Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge
1238-1280

ff
Håkon III Sverresson av Norge. Født omkring 1180. Død 01.01.1204 i Bergen. Konge.
fm
Inga av Varteig. Født anslått 1185. Død omkring 1234.
mf
Skule Baardsson av Norge. Født omkring 1189. Død 24.05.1240 ved Nidaros. Hertug/Konge.
mm
Ragnhild ???.
f
Håkon IV (Håkonsson) av Norge. Født 1204 på Falkenborg, Eidsberg. Død 15.12.1263 på Orknøyene. Konge.
m
Margrete Skulesdatter. Født omkring 1210. Død 1270 i Reins kloster. Dronning.

Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge. Født 01.05.1238 i Tønsberg. Død 09.05.1280 i Bergen. Konge.
Gift 11.09.1261 i Bergen Ingeborg Eriksdatter. Dronning.
Født omkring 1244.
Død 1287.
Eirik II Magnusson av Norge. Konge.
Født 1268.
Død 1299.
Håkon V Magnusson av Norge. Konge.
Født 1270.
Død 08.05.1319 på Tunsberghus.

Biografi - Biography

Konge.
Født 01.05.1238 i Tønsberg.
Død 09.05.1280 i Bergen.

Konge av Norge 1263 - 1280.

Magnus fikk kongenavn i 1257 og ble kronet i 1261. Han ble regjerende monark etter farens død i 1263.

Sitt tilnavn fikk han for sine store forbedringer av lovverket. I landsloven ble det innført at riket ikke måtte deles og at det skulle gå i arv til den eldste ektefødte sønn. Han var fredelig, elsket prakt og innførte flere utenlandske skikker ved hirden. Kjøpmennene i de nordtyske byer fikk store rettigheter til skade for landet. Overfor geistligheten var han ettergivende.

    Etter en trefning mot skottene i 1263, trakk Magnus' far, kong Håkon IV, flåten tilbake til Orknøyene for vinteren. Der ble han syk og døde i Kirkjuvåg (Kirkwall) like før jul i 1263.
    Hjemme i Norge satt den allerede hyllete og kronete kong Magnus VI Håkonsson, og verken han eller rådskretsen rundt ham var øyensynlig villige til å fortsette krigføringen mot skottene. En nøktern vurdering av den militær-politiske situasjonen tilsa at det norske lederskapet burde søke å oppnå en avtale med den skotske kongen. Nordmennenes forsøk på å avskrekke skottene gjennom flåtemakt hadde slått feil, og andre militære muligheter hadde ikke nordmennene i den aktuelle situasjonen. Da den lokale befolkningen viste seg lite villig til å yte nordmennene militærhjelp, ble muligheten alvorlig svekket for de norske lederne til å hevde norsk overhøyhet i området. Dessuten presset den engelske kongen på for en fred mellom Norge og Skottland, ettersom de økonomiske forbindelsene mellom Norge og England hadde lidd under krigen.
    Forhandlinger ble derfor innledet mellom Norge og Skottland, og endte med avtalen i den daværende fremste skotske kongeresidensbyen Perth i 1266. Her avsto den norske kongen Man og Sudrøyene til den skotske kongen, mot at sistnevnte anerkjente den norske kongens herredømme over Orknøyene og Hjaltland. Bispedømmet som Sudrøyene og Man utgjorde, skulle imidlertid fremdeles lyde under erkebiskopen i Nidaros. Skottene betalte en engangsavgift, og i tillegg lovte de den norske kongen en årlig avgift.
    Den regelmessige betalingen av denne avgiften opphørte etter få år uten at det førte til åpen konflikt mellom det norske og det skotske kongedømmet. Tvert imot ble de politiske båndene mellom dem styrket på tradisjonelt vis da den norske tronfølgeren Eirik Magnusson i 1280 ble gift med den skotske prinsessen Margreta. Deres 6-årige datter, Margreta, ble anerkjent som skotsk dronning da den skotske tronen sto ledig i 1291. Samtidig ble det avtalt giftemål mellom den norske prinsessen og den engelske tronarvingen. Hele avtaleverket falt imidlertid i grus da den vesle jenta døde på overfarten til Skottland. De norske initiativene i Skottland gikk senere stort sett ut på å fremme krav om innbetaling av årsavgiften for Sudrøyene, i tillegg til ulike økonomiske krav som den norske kongen hevdet i samband med at Margreta var blitt anerkjent som skotsk dronning. Bortsett fra at kong Eirik giftet seg andre gang med en sønnedatter av en skotsk tronkandidat, betydde denne norske politikken overfor Skottland lite på lang sikt.
    Avtalen i Perth var en merkestein for den norske kongemaktens kontroll i vest. Fra en konkurrerende makt fikk kongen garantier om herredømme over viktige områder, samtidig som han måtte avstå fra noen områder. Så lenge ikke andre krefter utfordret ham, som på Grønland og Island, evnet den norske kongen å hevde overhøyhet over oversjøiske områder. Hvis han måtte bekjempe andre fyrster derimot, hadde hendelsene i siste halvdel av 1200-tallet avslørt at den norske kongemakten ikke hadde militære ressurser eller andre ressurser til å hevde overhøyhet, og særlig gjaldt dette når rivalene befant seg geografisk nærmere de omstridte områdene, slik tilfellet var med den skotske kongen. Når heller ikke den lokale befolkningen med høvdingene i spissen sluttet opp om den norske kongen, ble det nærmest umulig å opprettholde norsk kontroll.
    Like fullt hadde nordmennene greid å bevare herredømmet over Orknøyene. Sammen med islendingers og grønlendingers hylling av den norske kongen som sin herre, innebar avtalen med skottene at den norske kongemaktens vesterhavsvelde ble konsolidert. Skattlandssystemet på slutten av 1200-tallet kan best beskrives som resultatet av et flere hundre års forhold mellom den norske kongen og innbyggerne i området der det ytre landnåmet hadde funnet sted. På grunn av oppfatningen om en felles fortid ble innbyggerne i de gamle norske utbygdene oppfattet som kongens potensielle eller reelle undersåtter. Det norske skattlandssystemet var basert på tradisjon, lov, rett og gjensidighet, og ivaretok så vel kongemaktens som det lokale aristokratiets interesser.
    Men kongedømmet hadde ikke bare interesse av områder over havet i vest. Også fastlandsterritoriet forsøkte nordmennene å utvide.

