Torgaut Jonsen [Smør]
-1375?

       
f
Jon Smør. Død mellom 1320 og 1350.
 

Torgaut Jonsen [Smør]. Død omkring 1375. Fehirde i Tønsberg.
Gift Gjertrud Guttormsdatter.
Ulvhild Torgautsdatter [Smør]. Født omkring 1360.
Død omkring 1433.
Gift .
Eiliv Torgautsen [Smør]. Væpner. Riksråd.
Død etter 1422.

Biografi - Biography

Levde 1350.

    Det er ukjent hvem som var far til Torgaut.

    Han var trolig gift 2 ganger:
    I sitt første(?) ekteskap med Gjertrud Guttormsdatter hadde han datteren
Ulfhild, gift med ridderen Benedikt Nicolassen.
    I et andre(?) ekteskap med en ukjent kvinne hadde han sønnen
Eiliv, væpner og riksråd, gift med Gunhild Agmundsdatter [Bolt].

    P. A. Munch hevdet i «Det norske Folks Historie», Anden Hovedafdeling. Unionsperioden, 1. Deel (Christiania 1862), side 908, at Torgaut var sønn til Jon Ranvaldsen [Smør].

    Geirr I. Leistad har behandlet emnet i 2 artikler i NST XXXV. Jeg har gjengitt utdrag av disse i biografien til Torgauts antagelig bror, Hallvard.

    "
Herr Thorgaut Jonssens segl (831). Trekantet skjold, hvori en sparre over ett leoparthode Under brev av 19 mai 1369 (DN VIII 185).

    Torgaut var utvilsomt nær beslektet med Svale Jonsen [Smør] hvis søster – som hans egen datter – bar det sjeldne nevnet Ulfhild. Det er høyst sannsynlig at Herr Jon Hallvardsen [Smør] var en brorsønn til Torgaut.

    Torgaut selv og hans etterkommere – så vel som den trolige brorsønnen, Herr Jon Hallvardsen [Smør]'s etterkommere – førte våpenmerket «Leopardhode under sparre», noe som har blitt oppfattet som «Smørvåpenet».

    Smør-ætta var en av de sentrale ættene i norsk politikk og samfunnsliv i middelalderen. Opprinnelsen er imidlertid dunkel.
    Ætta tilhørte høyadelen i Norge, og hadde etterkommere bl. a. i Orm-ætta, Galte, og Benkestok. Folk i ætta eide mye jordegods, særlig på Vestlandet. Det var riddere, riksråder og flere fremstående menn i disse slektene.
    På grunn av tilnavnet [Smør] er merket tillagt en adelsslekt med samme navn. En slik adelsslekt eksistrerte imidlertid ikke i Norge i middelalderen, forestillingen om «Smør» som slektsnavn oppstod på 1500-tallet og har gitt opphav til den vrangforestilling at det virkelig fantes en adelsslekt med dette navn i norsk middelalder, da norske ætter ellers vanligvis ikke hadde faste familienavn.

    Torgaut nevnes første gang 20.07.1350 som fehirde i Tunsberg (DN VIII 156, «Regesta Norvegica» V, nr. 1245):
  «Provsbrev fra Peter Ţorodzsson:
    Han var samme dag på Vad i Sigdal, i ombud for Torgaut Jonsson, fehirde i Tønsberg, da Hallbjørn Bjarneson møtte i ombud for Gudbrand Hallvardsson, som hadde stevnet Bjørn Torgeirsson til å høre hans vitner om hvem som hadde levd lengst av mennene på Hoffar. Sigrid Toraldsdatter svor på at Torgeir hadde overlevd både sin far og sin mor og alle sine søsken, men Groa Bjarnesdatter døde likevel senere. Brynjulv på Val og Arnstein på Hundstad svor, etter vitnesbyrd av Peter Einarsson og Torgunn Helgesdatter, at Groa døde sist. Olav Geirmundsson og Ogmund Arnmodsson var til stede.
    Beseglet av Gunnulv på Lesteberg [og utstederen].»

    Store Norske Leksikon:
  «Fehirde var navn på de norske kongers skattmestere i middelalderen. Opprinnelig var fehirden en hirdombudsmann som fulgte kongen rundt i landet. På 1300-tallet var Norge delt i 5 skattedistrikter, fehirdsler (Trondheim, Bergen, Oslo, Tunsberg, Båhus), hver med sin fehirde, som dessuten var kongelig befalingsmann på slottene. I unionstiden gikk fehirden over til å bli lensherre og slottshøvedsmann.»

    I 1353 var han i dronning Blanchas tjeneste (DN IV 363, «Regesta Norvegica» VI nr. 246):
  «Brev om regnskap for betrodd gods utstedt 03.10.1353 på Tomn i Råde av Olav på Sunnby, Tjodolv på Hamn og Helge smed:
    De kom til Tomn 28. september tilkalt av ridderen Ogmund Guttormsson for å se over det godset (løsøre) han hadde tatt hånd om på vegne av barna til Munan Amundsson. Herr Ogmund sendte bud på Torgaut Jonsson, at han skulle komme og ta imot godset på vegne av dronning Blanche. Til 2. oktober ventet de på Torgaut, og på Gudulv på Berg som herr Ogmund hadde overlatt godset til. Ingen av de to kom. Herr Ogmund var på vei til kongen på Båhus og kunne ikke drøye lenger. De gikk da gjennom godset og sammenlignet dette med brevet som beskrev godset. De fant alt som sto i brevet, unntatt noen kar, hodebunader, klesplag og hærklede samt noe gull og brent sølv. Det som manglet ble regnet opp og tildels nærmere omtalt. Herr Ogmund la fram noen klesplagg og senge- og benkeklær i stedet for en del av det som manglet. Utstederne vurderte de tingene han la frem som jevngode med de tingene de skulle komme i stedet for. Om det bortkomne godset som han ikke erstattet, sa herr Ogmund at han skulle gjøre et forlik med dronningen når han møtte henne.
    Beseglet av utstederne.»

