Biografi - Biography

Død omkring 1349.

Levde 1317.
    Elins slekt var knyttet til storgården Tomb i Råde.

"

    Tomb i Råde – det gamle Borgesyssel – ligger innerst ved Krogstadbukten som skjærer seg inn i Råde fra Oslofjorden. At den er en eldgammel herregård vises bl. a. av at det var kapell på gården. På 1300-tallet eide kapellet en hel del jordegods (R. B. s. 489: Þufna kirkia). Det må være dette kapell som ble kaldt St. Margretes kirke eller kapell i DN II 916 og DN II 1049.
    De eldste former av gårdens navn er Þufn, Þumn, Tofn, Tumpn, Tum, Tuwn og Tomb. Det er mulig at det var på Tomb i Råde som lagmannen Simon a Þufn, nevnt i Sverres saga, hørte hjemme.

    Fra Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid»:
  «Elin må sammen med sin bror Hallvard ha vært odelsberettiget til storgården Tom i Råde, hvor hun på skifte etter sin far Olav arvet en part i gården sammen med en rekke andre eiendommer i Østfold og Sverige. Tom var allerede tidlig på 1300-tallet delt mellom flere eiere, og det er tvilsomt om Elins far bodde der. Broren Hallvard hadde forøvrig etterkommere, uten at vi for tiden har noe nærmere kjennskap til dem. De mange tvistemål om odelsretten til Tom omkring 1400 synes å ha sin bakgrunn i at de impliserte parter alle var etterkommere til Elin eller Hallvard.

    Guttorm og Elin giftet seg før 23.02.1317. Guttorm arvet da med sin hustru fra sin ukjente svigerfar forskjellige gods i Østfold, Bohuslen og Sverige (DN VIII 49, «Regesta Norvegica» III, nr. 1013):
  «Vitnebrev om arveskifte skrevet på Thufn (Tom) fra Odd på Hisingby, Åmunde på Åker, Arne i Kalszrud, Sæmund i Rød, Bård i Åker og Aslak i Hiaranderud:
    Var til stede da Hallvard Olavsson og Elin Olovsdatter representert ved sin mann Guttorm Eiriksson skiftet etter sin far. Hallvard fikk gårdparter i Tom, Hiaranderud, Røstad, Breivik med laksevarpet og Møllerød. Guttorm fikk Lundene, Midbøn med alle rydningsplasser, Hellubek og Mauratorpe. De skiftet også følgende gårder i Sverige: Røflile, Hestengene, Miunubækin, Dyrræbergh og Vestby nedre og kvernene på Dalli, Klofonæ, Hellunæ og Issekverna.
    Vitner: Peter Olavsson, Klemen Gudbrandsson, Peter Sæmundsson, Arnulv Alvsson og mange andre gode menn.
    Beseglet av Hallvard Olavsson og utstederne».

    Gården Tom i Råde var på 1300-tallet delt i to, en nordre og en søndre gård. De 12 øresbol som Hallvard fikk var den nordre gården i Tom.

    Guttorm og Elin hadde følgende barn (minst):
Olav, nevnt i 1338, nevnt som korsbror i Oslo i 1348, døde antagelig høsten 1349.
Gjardar, nevnt i 1348, døde antagelig høsten 1349.
Gudrun, gift 1. gang med Bergsvein Baardsen i Asker, nevnt 1344-61,
             gift 2. gang med Herr Jon Toraldesen, nevnt 1351-70.
Gyda, gift med væpneren Alv Paalsen, nevnt 1337-44.
Gjertrud, gift med fehirden og væpneren Torgaut Jonsen [Smør], nevnt fra 1350, døde ca. 1375.
En datter (ukjent navn), trolig gift med væpneren(?) Peder Olavsen, nevnt i 1339.

    Datteren Gudrun og Bergsvein hadde barna (minst):
        Elin, nevnt 1380-99, døde ca. 1422,
                 gift 1. gang med ridderen Herr Haakon Eivindsen, nevnt i 1372, døde ca. 1380,
                 gift 2. gang med væpneren Haakon Munansen [Stumpe].
        Gunhild, nevnt 1390-1422, gift med ridderen Agmund Berdorsen [Bolt], nevnt 1368-1418.
        Guttorm, døde ung, ugift og uten barn.
    Datteren Gyda og Alv Paalsen hadde sønnen
        Hallvard Alvsen, til Sandbu, væpner og sysselmann, nevnt fra 1379, døde i 1429,
                                     gift 1. gang med Jartrud Paalsdatter (hun gift 1. gang med Gunnar Erlandsen),
                                     gift 2. gang med Gjertrud Paalsdatter.
    Datteren Gjertrud og Torgaut hadde datteren
        Ulvhild, nevnt 1398-1413, gift med væpneren og sysselmannen Benkt Nikolasson, nevnt 1378-98.
    Datteren med ukjent navn hadde sønnen Olav Pedersen, nevnt 1365-82, gift med en Simonsdatter.

