Biografi - Biography

Baron, kansler, Sysselmann.
Død 1317.

Levde 1271.
    Tore († 1317) var baron, kansler og sysselmann.

    Han var sønn til Haakon Biskop († 1267), biskop i Oslo fra 1248 og senere erkebiskop i Trondheim fra 1265 til han døde i 1267.

    Fra Mogens Bugges «Våre forfedre»:
  «Tore Håkonsson (Biskopsson) til Leikum i Eidsberg (* ca. 1247 - † 1317). Norges kansler 1270. Baron og sysselmann i Skien syssel ved 1277. Det antas at han ved studium av sivil og kanonisk ett i utlandet, kanskje ved universitetet i Paris, hadde skaffet seg de nødvendige kunnskaper til forvaltning av kanslerembetet.
    Gift 1276 med Ingebjørg Erlingsdatter av Tornberg.
    Ved sitt giftermål kom han inn i høyadelen, var 1287 med kongen i Tønsberg, henvendte seg i 1289 til den engelske konge som han samme år hadde gjestet, og bad ham om å få bli hans mann. Reiste i 1290 sammen med sin hustru til England for å gifte Margaret Eriksdatter med kong Edvard av England. Flyttet 1291 sin svoger Alv Erlingsssons lik (unge Alv) til Tønsberg.
    Han måtte 1304 oppgi å være baron i Tønsberg og blev overflyttet til Skien, som han hadde til sin død.» 1

"

Baron Tore Haakonsson av Manviks segl 1303 (NS 27).

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
  «Biskopsætta.
    Erling Vidkunnsson og Elin Toresdatter hadde et dobbelt slektskap til Bjarkøy-Giske-ætta. Erling var brorsønn av Bjarne Erlingsson og dermed fetter av Andres Bjarnesson, mens Elin var søster til Andres' kone, Kristina.
    Søstrenes far var baron Tore Håkonsson († 1317), kongens kansler på 1270-tallet. Hovedtyngden av det øverste tjenestesjiktet den gang var geistlige, Tore hadde sikkert også en høy geistlig utdannelse, men ingen vigsel. Grunnen til det var hans egen fødselsdefekt. Hans far var skolemester Håkon i Oslo, senere biskop av Oslo og til slutt erkebiskop i Nidaros. Han var i kraft av sin religiøse stilling underlagt sølibatskrav, og han må derfor ha fått Tore med en frille. Kirken stilte et absolutt krav om å være født i ekteskap for å bli prestevigslet, noe Tore altså ikke kunne bli.
    At Tore var frillefødt satte ellers ingen store begrensninger på de sosiale og politiske karrieremulighetene. Teodorik av av Niem beskriver den særnorske håndteringen av sølibatet slik i en beskrivelse fra ca. 1400.
  "I dette land er det tillatt for biskoper og prester å holde friller, og når biskopen reiser på visitas fører han kona si med seg. Prestenes friller har rang i kirkene og ved selskaper foran andre fruer, endog foran riddernes".
    Slike friller var nødvendigvis selv av god ætt, og biskops- og erkebiskopsombudene ga Håkon både makt og økonomi til å sørge for god utdannelse for sønnen.
    Tore Håkonsson kunne ikke vigsles til prest, men kunne likevel bli baron. Dette hadde ikke så mye med hans eget opphav å gjøre som med den karriere han gjorde i sentralforvaltningen hos kong Magnus Lagabøter og den prestisje han fikk gjennom ekteskapet med Ingebjørg Erlingsdatter.» 2

