Benedikt Nicolassen
-(..1400)

       
   

Benedikt Nicolassen. Død før 23.03.1400. Ridder, fogde, riksråd.
Gift Ulvhild Torgautsdatter [Smør]. Født omkring 1360.
Død omkring 1433.
Guttorm Benediktsen. Væpner. Riksråd, Lensherre.
Født omkring 1385.
Død omkring 1443.
Torgaut Benediktsen. Sysselmann. Riksråd. Ridder.
Født omkring 1392.

Biografi - Biography

Levde 1378.

    En vet lite om hans opphav, men han stammet muligens fra en svensk adelsslekt. Andre kilder oppgir Nikolas Østensen på Opplandene eller Nicolas Petersen fra Tønsberg som far.
    Det har også blitt hevdet at hans våpenmerke muligens utpeker ham som sønn til Nicolas Olavsen av Byreætten fra Hjelmeland i Ryfylke.

    "
Slektstavle – Benkestokk-seminaret Meløy 14-15 august 1999, side 26.

    Han var væpner og medlem av det norske riksråd, og ble antagelig utnevnt til ridder i forbindelse med hyllingen av kong Erik i 1389.

    "
Herr Benedikt Nilklessens segl (NS 1101) blant annet under brev av 18. februar 1388 (DN III 478).

    Benedikt [Benkt] førte i sitt våpenmerke, en bøyd, egentlig vepnet, arm (feilaktig tolket som en bjørnelabb).

    Han satt i riksrådet når våpenhvile ble inngått mellom kong Albrekts tilhengerne og kong Magnus Eriksson og Håkon VIs tilhengerne i 1371, ved valget av dronning Margrete til Norges overhode, og senere ved valget av Erik av Pommern til konge i Norge.

    Benedikt nevnes første gang 15.04.1371 («Regesta Norvegica» VII, nr. 115):
  «Kunngjøring om våpenstillstand:
    Kong Albrekts tilhengere representert av – kong Albrekts marskalk ridder Karl Ulvsson, ridderne Magnus Gislesson, Benedikt Filipsson, Stefan Ulvsson, Anund Jonsson, Benedikt Niklisson [ikke å forveksle med væpneren Benedikt Nikulasson nevnt nedenfor], Magnus Håkonsson, Niklis Gjedde, Sten Bendiktsson, Bo Bosson, representanter for Stockholms borgermester, råd og menighet Albrekt Grote, Tideke van der Wesen, Erik sverdsliper, Heine sølvbrenner, Thomas Kare og Arnold Svarte, samt væpnerne Bo Jonsson, Arvid Götstavsson, Finnvid Finnvidsson, Magnus Finnvidsson, Magnus Porse, Harald Karlsson, Harald Kase, Folke Niklisson, Magnus Kase, Benedikt Jonsson, Staffan Stangenberg, Magnus Trottesson, Birger Ulvsson, Peter Ribbing, Niklis Kettilsson, Kristoffer Mikelstorp og Sten Bosson og dertil deres venner og tjenere og biskop Tyrgils i Strängnäs,
        inngår våpenhvile med
    tilhengere av kong Magnus Eriksson og Håkon VI – Niklis [Markusson] biskop i Linköping, ridderne Erik Kettilsson, Nanne Abjørnsson, Jon Oddsson (Uddesson), Magnus Sture, Knut Algotsson, Birger Turesson, Ulv Jonsson, Ulv Holmgeirsson, Ragnvald Filippusson, Fjellar Pik og væpnerne Ulv Jonsson [Aspenäsætten], Aksel Kjetilsson, Tubbe Eriksson, Bård Eivindsson, Jon Gregersson, Klemet Petersson, Peter Israelsson, Benedikt Nikulasson, Gynter [van Wedhusen] Peter Brodersson, Jon Marteinsson, Amund Hatt, Ture Eriksson, Götstav Lavransson, Abraham (Abram) Andersson, Olav Sveinsson, Alv Haraldsson og Henrik Mikelstorp.
    Våpenhvilen skal gjelde til førstkommende pinsedag [25 mai] og ytterligere fire uker da man imidlertid kan si opp avtalen med åpent brev -- de sistnevnte i Stockholm, de førstnevnte i motpartens leir. Under våpenhvilen skal personer, gods og pant på begge sider være trygge. Selv om kong Albrekt, hans far eller deres folk kommer til Stockholm, skal det ikke angripes fra noen av sidene. Kong Magnus skal behandles vel og ikke føres bort fra Stockholm. Ovennevnte riddere og væpnere garanterer avtalen og besegler brevet sammen med Stockholm bys segl.»
    [Ikke alle riddere og væpnere kan ha beseglet brevet, da kun 25 personsegl pluss Stockholms bysegl har hengt ved det.}

