Biografi - Biography

Kongemor.
Født omkring 970.
Død omkring 1020.

    Åsta ble døpt ca. 998. Hun fikk besøk av Olav den Hellige i 1015 og etter Sigurds død i 1018.

    Fra norsk Wikipedia:
  «Åsta Gudbrandsdatter (død omkr. 1020/1030) var mor til Olav den Hellige i sitt første ekteskap med Harald Grenske, og mor til Harald Hardråde i sitt annet ekteskap med Sigurd Syr.
    Hennes far var ifølge Snorres Olav Tryggvasons saga Gudbrand Kula på Opplandene. Snorre forteller også at både Åsta og ektemannen Sigurd skal ha blitt døpt på Ringerike av Olav Tryggvason i ca. 998.
    Åsta og Sigurd Syr hadde ifølge Olav den Helliges saga barna:
Guttorm, som var eldst.
Gunnhild.
Halvdan.
Ingerid.
Harald Hårdråde, som senere ble konge av Norge.»

    Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvassons saga:
  «44. Året før dette (Harald Grenskes død i Svitjod) var det jomsviking-slaget i Hjørungavåg sto. Rane hadde blitt igjen ved skipene mens Harald gikk opp i landet, han hadde styringen over den del av hæren som var igjen der. Da de nå fikk høre at Harald var tatt av dage, skyndte de seg av sted så fort de kunne, tilbake til Norge og fortalte det som hadde hendt. Rane kom til Åsta og sa henne hvordan alt hadde gått for seg på ferden, og hva ærend Harald hadde hatt hos dronning Sigrid. Åsta reiste til far sin på Opplandene med en gang hun hadde fått høre det Rane hadde å fortelle, og faren tok godt imot henne; men begge to var svært harme over det giftermålet som hadde vært påtenkt i Svitjod, og over at Harald hadde ment å gå fra henne. Åsta Gudbrandsdatter fikk en gutt den sommeren; gutten ble kalt Olav da de øste vann over ham. Det var Rane som øste vann over ham. Gutten vokste opp der hos Gudbrand og Åsta sin mor.»
  «60. ... Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre. Olav, sønn til Åsta og Harald Grenske, var der hos henne, han vokste opp i ungdommen hos stefaren Sigurd Syr. Og da kong Olav Trygvesson kom til Ringerike for å by kristendom, lot de seg døpe, Sigurd Syr og hans kone Åsta, og Olav, sønn hennes. Da sto Olav Trygvesson fadder for Olav Haraldsson, som var tre år den gang. Kong Olav dro vest i Viken igjen og ble der om vinteren. Det var tredje året han var konge i Norge.»

    Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga:
  «32. ... Om høsten dro kong Olav Digre opp i landet til mågen, kong Sigurd, han kom der en dag tidlig på dagen. Da kong Olav kom nær gården, løp tjenesteguttene opp til gården og inn i stua. Åsta, mor til kong Olav, satt der inne sammen med noen andre kvinner. Guttene fortalte henne at kong Olav kom, og at nå kunne de snart vente ham der. Åsta sto opp straks, hun ropte på både karer og kvinnfolk, og sa de skulle stelle i stand alt på best mulige måte. Hun lot fire kvinner ta fram stuebunaden og skyndte seg og kle med tepper og legge åklær på benkene; to karer bar halm på gulvet, to satte fram skjenkebordet og den store ølbollen, to tok fram bordet, to satte inn maten, to sendte hun ut av gården, to bar inn ølet, og alle de andre, kvinner som karer, gikk ut på tunet.
    De to hun sendte ut, gikk til kong Sigurd der han var, og hadde med til ham kongeklærne hans og hesten med forgyld sal og bissel som var innlagt med emalje og helt forgylt. Fire mann sendte hun til fire kanter i bygda og ba til seg alle stormenn, de skulle komme i gjestebud til henne for hun holdt velkomstøl for sønnen sin. Alle andre som var til stede, lot hun kle seg i de beste klærne sine, og hun lånte klær til dem som ikke hadde selv.»

"

Kong Sigurd Syr i arbeide på åkeren når et sendebud kommer. Tegning av Christian Krogh, 1899.

