Erling Vidkunnsson av Bjarkøy
1293?-1355
Ridder, regent, drottsete.

>
ff
Erling Ivarsson Bonde i Bjarkøy. Født omkring 1220. Lendmann.
  mf
Andres Pott Gregoriussen av Ståreim. Død omkring 1274. Lendmann.
 
f
Vidkunn Erlingsson av Bjarkøy. Født omkring 1255. Død 1302. Ridder, riksråd.
m
Gyrid Andresdatter av Ståreim. Død 1323.

Erling Vidkunnsson av Bjarkøy. Født omkring 1293. Død 1355. Ridder, regent, drottsete.
Gift omkring 1315 Elin Toresdatter Manvik.
Ingebjørg Erlingsdatter til Bjarkøy og Giske. Født omkring 1320.
Død omkring 1370.

Biografi - Biography

Ridder, regent, drottsete.
Født omkring 1293.
Død 1355.

Levde 1309.
    Fra Mogens Bugges «Våre forfedre»:
  «Hr. Erling Vidkunsson på Giske (* 1292 - † 1355) var sin tids godsrikeste og mest formuende mann og ridder. I 1313 arvet han etter sin farbror de store Giske- og Bjarkøygodsene og etter sin mor Stovreim. Dessuten fikk han med sin hustru store eiendommer, særlig i Østfold.
    I 1323 ble han riksforstander med tittel drotsete og var dette til 1332.
    Gift vistnok 1. gang ca. 1314 med Kristine Andresdatter fra Giske.
    Gift 2. gang med Elin Toresdatter.» 1

    "
Erling Vidkunnssons segl i 1325 (NS 141) og 1343 (NS 449). Løven som skjoldholder i det eldste seglet antas å symbolisere drottseteverdigheten.

    Fra norsk og engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Erling Vidkunnsson (* ca. 1293 - † 1355) var sønn til Vidkunn Erlingsson av Bjarløy (* ca. 1255 - † ca. 1302) og Gyrid Andresdatter av Ståreim († 1313).
    Han var herre over Bjarkoy og Giske. regent av Norge 1323-32 og trolig den viktigste og mest velstående norske adelsmannen i sin tid. Han fikk stillingen som drottsete i landet.
    Erling arvet Bjarkøygodset fra sin onkel, Bjarne Erlingsson og Ståreim etter sin mor, Senere kjøpte han øya Giske på Sunnmøre på odel. Med Erling Vidkunsson døde Bjarkøyætten ut på mannssiden.

    Han ble født inn i en adelig familie på Bjarkøy som hadde jorder hovedsakelig i Nord-Norge. Forfedresetet var i Hålogaland, i Harstad-regionen. Erling Vidkunsson ble den største eieren av odelsgods i Norge. Etter sin far, Vidkunn Erlingsson, arvet Erling Bjarkøy og etter sin mor Gyrid Andresdatter – en etterkommer til kong Inge Stenkilsson av Sveriges sønn, Ragnvald – arvet han Stårheim og jord ved Sudreim som ligger på Sørum i Romerike. Han arvet Giske etter sin onkel Bjarne Erlingsson (* 1250 - † 1313). Kildene er uklare når det gjelder hvem Bjarne Erlingsson testamenterte Setegården Giske til. Det kan ha vært hans sønnedatter Kristine, eller sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster til Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.
    Etter at den norske kongeætten (Hårfagre-ætten eller Sverre-ætten) døde ut på mannsiden i 1319 var han den mektigste mannen i Norge og ble på hirdstevnet i 1323 drottsete så lenge Magnus Eriksson var mindreårig frem til 1332. Han var som drottsete leder av formynderstyret og den økonomiske forvaltningen av riket.

    I 1319 etterfulgte Magnus IV av Sverige, et tre år gammel barn, på den norske tronen. Magnus ble hyllet som arvekonge av Norge på Haugatinget i Tønsberg i august 1319 under regentskapet til sin mor, Ingeborg Håkonsdotter. I februar 1323 gjorde det norske regentsrådet opprør mot Ingeborg. Det ble opprettet et regentskap for den unge kongen med Erling Vidkunsson som leder for regentskapet fra 1323 til 1332 med kongelig myndighet og tittelen drottsete inntil Magnus ble erklært myndig som 15-åring. Det regentslignende systemet fortsatte fordi Magnus først og fremst ikke bodde i Norge, men i nabolandet Sverige.