    Den norske kongen regjerte ikke bare over Norge og nordmenn. I Landsloven fra 1274 het det at bare én person skulle «være konge over alt Norges kongevelde, både innenlands og likeså (over) skattlandene». Leidangsplikten ble i samme lov slått fast til også å gjelde skattlandene. På tross av at lovgiving og de politisk-institusjonelle rammene mellom konge og undersåtter varierte innenfor dette veldet, kommer det klart frem flere steder i loven at ut fra det vi kan kalle datidens statsrettslige forestillinger, utgjorde det geografiske området Norge og skattlandene en enhet overfor omverdenen. Det samlende kriteriet var at hele befolkningen var underlagt den norske kongens riksstyre («ríkisstiórn). Landsloven slo fast den norske kongens velde på slutten av 1200-tallet. Hovedterritoriet i dette veldet, Norge, var imidlertid ikke en fast størrelse. Den norske kongemakten var interessert i å utvide Norge, eventuelt bruke området som utgangspunkt for å legge nye områder under seg. Konkurrentene i denne ekspansjonspolitikken fantes i sør, den danske kongemakten, i øst, den svenske, og i nord, det russiske storfyrstedømmet i Novgorod, som hadde Karelen under seg.

    Trolig hadde norske konger helt siden Harald Gråfells tid gjort krav på finneskatt og kontroll med vareproduksjon og handel i håløygjarlenes gamle interesseområde, som strakte seg helt fra Namdalen til Kvitsjøen. Kong Harald og de nærmeste ettermennene engasjerte seg i handels- og herjingsferder til Kvitsjøen, enten de selv deltok eller de bare bidro med kapital. Sannsynligvis fra Olav Haraldssons tid hadde den norske kongen dessuten forbeholdt seg retten til oppkjøp av «all klovare», det vil si pelsverk, nord for Namdalen. Med utgangspunkt i en rettarbot fra kongene Sigurd, Øystein og Olav Magnussønner, mener mange at dette må ha vært et kongelig regale alt i Olav Haraldssons regjeringstid.
    Så langt øst som til Kolahalvøya strakk imidlertid det norske kongedømmet seg ikke. Kongens mål var å hevde retten til å handle med og ta skatt av samene, den folkegruppe som dominerte Finnmarka. I vid betydning omfattet Finnmarka også det store området fra Malangen til Kolahalvøya i tillegg til det vidstrakte skogslandet som i dag ligger innenfor de svenske lappmarkene, men som da var bosatt av samene. Skattekravet i denne perioden gjorde imidlertid ikke samene til den norske kongens undersåtter på linje med nordmenn.

