Biografi - Biography

Dronning.
Født omkring 1244.
Død 26.03.1287.

    I 1260 ble det planlagt å få Magnus gift med Ingeborg, datter til den i 1250 myrdede danske konge Erik Plogpenning og dennes tyskfødte dronning Jutta av Sachsen. Frieriet ble fremført først hos hennes morfar, hertug Albrecht, dernest i 1261 hos hennes danske formyndere. Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, uten at noe formelt samtykke fra den danske konge forelå. Muligens ble det handlet så hurtig fordi Birger jarl i Sverige ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Bryllupet sto så i Bergen med stor stas, og den 14.09.1261 ble begge kronet av erkebisp Einar.

    Alv Erlingsson var sønn av Skule Bårdssons søstersønn, dvs. en tremening av kong Magnus Lagabøte. Han var altså barnebarn til Ingeborg Baardsdatter og Alv av Tornberg. Etter kongens død fikk herr Alv en storhetstid som enkedronning Ingeborgs yndling og redskap. Hun var en stridbar og initiativrik dame som 17 år gammel lot seg bortføre av Håkons menn. Det kan være et spørsmål om den meget fredsommelige Magnus i alle deler svarte til Ingeborgs smak. I hvert fall hadde han gjennom 20 år aldri klart å få hennes farsarv utbetalt, uten at han lot dette føre til åpen strid. Det var hennes fars brorsønn, Erik Klipping som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere hennes farsarv.

    Ingeborg synes å ha vært kvinne for å prege toppolitikken etter mannens død. Det er påtagelig at det nå endelig skulle settes fart i sakene, både om farsarven og om de grådige norske bispene. Til dette formål passet den kjekke herr Alv ulike bedre enn den spake Magnus Lagabøte.

    I forholdet til danskekongen ble nå også hans forbundsfelle Lübeck øyensynlig innblandet. Tyske kjøpmannsvarer ble beslaglagt i Bergen i 1283. Alv Erlingsson, baron og sysselmann i Borgesysla, opererte i 1284 og 1285 fra sin private borg Isegran ved det nåværende Fredrikstad, mot både danske, tyske og frisiske kjøpmannsskip, og herjet på de danske kystene. Det er sikkert at Alv i dette hadde støtte ikke bare hos dronningen, siden han ble forfremmet til jarl «for å verge Norges rike».

    Den norske dristigheten ble meget lite lønnsom for kongedømmet, hvem som nå var ansvarlig for den. Et forbund av tysk-pommerske byer, nordtyske fyrster og kong Erik Klipping tvang Norges konge til å akseptere en voldgiftsdom i Kalmar i 1285. Nordmennene måtte betale 6000 mark sølvmynt i erstatning - ett års skatteinntekter - foruten tilbakebetaling av beslaglagt gods og andre innrømmelser. Dronning Ingeborgs arv ble ikke nevnt.

    Den daværende hertug Håkon var i mellomtiden, i 1284, blitt myndig. Han, og den krets som samlet seg om ham i hertugdømmet, så med gremmelse på Ingeborgs og herr Alvs eventyrligheter, og tok uttrykkelig avstand fra krigstiltakene mot tyskerne. Motsetningen til Alv, som var sysselmann innen Håkons hertugdømme, slo ut i lys lue da Ingeborg døde i mars 1287.Alv gjorde opprør, fanget og drepte hertugens borghøvedsmann i Oslo, Hallkjell Krøkedans. Opprøret var sikkert nok en reaksjon på forsøket på å begrense eller frata Alv hans maktstilling. Opprøret mislyktes. 260 mann av Alvs «sveitunger» ble drept. Alv selv søkte tilflukt i Sverige. Han endte sine dager «på steile og hjul» ved Helsingborg.

    Disse begivenheter kan ikke ha unngått å gjøre et sterkt inntrykk på hertug Håkon, som var 13-17 år da de foregikk. Og det var ikke minst dem han siktet til i 1308. 1

    Fra norsk Wikipedia:
  «Ingeborg Eriksdatter av Danmark (* ca. 1244 - † 26.03.1287) var datter til den danske konge Erik Plogpenning (* 1216 - † 1250) og hans dronning, Jutta av Sachsen.
    Hun ble gift med kong Magnus Håkonsson Lagabøte av Norge (* 1238 - † 1280). Sammen fikk de sønnene Eirik Magnusson og Håkon Magnusson som begge ble konge i Norge.