    I 1343 ønsket Norge å være mer uavhengig av Sverige. Kong Magnus gikk med på at hans yngre sønn, den fremtidige Haakon VI av Norge, skulle bli konge av Norge. Selv om den unge prinsen nominelt var under regentskap av sin far, fikk Norge et nivå av uavhengighet og administrasjonen som fortsatte under Erling Vidkunnsson. Senere, da den unge kongen ble sendt til Norge, skulle Erling Vidkunnsson lede hans utdannelse.

    Mange av Norges høyeste adelsmenn de neste tre århundrene skulle stamme fra Erling Vidkunnsson. Hans eneste sønn, Bjarne Erlingsson, døde før ham. Hans arv ble overlatt til døtrene, hvorav Ingeborg Erlingsdatter – som giftet seg med Sigurd Havtoresson (* 1315 - † 1392) – fikk Giske. Hans andre datter, Gyrid, giftet seg med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætten (gammelnorsk Naustdalr). Det har vært spekulert i at en tredje datter, Gjertrud, giftet seg med Otte Rømer, men dette er ikke fastslått med sikkerhet, da de etterlatte kildene ikke navngir foreldrene eller patronymet til Rømers hustru.» 2

    "
T. v. Bjarkøy i Troms. T. h. Giske på Sunnmøre (Kartverket, historieske kart: Romsdals amt 56-10: Sju kartblad over Ålesund, Molde og Kristiansund med omegn. Møre og Romsdal, Amtkartsamling, Møre og Romsdal, 1890, Håndtegnet. Målestokk 1:50 000). (Wikipedia).

    Fra «Bjarkøyætta og odelsretten i Giske - Odelsretten i norsk middelalder»:
  «Erling Vidkunnssons gavebrev 1354.
    Erling Vidkunnsson opptrådte første gang som vitne i onkelens testamente i 1308/09. Han ble drottsete ved statskuppet mot hertuginne Ingebjørg 1323 og opptrådte hovedsakelig på Østlandet fra tidlig 1320-tall til tidlig 1340-tall. Deretter trakk han seg tilbake fra rikspolitikken, hadde Sunnmøre som syssel og bosatte seg på Giske hvor han 11.06.1345 fikk pavelig avlat for kapellet på Giske som hans forfedre hadde bygd (DN I 294, "Regesta Norvegica" V, nr. 774).
    Sammendrag:
    Sted: Villeneuve ved Avignon.
    Regest:
  "Avlatsprivilegium fra pave Clemens [VI] for Erling Vidkunnssons kapell på Giske, grunnlagt av hans forfedre:
    100 dagers avlat knyttes til festene for kapellets vernehelgener jomfru Maria, Johannes Evangelista og Nikolas."

    Dette er et meget interessant avlatsprivilegium der botferdige som besøker kapellet på festdagene for jomfru Maira (tror det gjelder alle feiringene), evangelisten Johannes og St. Nikolas, biskop og bekjenner (6. desember) gis 100 dagers fritak for opphold i skjærsilden. Det som er spesielt interessant, er at paven kaller kirken på Giske et kapell. Dette er en betegnelse som ikke har noen plass i de alminnelige kirkeorganisasjonen (soknekirke, annekskirke osv.). Jeg vil tro at grunnen er at dette er en privatkirke der eierne av Giske er kirkepatroner. "Kapell" brukes ellers i Norge om de kongelige kapellene. Det kan tenkes at eierne av Giske har tenkt på at de kan bruke presten her på samme måte som kongen bruker sine kongelige kapellaner. Det er som kjent en del høyere geistlige som er huskapellaner som del av sin karriere i senmiddelalderen. Aslak Bolt tilhørte som du vel vet kapellgeistligheten da han var huskapellan hos Torstein Skjeldulfsson på Toten.