    Bakgrunnen var følgende:
    Albrekt av Mecklenburg (født 1338/1340, død 31. mars eller 1. april 1412, begravd i Kloster Doberan. i Bad Doberan i Mecklenburg-Vorpommern) var konge av Sverige og hertug av Mecklenburg.
    Albrekt var konge av Sverige i tidsrommet 1363/1364–1389. Han ble avsatt i 1389, men abdiserte formelt sett først i 1405. Han var sønn av hertug Albrekt II av Mecklenburg og den svenske prinsessen Eufemia Eriksdatter og var således den første tysker som ble konge av Sverige. Han var også hertug av Mecklenburg, medregent fra 1379 da faren døde og som regent fra 1384 da broren Henrik døde. Først i 1395 da Albrekt ble satt fri fra dronning Margaretas fangenskap kunne han personlig vende tilbake til Mecklenburg og gjenoppta styret der. Som herre av Mecklenburg er hans korrekte tittel fyrst Albrecht III av Mecklenburg og hertug Albrecht II av Mecklenburg og Schwerin.
    Albrekt blir svensk konge.
    Albrekt var den andre sønnen til hertug Albrecht den store av Mecklenburg og den svenske kongen Magnus Erikssons søster Eufemia. Albrekt sto i tur som arvtager til den svenske kronen om Håkon og Magnus skulle dø.
    Bakgrunnen for opprøret mot Magnus Eriksson er en kuriøs historie: Sønn av Magnus, Håkon Magnusson, konge av Norge, lot sin far fengsle ettersom han ikke ville akseptere fredsforslaget ved Greifswald i 1361 da Magnus mente at de svenske sendebudene hadde overskredet sine fullmakter. I februar 1362 ble Håkon formelt valgt til svensk konge ved Morasteinen, men kort tid etterpå ble far og sønn forliket og styrte Sverige sammen. I samme periode ble det ført en kort krig mot Danmark og danskenes konge Valdemar Atterdag, men fredsforhandlingene ble påbegynt høsten 1362. Under disse forhandlingene valgte Håkon å ekte Valdemars datter Margareta. En anledning til dette kan ha vært for å få Skåne. Dog hadde de svenske stormennene på Håkons vegne allerede inngått en forlovelse med Elisabet av Holstein, en forlovelse som nå ble brutt. Stormennene protesterte og situasjonen eskalerte til et mer eller mindre åpent opprør. Selv den hellige Birgitta ga luft til sin misnøye mot Magnus. Som følge av dette ble flere av de ledende stormennene drevet i landflyktighet i 1363 av kong Magnus.
    De forviste stormennene, med Bo Jonsson (Grip) i spissen, dro til nordlige Tyskland, henvendte seg der til hertug Albrecht den store av Mecklenburg og tilbød den svenske kronen til dennes sønn Albrekt den yngre. Albrecht den eldre gikk til slutt med på å la stormennene sitte i ved rikets råd om han støttet maktovertagelsen i Sverige. Tyskerne steg i land i Sverige med 1 600 mann, riddere, væpnere og svenner. De forflyttet seg nordover uten å møte større motstand og de tyskvennlige byene Stockholm og Kalmar ga seg uten større spill av blod. I november 1364 ble Albrekt en yngre hyllet i Stockholm. Magnus ble avsatt og rømte som så mange av hans forgjengere til Norge. Den 18. februar 1364 ble Albrekt formelt valgt til svensk konge ved Morasteinen. De stormenn som hadde stått bak maktovertagelsen ble belønnet med høye posisjoner av kong Albrekt.
    I 1365 kom Magnus sammen med sønnen Håkon Magnusson tilbake til Sverige med en norsk hær samt en styrke av trofaste svensker. Ved Gata skog i nærheten av Enköping ble den norsk-svenske hæren beseiret av Albrekts tyske hær. Magnus ble tatt til fange av Albrekt.
    Albrekt ble foruten sin far også støttet av flere nordtyske fyrster samt av hansabyene. På kong Håkons side stilte den danske konge Valdemar Atterdag seg. Albrekt og Mecklenburgerne fikk også en vanskelig motstaner i det svenske folket som mislikte den tyske innflytelsen. Deler av folket reiste seg og støttet Håkon, og for Albrekt ble forholdene kritisk da Håkon med hær la seg til ved Norrmalm ved Stockholm i 1371. Likevel klarte Albrekt ved hjelp av de svenske stormennene å forsvare sin stilling, men først etter at de hadde tvunget en erklæring av ham som økte deres innflytelse og samtidig minsket Albrekts egen makt. På dette viset kom en fred i stand hvor Magnus ble satt fri mot en drøy løslatelsessum som ble utbetalt til Albrekt.
    Det svenske riket var nå delt. Riksråden hadde i 1371 sluttet fred med kong Håkon og han fikk hele Skara stift, mens resten av Sverige ble styrt av drotsen Bo Jonsson (Grip). Albrekt var fortsatt formelt sett Sveriges konge, men i praksis styrte han kun over Stockholm og noen kongsgårder (Wikipedia – Albrekt av Mecklenburg).