  «33. Kong Sigurd Syr sto ute på åkeren da sendemennene kom til ham og fortalte hva som var på ferde, og om alt det Åsta holdt på med hjemme på gården. Han hadde mange folk der, noen skar kornet, noen bandt og noen kjørte det hjem; noen la det i stakker eller laer. Kongen gikk til og fra sammen med to mann, han var snart på åkeren og snart der de lesset av kornet. Det er fortalt at han var kledd slik: han hadde blå kjortel og blå hoser og sko som var snørt oppover leggen, grå kappe og grå brei hatt og hodelin (url) omkring ansiktet, han hadde en stav i hånden, med forgylt sølvholk og en sølvring i oventil. De sier ellers om Sigurd Syrs måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg mye av stellet med gård og gods; han styrte gårdsdriften selv. Han var ikke noen praktsyk mann, og var nokså fåtalende; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre, han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna: Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.»
  «43. Harald Grenske var konge paa Vestfold, som før er skrevet[59]; han fik Aasta, datter af Gudbrand Kula. [994] En sommer, da Harald Grenske fór paa hærfærd i Østervei for at vinde sig gods, kom han til Svitjod. Da var Olav Svenske konge der; han var søn af kong Eirik den seiersæle og af Sigrid, datter af Skågul-Toste. Sigrid var da enke og havde mange store gaarder i Svitjod. Men da hun hørte, at hendes fostbroder Harald Grenske var kommen nær land der ikke langt fra, sendte hun mænd til ham og bød ham til gjestebud; han var strax rede og fór did med et stort følge mænd. Der blevet godt gilde; kongen og dronningen sad i høisædet og drak begge sammen om kvelden, og det blev skjænket godt i for alle hans mænd. Om kvelden, da kongen gik til sengs, var hans seng tjeldet med pell[60] og pyntet med dyrebare klæder; i det hus var det faa mænd. Men da kongen var afklædt og havde gaaet tilsengs, kom dronningen til ham der, skjænkte selv for ham og lokkede ham meget til at drikke, og hun var meget blid. Kongen var meget drukken og ligesaa hun. Da sovnede han, men dronningen gik da ogsaa at sove. Sigrid var en meget klog kvinde og fremsynt om mange ting. Morgenen efter blev det skjænket meget flittig; men det hændte som ofte, naar folk bliver meget drukne, at næste dag efter vogter de fleste sig ved drikken; men dronningen var lystig, og hun og Harald taler sig imellem. Hun sagde da, at hun værdsatte de eiendommer og det rige, hun havde i Svitjod, ikke lavere end hans kongedømme og eiendommer i Norge. Ved den tale blev kongen sørgmodig og fandt liden glæde i alt; han vilde bort og var syg i hug, men dronningen var meget glad og ledsagede ham bort med store gaver. Fór da Harald om høsten tilbage til Norge, var hjemme om vinteren og var temmelig uglad. Sommeren efter fór han i Østervei med sin hær og styrede da til Svitjod; han sendte de ord til Sigrid, at han vilde mødes med hende. Hun red ned til ham, og de tales ved. Han kommer strax frem med den sag, om Sigrid vil gifte sig med ham. Hun svarer, at det var taabeligt af ham, og han er forud saa vel gift, at det er fuldgodt giftermaal for ham. Harald siger, at Aasta er en god og gjæv kvinde, «men ikke er hun af saa god æt som jeg.» Sigrid svarer: «Være kan det, at du er af større æt end hun; det skulde jeg tro, at med hende mon nu eders begges lykke være.» Faa ord skiftede de, inden dronningen red bort. Kong Harald var da meget tungsindig; han gjorde sig rede til at ride op i landet og atter til dronning Sigrid; mange af hans mænd raadede ham fra det, men ikke desto mindre fór han med et stort følge af mænd og kom til den gaard, som dronningen raadede for. Den samme kveld kom did en anden konge; han hed Vissavald østen fra Gardarike, han kom for at beile til hende. Kongerne og alle deres folk fik sæde i en stor og gammel stue; saadan var ogsaa hele stuens udstyr, men overflødig drik var der om kvelden, saa sterk, at alle blev fulddrukne, og baade hovedvagten og udvagten sovnede. Da lod om natten dronning Sigrid dem overfalde baade med ild og vaaben; der brandt stuen og de mænd, som inde var, men de blev dræbte, som kom sig ud. Sigrid sagde, at saa skulde hun gjøre smaakonger lei af at fare fra andre lande for at beile til hende; siden blev hun kaldt «Sigrid Storraade.» 1