    Arvefølgen etter Erling var godt sikret. Sønnen Bjarne Erlingsson, oppkalt etter Erlings arveonkel, var allerede veletablert, og både far og sønn overlevde svartedauden. Men så døde Bjarne cirka 1351 og lot faren sitte igjen som sin slekts presumptivt siste mann. Erling ga derfor Giske til datteren Ingebjørg i den for øvrig uskiftede arven etter ham. Det skjedde, ifølge gavebrevet, dels på Bjarnes forbønn på hans dødsleie og dels av farens kjærlighet til henne.»

    "
Foto av en vidisse datert 4. august 1373 utstedt av kanniker i Nidaros (DN II 429). Sigurd Havtoressons behov for denne vidisse kan trolig knyttes opp mot Ingebjørg Erlingsdatters død ca. 1370. (NRA-skanning på grunnlag av arkivet RA/EA-5965 Rksarkivets diplomsamling, serie F29b - Foto av diplomer angående Norge som oppbevares i andre arkiver. Foto fra Danmark. Universitetet i København, Arnamagneanske institutt, eske 4, mappe 15: AM Fasc. 11 nr. 7 (04.08.1373)).

  «Brevteksten, som er kjent fra en vidisse fra korbrødrene i Nidaros (DN II 429, "Regesta Norvegica" VII, nr. 376), datert 04.08.1373, er uvanlig. Likevel har den hittil bare vært sett på som et uproblematisk hjemmelsdokument på at Erling i 1354 fortsatt hadde flere døtre i live enn Ingebjørg og Gyrid. Noen grundigere diplomatarisk analyse har ikke vært foretatt, selv om teksten så absolutt innbyr til dette (DN II 429, "Regesta Norvegica" VI, nr. 260):
  "Ollum monnum şeim sem şetta bref sea eder hœyra sendir Ellingr Vikunnar son q. g. ok sina. Ek vill yder kunight gera. at saker bœnastadar herra Biærna sonar mins j hans yttazsta tima ok j kiærlæik vider Jnghibiorgho dottor mina. şa gæfuer ek henne Gizska af ol[lu] oskiptu. till æfuenleghrar æighu. med ollum lunnendum. Ekni.Hafstæin. sæluær ok æguær. ok laxa fiski. med korne ok bui ok hæstom ok j hueriu sæm huert er. smaat ok stort sæm gardenom till hœyrir ok hœyrt hefuir fra forno ok nyiu. şi bider ek yder min hæiderleghan herra Maghnus med guds naad Noreghs. Suia. Skane kononghr.ok alla adra goda men sæm j ydru lande bua. at şer styrkir hena till şessarar giafuar. ef nokor vill her a tala. sæm ek æighi hygger. kan ok suo at verda at minir maghar æder dœtter vilia şetta med æinghu j mote hallda. şa gefuer ek Jnghibiorgho fyrnæmfndri dottor minni fiordonghs giof ok tiundar giof at ollu oskiptu şi sæm ek a eder æighande verder j minna [lut] eder meira. till sannynda her vm setti ek mitt inzsighli. hæill ok osiuker. firir şetta bref er gort var a Nese j Raumsdale daghen firir sanctæ Paals æftan a fimtanda are ok xxta rikis mins herra Maghnusar kononghs.     Tillegg: Bagpaa Vidissen med meget yngre Haand: breff at Geske var giwen til sellegaue."     Dato: 23.01.1354.
    Sted: Nes i Romsdalen.
    Regest:
  "Gavebrev utf av Erling Vidkunnsson:
    Ved full helse gjev han Ingebjørg, dotter si, Giske med Erkna og Havsteinen, med selvær, eggvær og laksefiske, med korn, buskap, hestar og alt som høyrer garden til. På dødslega si hadde Bjarne, son hans, bede han gjere dette. Gåva skal haldast utanom skiftet etter Erling. Han ber kong Magnus [Eriksson] og alle gode menn stø Ingebjørg om nokon vil meinke henne gåva. Om dei andre døtrene hans eller mennene deira set seg imot, då skal Ingebjørg ha fjerding- og tiendgåve av alt han lèt etter seg.
    Besegla av utf."» 3