    For å styrke innenlandsk kontroll og fortjeneste på eksporthandelen innskrenket det norske riksstyret handelsretten for utlendinger i 1282. Reaksjonen på dette var et forbund mellom tyske østersjø- og nordsjøbyer, først og fremst Lübeck og de andre opprinnelige såkalte vendiske byene Rostock, Wismar og Stralsund, sammen med territorialfyrster i området. Den danske kongen sluttet seg også til. Det ble innført blokade av Norge, og landet var tvunget til å søke fredsforhandlinger. Den svenske kongen meklet frem en forliksdom i Kalmar der Norge ble pålagt å betale en drøy erstatning og ellers likestille utenlandske kjøpmenn med innenlandske når det gjaldt handel i norske byer og markedsplasser. I en norsk rettarbot fra 1294 ble dette stadfestet samtidig som utenlandske kjøpmenn fikk forbud mot å seile nord for Bergen. Alliansen fra 1280-årene avslørte at de nordtyske byene allerede på denne tiden kunne slutte seg sammen for å fremme sine økonomiske interesser. Den blir sett på som en viktig milepæl på veien mot det forbundet som kom til å øve så stor innflytelse i Norden i senmiddelalderen: Hansaforbundet.

    En gang mellom 1268 og 1282, kanskje i 1273, fastsatte visstnok en norsk-svensk kommisjon en grense mellom de to kongedømmene i det tilstøtende landskap fra Götaelv i sør til norsk Jemtland og svensk Ångermanland i nord. Det var imidlertid ikke en grensetrekking i moderne forstand. Det som ble gjort, var å peke ut punkter i terrenget som, dersom de ikke var naturlige grensemerker som vassdrag, ble merket med steiner, påler eller liknende.

