Ingebjørg Erlingsdatter til Bjarkøy og Giske
1320?-1370?

>
ff
Vidkunn Erlingsson av Bjarkøy. Født omkring 1255. Død 1302. Ridder, riksråd.
fm
Gyrid Andresdatter av Ståreim. Død 1323.
mf
Tore Haakonsson av Manvik. Død 1317. Baron, kansler, Sysselmann.
mm
Ingebjørg Erlingsdatter av Tornberg. Død 1315.
f
Erling Vidkunnsson av Bjarkøy. Født omkring 1293. Død 1355. Ridder, regent, drottsete.
m
Elin Toresdatter Manvik.

Ingebjørg Erlingsdatter til Bjarkøy og Giske. Født omkring 1320. Død omkring 1370.
Gift 1342 Sigurd Havtoresson til Giske. Sysselmann og riksråd.
Født omkring 1315 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Død omkring 1392.
Cecilia Sigurdsdatter på O. Hustru.
Død før 1370.

Biografi - Biography

Født omkring 1320.
Død omkring 1370.

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
    Ingebjørg († ca. 1370) var datter til Erling Vidkunsson (* 1292 - † 1355) fra Bjarkøy og Elin Toresdatter Malvik, nevnt 1329-1347.

    Hun var gift med sysselmannen og riksrådet Sigurd Havtoresson til Giske (* ca. 1315 - † ca. 1392). 1

    "

    Ingebjørg og Sigurd hadde barna:
Håkon († 1407), gift med Sigrid Erlendsdatter (Losna), døde barnløs,
Agnes († etter 1407), gift med ridderen Jon Marteinsson († etter 14.07.1400),
                                                   far til riksforstanderen Sigurd Jonsson († ca.1453),
Cecilia († før 1370), gift med Ingjald Guttomson på O (* ca. 1330).

    Ingebjørg døde ca. 1370. Det fremgår av et brev fra presten Henrik Henrikssson til Håkon VI Magnusson datert Oslo 15.08.1370:
  «Min aldrakæreste herra konung Hakon. Jech helsar yder med gudh oc med minne ødhmyuke þienest, kungør jach jder at erkebiscopin aff Þrondeim dødhe jnnan gaar vm nat hær j Oslo, oc herra Sighurder comber ey aff siengenne fore øginawerk, oc fru Jngeborgh vænter jach ey vndangaa, oc hawer man hær enkte annat at [acta] þy vær, en døt folk bæra til jordh.
    ....»
    Sammendrag:
  «Rapport fra kongstjeneren presten Henrik Henriksson til kong Håkon [VI] Magnusson:
     Det hersker stor dødelighet i Oslo. Erkebiskopen av Trondheim [Olav] var død foregående natt, fru Ingebjørg [Erlingsdatter]ligger for døden, hennes mann Sigurd Havtoresson er sengeliggende med øyeverk. Man har intet annet å gjøre enn å jordfeste døde mennesker.
    ....» 2

