Biografi - Biography

Bysantinsk keiser.
Født omkring 1048 i Konstantinopel.
Død 15.08.1118.

"

Keiser av Bysants 1081 - 1118.

    Alexios var en fortreffelig feltherre som ble utropt til keiser av hæren 24.01.1081. Han erobret Konstantinopel, hvoretter hans motstander Nikeforos gikk i kloster.

    I 1081 ble han overvunnet ved Durazzo av Robert Guiscard, men da denne ble kalt hjem til Apulia, ble hans etterlatte hær nesten tilintetgjort av Alexios. Robert angrep på ny i 1084, men døde i 1085.

    Det første korstog til Jerusalem fant sted fra 1096 til 1099. Bakgrunnen var at den hellige stad hadde falt i tyrkernes hender. Så lenge araberne var herrer i Jerusalem, hadde de tatt godt imot pilegrimene, de så jo hvor mange penger det var å tjene på valfartene. Men tyrkerne var så fanatiske muhammedanere at de ikke tålte å se kristne blandt seg. Da nå pilegrimsskarene kom hjem fra Jerusalem og fortalte om hvordan tyrkerne hadde overfalt og plyndret dem, om hvordan de hadde drevet gjøn med deres andaktsøvelser og til og med drept flere pilegrimer, da steg det et skrik av forbitrelse mot de vantro fra hele Vesten.

    Gotfred av Bouillon var den som først sto ferdig til oppbrudd for å dra til Bysants, korsfarernes nærmeste felles mål. Snart var ikke mindre enn syv korstogshærer på vei dit. Alexios likte seg ikke riktig da han fikk høre hva som var på ferde. Aldri hadde han tenkt seg at han skulle bli så overveldende bønnhørt da han ba Den hellige fader om hjelp. Hva kunne ikke disse, i hans øyne, halvt barbariske vesterlendingene under sine tøylesløse krigerhøvdinger, komme til å finne på når de fikk se keiserbyens rike skatter! Det var ingen lett oppgave å holde dem i godt humør og gjøre deres sverd til lydige redskaper for den bysantiske politikk. Fremfor alt gjaldt det nå å hindre ethvert samarbeid mellom korsfarerhøvdingene før han hadde fått dem vel over til Lilleasia. Alexios skjønte at han måtte underhandle med dem en av gangen og lokke eller true dem til å avlegge lensed til keiseren for de erobringene de eventuelt kom til å gjøre i Lilleasia og Syria, og deretter i tur og orden få dem over Bosporus så snart som mulig.

    Først gjaldt det altså Gotfred av Bouillon. Han nektet hårdnakket å anerkjenne keiseren som sin lensherre, å gjøre seg til «keiserens slave», som han kalte det. Det begynte med at han sa nei takk til keiserens innbydelse til å komme og hilse på ham. Gotfred aktet tydeligvis først å avvente sine krigsfellers ankomst. Men det måtte for alt i verden ikke få skje. Alexios grep derfor til det middel som etter hans mening var best egnet til å få korsfarerhøvdingen myk, han avskar alle provianttilførsler. Hertugen svarte med å skaffe seg proviant selv med makt, og keiseren måtte åpne for tilførslene igjen. Slik svinget begivenhetene fram og tilbake helt til Gotfred av Bouillon innså at han i lengden måtte komme til å trekke det korteste strå i en kraftprøve med keiseren. Nå fant han seg i å besøke Alexios i hans palass, bøye kne for keiseren som satt på sin trone, og avlegge troskapsed til ham. Gotfred anerkjente dermed Alexios som lensherre over alle de landområder han kom til å erobre i Østen. Orientalerens list hadde seiret over vesterlendingens stolthet.

    Deretter ble Gotfreds tropper transportert over Bosporus i god tid før Robert Guiscards sønn, Bohemund av Tarent, ankom. Slik gjorde Alexios opp med den ene korsfarerhøvdingen etter den andre og forvandlet dem så godt som alle sammen til lydige redskap for sine egne planer før han satte dem over til den asiatiske siden av sundet. Med stor psykologisk skarpsindighet behandlet han hver enkelt etter sin egenart. Ja, en av høvdingene skrev begeistret hjem til sin hustru: «Keiseren er som en far for meg; han elsker meg mer enn alle de andre fyrstene. Og for en rikdom og en makt han har!» Med uovertreffelig mesterskap hadde keiser Alexios tillempet den gamle romerske regelen: «Divide et impera!»

    Alexios styrte klokt og kraftig, og skaffet riket igjen herredømme over store deler av Lilleasien. Alexios brakte orden i rikets indre forhold og beskyttet kirken. Hans liv er skildret i «Alexiaden». 1