    Den urolige situasjonen i Danmark ga den norske kongen spillerom for å ekspandere på den danske kongemaktens bekostning. Det nærliggende målet var Halland, det daværende nordligste grenselandskapet for det danske kongedømmet. En eventuell kontroll med Halland ville gi fordeler for den norske kongen utover det å oppnå kontroll over et nytt område. Områdene rundt Kattegat og Øresund fikk økende økonomisk betydning i perioden. Det skyldtes sildefisket ved kysten av Båhuslen og Skåne, det store internasjonale markedet i sistnevnte område og den voksende handelssjøfarten mellom Nordsjøen og Østersjøen. En viktig del i dette bildet var også den stadig sterkere rollen som nordtyske områder spilte i nordisk handel, ikke minst Lübeck. Det var politiske, strategiske og økonomiske grunner til den norske kongemaktens ekspansjonsvilje i regionen, og det langsiktige målet kan ha vært Skåne. Kontroll over hele eller deler av denne regionen kunne gi inntekter. Den norske kongemakten påla for eksempel utførselstoll for fangsten til utlendinger som deltok i fisket i Båhuslen.
    Også svenskene ville imidlertid ha et ord med i laget. Frem til midten av 1200-tallet grenset det norske og det danske kongedømmet til hverandre gjennom Båhuslen og Halland. Mellom disse landskapene oppnådde da de svenske makthaverne kontroll med et lite område som ga dem kontakt med havet. Dermed hadde den svenske byen Lödöse, som lå et stykke opp i landet langs Götaelv, fått en utskipingshavn. For svenskene gjaldt det å trygge og helst utvide denne korridoren mot vest - og på lang sikt endte denne politikken med at både Båhuslen og Halland ble svenske områder - men først og fremst å hindre at verken nordmenn eller dansker ble for mektige i området. Den svenske riksstyreren Birger jarl ville for eksempel ikke la kong Håkon Håkonsson få kontroll over Halland og dermed beherske områdene på begge sidene av den svenske korridoren i vest. Jarlen opptrådte derfor som mekler mellom den norske og danske kongen, der han ifølge den partiske Håkonssagaen «helte vel mye til danskekongens side».
    Den norske ledelsen styrket nærværet i området ved å bygge ut Marstrand og anlegge en borg, Ragnhildsholm, ved sørgrensen for kongeriket. Overfor Danmark brukte den norske kongen dessuten våpenmakt som ren styrkedemonstrasjon ved forhandlingsmøter, også i militære operasjoner i den danske kongens rike. Typisk var det som skjedde i 1250-årene. Da den danske kongen ikke var villig til å pantsette Halland til den norske kongen for en del av en skadeerstatning, sendte kong Håkon leidangsflåten sin til Halland med ordre om at troppene skulle «herje landet og ødelegge både med ild og våpen», slik det heter i Håkonssagaen. Skal en tro den samme sagaen, dro nordmennene «gjennom landet og drepte folk og brente bygder hvor de kom». Da hærferden var over, delte troppene hærfanget mellom seg etter kongens råd, helt i tråd med datidens militære kodeks. Felttoget var ment som et anslag mot den danske kongens interesser, samtidig som det betydde gevinstmuligheter for de norske troppene. Dessuten oppfylte kong Håkon gjennom felttoget også én av sine viktigste oppgaver som konge, nemlig å føre mennene sine i krig.
    Større kontroll enn i 1250-årene fikk aldri Håkon IV. Kongen slo imidlertid inn på en ny vei for å vinne innflytelse i Danmark. Han inngikk forlik og allierte seg med danskekongen og fikk sønnen Magnus gift med en dansk kongedatter, Ingeborg. Samtidig ble den svenske kongen gift med en søster av Ingeborg. Slik fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark ettersom de to danske kongsdøtrene var arvinger til et stort gods etter den avdøde faren, kong Erik Plogpenning (1241-50). Ved siden av de rent økonomiske interessene som lå i dette arvespørsmålet, innebar ekteskapene politiske muligheter.
    Arvespørsmålet forble uløst gjennom mange år og var derfor en kime til spenning mellom Norge og Danmark i lang tid. Situasjonen ble tilspisset i 1286 da den danske kongen Erik Klipping (1259-86) ble myrdet. En gruppe opposisjonelle danske stormenn ble, med rette eller urette, dømt for drapet. De søkte og fant støtte hos den norske kongen og allierte seg med ham. En av disse stormennene var greven over Nord-Halland, og ved hjelp av norsk støtte etablerte de danske fredløse stormennene seg i det landskapet. Dermed ble området unndratt den danske kongens kontroll og kom i stedet under den norske kronen. Gjennom alliansen med de danske stormennene oppnådde dermed det norske kongedømmet en kontroll over den nordlige delen av Halland, som det tidligere ikke hadde hatt. Borger ble bygd på territoriet, og området var utgangspunkt for fremstøt mot den danske kongen og hans tilhengere, både fra de danske fredløses og fra norsk side. Dessuten økte kontrollen og innflytelsen over skipsfarten til og fra Nordsjøen. Etter flere års krigføring ble det i 1295 inngått en våpenstillstand som var fordelaktig både for nordmennene og for de danske fredløse. Den neste store nordiske styrkeprøven kom i de to første tiårene av 1300-tallet.