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
  «Bjarkøyætta og Ståreim.
    Jon og Sigurd Havtoresønner var kongens fettere, og følgelig på det aller høyeste sosiale nivå i samfunnet. De var følgelig også attraktive forbundsfeller å knytte seg til i dynastiske ekteskapsforberedelesplaner i begge de to unionsrikene. Så fornemt at det til og med en periode var til diskusjon en hypotese om at Jon Havtoressons hustru Birgitte Knutsdotter kunne ha vært datter av hertuginne Ingebjørg i hennes ekteskap med hertug Knut Porse. Dette ville i så fall ha medført et potensielt arvekrav til den norske kronen basert på ektefødte ledd for Jons sønner. Hypotesen er imidlertid for lengst avvist. Det er nå allment akseptert at Birgittas far var den svenske riksråden Knut Magnusson, og at det var gjennom ham Birgitta og Jon ervervet jordegods så godt som i samtlige svenske len. Det store svenske jordegodset forklarer da også at vi finner størsteparten av Jons etterslekt i Sverige, deriblant slekten Roos af Hjälmsäter, som fortsatt lever i ren mannslinje.
    Noen tilsvarende tvil om Sigurd Havtoressons ektefelle har det aldri eksistert. Til det er den pavelige dispensasjonen for ekteskapsinngåelsen med Ingebjørg Erlingsdotter og de senere arveovergangene av sentrale slektseiendommer fullgodt bevis ikke bare for at Sigurd fikk sin hustru fra Bjarkøyætta, men også for at hun var mor i hvert fall til barna Håkon og Agnes. Det er derimot usikkerhet omkring hvorvidt Ingebjørg også var mor til Cecilia. Cecilia nevnes ikke i samtidige kilder, men hun angis i en dom på 1400-tallet som bindeleddet mellom slekta på O i Vang og Sigurd i Giske, som ikke godt kan være noen annen enn Sigurd Havtoresson. Cecilia var i sin tur gift med Ingjald i O, som antas å være identisk med syslemannen Ingjald Guttormsson.
    Ett argument for at Cecilia skulle være Sigurds frilledatter, har vært at Ingjald tilsynelatende ikke har spilt noen fremtredende rikspolitisk rolle. Det gjorde for så vidt heller ikke Sigurd i Giske, og på samme måten som vi har sett sosialt oppadgående ætter gifte seg inn i ættearistokratiet og derigjennom få nettopp syslemannsombud, virker det ikke sosialt urimelig at Ingjald kan ha fått Sigurds ektefødte datter til ekte.
   Det andre argumentet for at Cecilia bare har vært Sigurds frilledatter, er at hennes etterslekt åpenbart ikke har vært like godsrik som Håkon Sigurdsson eller Agnes' etterslekt. Dette kan imidlertid være fullt forklarlig dersom Cecilia døde før en eller begge foreldrene. I så fall ville ikke hennes barn arvet besteforeldrene i det hele tatt, og denne slektsgrena ville i så fall blitt avspist bare med Cecilias medgift. Forholdet blir noe vanskeligere å forklare når Agnes' sønn Sigurd Jonsson proklamer seg som enearving etter Ingebjørg Erlingdotters niese, Margrete Eivindsdotter i 1422. Denne arven skulle han strengt tatt delt med Cecilias sønner, om de fortsatt var i live.
    At pavebrevets Ingebjørg var datter av drottseten Erling Vidkunnsson går fram av sistnevntes gavebrev på Giske til datteren Ingebjørg i 1354 (DN II 323). Erling Vidkunnsson var selvsagt ikke noe ubeskrevet blad i norsk politikk da han ble drottsete, ei heller innen det jordeiende aristokratiet. Fra Sigrid Undset via S. Haslund og like til Knut Helle og Jo Rune Ugulen fremheves han som den rikeste mann i Norge, nest etter kongen sjøl. Og det er åpenbart riktig, men det var ikke like opplagt at han skulle bli så godsrik.

