Anna Dalassena
1030?-1105?
Augusta.

>
    mf
Theophylact Dalassenos. Katepano/Doux.
 
f
Alexios Charon. Født omkring 1003. Katepano?.
m
??? Dalassena. Født omkring 990. Død etter 1039. Adelskvinne.

Anna Dalassena. Født omkring 1030. Død omkring 1105. Augusta.
Gift mellom 1040 og 1045 Johannes Komnenos. Hoffmarkskalk.
Født omkring 1015.
Død 12.07.1067.
Alexios I Komnenos. Bysantinsk keiser.
Født omkring 1048 i Konstantinopel.
Død 15.08.1118.
Theodora Komnene. Født omkring 1054.

Biografi - Biography

Augusta.
Født omkring 1030.
Død omkring 1105.

    Anna var regent under Alexios I's fravær med armeen.

    Hun hadde stor innflytelse, men trakk seg senere tilbake til klosteret Pantepoptes. 1

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Anna Dalassene (* ca. 1025/30 - † 1. november 1100/02) var en viktig bysantinsk adelskvinne som spilte en viktig rolle i Komnenosenes vei til makten til i det 11. århundre. Som "Augusta", en tittel som ble gitt henne av sønnen, Alexios I Komnenos, var det snarere hun enn hans keiserinne, som styrteet imperiet under hans mange fravær for lange militære kampanjer mot tyrkiske og andre innfall i det bysantinske riket. Som keiserinne-mor utøvde hun mer innflytelse og makt enn keiserinne-konsorten, Irene Doukaina, en kvinne Hun hatet på grunn av tidligere intriger med Doukas-familien.

    Tidlig liv og familie.
    Anna var datter til Alexios Charon, og en kvinne som tilhørte adelsfamilien Dalassenos. Hennes morfaren het Adrianos Dalassenos, tydeligvis en sønn til magistros og doux Antiochia, Theophylact Dalassenos. Svært lite er kjent om hennes far, som var imperialtjenestemann i Italia. Hennes mors familie, Dalassenoi, var en fremtredende familie i det bysantinske militære aristokratiet, som startet med Theophylacts bror Damian Dalassenos på slutten av 990-tallet.
    Dato for Annas fødsel er ukjent, men er plassert rundt årene 1025-1030. Dato for hennes ekteskap med Johannes Komnenoser plassert ca. 1040, eller ca. 1044/45.
    Paret hadde åtte barn, fem sønner og tre døtre.

    Disse var i fødselsrekkefølge:
Manuel Komnenos (* ca. 1045.- † 1071),
Maria Komnene (* ca. 1047),
Isaac Komnenos (* ca. 1050 - † 1102/04), gift med Irene av Alania,
Eudokia Komnene (* ca. 1052),
Theodora Komnene (* ca. 1054),
Alexios I Komnenos (* 1056/57 - † 1118),
Adrianos Komnenos (* ca. 1060/656) og
Nikephoros Komnenos (* ca. 1062 - † etter 1136).

    I 1057 gjorde Johannes eldre bror Isak, i spissen for en gruppe generaler, opprør mot Michael VI og tvang ham av tronen. Da hadde Johannes stillingen som doux, men etter brorens seier ble han opphøyd til rang av kouropalates og utnevnt til domestikos ton scholon i Vesten. Denne hendelsen økte tydeligvis Annas ambisjoner; hennes segl fra denne tiden viser at hun bruker den feminine formen til ektemannens titler, kouropalatissa og domestikissa. Isaks regjeringstid bleforkortete av hans sammenstøt med den mektige patriarken i Konstantinopel, Michael Keroularios, som hadde vært medvirkende til å sikre Michael VIs abdikasjon og det mektige sivile aristokratiet i hovedstaden. Keroularios og hans støttespillere ledet opposisjonen mot Isaks strenge økonomiseringspolitikk. Selv om Keroularios ble avsatt, trakk Isaac seg 22.11.1059 og trakk seg tilbake til Stoudios-klosteret. Kronen gikk deretter til Konstantin X Doukas (r. 1059-1067), selv om Nikephoros Bryennios den yngre, som giftet seg med Annas barnebarn Anna Komnene, hevdet at den først ble tilbudt Johannes. Til tross for Annas heftige motstand, som understreket fordelene for barna sine, nektet Johannes å ta imot kronen. Anna prøvde sterkt å overtale Johannes til å bli keiser og gjorde alt hun kunne, til og med "tårer og stønn" for å få Johannes til å ombestemme seg, men til ingen nytte.I følge historikeren Konstantinos Varzos er denne versjonen imidlertid mistenkelig, og kan godt være et post-fact forsøk på å legitimere det endelige troneranet av Johannes sønn, Alexios. I alle fall forble Anna en uforsonlig motstander av Doukas-familien deretter.