    Problemet med underhold for brødre av en regjerende konge ble i alle de tre nordiske rikene oftest søkt løst gjennom å tildele dem deler av kongeriket, gjerne i form av hertugdømmer. Formelt var kongen den øverste herren og hertugene hans vasaller. I praksis fikk imidlertid en hertug fulle kongelige rettigheter innen territoriet sitt, og det gjorde ham i stand til å konsolidere og eventuelt bygge ut maktposisjonen sin. Og ut fra samtidens maktstrukturer var det ingen selvfølge at en konge kunne tukte en egenmektig hertug. Hertuger og andre fyrster av dynastiet kunne derfor i realiteten være tilnærmet uavhengig av kongen.
    Fra midten av 1280-tallet av var Norge delt mellom Magnus Lagabøtes sønner, kong Eirik II og hertug Håkon. Hertugen opptrådte dessuten som tilnærmet likeverdig partner med kongen i utenrikspolitikken. Det kom aldri til konflikt mellom kong Eirik og hertug Håkon, noe som sto i kontrast til forholdet mellom konger og hertuger i de to andre nordiske rikene. I Danmark gikk den sørligste delen av kongedømmet, Sønderjylland, gradvis tapt for kongemakten og ble i stedet langt på vei et selvstendig fyrstedømme under en sidegren av kongehuset.
    I Sverige hadde kong Magnus Birgersson Ladulås (1275-90) i sin tid fordrevet den eldre broren fra tronen. Da han selv fikk flere sønner, visste derfor Magnus Ladulås av egen erfaring at dynastiet rommet en latent tronkonflikt, som kunne eksplodere kanskje alt i hans levetid og i hvert fall etter hans død. Den svenske kongen grep derfor til datidens vanlige tiltak for å forebygge en mulig slik konflikt. Han fikk sin eldste sønn, Birger, valgt til konge alt i sin egen levetid for å sikre sønnens fremtidige kongedømme overfor brødre og andre mulige utfordrere. Dessuten var det et relativt utilslørt fremstøt for arvekongedømmet fra den regjerende kongens side. Samtidig med at Birger ble valgt til konge og farens etterfølger, fikk broren Erik hertugtittel. Den samme rangen fikk senere en tredje sønn, Valdemar.
    Kong Magnus' tiltak for å opprettholde freden i riket skulle imidlertid vise seg for svake til å temme de innebygde maktpolitiske spenningene i det svenske riket. Få år etter at de tre brødrene var blitt myndige, brøt det ut en åpen konflikt om herredømmet i det svenske riket da de to svenske hertugene, med Erik som leder, gjorde opprør mot broren kong Birger (1290-1318). Opprøret innledet flere års blodig og bitter konflikt i Sverige. Det svenske topparistokratiet grupperte seg rundt henholdsvis kongen og de to hertugene, men også nabomaktene ble trukket inn. Konfliktene i Sverige skulle få store ringvirkninger for hele Norden.
    Selv om alliansene som vanlig skiftet, er det mulig å trekke frem hovedlinjene i allianstrukturene. De grunnleggende motivene for valg av alliansepartner var ønske om kontroll over landområder og menn, foruten at selve tronfølgespørsmålet i alle tre rikene fikk økende betydning i løpet av striden. I Magnus Ladulås' regjeringstid ble det gjennom ekteskapsavtaler mellom det svenske og det danske kongehuset smidd en allianse som kom til å vare rundt tjue år, en uvanlig lang periode i denne sammenheng. Den svensk-danske forståelsen isolerte til en viss grad den norske kongen og tvang ham til å støtte opposisjonelle stormenn, ikke bare i Danmark, men også i Sverige dersom han skulle nå målene sine i den nordiske politikken. Det viktigste var fremdeles å sikre Halland for den norske kronen.
    Mens det fremdeles var fred mellom ham og brødrene, hadde kong Birger Magnusson i Sverige brutt med det svenske riksstyrets lange pro-danske linje og i stedet inngått en freds- og forbundstraktat med kong Håkon. En viktig del i avtalen var at hertug Erik Magnusson ble forlovet med Håkon V's datter Ingeborg. Da striden mellom konge og hertuger brøt ut i Sverige, så kong Håkon og rådgiverne hans seg imidlertid best tjent med å støtte hertugene. Og så lenge den norske kongen ikke var villig til å oppgi alliansen med hertugene, var kong Birger tvunget til å søke støtte hos sin danske svoger, kong Erik Menved (1286-1319). Bak den danske kongens valg av alliansepartner lå ønsket om å vinne kontrollen tilbake over Nord-Halland og å knekke de opposisjonelle danske stormennene som var alliert med den norske kongen. Kong Erik førte samtidig en målbevisst politikk for å utvide maktområdet sitt østover langs Østersjøen. Som alltid i perioden, var et viktig middel i en slik politikk å knytte fyrster og stormenn i området til seg som vasaller. Erik Menveds politikk førte derfor til at også enkelte nordtyske fyrster, som greven av Holstein og fyrsten av Mecklenburg, ble involvert i den nordiske striden. Dette engasjementet skulle få langsiktige virkninger på nordisk politikk.