    Det ble skrevet et vitnebrev om arveskifte 03.10.1367 på Krossbøl i Enebakk av Audun, prest på Enebakk, Bjørn Hallvardsson og Ţorer Jonsson (DN II 397, «Regesta Norvegica» VI, nr. 1220):
  «De var samme dag på Krossbøl i Enebakk sogn. Der ble Amund Torgardsson og Åsmund Eivindsson forlikt med Aslak stulle og Torunn Gunnarsdatter, kona hans. Åmund og Åsmund skulle ha nordre gården på Krossbøl, og Torunn søndre gården. Aslak erklærte at han nå hadde mottatt hele fars- og morsarven til Torunn.
    Beseglet av utstederne.»

    Han var riksråd i 1369. 19.05.1369 på Akershus (DN VIII 185, «Regesta Norvegica» VI, nr. 1364):
  «Fullmaktsbrev fra kong Håkon [VI Magnusson] av Norge og Sverige for ridderen herr Fjellar pik, prosten i Oslo herr Peter [Eiriksson], høvedmannen på Båhus, Lavrans Bjørnsson, og Gaute Eiriksson:
    Med råd og samtykke fra de fremste menn i Norge sender kongen disse fire rådgiverne sine til Tyskland for å forhandle med fyrster, landsherrer og rådmenn fra sjøbyene om vennskap og fred. Han gir de fullmakt til å inngå våpenvile for så lang tid som de finner rimelig, avtale at han selv skal møte til forhandlinger, gi leide til sendemenn som vil forhandle med ham, eller eventuelt slutte et endelig forlik.
    Sammen med biskopene Hallvard i Oslo og Magnus på Hamar, baronen Jon Havtoresson, ridderne Jon Toraldsson, Ulv Holmgersson og Ulv Jonsson, [vepnerne] Torgaut Jonsson, høvedsmannen på Tønsberghus Lodvik Eivindsson og Alv Haraldsson lover kongen å hoilde det de fire sendemennene avtaler på vegne av ham selv og hans rike.
    Beseglet av utstederne og de ni løftesmennenen.»

    Vitnebrev om gjeld utstedt på Nesø (Nesøya i Asker) 17.03.1370 av [ridder] Jon Toraldsson, Bård prest på Asker, Håkon Asleivsson og Lodvid Tordsson (DN II 405, «Regesta Norvegica» VII, nr. 25):
  «De overvar på Nesøya samme dag at Alv Ivarsson erkjente å skylde Torgaut Jonsson en øres vekt (ţunghe) med plogjernet(?), 8 forarbeidede ljåer og 6 økser og stilte som sikkerhet 20 øresbol i Kråbøl i Jørdal (Jæredale) i Gausdal sogn, som skulle bli full eiendom om ikke gjelden ble betalt innen 24. juni.
    Beseglet av utstederne».

    Han omtales som hirdmann i flere brev, senest 14.05.1370 (DN II 409, «Regesta Norvegica» VII, nr. 34):
  «Vitnebrev om dom i arvesak, utstedt av Håkon Jonsson, Torgaut Jonsson, Holte Gunnarsson, Gunnar Hjarrandsson, lagmann i Bergen, Erlend Filippusson og Gudbrand Alvsson.
    De var samme dag forsamlet i vinterhallen i bispegården i Bergen oppnevnt som dom[skommisjon] av kong Håkon [VI] for å dømme i saken mellom Håkon Munansson [også] i fullt ombud for sin bror Ragnvald og hustru Margreta [Viljalmsdatter]. Håkon anklaget Margrreta for å ha holdt på det jordegods som var hans og brorens arv etter moren Elin Ragnvaldsdatter, og som også omfattet det hun hadde arvet i den store mannedøden etter sin bror Jon Ragnvaldsson. Håkon beviste at det var morens arv etter hennes bror. Derfor ble Håkon og hans bror tildømt alt dette jordegodset. De skulle også få godtgjort all den landskyld hun hadde oppebåret av det.
    Beseglet av utstederne».

    P. A. Munch skriver at Torgaut synes å ha hjemstavn i Borgesyssel. Han hadde jordegods på Romerike, Oslo syssel og Vestfold.

    I årene 1371-73 var han hirdstjorde – en slags kongelig statholder over et større distrikt – på Island.

    Han forlot Island igjen i 1373 og døde i 1375 (Isl. Ann. VIIII, IX). 1

 

  1. Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter - 1. Rømer Gyldenløve», N.S.T. VI (1937-38), side 274-75. Engebret Hougen: «Sammenhengen mellom våre bondeslekter og våre middelalderætter», manuskript (1951), side 108. Odd Handegaard: «Vår felles slektshistorie», side 109. Geirr L Leostad: «Om ættene RØMER og SMØR samt en seiglivet gjenganer i norsk middelaldergenealogi» (NST XXX (1985-86), side 124-130. Geirr L Leostad: «De re Hallvard'ene» (NST XXXV (195-96), side 124-130, 171-174. Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid», Asker og Bærum Historielag, skrift nr. 37 (1997), side331, 342-44.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2020-11-29