Biografi - Biography

Bysantinsk keiser.
Født 13.09.1087.
Død 08.04.1143 i Kilikien.

    Johannes fikk tilnavnet Calo-Johannes, «den Smukke» Han ble bysantisk keiser etter sin far 16.08.1118 og kronet i Sofia.

"

    Han var rettskaffen og dyktig regent. Han kjempet med hell på rikets nordgrense mot petsjeneger, serbere og magyarer, men var mindre heldig mot venetianerne. Disse tvang ham til å gi dem tilbake endel handelsprivilegier som Johannes hadde berøvet dem i 1126.

    Han vendte seg senere mot seldschukkerne i Lilleasien, hvor han gjorde store erobringer. Han hadde planer om å trenge inn i Syrien, helt ned til Jerusalem, men døde i Kilikien under et uhell på jakten. 1

"

T. v. Mosaikk av Johannes II i Hagia Sophia, bysantinsk keiser. I midten: Gullmynt, Johannes II Komnenos, som viser Jomfru Maria og Johannes som holder et kors. T. h. Johannes II (til venstre) og hans eldste sønn Alexios kronet av Kristus (Bysantinsk manuskript, tidlig på 1100-tallet). (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
    Johannes II Komnenos eller Comnenus (også kjent som Johannes den Vakre eller Johannes den Gode) (* 13.09.1087 - † 08.04.1143) var bysantinsk keiser fra 1118 til 1143.
    Han var den eldste sønnen til keiser Alexios I Komnenos (* 1056/57 - † 1118) og Irene Doukaina (* ca. 1066 - † 1138) og den andre keiseren som regjerte under den komnenske restaureringen av det bysantinske riket.
    Da han ble født av en regjerende keiser, hadde han status som en "porfyrogennetos". Johannes var en from og dedikert monark som var fast bestemt på å rette opp skadene hans imperium hadde blitt påført etter slaget ved Manzikert, et halvt århundre tidligere.»

    Fra norsk Wikipedia:
  «Han kom til makten via en intrige der han i samråd med sin døende far uventet lot seg krone og kom dermed sin søster Anna Komnene og hennes mann Nikephoros Bryennios i forkjøpet.
    Johannes ble høyt verdsatt av sine undersåtter og også i utlandet for sin dugelighet, seriøsitet og karakterfasthet. Han førte en ganske vellykket finanspolitikk.
    Johannes fortsatte sin fars anstrengelser for å utvide riket på nabostatenes bekostning, og han klarte å erobre ytterligere områder fra seldsjukkertyrkerne i Anatolia. Med dette ble de seldsjukkiske landevinninger etter slaget ved Manzikert i Lilleasia delvis reversert slik at østgrensen ble sikret. Også andre fremstøt lyktes ham. Han reetablere bysantinsk overhøyhet over kongeriket Lillearmenia i Kilikia (1137) og tilsvarende myndighet over korsfarerrikene fyrstedømmet Antiokia (1137) og grevskapet Edessa. Dette forøket hans rikes prestisje vesentlig. Han forsøkte til og med å rykke frem mot araberne i Syria, men hans overraskelsesangrep på Aleppo slo feil, fordi noen hadde klart å advare innbyggerne.
    På annet hold ble riket truet av angripende petsjeneger, ungarere og et serbisk opprør, men keiseren han klarte ved militære fremganger å beholde de bysantinske territorier på storparten av Balkan. En trofast støtte hadde han i sin barndomsvenn, tyrkeren Johannes Axouch som var øverstkommanderende for hæren («mégas doméstikos»). Mot normannernes kong Roger II av Sicilia søkte han støtte ved forhandlinger med den tyske keisermakt. Han arrangerte seg med de tyske herskerne Lothar III og Konrad III – ved Thessalonikitraktaten allierte de seg og keiser Johannes lovet å støtte dem finansielt.
    Hans eneste alvorlige tilbakeslag led han mot Republikken Venezia. Deres sjømakt hadde blitt dominerende etter at den bysantinske flåte brøt sammen på 1000-tallet. Bysants måtte derfor forholde seg til venetianernes interesser i mangt og meget. Hans forsøk på å redusere venetianernes mangfoldige privilegier i riket – som var med på å svekke og på lengre sikt ødelegge Bysants' økonomiske grunnlag – endte med forsmedelse etter av Venezia plyndret en rekke bysantinske havner.
    Under en jakt på villsvin i Taurusfjellene pådro han seg blodforgiftning av et pilsår, og dette døde han av. Han rakk imidlertid å sikre tronfølgen ved at han fikk innsatt sin fjerde sønn, Manuel I Komnenos som keiser. De to eldste sønnene Alexios Komnenos Porphyrogennetos og Andronikos hadde allerede avgått ved døden mens den tredje sønnen, Isaak, ble forbigått i tronfølgen.» 2