    Erlings viktigste vei til politisk makt var ikke via egen rikdom, men ved å være sin onkels nevø. Onkelen var Bjarne Erlingsson, sentral i baronkretser allerede under formynderstyret for Eirik Magnusson, og riksrådets fremste person og personlighet like til sin død i 1313. Erling overtok onkelens sentrale politiske rolle, setegården Giske og mye eller alt av godset som gikk i arv etter ham. Dette var likevel ikke en opplagt arvegang. Bjarne hadde etterkommere, og det var i utgangspunktet ikke grunn til å forvente at Erling skulle bli sittende med så mye gods. Både sønnen Anders og sønnedatteren Kristina nevnes i Bjarnes testamente fra 1309. Av testamentet synes for øvrig at Bjarne foruten gods i Trøndelag, Nordmøre og Sunnmøre, Bergen og på Opplandene også hadde en form for patronatsrett til kirker i Bjarkøy, Dønnes, Veøy, Borgund og Giske. Han har i så fall også eid ættegårdene der.
    Både Bjarnes kone, Margrete, og sønnen Andres synes å være døde allerede i 1309, mens sønnedattera Kristina fortsatt var i live. Hvor lenge hun levde og om hun i det hele tatt overlevde bestefaren, er uvisst. Vi vet derfor ikke om arven gikk via bestefaren Bjarne til nevøen Erling eller fra barnebarnet Kristina via den antatte morbroren Håkon Toresson og hans barn og så til morsøsteren Elin, som var gift med Erling Vidkunnsson. Resultatet ble hipp som happ, arven endte uansett opp hos ekteparet Elin og Erling.
    Og i mellomtiden hadde Erling samlet seg gods selv, Vi vet faktisk ikke hvilken setegård han vokste opp på, altså hvilken del av arven Vidkunn ble sittende med da Bjarne stakk av med Bjerkøy, Veøy og Dønnes. Men han må ha arvet et betydelig gods etter sin far. Likeså var moren av storfolk, Stårheimslekta i Nordfjord, gammel lendmannsslekt. Dessuten gjorde Erling selv et godsrikt gifte. Han var gift med Elin Toresdatter, datter av baron og kansler Tore Håkonsson fra hvem Leikum og godset om denne setegården kom, og av Ingebjørg Erlingsdatter av Tandberg-ætta, hvorfra deler av denne ættas gods med tid og stunder også tilfalt Erling og Elin. Og Tore og Ingebjørg falt fra i 1317 og 1315, alltså i grevens tid for å gi Erling en privatøkonomisk maktbase på 1320-tallet

    Han var den rikeste ridderen i Norge, i hvert fall fra når han overtok Giske- og Bjarkøy-arven, og at han må ha vært både vellært og kunnskapsrik, kan vi trygt gå ut fra. Men hvor føyelig han var som politiker, er en annen sak. Hans deltagelse i de mange aksjonene mot kongemakta tyder snarere på et aggressivt lynne, noe som vel var det vanlige blant de politiske aktørene i perioden.» 4

