Biografi - Biography

Væpner. Riksråd, Lensherre.
Født omkring 1385.
Død omkring 1443.

    Guttorms foreldre var Benedikt Nicolassen (død <1400) og
                                         Ulvhild Torgautsdatter [Smør] (~1360 - ~1433).

    Han var væpner, riksråd, godseier og lensherre og eide parter i gården «Svidre» i Lier.

    Væpneren Guttorm Benediktsen var utvilsomt en eldre bror til Herr Torgaut Benediktsen, Han må antas å være oppkalt etter Herr Guttorm Eiriksen.

    Slektskapsforholdet fremgår bl. a. av den omstendighet at både Benedikt [Benkt] Nicolassen, Guttorm Benediktsen og Herr Torgaut Benediktsen eide parter i gården Svidre i Lier (DN IV 554, IV 556, V 685 og V 798, samtidig som de alle fører samme våpenmerke, en bøyd, vel egentlig vepnet, arm (feilaktig tolket som en bjørnelabb).

    Det er trolig at han var lensherre over Eiker, Modum, Tverdalene og Kopervik ved Drammen sammen med sin bror, Thorgaut.

    Guttorm nevnes første gang på Løren 26.07.1419 (DN I 662, «Regesta Norvegica» IX, nr. 1402):
  «Provsbrev om jordleie, utstedt onsdag etter jakobsmessedag av Nikulas Magnusson, prest på Sørum, Gunnar Jakobsson. Simon på Fosseme, Brynjulv på Vølner, Loden på Imshaug og Sakse på Li.
    De var samme dag til stede på Løren, rette stevnegård, da på den ene side Guttorm skruk i ombud for Sigurd Jonsson, på den annen side Jon på Bjørke, Guttorm Benediktssons ombudsmann, på sin lovlige stevnedag kom på stevne for dem til provsopptak om Lørenteig.
    Guttorm førte da de lovlige vitnene Torkjell Torkjellsson og Hans skomaker, som avla boked på at de hadde vært til stede da ærlig mann herr Jon Marteinsson snakket med Torgeir Skeiv (skeef) om Lørenteig, som Torgeir hadde hatt [til leie] i mange år, og sa at han ikke ville ha det slik lenger. Men Torgeir ba om fremdeles å få leie teigen og sa at han gjerne ville betale ham fullt ut for den.
    Beseglet av utstederne, og medbeseglet av Stopul, som tok vitnemålene på stevnet.»

    09.06.1425 ble det opptatt vitnesbyrd på Hedenstad i en strid mellom Guttorm og Haavard Jonsson om en voll ved Holmefoss og Munkekverna (DN VII 378, «Regesta Norvegica» X, nr. 505):
  «Vitnesbyrdbrev om eiendomsrett, utstedt lørdag etter helliglegemsdag av Sæbjørn Toresson, Torgeir Ogmundsson, Alv Grundesson, Arne Eivindsson, Aslak Kjetilsson og Åskjell Jonsson:
    De bekjentgjør at de samme dag, på rett stevnedag, var til stede på Hedenstad i Haug sogn på Eiker da Håvard Jonsson svarte bekreftende på lensmann på Eiker, Eirik Hallvardssons, spørsmål om han var stevnet til stevnegården i anledning mellomværende (konflikt) mellom ham og velbåren mann Guttorm Benediktsson og han bekreftet at begge parter skulle føre sine vitner på stevnet.
    Guttorm førte da vitnene Hallvard Eivindsson, Kjetil Eiriksson og Hallvard Trondsson, som gjenga sine fedres ord om at ingen hadde hørt noen fremme krav på vollen som ligger sør for Holmefoss, både overfor berget nærmest brua, så nærmest nedenfor ut forbi Stolpene og så opp til grinda. De gjentok også det fedrene deres hadde sagt, at de på vollen hadde sett fem stuer og to kjølner, som lå til kvernene Bjørnefoss, Fruehus, Munkekverna og Stolpene.
    Disse utsagnene avla Kjetil Eiriksson og Hallvard Trondsson ed på med fullt
edsformular, noe Hallvard Eivindsson beseglet, og han opplyste at hans far hadde sagt at han var to år gammel under den store manndauden. Kjetil Eirikssons far hadde sagt at han tjente hos Jon på Foss, Håvards far, fra barndommen av og til han giftet seg. Han var sju år under den store manndauden, og aldri hadde han hørt noen kreve den nevnte vollen eller øya eller Munkekverna. Hallvard Trondssons far hadde for sin del sagt at han var tre år under den store manndauden.
    Guttorm førte så vitnet Unna Toraldsdatter, som svor boked på at hun hadde sett fem stuer og to kjølner og ikke hadde hørt noen fremme krav på dem og heller ikke på Munkekverna, og aldri hadde hun hørt noen spore (rettsforfølge?) den nevnte vollen, og hun sa at hennes far eide 3 øresbol i Foss, og at hun var tre år under den store manndauden.
    Deretter førte Guttorm vitnet Hallvard Øysteinsson som svor boked på at han hadde hørt Eirik si at han var oppvokst ved Holmefoss og han hadde ikke hørt krav på vollen, og han hadde sett fem stuer og to kjølner og ikke hørt noen fremme krav på Munkekverna. Han hadde hevdet å være 60 år under den store manndauden. Hallvard svor også på at han mintes 45 år tilbake og ikke hadde han hørt noen fremme krav på Munkekverna eller vollen.
    Guttorm ba da Hallvard Jonsson føre sine vitner, om han hadde noen, men han hadde ingen.
    Lensmannen opptok vitnesbyrdene.
    Beseglet av utstederne.»