    I løpet av 1260 ble det lagt planer om å få Magnus Håkonsson, som da var samkonge med sin far, Norges store middelalderkonge Håkon Håkonsson, gift med prinsesse Ingeborg av Danmark, datter til den danske kongen Erik Plogpenning som ble myrdet i 1250. Frieriet ble først fremført hos hennes morfar, hertug Albrecht I av Sachsen, og året etter hos hennes danske formynder.
    Hun ble så hentet i Danmark av biskop Håkon og andre norske høvdinger i juli 1261, men uten at det forelå noe formelt samtykke hos den daværende danske kongen, Abel av Danmark. Hastverket hadde muligens sin årsak i at Birger jarl, den regjerende formynderkongen i Sverige, ønsket å få henne gift med en av sine sønner. Det skulle vise seg at det var lite å frykte fra danskekongen. Han ble slått i hjel året etter i Ejdersted da han forsøkte å drive inn skatt hos friserne.
    Bryllupet sto i Norgesveldets viktigste by Bergen, og 14.09.1261 ble begge kronet av erkebiskop Einar Gunnarsson Smjorbak.
    Det er ikke så mye som vites om Ingeborg, men hun likte å høre fortellinger. Det fortelles at hun i 1263 ble underholdt av Sturla Tordsson, nevø til Snorre Sturlason, som fortalte "Huldar saga" om ei trollkjerring. Kong Magnus Lagabøte var ikke blid på Sturla, men han fortalte sagaen så godt at han vant først Ingeborg og deretter kongen over på sin side. Ingeborg overlevde sin mann med rundt syv år da hun døde i 1287, ca. 43 år gammel.
    Etter at kongen døde, hadde enkedronningen fortsatt en del makt, og hun holdt blant annet sin hånd over Alv Erlingsson (den yngre) som drev aggressiv piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip. Borgarsyssel var enkedronningens egen eiendom som da ble lagt inn under hertug Håkon Magnusson. Han ble straks en uforsonlig fiende av Alv, noe som førte til at han ble fredløs.

    Oppvekst.
    Ingeborg var en av de fire "plogpenningdøtrene". Eldst var Sofia, som ble gift med Valdemar Birgersson av Sverige, og dermed svensk dronning. Så kom Ingeborg selv, deretter Jutta (* 1246) og Agnes (* 1249).
    I 1250, da Ingeborg var seks år, ble hennes far drept i et bakhold arrangert av hans sin lillebror, Ingeborgs farbror Abel. Da kong Erik bare etterlot seg døtre, var Abel hans tronarving, og lot seg utrope til konge etter at hans menn offentlig hadde sverget på hans uskyld. To år senere ble Abel selv drept under et bondeopprør. I motsetning til Erik etterlot Abel seg en mannlig arving, som imidlertid studerte i Tyskland. På hjemveien for å overta tronen, ble han tatt til fange av erkebiskopen av Köln. Eriks og Abels yngste bror, Kristoffer, unnlot imidlertid å betale løsepenger for nevøen. I stedet utropte Kristoffer seg til konge over Danmark. Da Abels sønn omsider kom hjem, brøt det ut borgerkrig der han underveis fikk tittelen "hertug av Sønderjylland". Ingeborg og hennes tre søstre ble kasteballer i dette maktspillet. Deres mor var død, og deres farbror, kong Kristoffer, gjorde seg selv til deres formynder. Hans siste politiske handling var å gifte bort niesen Sofia til svenskekongen, for å sikre seg Birger Jarls støtte i kampen mot nevøen i Sønderjylland. Det var nemlig i realiteten Birger Jarl som styrte Sverige på vegne av sin ubrukelige sønn, kong Valdemar.
    Ingeborgs ekteskap var et ledd i hennes svigerfars, Håkon Håkonssons, anti-danske politikk, nemlig å få Halland tilbake fra Danmark. Det var derfor Håkon lette etter en dansk prinsesse han kunne få gift med sin siste gjenlevende sønn, Magnus. Ingeborg egnet seg utmerket da hun var arveberettiget til en rekke store gods rundt om i Danmark, i tillegg til landsbyen Rold i Himmerland og byen Skanderup. Kontroll over denne arven ville sikre den norske kongefamilien et solid fotfeste på dansk jord.
    Da Kristoffer døde, sendte kong Håkon en forespørsel til enken, Margrete Sambiria, også kjent som "Svarte Grete" og "Margrete Sprenghest", om hun som Ingeborgs formynder ville gi tillatelse til et ekteskap mellom henne og hans sønn, den norske tronarvingen Magnus. Men dronningen hadde vært sterkt imot Sofias ekteskap med svenskekongen, og ville iallfall ikke miste kontrollen over flere av "plogpenningdøtrene", så hun sørget for å få den sytten år gamle Ingeborg innesperret i et dominikanerkloster ved Horsens.
    Kong Håkon mistet ikke motet av den grunn. Tvert om sendte han sommeren 1261 en ny delegasjon, bestående av syv krigsskip og flere hundre menn under ledelse av biskopen av Oslo, som også het Håkon. Margrete Sambiria var imidlertid opptatt med krigen hun hadde startet mot familien til sin svoger, kong Abel. Biskop Håkon besluttet da å dra direkte til Horsens, hvor han personlig gikk opp til klosteret som holdt Ingeborg innesperret, fremla sitt ærend og bad henne bestemme om hun ville bli med eller ikke. Ingeborg foretrakk en fremtid som norsk dronning fremfor et liv som nonne, og bad biskopen komme tilbake og hente henne når hun hadde pakket og gjort seg klar. Men på seilasen nordover fikk nordmennene øye på en stor krigsflåte som førte Birger Jarls banner. Det var kjent at han nylig hadde blitt enkemann, og gjerne ville gifte seg med Ingeborg, som var søster til hans svigerdatter Sofia. Nordmennene forstod raskt at også Birger Jarl var på frierferd, så de unnlot å svare sendebudet han sendte over til deres flåte med spørsmål om deres hensikter, og seilte i stedet raskt tilbake til klosteret, der de fullt bevæpnet bad om å få møte Ingeborg. Sammen med noen tjenere og to danske riddere som hadde sverget henne troskap, skyndte hun seg ned til skipene sammen med det norske følget. Så snart det lot seg gjøre, seilte de nordover.
    Først kom de til Tønsberg, der de hvilte ut. Så gikk ferden til Bergen hvor bryllupet skulle stå, men et kraftig uvær tvang skipene til å bruke tre uker på strekningen som normalt lot seg tilbakelegge på en uke. Da de omsider seilte inn i Bergen, blåste det så stygt at de måtte legge til ved Laksevåg i stedet for i byens egentlige havn. Nestte dag ble kong Håkon og junker Magnus rodd over fjorden for å møte den forkomne danske prinsessen. Til gjengjeld ble bryllups- og kroningsfesten den mest storslagne festen som til da hadde blitt holdt i Norge. Nærmere to tusen gjester medbrakte sine tjenere, kammerpiker, oppassere, livvakter og så videre. Håkonshallen ble for første gang tatt i bruk. Nå hadde Erik Plogpennings to eldste døtre blitt dronninger i hvert sitt land. Tilbake i Danmark var bare de to yngste, Agnes og Jutta. Enkedronning Margrete Sambiria fikk dem raskest mulig inn som nonner i et dominikanerkloster i Roskilde, men heller ikke de klarte hun i lengden å holde innesperret. I 1271 grep de muligheten til å flykte fra Danmark og nådde frem til storesøsteren Sofia i Sverige. Trygt installert ved sin svogers luksuriøse hoff innledet Jutta et forhold til kong Valdemar.