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
  «Giske.
    At Giske har hatt en særstilling blant de gamle stormannssetene i Norge, for ikke å si i Norden, går klart fram for eksempel ved at godsrike stormenn som Truid Ulfstand og senere hans enke fru Gjørvel Fadersdatter på 1500-tallet skrev seg til Giske, på tross av at de eide mange større og mer prangende slott og herreseter. En viktig del av den magiske auraen omkring Giske ligger i at gården har den lengste kjente sammenhengende eierrekken, dokumentert like tilbake til vikingtiden, da Torberg Arnesson satt på Giske. Han var av Arnmødlingene og skulle etter Arnungstal være 6 generasjons etterkommere etter den mystiske Fivel Funnen. Fra Torberg går det en sammenhengende eierrekke fram til Nikolas i Giske dør 1264.
    Nikolas i Giske etterlot seg i henhold til det bevarte fragmentet av Magnus Lagabøters saga bare ett barn, datteren Margrete. Få år etter Nikolas død finner vi Bjarne Erlingsson på Giske, og da vi av hans testamente får vite at hans avdøde hustru hadde hett Margrete har det vært en hevdvunnen oppfatning at Bjarne giftet seg til Giske og at hans Margrete var Nikokas' datter. Denne oppfatningen har først blitt utfordret nylig, og da med utgangspunkt i et heller komplisert sett av eiendomsrettsoverføringer.
    Bjarne Erlingsson nevnes i all hovedsak til setegården Bjarkøy og bare sporadisk til Giske. Margrete nevnes også til Giske, og Bjarne gir i sitt testamente 1509 Giske til sin sønnedatter Kristin. Senest på 1340-tallet har Giske så kommet over på Erling Vidkunssons hender, hvor gården forblir inntil han 1354 gir gården til datteren Ingebjørg, gift med Sigurd Havtoresson og formor for Henrik Ugerup.
    Akkurat hvordan Giske har passert fra Bjarne Erlingssons testamentgave til Erling Vidkunnsson eller dennes barns eie, er uklart. Et tidlig forsøk på å forlenge kontinuiteten i eierrekken ble gjort av Munthe, som konstruerte en arvegang hvor Ingebjørg Erlingsdotters mor, Elin Toresdotter, skulle være født i baron Tore Håkonsson annet ekteskap og at hennes mor dermed skulle være Bjarne Erlingssons barnebarn Kristin.
    En slik arvegang er allerede av kronologiske årsaker lite sannsynlig. Christian Christoph Andreas Lange påviste da også allerede 1850 at Tore Håkonssons første hustru fortsatt var i live og fungerte som vitne til Bjarne Erlingssons testamente 1308. At en datter i et nytt hypotetisk ekteskap etter 1308 skulle rekke å bli mor til Erling Vidkunssons sønn Bjarne, som var myndig så tidlig som 1337, er umulig.
    Lange står fast ved at Kristin må ha arvet Giske etter bestefaren, om hun overlevde ham, og at Bjarnes nevø Erling Vidkunnsson senere kom i besittelse av Giske ved arv – etter Kristin eller etter Bjarne Erlandsson, om han også overlevde barnebarnet. Lange diskuterer i så måte også eventualiteter som at Kristin var frillebarn. Han støttet Munthes hypotese om at Bjarne Erlingssons sønn Andres måtte ha vært gift med Kristin Toresdotter, Elias søster, men i så fall ville det være hun og senere hennes bror Håkon som ville vært den unge Kristins arvinger om hun overleve bestefaren. Erling Vidkunsson ville i så fall ikke kunnet arve Giske i det hele tatt, men hans hustru Elin kunne derimot på 1300-tallet ha arvet Giske fra sine slektninger.
    Bjarne Erlingssons testamentsgave betinget at han allerede før unge Kristins død hadde disposisjonsretten til Giske. Han kunne etter datidens arvelov ikke ha arvet sin kone Margrete, men han kunne i teorien ha arvet deres felles sønn Andres, gitt at Andres døde etter sin mor, men før sin far. Mest trolig er det likevel at han kunne disponere Giske fritt i sitt eget testamente fordi det var hans eget arvegods, ikke gods han hadde giftet seg til med Nikolas i Giskes datter.
    Nøkkelen til å forstå arvegangen her ligger likevel ikke i testamentet fra 1308, men i Erling Vidkunnssons gavebrev til datteren Ingebjørg i 1354 (DN II 323, Regesta Norvegica VI, nr. 323):
    Dato: 23.01.1354.
    Sted: Nes i Romsdalen.
  "Ollum monnum şeim sem şetta bref sea eder hœyra sendir Ellingr Vikunnar son q. g. ok sina. Ek vill yder kunight gera. at saker bœnastadar herra Biærna sonar mins j hans yttazsta tima ok j kiærlæik vider Jnghibiorgho dottor mina. şa gæfuer ek henne Gizska af ol[lu] oskiptu. till æfuenleghrar æighu. med ollum lunnendum. Ekni.Hafstæin. sæluær ok æguær. ok laxa fiski. med korne ok bui ok hæstom ok j hueriu sæm huert er. smaat ok stort sæm gardenom till hœyrir ok hœyrt hefuir fra forno ok nyiu. şi bider ek yder min hæiderleghan herra Maghnus med guds naad Noreghs. Suia. Skane kononghr.ok alla adra goda men sæm j ydru lande bua. at şer styrkir hena till şessarar giafuar. ef nokor vill her a tala. sæm ek æighi hygger. kan ok suo at verda at minir maghar æder dœtter vilia şetta med æinghu j mote hallda. şa gefuer ek Jnghibiorgho fyrnæmfndri dottor minni fiordonghs giof ok tiundar giof at ollu oskiptu şi sæm ek a eder æighande verder j minna [lut] eder meira. till sannynda her vm setti ek mitt inzsighli. hæill ok osiuker. firir şetta bref er gort var a Nese j Raumsdale daghen firir sanctæ Paals æftan a fimtanda are ok xxta rikis mins herra Maghnusar kononghs.     Tillegg: Bagpaa Vidissen med meget yngre Haand: breff at Geske var giwen til sellegaue."     Regest:
  "Gåvebrev utf av Erling Vidkunnsson:
    Ved full helse gjev han Ingebjørg, dotter si, Giske med Erkna og Havsteinen, med selvær, eggvær og laksefiske, med korn, buskap, hestar og alt som høyrer garden til. På dødslega si hadde Bjarne, son hans, bede han gjere dette. Gåva skal haldast utanom skiftet etter Erling. Han ber kong Magnus [Eriksson] og alle gode menn stø Ingebjørg om nokon vil meinke henne gåva. Om dei andre døtrene hans eller mennene deira set seg imot, då skal Ingebjørg ha fjerding- og tiendgåve av alt han lèt etter seg.
    Besegla av utf."