    Benedikt nevnes neste gang i Bergen 22.03.1378 (DN XI 64, «Regesta Norvegica» VII, nr. 716):
  «Vitnebrev om salg av byeiendom og jord utst av Olav Helgesson: Han har solgt Ivar Lodviksson nordre del av Jonsgården ved Vår Frues kirke [Mariakirken] i Tønsberg med hus og tomter fra nedre til øvre strede og 1 mb i øvre Sem på Nøtterøy ved Tønsberg samt en halv bryggepanne som kan koke 8 tønner og er i Jonsgården, for 15 mark brent. Olav vedgår å ha fått full betaling. Hvis det solgte ikke er frels, skal Ivar eller hans arvinger få så mange penger av Olav eller hans arvinger som det solgte blir vurdert til.
    Beseglet av herr Jon Dansson, ridder, Benedikt Nikulasson, Erlend Filippusson, Erengisle Jonsson, Håkon Munansson, Olav Ulvsson, Finngard Gunnarsson og Arnfinn Brattsson.»

    Han nevnes første gang som riksråd 28. august [1381] «en verdighet han imidlertid utvilsomt da hadde hatt i hvert fall i nogen tid da han nevnes som den tredje i anciennitet av Riksrådets 8 tilstedeværende væbnere» (Henning Sollied) (DN I 469, «Regesta Norvegica» VII, nr. 978):
  «Erklæring fra det norske riksråd til de tyske sjøbyenes utsendinger: Det har overdratt til Margreta, dronning av Norge og Sverige, å tinge med dem om fred og privilegier fram til kong Olav [IV Håkonsson] blir myndig.
    Beseglet av biskop Jon i Oslo, Ogmund Finnsson, Norges rikes drottsete, og Håkon Jonsson, væpner.
    Erklæringen er tiltrådt av Vinald, prost ved Apostelkirken i Bergen, kongens kapellmagister, Henrik [Henriksson], prost ved Mariakirken i Oslo og kongens og Norges rikes kansler, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Henrik Mikelstorp, Alv Haraldsson, Jon Marteinsson, Jon Darre og Ogmund [Berdorsson] Bolt.»