    Dronning av Norge.
    Magnus Lagabøte var en sterk konge, som visste å balansere forholdet til geistligheten, stormennene og rivaliserende utenlandske makter, men han var også sterkt tynget av sitt ansvar. På en reise tilstod han en gang overfor sine nærmeste menn at han så frem til den dagen da døden satte ham fri. Våren 1280, etter seksten år som konge, ble Magnus syk. 1. mai fylte han førtito år, og tilbrakte dagen i sykeseng i Bergen. Herjet av feber tilkalte han erkebiskop Jon Raude fra Trondheim, slik at den eldste sønnen, den elleve år gamle junker Erik, kunne krones straks han selv var død. Alt i 1273, etter at Ingeborgs og Magnus' to eldste sønner var døde, fikk femåringen Erik kongetittel og ble utropt til sin fars tronarving, mens treåringen Håkon fikk tittelen hertug. Alle fremstående menn i Norge hadde sverget guttene troskap, og med tanke på fremtidig rivalisering guttene imellom, hadde Magnus sikret at Håkon som fjortenåring skulle arve en tredjedel av riket, med Oslo som hovedsete, som sitt hertugdømme. Det var denne tilknytningen til Oslo som gjorde at Håkon i sin regjeringstid flyttet hovedstaden fra Bergen til Oslo.
    I motsetning til sin lillebror, Håkon, hadde Erik ikke gode evner. Han kunne for eksempel ikke lese eller skrive, og som enkedronning ble Ingeborg derfor den man lyttet til. Den skotske Lanercost-krøniken går så langt som å hevde at Erik også ble født vanskapt, mer som bjørn enn menneske, og at kong Magnus lot den nyfødte svøpe og ligge over natten på et alter for Frans av Assisi i Bergen, hvor han i løpet av natten ble forvandlet til en normal gutt.
    I 1282 da Ingeborgs fetter, kong Erik Klipping, og hans mor, enkedronning Margrete Sambiria, holdt det årlige riksmøtet på Nyborg slott, var det blant de fremmøtte også representanter for de fire plogpenningsøstrene, som nå gjorde krav på sin farsarv. Magnus Lagabøte hadde aldri insistert på Ingeborgs rett til arven, men nå som han var død, og Erik Klipping og hans mor var politisk svekket, begynte Ingeborg og hennes søstre kampen for sin rett. Et samlet dansk aristokrati fikk høre hvor urettferdig og nedverdigende de fire søstrene hadde blitt behandlet av Erik Klipping og hans mor. Jutta møtte dertil frem i egen person, og var også den eneste av søstrene som fikk tilkjent sin arv - som hun imidlertid aldri fikk noen glede av, da hun døde samme år, bare trettiseks år gammel.

    Ingeborg var selv bare førtito da hun ble dødssyk vinteren 1286/87. Hun døde i Bergen like før påske 1287, og ble gravlagt i byen først i april, ved den tid yngstesønnen Håkon fylte sytten år. Begge sønnene var til stede under seremonien. Med Ingeborg forsvant samlingspunktet for det norske aristokratiet, og ledelsen ble splittet mellom en svak konge (eldstesønnen Erik), en viljesterk ung hertug (Eriks lillebror Håkon) og den maktglade jarl Alv Erlingsson, som endte på "hjul og steile" i Helsingborg i 1290.» 2