    Rivalisering med Doukai-familien
Etter at hun ble enke 12.07.1067 styrte hun familiens formuer de neste tiårene med det eneste formål å sikre barnas vei til tronen. I mai samme år døde Constatine X Doukas, og Anna allierte seg med hans enke, keiserinne-regenten Eudokia Makrembolitissa.For å styrke sin families posisjon, arrangerte hun ekteskapsallianser med de ledende aristokratiske familiene. Dermed giftet datteren Maria seg med Michael Taronites, mens Eudokia giftet seg med Nikephoros Melissenos. Anna allierte seg også tett med Eudokia Makrembolitissas andre ektemann, Romanos IV Diogenes (r. 1068-1071), og støttet ham i hans kamp mot intrigene frar medlemner av i Doukas-familien. Hennes yngste datter Theodora giftet seg med Romanos 'sønn Constantine, og hennes eldste sønn Manuel var en av Romanos favorittgeneraler og ble kalt kouropalates og protostrator. Da han døde av ørebetennelse tidlig i 1071, skyndte Anna seg til dødsleiet i Bithynia. Så snart han ble gravlagt, prøvde hun å fremme sin tredje sønn Alexios for å erstatte ham, men han ble vurdert å være for ung.

    Doukai kom tilbake til makten etter Romanos IV's nederlag mot Seljuk-tyrkerne i slaget ved Manzikert 19.08.1071 hvor han ble tatt til fange.. Caesar Johannes Doukas, bror til Constantine X, gjorde et kupp som satt keiserinne Eudokia Makrembolitissa til side og ga tronen til Eudokias eldste sønn Michael VII Doukas (r. 1071-1078) i stedet. Da Romanos ble løslatt fra fangenskap, ledet keisersønnene også tropper mot ham. Etter at han ble tatt til fange, beordret Caesar at den tidligere keiseren skulle bli blindet. Under tiden ble Anna anklaget for å opprettholde en hemmelig korrespondanse med den avsatte keiseren og ble ført for retten. Hun forsvarte seg med mot, og Bryennios uttaler at hun på et tidspunkt tok fram et krusifiks fra under kappen og kunngjorde sin uskyld og sa at "Her er min dommer og din. Tenk på ham før du bestemmer deg og ta hensyn til at din beslutning er verdig den øverste dommeren, som kjenner hemmelighetene til menns hjerter ". Dommerne var splittet, noen ønsket å frie henne, men andre fryktet keiserens vrede. Hun ble derfor forvist sammen med sine sønner til øya Prinkipos tidlig på 1072. Det er mulig at hun også ble tonert, om det ikke hadde skjedd tidligere, siden hennes seil bærer titlene monache ("nonne") samt kouropalatissa. Alternativt kan dette ha skjedd senere, i 1081.
    Etter at Romanos IV døde 04.08.1072, fikk Komnenoi komme tilbake fra eksil til den keiserlige hovet. Selv om fiendskapen hennes mot Doukai fortsatte uforminsket, ser det ut til at Michael VII forsøkte å vinne henne og gi samtykke til ekteskapet mellom Annas eldste overlevende sønn, Isaac, med Irene, kusinen til Michaels keiserinne-consort Maria av Alania. I september 1077, til tross for sin opprinnelige sterke motstand, godtok hun ekteskapet til sin andre gjenlevende sønn, Alexios, med Irene Doukaina, barnebarnet til keiseren Johannes Doukas. Ekteskapet fant sannsynligvis sted tidlig i 1078, da bruden bare var tolv år gammel.