    Fra «Norsk biografisk leksikon»:
  «Kansler, lendmann/baron, sysselmann og diplomat.
    Foreldre: Faren var Håkon (død 1267), biskop i Oslo og senere erkebiskop; moren er ukjent. Gift 1276 med Ingebjørg Erlingsdatter (død 1315), datter til lendmannen Erling Alvsson til Tanberg (død 1283) (NBL1, bd. 3). Svigerfar til Erling Vidkunnsson (død 1355); svoger til Alv Erlingsson (død 1290).
    Gjennom femti år og under tre konger utførte Tore Håkonsson en viktig, kompetent og omfattende tjeneste i norsk riksstyring. Det skjedde dels gjennom lokalombud som sysselmann og dels som fremstående forhandler og rådgiver i utenrikssaker. I første del av sin karriere hadde han også viktige oppgaver i det sentrale forvaltningsapparatet.
    Tore Håkonsson er første gang nevnt 1271, da han med kanslertittel beseglet et kongebrev om bygging av kirke på Voss. Trolig overtok han som kongens kansler 1270 etter Askatin. At han akslet en så viktig styringsfunksjon i embetets tidlige oppbyggingsfase vitner om administrativ erfaring og innsikt og om et nært tillitsforhold til kongen. Når vi så vet, fra "Árna saga biskups", at Tore var juridisk skolert (kanonisk rett), og dermed trolig hadde studert i utlandet, er det rimelig å slutte at han også var aktivt med i de omfattende lovrevisjonene kong Magnus satt i gang fra midten av 1260-talet. Sommeren 1273 fikk han sammen med Audun Hugleiksson i oppdrag av kongen å være observatør under de kirkelige rettsforhandlingene som gjaldt striden om herredømmet over lokalkirkelige institusjoner på Island ("staðamál"). Han var nokså sikkert med på Borgartinget i 1276, der "lovtak" av landsloven synes å ha vært en hovedsak.
    Som kansler deltok Tore på riksmøtet i Bergen sommeren 1273, der det første konkordatet mellom kirke og kongedømmet i Norge ble inngått. Han var blant de verdslige stormennene som beseglet avtalen. I august 1277 er han blant baronene i Tønsberg som medbesegler, garanterer og svær ed til det endelige konkordatet ("sættargjerda") mellom kirken og kongedømmet. En gang før 1273 må han ha fått lendmanns rang, som 1277 altså er konvertert til baron. Han blir siste gang omtalt som kansler i 1276, og kort tid etter må han ha forlatt embetet. Det har trolig sammenheng med at han gikk over som lokalt styringsombud på Østlandet.
    På regelmessig basis var Tore dermed ikke lenger med i det sentrale forvaltningsapparatet. Han deltok således ikke i formynderstyret etter at kong Magnus døde i 1280, og han holdt seg utenfor den bitre kirkestriden tidlig i 1280-årene. Men samtidig må ikke minst giftemålet med Ingebjørg Erlingsdatter høsten 1276 ha styrket Tores stilling overfor kongen og kongedømmet, og dermed også hans politiske – og økonomiske – posisjon blant rikets stormenn. Ingebjørg, som kom fra en godsrik ætt, var nemlig tremenning til kong Magnus, og kongen var hedersgjest i deres bryllup.
    To helt ulike karriereveier kom til å prege Tore Håkonssons livsløp fra 1280-årene til han døde: rollen som aktiv sendemann og forhandler i utenrikstjenesten, og arbeid i lokalforvaltningen, i all hovedsak som sysselmann i Skienssysla. Alt tyder på at han greidde å samkjøre disse tjenesteveiene, i den forstand at han aldri gav opp sine lokale styringsposisjoner for en fulltids profesjonell diplomatkarriere.
    Først og fremst må det ha vært juridisk skolering og språklig og prosessuell trening som førte Tore til arbeid i utenrikstjenesten. Alt i 1276 var han med i kongens følge til landsenden, der kong Magnus skulle mekle i den svenske tronstriden. I 1287 medbeseglet han kongens og hertugens vernebrev for de danske fredløse, og 1289 ledet han et sendelag til den engelske kongen for å forhandle om norske interesser i samband med Margrete Eiriksdotters overtagelse av Skottlands trone. Han arbeidet svært aktivt i England denne høsten og er nevnt først blant de norske utsendingene som i Salisbury november 1289 – på kongens vegner – garanterte en detaljert treriksavtale (Norge-England-Skottland) om Margrete som Skottlands dronning og arving. Det var trolig på denne tiden han også tilbød sin tjeneste til den engelske kongen og søkte om å bli hans ridder. Samtidig bad han kong Edvard om hjelp til forsoning mellom svogeren Alv Erlingsson og Norges konge. Utfallet av disse intervensjonene er ikke kjente.