    Fra Lars Løbergs «Bjarkøyætta og odelsretten i Giske»:
  «Arvefølgen etter Erling var godt sikret. Sønnen Bjarne Erlingsson, oppkalt etter Erlings arveonkel, var allerede veletablert, og både far og sønn overlevde svartedauden. Men så døde Bjarne cirka 1351 og lot faren sitte igjen som sin slekts presumptivt siste mann. Erling ga derfor Giske til datteren Ingebjørg i den for øvrig uskiftede arven etter ham. Det skjedde, ifølge gavebrevet, dels på Bjarnes forbønn på hans dødsleie og dels av farens kjærlighet til henne.
    Brevteksten, som er kjent fra en vidisse fra korbrødrene i Nidaros (DN II 429, "Regesta Norvegica" VII, nr. 376), datert 04.08.1373, er uvanlig. Likevel har den hittil bare vært sett på som et uproblematisk hjemmelsdokument på at Erling i 1354 fortsatt hadde flere døtre i live enn Ingebjørg og Gyrid. Noen grundigere diplomatarisk analyse har ikke vært foretatt, selv om teksten så absolutt innbyr til dette (DN II 429, "Regesta Norvegica" VI, nr. 260):
    Dato: 23.01.1354.
    Sted: Nes i Romsdalen.
    Regest:
  "Gavebrev utf av Erling Vidkunnsson:
    Ved full helse gjev han Ingebjørg, dotter si, Giske med Erkna og Havsteinen, med selvær, eggvær og laksefiske, med korn, buskap, hestar og alt som høyrer garden til. På dødslega si hadde Bjarne, son hans, bede han gjere dette. Gåva skal haldast utanom skiftet etter Erling. Han ber kong Magnus [Eriksson] og alle gode menn stø Ingebjørg om nokon vil meinke henne gåva. Om dei andre døtrene hans eller mennene deira set seg imot, då skal Ingebjørg ha fjerding- og tiendgåve av alt han lèt etter seg.
    Besegla av utf."