    Brevet er enkelt og greit en kunngjøring fra Erling Vidkunnsson om at han på forbønn fra sønnen Bjarne i dennes ytterste time og av kjærlighet til datteren Ingebjørg gir henne Giske til evig eie av den uskiftede arven etter ham. Men for å forsikre seg om at gaven blir respektert av hans øvrige døtre og svigersønner innfører han også en servitutt i gavebrevet om at dersom de øvrige arvingene vil nekte Ingebjørg denne gaven så skal hun ha tiende- og fjerdingsgave av alt hans uskiftede gods.
    Hva innebærer så dette? Tiende- og fjerdingsgave var den lovfestede retten en person hadde til fritt å disponere over henholdsvis en tiendedel av sitt arve- eller odelsgods og en fjerdedel av sitt egenervervede kjøpegods til gaver ut av slektas eie. Trusselen eller riset bak speilet i servitutten er dermed at Erling gjør bruk av denne gaveretten til ensidig fordel for Ingebjørg dersom hennes søstre og svogere ikke aksepterer at hun får Giske,
    Tiende- og fjerdingsgave av alt Erling Vidkunnssons gods var i seg selv en enorm verdi, og en slik gave til Ingebjørg ville føre til en tilsvarende kraftig forfordeling av søstrene i forhold til henne. Om hun derimot fikk beholde Giske etter gavebrevets ordlyd, ville dette være et de facto tillegg til den hjemmegaven hun hadde fått 10 år før og dermed komme til fratrekk på hennes arvelodd ved dødsboskiftet etter Erling. Servitutten er i så måte et overbevisende økonomisk argument for å la gaven bli stående,
    Spørsmålet er dernest hvilke lovmidler hennes søstre og svogere eventuelt ville ha til disposisjon for å kunne nekte Ingebjørg å ta Giske i besittelse med farens brev i hånden. Noe annet lovmiddel enn landsbrigd finnes ikke, men dersom Ingebjørg hadde en eller flere eldre søstre, ville disse med loven i hånd kunne tvunget Ingebjørg ut av gaven. Ikke uten innløsning, til odelstakst, men likevel altså i strid med Erlings eget ønske.
    Servitutten viser at Giske i 1354 var Erling Vidkunnssons odel. Disposisjonen var blitt aktuell fordi Erlings sønn Bjarne, som normalt skulle overtatt setegården etter farens død, nå selv var død. Hadde Giske ikke vært beheftet med odel kunne Erling trygt gitt Ingebjørg gavebrevet uten en slik ekstrapassus. Og hun ville da uhindret beholdt gården. Odelsretten kunne derimot forhindre et slikt utfall.
    Odelshevdstiden var etter Landslova 60 år eller fire generasjoner, hva som måtte komme først. Erling måtte altså selv stamme fra en som eide Giske med odel før 1294. Da satt onkelen Bjarne allerede på Giske, men odelsretten arves ikke sidelengs. Erling må altså stamme fra en tidligere eier av Giske enn Bjarne.
    I teorien kunne odelsretten selvsagt stamme fra Erlings morsside, som er det opphavet han ikke hadde felles med Bjarne Erlingsson, Det sannsynlige er likevel at odelsretten stammet fra farssiden. Men i så fall blir odelsretten felles for både Bjarne Erlingsson og Erling Vidkunnsson, noe som stemmer fortreffelig med at Bjarne Erlingsson har full og egen råderett over Giske i testamentet av 1308.
    At Erling stammet fra tidligere eiere av Giske, framgår også av det avlatsprivilegium på 100 dager som han 1345 får av pave Clemens for kapellet sitt på Giske. Her heter det i diplomatariesammendraget at kapellet var stiftet og dottert av Erlings forfedre (DN I 294¸ Regesta Norvegica V, nr. 774):
     Dato: 11.06.1345.
    Sted: Villeneuve ved Avignon.
    Regest:
  "Avlatsprivilegium fra pave Clemens [VI] for Erling Vidkunnssons kapell på Giske, grunnlagt av hans forfedre:
    100 dagers avlat knyttes til festene for kapellets vernehelgener jomfru Maria, Johannes Evangelista og Nikolas."