    Fra dansk historikerhold har det dessuten vært hevdet at Erik Menved i tillegg arbeidet for å samle alle de tre nordiske kronene under ett dynasti. Kong Erik hadde ingen sønn som kunne følge etter ham på tronen. For å hindre at hans intrigante bror, hertug Kristoffer, skulle bestige den danske tronen etter ham, presset den danske kongen på for et ekteskap mellom kong Birgers sønn Magnus og Håkon V's eldstefødte datter Ingeborg. Et ekteskap mellom disse to kunne gi avkom som var mulige tronpretendenter til alle de tre nordiske tronene. For Norges del var det i den forbindelse avgjørende at også kong Håkon, ikke bare den danske kong Erik, var sønneløs. Endringen av den norske tronfølgeloven i 1302 til fordel for dattersønner av kongen, avslører at kong Håkon og kretsen rundt ham på dette tidspunkt vurderte det som en realistisk mulighet at den norske kongen ikke ville få en sønn som tronarving. Og trolovingene for den vesle Ingeborg Håkonsdatter skiftet i tråd med farens allianser; hun ble i tur og orden forlovet med både hertug Erik og kong Birgers sønn. Håkon V og hans menn var altså klar over hvilke interesser som sto på spill i valget av ektefelle til kongens døtre.
    Den viktigste årsaken til at kong Håkon V flere ganger brøt med hertugene og nærmet seg motpartiet, var åpenbart at han innså at hertug Erik drev sitt eget spill, uavhengig av interessene til den norske kongen. Hertugen ser ut til å ha hatt den svenske og den norske tronen som mål, med broren Valdemar som lojal støttespiller. For å sikre lojaliteten fra hertug Eriks side brukte kong Håkon datidens viktigste middel i den forbindelse: tildeling av land og borger. Hertugen fikk tildelt den sørligste delen av Båhuslen som len i tillegg til Nord-Halland, det sistnevnte landskapet hadde kong Håkons danske støttespiller vært tvunget til å overlate til den norske kongen på grunn av danske angrep. Hertug Erik fikk dessuten gjennom riksdelinger i Sverige kontrollen over de svenske landskapene som grenset til hans norsk-danske besittelser. Dette mellomnordisk riket ble en ypperlig base for hertugens høye politiske spill. En viktig årsak til hertugens suksess var dessuten at en så stor del av de svenske stormennene sluttet opp om hertugpartiet, noe som utvilsomt skyldtes at hertug Erik fremsto som den dyktigste av de nordiske fyrstene i maktkampen. Også enkelte norske stormenn sluttet seg til hertug Erik i de periodene han var i konflikt med kong Håkon.
    Datidens politiske mekanismer bidro dermed til at en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen i begynnelsen av 1300-tallet hadde utviklet seg til en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømme i Norden på lengre sikt. Etter en del frem og tilbake ble alliansebåndene mellom Håkon V og hertugene Erik og Valdemar bekreftet i 1312 ved at hertug Erik ble gift med Ingeborg Håkonsdatter, mens broren Valdemar fikk Eirik II's datter, som også het Ingeborg. På dette tidspunktet ser det ut til at de norske styresmaktene hadde slått inn på en mer forsiktig utenrikspolitikk i Norden. Hertug Erik hadde avslørt seg som en upålitelig alliansepartner, og uten lojale, mektige støttespillere i de andre nordiske rikene manglet nordmennene tilstrekkelig militære ressurser til å fortsette den aggressive politikken overfor nabolandene. Resten av sin regjeringstid forsøkte Håkon V øyensynlig å kombinere dynastiets interesser i spørsmålet om tronfølgen i landet, spesielt da dattersønnen Magnus ble født i 1316, med et mål om å verne rikets politiske interesser i de utenrikspolitiske brottsjøene som den nordiske politikken skapte.
    Den nordiske politiske scenen på 1310-tallet gjorde det imidlertid umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i Sverige og Danmark. Til det var de tre rikene blitt for mye vevd inn i hverandre dynastisk og politisk. Striden i Sverige endte ikke før hertugene Erik og Valdemar sultet ihjel i kong Birgers fangenskap i 1318 og Birger selv to år senere døde i landflyktighet i Danmark etter å ha blitt fordrevet av hertugpartiet innen det svenske aristokratiet. Både kong Håkon i Norge og kong Erik i Danmark var døde året før. For å fylle det maktvakuumet som var oppstått, og slik sikre posisjonen sin i det svenske riket, valgte hertug Eriks svenske stormannstilhengere den norske tronarvingen Magnus Eriksson til svensk konge i 1319.