    Benedikt var fogd på Akershus fra før 16.10.1381 (DN VI 306, «Regesta Norvegica» VII, nr. 984)):
  «Kvittering utstedt av Ogmund Finnsson, drottsete, gitt med råd og samtykke fra ærlig mann Benedikt Nikulasson, fogd på Akershus, og flere av kongens menn, til disse menn i Follo: Amund på Mørk for 6 naut, Tove på Bjørke (Byrkki) for 6 naut, Reidar:»

    Benedikt deltok i valget av dronnning Margreta til mektig frue og rett husbond til å råde over Norge, utstedt i Oslo 02.02.1388 (DN III 478, «Regesta Norvegica» VII, nr. 1412):
  «Valgbrev utst av Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper, prost ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon [Munansson] Stumpe, Peter Nikulasson, Nikulas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jakob (Jappe) Fastulvsson og Svale Ottesson: De har på egne og Norges rikes vegne enstemmig valgt dronning Margreta, kong Håkons hustru og mor til kong Olav som nylig døde, til mektig frue og rett husbond og til å stå for og råde over hele riket i Norge alle sine levedager. Hver enkelt av dem skal hjelpe og styrke henne, og de har lovt og svoret hennes troskap. Alle samtykket i at ingen skulle ha flere huskarer og setesveiner enn lovboka og hirdskråen vitner. Likeledes samtykket de i at allmuen i hele Norge skal betale allmenning i ett år på grunn av rikets nødvendige tarv. De svor på egne og andres vegne den troskap som de skylder rikets rette høvding, mens hun svor å holde lov og landets rett i sine levedager. Folk tilrådes å avlegge samme troskapsed mot henne og hennes ombudsmenn slik de skylder rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og det så mye mer som hun har påbudt alle sysselmenn og deres ombudsmenn å holde og styrke lov og landets rett.
    Beseglet av utst.».

    Håkon Jonsson var en norsk godseier og riksråd.
    Han var sønn av Håkon 5s dattersønn Jon Havtoresson, som var sønn av Havtore Jonsson og kongens datter Agnes. Gjennom arv og ekteskap fikk Håkon omfattende jordegods på Østlandet (i Borgarsyssel og på Romerike), på Vestlandet og i Agder. Han stod sin slektning, kong Håkon 6, meget nær og ivaretok hans interesser som sysselmann på Orknøyene og Hjaltland (Shetland), og senere i Bergen. Fra 1370 var Håkon norsk riksråd.
    Da Margrete ble norsk dronning i 1388, forsikret Håkon at han aldri hadde ønsket å bli konge i Norge og heller ikke hadde noen rett til det (Store norske leksikon).

    Erklæring på Akershus 18.02.1388 (DN III 478, «Regesta Norvegica» VII, nr. 1416):
  «Erklæring utst av Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, biskop Olav i Stavanger og Sigurd i Hamar, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Håkon [Munansson] Stumpe, Jon Darre, Simon Torgeirsson og Finn Gyrdsson: De var samme dag innkalt til Akershus slott, og har i nærvær av dronning Margreta og andre av Norges rådsherrer sett og hørt at ærlig mann Håkon Jonsson la en hånd på boka og avla ed. Han bad den allmektige Gud og sankta Maria, hans mor, og alle hellige menn i himmelen være vitner på at han aldri har villet bli konge i Norge, og han vedgikk at han på ingen måte hadde rett eller krav på Norges rike, og at han aldri ville trakte etter det eller befatte seg med det i noen måte, men avla ed og erklærte seg om det utvunget og aldeles frivillig.
    Beseglet av utst.»