    Han er også nevnt 1421 i Oslo(?) (DN VI 416) og i Bergen 06.07.1426 (DN I 713).

    I 1426 ble det innledet forhandlinger med Skottland om fornyelse av Perth-traktaten fra 1256 om avståelse av Sudrøyene og Man til den skotske kongen. Forhandlingene ble ført i Bergen og dette er det eneste kjente tilfelle hvor det norske riksrådet ble overlatt politiske oppgaver av noen betydning i kong Eriks regjeringstid.

    Som riksråd var han 29.07.1426 blant forhandlerne som på vegne av Kong Erik og kong Jakob (I) af Skottland stadfestet traktaten som ble sluttet 1266 i Perth og fornyet 1312 i Inverness mellom rikene angående Mans og Suderøyenes [Hebridenes] avståelse mot en årlig avgift samt om undersåttenes innbyrdes forhold (DN VIII 276, «Regesta Norvegica» X, nr. 629):
  «Traktatstadfesting inngått i Bergen i Norge olavsmessedag av på den ene side Erik, Norges, Danmarks, Sveriges, Venders og goters konge og hertug i Pommern, representert ved sine ombudsmenn biskopen Aslak [Harniktsson Bolt] i Bergen, Jens [Jakobsson] i Oslo, som er kongens og Norges kansler, Arnbjørn [Sunnulvsson] i Hamar og Thomas [Tulloch] på Orknøyene, videre av ridderen Eindride Erlandsson og væpnerne Svale Jonsson, Harnikt Henriksson, Olav Håkonsson, Guttorm Benediktsson og Narve Jakobsson, alle medlemmer av riksrådet, og på den annen side av kong Jakob av Skottlands utsendinger baronen William Crichton, kongens kammerherre, magister William Foulis, prost ved kollegiatkirken i Bothwell og kongens almissefordeler, og væpneren Thomas Cranstoun:
    Først gjennomgikk man traktaten som var blitt inngått mellom kong Magnus IV av Norge og kong Alexander III av Skottland, som er ordrett gjengitt. Deretter gjennomgikk man den fornyede traktaten inngått i Inverness i 1312 mellom kong Håkon V av Norge, representert ved Bjarne [Erlingsson] av Bjarkøy og Ivar Olavsson, kannik i Bergen og på Orknøyene, og kong Robert I [Bruce] av Skottland.
    Begge traktatene ble så fornyet og stadfestet til evig tid, slik at skottekongen årlig innen oktaven av johannesmesse på Orknøyene skal betale Norges konge 100 mark sterlinger etter den romerske kuries og kongerikene Frankrike, England og Skottlands måte og vis og i tillegg 4000 mark sterlinger i løpet av fire år, slik det er bestemt i den tidligerre traktaten. Alle krav om skadeerstatning frafalles, og det ble avtalt hvorledes undersåttene skulle forholde seg til bl.a. samhandel, skattlandene og rettsforhold. Biskop Thomas av Orknøyene og Svale Jonsson får spesielt mandat til å stadfeste traktaten på kong Eriks vegne, i likhet med William Crichton og William Foulis på kong Jakobs vegne.
    Dokumentet utferdiges som kirograf og dentur, og delen som skal oppbevares i Norge, besegles med kong Jakobs segl og av hans utsendinger, mens delen som skal oppbevares i Skottland, besegles med kong Eriks segl og av de tilstedeværende rådsmedlemmene.»