    Svenskene valgte den treårige Magnus Eriksson vel vitende om at de dermed også valgte kongefellesskap med nordmennene, men det lå ingen aktive unionsbestrebelser bak svenskenes handlemåte. Situasjonen som åpnet for det norsk-svenske kongefellesskapet var en frukt av foregående års nordiske politikk, men valget i Sverige ble foretatt for å løse et innenlandsk styringsproblem. Fra norsk side var det lite en kunne gjøre for å hindre at den norske tronarvingen ble satt på den svenske tronen. Både kong Håkon og stormennene i Norge søkte imidlertid å sikre interessene sine overfor det kommende kongefellesskapet de innså ville komme da kong Birger led nederlag i Sverige. På kongens dødsleie i slutten av april 1319 utstedte åtte av kong Håkons nærmeste rådgivere en erklæring der de lovte å overholde kongens bestemmelser om kongearv og riksstyre med mer, å stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke å dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter.
    Norske historikere har gjennomgående villet se en på rikets vegne bekymret kong Håkon som initiativtaker til kunngjøringen fra de åtte rådgiverne. Brevet har også vært oppfattet som utslag av en mer isolasjonistisk linje i norsk utenrikspolitikk på 1310-tallet, ikke minst forbudet mot utlendinger i norske ombud. Et slikt krav var imidlertid ikke noe særnorsk fenomen i samtiden, men et levende program for de innenlandske stormennene i alle de tre nordiske rikene, ja, for alt innenlandsk aristokrati i datidens Europa. Innenlandske stormenn bekjempet kongens bruk av utlendinger i riksstyret av frykt for å bli skjøvet til side av personer som ikke delte deres grunnleggende interesser, men i stedet var redskaper for en egenmektig kongemakt. Både den danske og den svenske kongen brukte i utstrakt grad utlendinger som rådgivere og i andre tjenester, noe heller ikke den norske kongen var fremmed for.
    Punktet om utlendinger i kunngjøringen fra april 1319 må derfor i først rekke ha vært ført frem av de åtte stormennene på egne og sine standsfellers vegne. Kong Håkon kan ha vært redd for at stormennene ikke ville anerkjenne dattersønnen Magnus som norsk konge, fordi de fryktet for at kongefellesskapet med Sverige ville føre til at utenlandske stormenn kom inn i norsk riksstyre, først og fremst svensker, men - på bakgrunn av svenske kongers og hertugens forvaltningspraksis - dernest tyskere. Forbudet kan derfor primært ha vært en konsesjon til det norske aristokratiet for at de skulle slutte opp om kong Håkons dynastiske politikk. Samme motiv lå sannsynligvis bak hos kongen da han avkrevde hertug Erik et tilsvarende løfte i den endelige avtalen mellom dem i 1310.
    Da Håkon V døde 08.05.1319, sluknet Sverreætten på mannssiden. Tronarvingen var tre år og befant seg utenfor landets grenser. Det var derfor de verdslige stormennene som alene måtte føre den norske riksskuta inn i en ny og ukjent situasjon. De norske og svenske stormennene som møttes til forhandlinger om det politiske fellesskapet i Oslo forsommeren 1319, hadde en vanskelig oppgave foran seg. Ingen av landenes politisk-institusjonelle system, det vi med et moderne ord kan kalle «konstitusjon», hadde regler for hvordan kongefellesskap med et annet land skulle fungere i praksis. Resultatet ble en avtale som skulle gjelde så lenge kongen var umyndig. Avtalen viste klart at verken norske eller svenske stormenn ønsket et politisk fellesskap tettere enn nødvendig. Det var ikke snakk om å bygge en «union», men å fastlegge retningslinjer for hvordan Magnus Eriksson skulle kunne fungere som respektiv norsk og svensk konge. Dette var helt nødvendig i en tid da statsmakten i så høy grad ble legemliggjort av kongen. Kongen skulle være det eneste som var felles, men han skulle opptre som henholdsvis norsk eller svensk konge med fast regulerte og like lange opphold i hvert land. De to naborikene lovte dessuten hverandre støtte og hjelp.
    Etter at nordmenn og svensker var blitt enige i Oslo i slutten av juni 1319, ble den treårige Magnus Eriksson valgt til svensk konge 8. juli. I august kom den nye kongen til Norge og ble hyllet på Haugating, det gamle kongehyllingstinget ved Tønsberg. Hyllingsstedet signaliserte Oslofjordområdets økte politisk betydning som følge av at kongen også var svensk konge.

Magnus ble gravlagt i Franciskanerklosteret i Bergen. 1

 

  1. Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 131. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 454; Bind 15, side 173. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 139-141, 148-156. Norsk Biografisk Leksikon, Bind IX (1940), side 36-40. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 829. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 52.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index

Om du har kommet til denne siden uten at det er en oversiktsramme til venstre,
vennligst TRYKK HER for å komme til min hovedside.

If you have entered this page without a Menu Bar Frame on the left of the screen,
please PRESS HERE to get to my main page.

Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2009-10-17