    I brev av 06.03.1388 ble Benedict av dronning Margrethe forlenet med Eiker, Modum og Tverrdalene for sin egen, hustrus og barns levetid (DN I 511, «Regesta Norvegica» VII, nr. 1426):
  «Tjeneste- og pantelensbrev utstedt av dronning Margreta: Hun har på grunn av den tjeneste ærlig mann Benedikt Nikulasson har ytt hennes herre og husbond, kong Håkon [VI Magnusson], og sønnen kong Olav [IV Håkonsson] og henne selv med råd og samtykke av sine og rikets rådgivere i Norge forlent ham for alle hans levedager Eiker, Modum og Tverrdalene med alle kronens visse inntekter, sakøre, tegngilde og fredkjøp med all kongelig rett, intet unntatt uten ubotammål, av dem skal han likevel ha 20 mark når de forekommer. Dessuten forlener hun ham Kobbervik i Drammen med skipstoll og kongskjøp i alle hans levedager. Etter hans død skal hustru og barn beholde Eiker, Modum, Tverrdalene og Kobbervik i pant både for de penger som kong Håkon skyldte ham, og for de penger som mangler av det han har oppebåret av hele sysla [Oslosysla] fram til hun eller hennes etterkommere har betalt dem 200 lødige mark. Intet skal trekkes fra det de oppebærer, uten kronens visse inntekt, før de 200 mark er betalt.
    Beseglet av de verdige herrrer, herr Vinald, erkebiskop i Nidaros, herr Øystein av Oslo, herr Olav av Stavanger, herr Sigurd av Hamar, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson og Jon Marteinsson».

    Benerikt ble trolig utnevnt til ridder i forbindelse med at Erik av Pommern ble hyllet som konge av Norge i 1389. Det følgende utdraget:
  «Winalder met gudhz naadh erkibiscop innan Nitharos Hinrik Zinkler jarl j Orknøyom Jacop j Bergwin Øystein j Oslo Olaf j Stawanger met thæn samæ naadh biscopæ, herre Malis Sparre riddere Hakon Jonsson Otte Rømer, Erlend Philipusson Gauti Eriksson, Beynt Nicl(i)sson Amund Bolt Jon Darre Niclis Galle, Pæthær Niclisson Fin Gyurtzson Thorald Sighurtha ...»
    er fra originalteksten i brev om arverekkefølgen som ble utstedt i Helsingborg?. 1389 [febr 16-juni 29] (DN XVIII 34, «Regesta NorvegicaVII», nr. 1529):
  «Brev om arvefølge fra [det norske riksråd] Vinald, erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene, Jakob, biskop i Bergen, Øystein, biskop i Oslo, Olav biskop i Stavanger, herr Malise Sperra, ridder, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at kong Erik, hertug Vartislavs sønn av Pommern, er rett arving til å være konge i Norge og bør besitte det med all rett som kongene før ham har hatt. Når han dør, bør hans sønn arve Norges rike, eller hans bror dersom sønn ikke er til. Om sønn eller bror mangler, følger farbroren. Mangler alle disse, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt. Dette stadfestes av utstederne på egne og Norges rikes vegne, og de antar kong Erik og hans arvinger til sin og Norges rikes konge og rette herre. Dronning Margreta skal nyte sin rett i Norges rike ukrenket og beholde sin morgengave i Norge, som er Båhus og alt som ligger dertil, slik hennes brev lyder [nr 1524 ]. Hennes testament [1525 ] skal holdes, og hun skal råde over hele Norges rike, slott, festninger og land, til- og avsette fogder og sysselmenn og føye over riket etter sin vilje og uten regnskap fram til kong Erik eller hans rette arvinger kommer til lovlig alder.
    Beseglet av utst»

    Han omtales forøvrig i en rekke brev, senest i 29.03.1398 (DN II 552), men må være død før 23.03.1400 da hans hustru, Ulvhild Torgautsdatter, opptrer ved et gårdkjøp. 1

 

  1. Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - 1. Rømer Gyldenløve», N.S.T. VI (1937-38), side 274-75. Engebret Hougen: «Sammenhengen mellom våre bondeslekter og våre middelalderætter», manuskript (1951), side 108. Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid», Asker og Bærum Historielag, skrift nr. 37 (1997), side 318-19.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29