    Kong Erik var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern av det slaviske Huset Grip og hans hustru Maria av Mecklenburg, søsterdattersønn av kong Håkon VIs dronning Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag.
    Allerede fra februar 1389 var de nordiske rikene samlet under én regent, dronning Margrete. I forbindelse med at Erik ble salvet og kronet som dansk og svensk konge i Kalmar 17.06.1397 det utstedt et papirdokument (Unionsbrevet fra Kalmar) som dels er forstått som utkast til en unionstraktat, dels som utkast til en håndfestning som skulle utstedes i seks eksemplarer på pergament og med hengende segl, tre eksemplarer fra kongen til hvert av de nordiske riksrådene, og tre motbrev fra deres side. Det er ikke belegg for at dette noen gang skjedde.
    Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som hadde den faktiske styringen av rikene frem til hun døde i 1412 (Wikipedia).

    I 1407 fikk dronning Margrete i stand en minnelig avtale med Ordensstaten om tilbakeføring av Gotland. Resten av sin regjeringstid viet Margrete kampen om Slesvig. Dette spørsmålet var ennå uløst da hun døde, og Slesvig-problemet kom til å stå sentralt i kong Eriks utenrikspolitikk. Erik siktet imidlertid lenger enn til en gjenforening mellom Slesvig og Danmark. Han ville bygge opp et nordisk østersjøimperium. Her kunne Erik av Pommern se tilbake på tradisjoner både i dansk og svensk østersjøpolitikk. I tillegg ville han hjelpe fram et nordisk borgerskap. Særlig i Danmark la han opp til en handelspolitikk som tydelig siktet mot en aktiv dansk deltagelse i østersjøhandelen; men dermed var også konflikten med hansaen gitt.
    De første årene etter regjeringsovertagelsen i 1412 hadde kong Erik forsøkt å få stedenes støtte i kampen mot Holstein. Han hadde til og med intervenert i en indre strid i Lübeck til fordel for det gamle handelsoligarkiet. Men forholdet til hansaen kjølnet snart, og etter noen års gjensidig irritasjon sendte stedene i 1426 kongen sin formelle krigserklæring. Holsteinerne og hanseatene gjorde felles sak mot den felles trussel.
    Kampen mot holsteinerne og hanseatene trakk kongen inn i et spill som han ikke greide å komme seg ut av. Kong Eriks sta og envise natur gjorde ikke problemene lettere å løse. Han kunne være hissig og ubetenksom, men han kunne også gi etter for sine sympatier. Derfor ble han ofte personlig godt likt av den som kom i kontakt med ham. Men Eriks stahet, og hans farlige hang til retthaveri, trådte stadig klarere i dagen etter som motstanden mot hans politikk økte, både ute og hjemme. Det skulle bli skjebnesvangert at kong Erik ikke kunne godta noe kompromiss.
    Også Norge fikk føling med kongens østersjøpolitikk. I hele seks år, fra 1427 til 1435, holdt hanseatene seg borte fra Bergen, til tross for at Kontoret og de lokale myndighetene hadde blitt enige om å opprettholde handelen. Sannsynligvis strandet denne avtalen på kong Erik. Tyskernes fravær måtte skape forsyningsproblemer i Norge, selv om engelske kjøpmenn forsøkte å overta deres plass i Bergen. I tillegg ble Bergen både i 1428 og i 1429 angrepet av tyske sjørøverflåter – vitalinernes arvtagere. Angrepet i 1428 kom helt overraskende, og noe forsvar ble ikke organisert. Året etter var imidlertid nordmennene forberedt. Blant annet ble leidangsflåten rustet til forsvar. Men de gamle leidangskipene kunne ikke stå seg mot tyskernes moderne sjøkrigsmakt. Det endte med fullstendig nederlag for forsvarerne, og det ble siste gangen en norsk leidangsflåte stakk i sjøen. Likevel var det først og fremst økonomisk at nordmennene fikk merke unionskongens ærgjerrige utenrikspolitikk. Krigføringen var kostbar, og kong Erik satte alt inn på å mobilisere rikenes resurser i kampen for overherredømmet i Østersjøen. Presset ovenfra tiltok, ekstraskattene ble hyppigere.

