mindre avdeling og falt på jordene et stykke utenfor byen - ved Stamford bro. Det var den 25. september. Selv om Harald skulle ha seiret i dette slaget, var erobringsforsøket trolig dømt til å mislykkes. Det militære og organisatoriske talentet han åpenbart hadde, ville etter all sannsynlighet ha vært utilstrekkelig dersom han ikke også hadde kunnet disponere danske ressurser.
    Harald Godvinsson selv fulgte ham i døden et par uker etter. Straks etter Haralds fall måtte han dra i ilmarsj med sine menn sørover for å ta imot normannerne på Kanalkysten, og her falt han ved Hastings, 14. oktober. Normannerhertugen ble hans arvtager.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga
«99. Året etter kong Haralds fall ble liket hans ført vestfra England og nord til Nidaros, og det ble jordet i Mariakirken, som han hadde latt bygge. ....»

    Da Harald Hardråde døde, var det flere enn én potensiell tronkrever. Og dette var tilfellet ved alle de fire kongeskiftene før borgerkrigene, uten at det førte til krig eller oppdeling av riket. Vi kan tvert imot slå fast at det i denne perioden, av Haralds ekte og påståtte etterkommere, ble etablert et norsk dynasti som utviklet et varig herredømme, og som var så sterkt at det ikke var truet av rivaler utenfra. Stormennene samlet seg - med få unntak - om kongedømmet. Flere forhold kan forklare dette.
    For det første hadde forestillingen om større frihet under en fjern hersker vist seg å være gal. Under Knut den Mektige ble forholdene snarere verre enn under norske herskere. Heller ikke var herskerne i Danmark på denne tiden sterke nok til å blande seg inn i norske forhold.
    For det andre var kristendommen akseptert som uunngåelig. Og noe av den gamle maktbasen aristokratiet hadde hatt som religiøse ledere, ble for en tid opprettholdt gjennom systemet med egenkirke - dette at stormenn på eget initiativ bygde og eide kirker, og tilsatte prester.
    For det tredje ble kongstjeneste en ny maktbasis for aristokratiet. Som lendmenn fikk de inntekter av kongsjord, som lokaladministratorer fikk de del i kronens inntekter, og som ledere i krig fikk de del i inntektene av dette samt gaver fra kongene. Og ytre krig ble, som vi har sett, drevet i store deler av perioden nærmest som regelrett ekspansjonspolitikk.
    For bondesamfunnet er fred alltid en fordel. Indre fred og beskyttelse mot voldsmenn og angrep utenfra bidro til å sikre bøndenes passivitet.
    Når det gjelder tronfølgen, var arverettsforholdene en potensiell kilde til strid. Etter germansk sedvanerett arvet alle sønner likt - ekte som uekte - og før 1035 hadde de fleste kongene vunnet rike i Norge som vikinghøvdinger. Disse kunne altså sette både militær og økonomisk makt bak tronkravene. I fredsperioden 1035-1130 ble problemet med flere samtidige kongsemner løst delvis gjennom tilfeldigheter, delvis gjennom praktiske ordninger. Alle som ble konge, var mindreårige eller svært unge, slik at når de overtok tronen, førte dette ikke til oppløsning av den sittende hoffkretsen. Og kongerekken viser at overtallige tronfølgere hadde en tendens til å dø etter kort tid. Ellers viste samkongedømmet seg å være en smidig ordning; ingen av samkongene ble i denne perioden drept av rivaler. Man delte kongemakt og verdighet, ikke riket, som altså unngikk å bli stykket ut, og man delte inntektene, enten ved å styre sammen eller ved at man oppholdt seg i forskjellige landsdeler. I denne perioden kunne derfor forestillingen om Norge som et enhetlig rike under et innenlandsk dynasti feste seg.
    Den viktigste nyskapningen i perioden ved siden av etableringen av det innenlandske kongedømmet var grunnleggelsen av en norsk kirkeorganisasjon.

    Etter Haralds fall i 1066 ble hans sønner, Magnus og Olav, den siste med det karakteriserende tilnavnet «kyrre» (den rolige), uten motstand hyllet som konger. Etter brorens død et par år etter styrte Olav Kyrre (1066-93) landet i et kvart århundre, en fredelig periode kjennetegnet av økonomisk og kulturell vekst. Norge mottok i Olavs tid som konge sterke kulturimpulser utenfra, ikke minst fordi kongen og aristokratiet søkte en mer forfinet livsstil. Olav skal som den første norske konge ha vært lesekyndig.
    Olav Kyrre hadde, i motsetning til sin far, ingen større ambisjoner om krig og erobringer. Det hadde derimot hans sønn Magnus Berrføtt (1093-1103). I store deler av sin regjeringstid lå han utenlands på herje- og erobringstokt. Etter Olavs død i 1093 ble han tatt til konge sammen med sin fetter Håkon, men uten å vise særlig vilje til å akseptere ham som medkonge. Da Håkon døde allerede året etter, satte hans fosterfar, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, opp en motkonge og samlet en krigerflokk til kamp mot Magnus. Han fikk liten tilslutning og ble snart fanget og henrettet. Episoden viser at det også i denne fredelige perioden kunne oppstå personlige motsetninger og ufred i forbindelse med støtte til ulike kongsemner.
    Magnus' tre sønner, Øystein, Sigurd og Olav, ble alle konger etter farens død i Irland i 1103. Også dette samkongedømmet foregikk uten dramatiske stridigheter. Hele perioden mellom Harald Hardrådes død i 1066 og utbruddet av borgerkrigene i 1130 preges altså av indre fred og vekst. Det var en periode da kongedømmet konsoliderte sin stilling og den nasjonale kirken kunne legge grunnlaget for sin stilling som den viktigste samfunnsmakten ved siden av kongedømmet. 1

 

  1. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 262, 265, 280-81, 285-87, 327-28; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 78-83. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index

Om du har kommet til denne siden uten at det er en oversiktsramme til venstre,
vennligst TRYKK HER for å komme til min hovedside.

If you have entered this page without a Menu Bar Frame on the left of the screen,
please PRESS HERE to get to my main page.

Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2009-10-17