    Godtar vi at Erlings forgjengere fra pavebrevet også var hans forfedre, får vi i så fall også en bakre definisjon på når Erling odelsberettigede forfar satt på Giske. Det må altså ha vært mens og etter at kapellet ble oppført. Marmorkapellet på Giske dateres vanligvis til sent 1190-tall, riksarkivar Harry Fett peker på Nikolas Kuvung som sannsynlig byggherre. Nikolas Kuvung var sentral støttespiller for Magnus Erlingsson i striden med Sverige. Han kan følges i sagaene fram til og med slaget ved Fimreite, men skal etter de islandska annalene ha levd helt fram til 1217. Etter Arnmødingtetalet hadde han to barn, sønnen Pål Flida og datteren Ragnhild.
    Pål Flida nevnes blant Skule Bårdssons tilhengere strakt etter kong Inges død i 1217. Han deltar også på Skules side ved riksmøtet i 1223, men forsvinner så ut av sagaen. Vi kjenner verken kone ellere andre barn enn sønnen Peter i Giske, som opptrer som lendmann allerede i 1221, tilhørte Skules side helt fram til den åpne feiden i 1239, men fulgte da kongen og var fremtredende stormann i statsanliggender som kroningsseremonien i 1247 og på toget mot Danmark i 1252-53. Han døde i 1254. Hans sønn var den Nikolas i Giske som avsluttet den rene mannslinjen på Giske.
    Bjarne Erlingsson antas vanligvis født ca. 1250, broren Vidkunn noen år senere. Det er følgelig ikke mange leddene som er mulig mellom dem og Nikolas Kuvung, eller for den del Pål Flida. Erling bonde bør i så fall ha vært Nikolas i Giskes tremenning eller søskenbarn, eller gift med en kvinne som sto i et tilsvarende forhold til ham.» 5

 

  1. Mogens Bugge: «Våre forfedre», nr. 685.
  2. Wikipedia.
  3. Lars Løberg: «Bjarkøyætta og odelsretten i Giske - Odelsretten i norsk middelalder», N.S.T. XIVI 2020, hefte 2, side 126, 131-132.
  4. Lars Løberg: «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571», side 65-69.
  5. Lars Løberg: «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571», side 74-77.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05