    Helstaten bryter sammen.
    16.08.1434 oppsa det svenske riksrådet sin tjeneste og troskap til kong Erik. Fra denne dato stod det svenske folket samlet i kampen mot unionskongen og hans regime:
    «Vi gjør Dem, Deres verdige nåde kong Erik av Danmark, hermed kjent med at da vi var forsamlet i Vadstena, ble vi overfalt av Engelbrekt som hadde med seg en stor hærstyrke. Han truet oss på liv, gods og ære dersom vi ikke ville gå sammen med bøndene for å verge vårt rike mot tunge skatter og annen urett som De, og flere på Deres vegne har plaget folket med. Vi er enige med Sveriges allmue i at De og Deres styre har tvunget dem til dette skritt. Derfor oppsier vi Dem vår tjeneste, råd og troskap.»

    Guttorm var fortsatt riksråd 07.08.1434 da «Norges Riges Råd» klaget på «Sveriges Riges Råd»'s oppsigelsesbrev til Kong Eriks (DN V 646):
  «.... Nos Aslacus dei gracia archiepiscopus Nidhrosiensis etc. Johannes Asloensis Audoenus Staffangrensis Petrus Hamarensis et Olauus Bergensis eadem gracia ecclesiarum episcopi Ændridus Erlendsson miles Olauus Haquini Swale Jønsson Sigwardh Johannis Guttormus Benedicti, Harenkinus Henrici Ærlendus Ændridi et Haquinus Bolt armigeri. Reuerendis in Christo patribus oc nobilibus viris et dominis Kanuto Lincopensis Siggoni Scarensis et Thome Strengnensis dei gracia ecclesiarum episcopis Magno Birgersson Nicolao Ærengislasson, Gøtzstauo Algotsson Boetio Stensson militibus. Karolo Ormsson Birgero Trolla anticuo Kanuto Niclisson, Holmstano Johannis Thorbergo Kærling Johanni Benctsson Philippo Bonda, Gregorio Magnusson Hermanno Rodhenkirke, Gusoni Nicolai, Petro Laurencii et Magno Spola coniunctim et diuisim litera presens reuerenter presentetur.»
    Sammendrag:
  «Norges Riges Raad melder Sveriges Riges Raad, at det finder dets Opsigelsesbrev til Kong Erik vaadeligt og utidigt, og raader til at tilbagekalde samme, da det strider mod de 3 Rigers lykkelige Forening, da Kongen ikke har feilet af Ondskab og er villig til at rette paa alle grundede Klager.»
    Kilde:
    Efter en nesten samtidig Afskrift i Vadstena Brevbog paa kgl. Bibl. i Stockholm (A. 26 fol.) fol. 275. Sproget maaske forsvensket.

    Han døde antagelig ikke mange år senere.

    I et debattinnlegg på no.fritid.slektsforsking.diverse 09.01.2001 skriver Tore Hermundsson Vigerust som svar på spørsmålet:
  «Er det riktig at Guttorm Benediktson var sønn av Bengt Nikolasson og Ulvhild Torgautsdtr. Smør?»
  «Ja, det stemmer, slik at det velstående bondesjiktet i Nord-Gudbrandsdalen som
    slekter fra Blakar i Lom, kan føre sine aner tilbake til slekten Smør ca. 1320-30». 1