Elsa Ingeborg var datter til
Einar Aas (28.10.1884 - 14.06.1949) og
Alfrida Antonie Jensen (21.08.1892 - 1963).
Elsa og Einar har sønnen
14.01.1942: Einar.
Hun var disponent i Ole Aas A/S mellom 1963 og 1974.
"
|
Elsa Aas Eriksen.— Portretter av far og bestefar i bakgrunnen.
|
Utdrag av jubileumsboken «Ole Aas A/S 100 år» av Per Opøien (1974)
Gullsmedforretningene står på en høy plass i folks bevissthet. Fra gammelt av har det
norske publikum stor tro på den servise og kvalitet som blir tilbudt i gullsmedforretningene.
Gjennom mange år er det vokset frem et sundt tillitsforhold mellom gullsmeden og hans
kunder. Vil det lykkes å bevare dette tillitsforholdet i en tid som er preget av store forandringer i
detaljhandelen?
Det hjertelige smil og den tålmodige veiledning hos den som skal selge vil kanskje
avgjøre dette.
I den jubilerende forretningen har nettopp denne vennlige varmen vært lykkelig
dominerende, og har strømmet ut fra selve salgslederen, disponent Elsa Aas Eriksen, helt
siden tretti-årene. Allerede da hun var ten-åring, lyste det store, blonde smilet hennes opp bak
disken i Dronningens gate. Siden har kundene uvegerlig søkt henne, enten de har hatt vage
ønsker om en liten pyntering til seg selv, eller prisbestemte fordringer om gavegjenstand av
høy kvalitet.
Tilsynelatende ubesværet av veksten av firmaet siden hun ble leder i 1949, og av
utbyggingen av fire spesialavdelinger og en av landsdelens største omsetninger, er hun
fremdeles det pålitelige kontaktpunktet mellom kunde og bedrift:
«Jeg synes det er hyggelig å komme på jobben hver morgen, og like hyggelig skal det
være for kundene å komme for å handle hos oss. Det er vår sak å sørge for det, og jeg synes
hver ny kunde er like spennende. Faget er minst like interessant i dag, som da jeg dukket opp
bak disken hos bestefar som ganske ung pike. Men han hadde et helt annet vareutvalg.
Selvfølgelig sølv serviser, lysestaker og pokaler til alle slags foreninger, men også masser av
krystall, tildels med sølv bunn eller beslag. Dertil sølv skjeer, slipsnåler og brosjer i dragestil,
mange med bispehoder og vikingehoder på. Når turistene kom, måtte jeg ofte ty til pappa og
spørre om riktig kongerekke for at våre vikinger skulle bli rett plassert. Domkirkestilen gikk
igjen i ringer, armbånd, mansjettknapper, hattenåler, beltespenner og håndtak til
spaserstokker og paraplyer. Og så var det penneholdere og blekkhus-oppsatser,
merskumspiper og pipekratsere, sigarmunnstykker og sigarettetuier, mokkaskjeer,
sukkerklyper og en masse artikler som vi ikke fører lengre.
Det gikk mest på de små tingene i trettiårene. Penger Var det ikke mange av
bestandig, men litt kunne man kjøpe, og kjøpelysten — og den etterfølgende givergleden — var
like stor den gang som nå.
Er ekspeditøren blid og hjelpsom, blir gleden ved å handle dobbelt stor. Far lærte meg
tidlig at engangssalg er lite verdt. «Du skal stelle deg slik at når kunden går, vil hun eller han
ha lyst til å komme igjen.» Derfor må man aldri forsøke å narre kundene, eller presse på dem
noe de ikke er tjent med, selv så lett det kan være i en spesialbransje som vår. Edelt metall er
å stole på, vi som selger skal også være det.
I dag er salget blitt spesialisert gjennom forskjellige avdelinger. Vareutvalget, så vel
som kundekretsen, er annerledes. Men handelen må skje med samme lystfølelse.
Ungdommen i dag er kjempegrei, storparten av den. Det er riktig at de unge nå har mere
penger mellom hendene, men de viser også fantasi og smak når de velger smykkesaker og
ørepynt. Ofte hender det at en ung pike kommer inn og sier halvt sky, halvt trassig, at den
ørepynten som hun ønsker seg skal være for hull i ørene. Den samme piken vil også ha
fantasi-ring. Men så kommer dagen når den storladne pynten blir avløst av den glatte ringen,
og da er ikke tiden langt unna til at det blir spørsmål om skjeartikler og bestikk. De unges
kjøpevaner er bedre enn mange tror. Det er typisk at interessen fordeles likt på slike
ytterpunkter i vareutvalget vårt som stålbestikk og ringer med edle stener. Da jeg var ung,
gikk det mest på syntetiske stener, men idag skal de ofte være ekte. Og etter at Einar hadde
tatt gemmolog- eksamen, har vi kastet oss riktig ut i det med juveler i stor skala».
«Da jeg var ung» — ja, tiden har gått fort, og faktisk er det noen år siden Elsa Aas
Eriksen lærte yrket av sin farfar og sin far. Siden den gang har hun gitt sine kunnskaper videre
til sin sønn, som skal fortsette ledelsen av firmaet i fjerde generasjon. Men forhåpentlig blir vi
ennå i mange år møtt av fru Elsa's smil inne hos Ole Aas A/S, like strålende som glansen av
gull og sølv i hyllene rundt henne.
Her bør også nevnes at når dette leses gir hovedbutikken, hvor fru Elsa residerer, en
særdeles flatterende ramme. Foran jubileet er den som nevnt blitt modernisert, men det nye i
tiden gjelder særlig glassdisker og montre. Ellers har interiøret fått det preg som best kan
uttrykkes med det franske ordet boutique, som gir omtrent den samme virkning som i en slik
butikk for ca. 130 år siden, da huset i Dronningens gate ble bygget. Det franske tapetet som
er brukt er i gyllent og mørkt grønt, det er stemningsfullt og lekkert, og heter nettopp boutique
som et minne om de berømmelige, «gode, gamle dager». Men hovedbutikken er ellers døpt
«Fasaden», for å fortelle at her kan man først orientere seg om hva huset med de mange rom
inneholder, for så etterpå å søke videre i massen av sølv, gull, edle stener og alt i smått og
stort som finnes i bygningen.
1