    Fru Elin levde enda 07.03.1348 da deres to sønner nevnes i et gavebrev fra [herr] Guttorm Eiriksen (DN IV 324, «Regesta Norvegica» V, nr. 1028):
  «Ollum monnum þæim sem þetta bref sea ædær høyra sendir Guthormær Eirikssun quediu gudes ok sina ydær see kunnight at ek hefuir gefuet ok afhænt capitulo korsbrødrom t Haluars kirkiu j Oslo gudi till hæidærs. meer ok minni kono Elini Olafs dottor till salar hialpar till kumunenne mærkær booll jærdar dølkst j Trumsænese j Ringabu sokn med þui skilorde t þæir ok þæiræ eftirkomande þett fyrsta sem þæir kunnu frægna annars huars okars frafall skulu þæir sæighia ok sæighia latta huarn okarn artidadagh æuerdlægha.salatidir ok salamosso med ringingh ok fiorom markum vax till lysinghar. halfua mork peningha j offær. fødæ fiora olmosomen ok tua klukkara. jtem gaf ek fyrnefdær Guthormær firir mik ok mina kono Elinu fyrnefda till altares hins hælgha Johannis baptiste j Haluards kirkiu fyrnæmds stadar mærkær booll j samre jord med þui skilorde t præstær sa huar sem þett altare hefuir skall hafua aminninght okra bæigghia sua lifuanda sem daudra j huærri møsso sem han sæighir t þui altære. gaf ek þæssæ iord ok afhendi sunum minum sira Olafue korsbrødær j Oslo ok Giærdære brødær hans hiauerandom oksamþykkiandom skyldande sik ok sina erfuinghia fyrnefda jord frialsæ ok hæimola gera capitulo ok altari adærnefdom firir huærium manne ok sua goda landskyld af lukazt. tolf aura smorgilda ok tolf aura forna j tæindu jarne half kumunenne en half altarinu. ok till sannynda settu fyrnefdir synir minir sin jnsigli med minu firir þetta bref er gor(t) var jn die sanctarum Perpetue et Felicitatis virginum anno domini mo. ccco. xlo. octauo.»
Tillegg:
Bagpaa samtidigt: Gudþorms Æirighs sunar tuæigia marka boll j Trumsanæisi j Ringabu sokn.
Kilde:
Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. fasc. 66. No. 13. Seglene mangle.     Sammendrag:
  «Han har gitt til kannikene ved Hallvardskirken i Oslo, til sjelehjelp og årtidhold for seg og sin kone Elin Olavsdatter, 2 markebol dølsk i Tromsnes i Ringebu sogn – 1 til kommunet og 1 til St. Johannes Døperens alter. Gavene er gitt i nærvær og med samtykke av hans sønner sira Olav [Guttormsson], kannik i Oslo, og Gerd [Guttormsson]. Landskylden skal være 12 øre smørgilde og 12 øre forn i stangjern for det hele.
    Beseglet av utstederen og hans nevnte sønner.»

    I tillegg til arv etter Herr Guttorm må deres døtre ha avet gods etter Elin, ikke bare den søsterlut av farsarven som ble tilskiftet henne i 1317 og som ikke utgjorde med enn 2½ markebol i Norge og ca. 10 laupsbol i Sverige. Dette var ikke noe storgods, men i tillegg må Elin og broren Hallvard også ha arvet gods etter sin ukjente mor, og det er heller ikke urimelig å tro at en del av farsarven på forhånd var gitt som giftingsgods til dem begge. Vi vet i hvert fall at Elin Olavsdatters etterkommere også hadde annet gods i Østfold, og man skal ellers merke seg at Fru Sigrid Erlandsdatter i 1501 donerer den store gården Huseby i Råde til kirken, og stadfester Herr Bo Flemmings gave av gården Jørsøy samme sted (AR 611, 610). Huseby kan meget vel også ha vært arv etter Elin Olavsdatter.

    Fra Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter -
III Sudrheim-ætten. 2»:
  «Hr. Guttorm Eriksson hadde med fru Elin 2 sønner og minst 3 eller 4 døtre som vokste op.
    Sønnene, sira Olav Guttormsson og Gjardar Guttormsson, nevnes i det ovenfor citerte brev av 07.03.1348, men forekommer ikke senere, og må, da hr. Guttorms og fru Elins eiendommer sees å være tilfalt døtrene, sikkert også være falt som ofre for sortedøden.
    Sira Olav var i 1348 korsbror i Oslo, og er sannsynligvis identisk med en Olav Guttormsson som i 1338 synes å være i tjeneste hos biskop Salomon av Oslo (DN VIII 113). Da han dengang ikke tillegges sira-titel, har han ennu ikke vært presteviet, og var sikkert ganske ung.
    Hvad hr. Guttorms døtre angår, er først og fremst å bemerke at riksråden og sysselmannen i Gudbrandsdal Hallvard Alvsson i Sundbu utvilsomt, som antydet av N. Stene, må være en dattersønn av ham. I brev av 14.03.1403 (DN III 566) avstår nemlig Hallvard sin odelsrett til Tom til hr. Agmund Berdorsson Bolt, en omstendighet som neppe kan forklares på annet grunnlag.» 1