    Det er særlig to ting som skiller denne teksten fra tekster i den normale typen hjemmelsdokument i perioden. Det første er at dette er et gavebrev, men ikke et vitnebrev. Langt de fleste gavebrev er utformet som vitnebrev, hvor utstederne, vitnene, i tredje person forteller hvilke rettsstiftende hendelser de har vært til stede ved. Dette er derimot et dispositivt dokument. Det er giveren selv som hilser og som forteller i presens hva han gjør. Det gjør han i kraft av brevet, uten vitner, og vidissen bekrefter at det bare er hans eget, ubeskadigede segl som henger ved brevet. Hvorfor verken giver eller mottager ser behov for vitner til transaksjonen, er ikke godt å si. Valget er likevel et indisium på at brevet er ekte. En forfalskning ville naturlig nok ligne vesentlig mer på et standard gavebrev.
    Brevets protokoll er eksemplarisk. Leddet med brevutsteders navn (intilulatio) er riktignok kortfattet, men både denne og utgangsprotokollen har de nødvendige ledd. Også teksten er klassisk i oppbygningen. Brevet har sin begrunnelse (narratio), kunngjøringsformelen (promulgatio) er på plass, men det er brevets straffebestemmelse (sanctio) som er det mest oppsiksvekkende:
    Her ser vi at utstederen benytter seg av en helt spesiell sanksjon mot den eller de om måtte søke å omstøte gaven. I så fall skal nemlig Ingebjørg ha tiende- og fjerdingsgave av alt hans gods. Straffebestemmelsen i gavebrevet er i så måte en utsøkt og raffinert garanti for at Ingebjørg får beholde Giske upåtalt av sine søsken. Får hun beholde Giske, skal verdien av Giske regnes inn i det uskiftede boet, og hver søster skal arve like parter i verdi. Påklages derimot gaven skal Ingebjørg først ha tiende- og fjærdingsgave av det uskiftede boet før resten av boet deles likt mellom alle søstrene. Denne adgangen til å forskjellsbehandle barna er også eksplisitt hjemlet i Arvetallet, hvor det i kapittel 21 paragraf 1 heter at arvelater kan gi fjerdingsgave av de midler han selv har avlet, både i land og i løsøre, og tiendegave av det han selv har fått i arv, til hvem han vil, sine ektefødte barn så vel som andre og til ett barn alene om han så vil.
    Nå kjenner vi ikke sammensetningen av Erling Vidkunnssons gods med hensyn på arv og anskaffet gods Men selv om alt var arvet, ville straffebestemmelsene gi store utslag. Går vi ut fra at det var tre søstre om å dele arven, ville Ingebjørg i så fall fått 40 %, de to andre 30 % hver. Besto boet av halvparten arvet og halvparten tjent, ville Ingebjørg fått 45 % og de to andre 27,5 % hver, og var hele boet selververvet, ville Ingebjørg tatt 50 % mens søstrene hadde sittet igjen med 25 % hver. Selv om vi ikke kjenner størrelsen på og sammensetningen av Erling Vidkunnssons jordeods i detalj, ville en slik tiende- og fjerdingsgave alene ha verdien av et middels stort adelsgods. Kostnadene i i tapte arveandeler for de øvrige arvingene ved å søke å omstøte gavebrevet, ville altså være tilnærmet prohibitive.
    En så kraftig sanksjonsbestemmelse er sjølsagt ikke tatt inn i brevteksten uten grunn. Bakgrunnen må ha vært at Erling Vidkunnsson viste at gaven kunne omstøtes. Enten var altså hans egen hjemmel for å gi bort Giske tvilsom, ellers kunne de andre arvingene med loven i hånd kreve gaven omgjort. Hvem denne straffebestemmelsen var myntet på, angis da også klart i brevteksten, Her viser Erling til sine måger og døtre. Men med vilken rett kunne disse omstøte gavebrevet etter Erlings død?
    Følger vi den tradisjonelle oppfatningen hadde Erling arvet Giske etter onkelens død, eventuelt først etter at Kristin Toresdotter hadde hatt bruksretten sin levetid. Han ville i så fall ikke hatt odelsrett til Giske. Men dermed ville han hatt full adgang til å gi bort Giske upåtalt som ekstra medgift til Ingebjørg. Gaven ville i så fall etter Arvetallets kapittel 1 paragraf 2 blitt motregnet mot søsterens arveparter ved skiftet etter Erling Vidkunnsson, men søstrene vile ikke under noen omstendighet ha kunnet omstøte gaven.
    Derimot finnes det bestemmelser i både Arvetallet og i Landbrigden i Magnus Lagabøts Landslov som kunne brukes til å omstøte gavebrevet dersom Giske var odelsjord. Arvetallets kapittel 7 paragraf 3 har bestemmelser som gjelder dersom arvelater etterlater seg odelsjord. Da skal eldste arving tilegne seg hovedbolet dersom de øvrige får odelsgods på sine lodder som er jevngode etter lovlig vurdering. Landbrigdens kapittel 3 paragraf 3 har bestemmelser om hvordan odelsjord skal skiftes dersom noen av arvingene ikke vil komme til skiftet. Da skal den råde som vil skifte i størst utstrekning, det skal legges like mange lodd som det er jordeiere og andre skal kaste lodd for den som ikke vil møte.
    Giske er åpenbart hovedbol. Gården skulle normalt ha tilfalt Erlings sønn Bjarne. Bjarnes dødsfall kullkastet den påtenkte suksesjonen, og dødsfallet ble dermed utløsende årsak til gavebrevet 1354. Erling hadde bare døtre tilbake, og han valgte da å tilgodese den av døtrene som var gift med mannen som åpenbart var hans høyre hånd i hans politiske virke, slik datteren Gyrid allerede 1330 var tilgodesett med et annet hovedbol, Kvåle i Sogndal (DN I 207). Det forhindrer ikke at Ingebjørg etter Erlings død kunne tvinges fra Giske dersom hun ikke var eldste søster. Hun kunne også med loven i hånd pålegges å delta i loddtrekning om odelsgodsets fordeling. Men begge bestemmelsene forutsetter at Erling Vidkunnsson hadde eid Giske med odel. Gavebrevets raffinerte straffebestemmelse er derfor et entydig bevis for Erlings odelsrett til Giske.» 3

 

  1. Lars Løberg: «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571», side 65-69.
  2. DN VI 278, «Regesta Norvegica» VII, nr. 56).
  3. Lars Løberg: «Bjarkøyætta og odelsretten i Giske - Odelsretten i norsk middelalder», N.S.T. XLVI 2020, hefte 2, side 131-134..

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05