    Annas rolle i det komnenske opprøret
    Anna skulle spille en fremtredende rolle i det komnenske statskuppet i 1081, sammen med den daværende keiserinne Maria av Alania. Først gift med Michael VII Doukas og så med Nikephoros III Botaneiates (r. 1078-1081), var Maria opptatt av framtiden til sønnen Michael VII, Constantine Doukas. Nikephoros III hadde til hensikt å overlate tronen til en av sine nære slektninger, og dette resulterte i Marias allianse med Komnenoi. Den drivende kraften bak denne politiske alliansen var Anna Dalassena.
    Komnenoi-brødrene, som allerede var nært knyttet til Komnenoi gjennom sin kusine Irene's ekteskap med Isaac Komnenos, fikk møte keiserinnen under påskudd av et vennlig familiebesøk. Videre, for å hjelpe konspirasjonen, hadde Maria adoptert Alexios som hennes sønn, selv om hun bare var fem år eldre enn han. Maria ble overtalt til å gjøre dette etter råd fra sine egne "Alans" og hennes evnukker, som Isaac Komnenos hadde egget til å gjøre dette. Med kunnskap om Annas stramme grep om familien, må det ha vært med hennes implisitte godkjennelse at han ble adoptert. Som et resultat ble Alexios og Constantine, Marias sønn, nå adoptivbrødre, og både Isaac og Alexios tok ed på at de ville beskytte hans rettigheter som keiser. Ved i hemmelighet å gi innsideinformasjon til Komnenoi, var Maria en uvurderlig alliert.
    Som ved tidligere anledninger, stoppet ikke forlovelsen av barnebarnet til en slektning av Botaneiates' Annas intriger mot det nye regimet. Som det ble sagt i Alexiaden, da Isaac og Alexios forlot Konstantinopel i midten av februar 1081 for å samle en hær mot Botaneiates, mobiliserte Anna raskt og i skjul resten av familien og tok tilflukt i Hagia Sophia. Derfra forhandlet hun med keiseren om sikkerheten til de familiemedlemmer som var igjen i hovedstaden, samtidig som hun hevdet sønnenes uskyld i fiendtlige handlinger.
    Med en løgn om å gjøre et vesperalt besøk for tilbedelse i kirken, hvor hun bevisst ekskluderte barnebarnet til Botaneiates og hans lojale veileder, møtte Alexios og Isaac og flyktet til forumet til Konstantin. Læreren fant dem savnet og fant dem til slutt på palassområdet, men hun klarte å overbevise ham om at de snart ville komme tilbake til palasset. For å få adgang til både den ytre og indre helligdommen i kirken, sa kvinnene til portvaktene at de var pilegrimer fra Kappadokia som hadde brukt alle sine penger og ønsket å tilbe før de startet hjemreisen. Men før de kom inn i helligdommen, innhentet Straboromanos og kongelige vakter dem for å kalle dem tilbake til palasset. Anna protesterte da og sa at familien fryktet for livet, sønnene hennes var lojale undersåtter (Alexios og Isaac ble oppdaget å være fraværende uten permisjon), og hadde hørt om et komplott av Komnenois fiender om å blinde begge og hadde derfor flyktet fra hovedstaden slik at de kunne fortsette å være lojale i tjeneste for keiseren.
    Hun nektet å følge dem og krevde at de tillot henne å be til Guds mor for beskyttelse. Denne forespørselen ble imøtekommet, og Anna manifesterte deretter sine sanne teatralske og manipulerende evner: "Hun fikk lov til å komme inn. Som om hun var tynget av alderdom og utslitt av sorg, gikk hun sakte og da hun nærmet seg selve inngangen til helligdommen. gjorde to knebøyninger; på den tredje sank hun ned på gulvet og tok godt tak i de hellige dørene, og ropte med høy røst: "Med mindre mine hender blir kuttet av, vil jeg ikke forlate dette hellige sted, med mindre at jeg mottar keiserkorset som garanti for sikkerhet ".
    Nikephoros III Botaneiates ble tvunget til å gi et offentlig løfte om at han ville gi familien beskyttelse. Straboromanos forsøkte å gi henne sitt kors, men for Anna var dette ikke tilstrekkelig stort til at alle tilskuere kunne være vitne til eden. Hun krevde også at korset personlig skulle sendes av Botaneiates som et tegn på hans gode vilje. Han forpliktet seg til dette og sendte en fullstendig forsikring for familien med sitt eget kors. På keiserens ytterligere krav, og for deres egen beskyttelse, tok de tilflukt ved klosteret Petrion, hvor de så fikk selskap av Irene Doukainas mor, Maria av Bulgaria.
    Botaneiates tillot dem å bli behandlet som flyktninger i stedet for som gjester. Familiemedlemmer fikk lov til å ta med seg sin egen mat og de hadde gode forhold til vaktene som ga dem de siste nyhetene. Anna lyktes meget bra i tre viktige aspekter av opprøret: - hun kjøpte tid for sine sønner til å stjele keiserlige hester fra stallen og unnslippe byen, - hun distraherte keiseren og ga sønnene tid til å samle og bevæpne troppene sine og - hun ga en falsk følelse av sikkerhet til Botaneiates om at det ikke pågikk noe virkelig forræderisk kupp mot ham.