    Sammen med biskop Narve av Bergen ledet Tore sendeferden som høsten 1290 skulle bringe jomfru Margrete til Skottland. Med i følget var også kona hans, Ingebjørg Erlingsdatter. Da Margrete døde på Orknøyane før ankomsten til Skottland, måtte Tore og de andre gjøre den tunge vendereisen til Bergen med det døde barnet. Tore var også senere i aktiv tjeneste for kongen på de britiske øyene. Således fikk han 1297 engelsk leidebrev for å forhandle på vegne av kong Eirik i England. Dette oppdraget hadde temmelig sikkert sammenheng med at Norge i 1295 tok Frankrikes parti i den fransk-engelske konflikten. Ellers var Tore rådgiver for kongen og hertugen i den avgjørende forhandlingsfasen med de tyske sjøbyene i Tønsberg sommeren 1294. Flere ganger i 1290-årene deltok han på leidangstog i danske farvatn, og i 1295 var han blant de norske garantene for den preliminære norsk-danske fredsavtalen som ble inngått i Hindsgavl.
    Også i Håkon 5 Magnussons regjeringstid møter vi Tore i ulike oppdrag på utenriksplanet. Han var med i kongens leidang til Danmark i 1300 og stod som medbesegler av nordiske fredsavtaler i årene 1309-10. Den langvarige diplomatiske og utenrikspolitiske karrieren gav selvsagt Tore Håkonsson en reell rådgivende rolle for riksstyret på dette saksfeltet. Men han ble aldri formelt omtalt som rådgiver for kong Eirik, og først i 1312 blir han uttrykkelig omtalt blant kong Håkons rådgivere. Det har vært antatt at han var medlem av kong Håkons råd, men dette er usikkert.
    Viktige posisjoner i lokalforvaltningen satt selvsagt grenser for en permanent og stabil rådsfunksjon sentralt. Tores lokalombud på Østlandet går altså tilbake til slutten av 1270-årene, og det er sannsynlig at kongen alt nå gjorde ham til sysselmann i Skienssysla. Likevel er det først på 1300-tallet vi har dokumentarisk materiale om hans virke der. Således gjorde han i 1302 en embetsreise gjennom Telemark, og så sent som 1315 utferder han provsbrev i en lokal drapssak. Trolig satt Tore i embetet til han døde 1317. Sønnen Håkon Toresson (død ca. 1330) overtok Skienssysla etter faren.
    Tore Håkonsson samlet seg etter hvert betydelige jordegods, både gjennom arv og giftemål, og trolig også gjennom kjøp. I korrespondanse til og fra den engelske kongen blir han regelmessig nevnt som "Tirricus de campis ludi", der "campis ludi" temmelig sikkert sikter til gården Lekum ('Leikvang') i Eidsberg. Det har vært gjettet på at han fikk hånd om denne gården som moderarv. Jordeboksmateriale viser at han eide jordegods også andre steder i Østfold, langs begge sider av Oslofjorden og på Romerike. Senere korrespondanse dokumenterer dessuten at Tore hadde tilegnet seg odelsjord på Orknøyane.
    I det første brevet der Tore er nevnt, blir han i tillegg til kansler titulert "sira". Det viser at han var presteutdannet, og en kan ikke utelukke at han også var prestevigd. Dette er likevel mindre sannsynlig, både fordi han giftet seg, og fordi han fikk verdslig rang som baron. Tores våpenskjold var delt i to halvsirkler, ene siden prydet med stjerner, den andre med en halvlilje.
    Tore Håkonsson kan stå som prototypen på de "embetsdyktige rikstjenere som gav den norske riksstyringen fasthet i tiden omkring 1300" (Per Sveaas Andersen). Hans arbeid var preget av lojalitet til kongedømmet, noe som ikke alltid var like selvsagt blant tidens toppdiplomater. Profesjonalitet, og ikke egne politiske ambisjoner, synes å ha vært den viktigste rettesnor i hans mangslungne og lange arbeidsdag.» 3