    Til makten
    Isaac og Alexios Komnenos dro seirende inn i hovedstaden 01.04.1081. Selv dette avskrekket imidlertid ikke Anna fra å forhindre Doukas-familien i å delta i den keiserlige kroningen - hun godkjente aldri ekteskapet mellom Alexios og Irene Doukaina, og situasjonen ble akutt nå da tenåringen Irene skulle bli Augusta. Selv om det hadde kommet til enighet om Alexios' kandidatur til tronen mellom Doukai og Komnenoi i hærleiren på Schiza, hadde den eldste Isaac fortsatt støttespillere.
    At Alexios ble kronet 4. april mens Irene først ble kronet en hel uke senere, er svært mistenkelig. Det er sannsynlig at Anna og Maria fra Alania hadde planlagt Irenes avskjed og ønsket å herske sammen med Alexios som "både" mødre og hustru. Sistnevnte hadde allerede vært keiserinne-mor to ganger og var langt mer erfaren enn den naive, tenårige, enda barnløse Irene. I sin egen beretning om denne hendelsen hevdet Anna Komnene at Komnenoi nektet å kjøre Maria fra palasset på grunn av hennes mange godheter(?) og fordi "hun var i et fremmed land, uten slektninger, uten venner, med ingen som helst av hennes eget folk.
    Imidlertid ble Irene til slutt kronet av patriarken Cosmas. Anna Dalassene fikk imidlertid velge den neste patriarken, Eustratius Garidas som kompensasjon.

    Livet under Alexios 'regjeringstid
    Fra det komnenske maktovertakelsen i 1081 til hennes utvisning eller henns død, skulle hun spille en sterk offentlig rolle i administrasjonen av imperiets militære og sivile tjenester. Hennes sønn Alexios var i mange år under hennes innflytelse. Hun var imidlertid konstant i strid med svigerdatteren, Irene, og overtok, muligens helt, det totale ansvaret for oppdragelsen og utdannelsen til barnebarnet Anna Komnene.
    Gitt kulturen og tradisjonene til middelalderens greske bysantium, var det uvanlig at Anna utøvde en slik makt over sønnen så vel som imperiet. Selv om han trengte en pålitelig rådgiver, og i det vesentlige skyldte sin mor for sin tiltredelse til tronen på grunn av hennes intriger for å beholde en mektig stilling i femten år etter hans overtagelse til han var midt i førtiårene, viser godtroende. Nå var Alexios fast bestemt på å herske selv. Etter militærkampanjene på 1080-tallet kunne han bli i hovedstaden og ble da frustrert over Annas stramme grep om administrasjonen, uansett hvor produktivt dette så ut til å være. Dette ble antydet av forfatteren Zonaras som sier at Anna hadde makten så lenge at Alexios ble frustrert over at han bare var keiser i navnet. Anna, alltid en som ante de skiftende vindene, merket hans frustrasjon, og bestemte seg for å dra før hun ble tvunget ut og trakk seg tilbake til hennes private leiligheter knyttet til hennes "monastic foundation of the Christ Pantepoptes. Spiren til hans misnøye kan ha startet allerede i 1089 da han i en keiserlig kommunikasjon klaget over Annas raushet overfor klosteret Docheiariou.
    Kilder er motstridende angående året for Annas avgang og død. Anna Komnene er merkelig taus om sin forsvinning fra hovet, og dette kan tyde på at hennes bestemor kan ha vært involvert i noe tvilsomt - kanskje en kjettersk sekt som Bogomils. Vi vet imidlertid at hun brukte sin makt da det første korstoget passerte byen i slutten av 1096 eller tidlig i 1097, og kanskje trakk hun seg tilbake etter deres avreise. Da vi ikke er sikre på datoen og årsaken til avgangen, registrerer Zonaras at hun bodde 'imperielt med ære' ved stiftelsen i flere år, og døde i høy alderdom litt over et år før sønnen Isak. Høyst ironisk døde hun på den dagen en athensk astrolog for Alexios selv hadde spådd. Hun døde 1. november mellom 1100 og 1102. Under det komnenske dynastiet fortsatte kvinnene ikke bare å beholde sine roller som tidligere keiserinner hadde, men gjorde store fremskritt i å stifte klostre, å nedverdige kirkemenn, teologer og litterære figurer og var mer selvsikre i keiserlig forvaltning: de mest fremtredende i slike roller var Anna Dalassena og hennes samtidige Maria av Alania.» 2

 

  1. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 1135. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 32.
  2. Wikipedia.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05