Biografi - Biography

Jarl/Hertug/Konge.
Født omkring 1189.
Død 24.05.1240 ved Nidaros.

    Konge av Norge 1239 - 1240.

"

"

Håkon Håkonsson og Skule Bårdsson, fra Flatøboken (Wikipedia).

    Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

    Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

    Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.

    Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros. 1

"

Skule Bårdssons segl (framsiden og baksiden) fra 29.9.1225, ifølge en tegning som finnes hos Rigsarkivet i København (Foto: Arne Kvitrud, 2009) (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Skule Bårdsson (* ca. 1189 - † 24.05.1240) var fra gården Rein i Rissa. Han var jarl fra 1217, hertug fra 1237 og konge fra 1239. Han var halvbror til kong Inge Bårdsson.
    Som jarl og hertug under kong Håkon Håkonsson styrte Skule en tredjedel av Norge fra sitt sete i Nidaros. Han lot seg hylle som konge på Øreting i 1239 og tok opp kampen med kong Håkon Håkonsson, men ble drept etter et halvt år som konge.
    Gjennom datteren Margrete, som ble gift med Håkon Håkonsson, er han en av stamfedrene til den norske kongsætten i middelalderen.

    Familie.
    Skule var sønn til Bård Guttormsson (* 1150 - † 1194) fra Rein og hans andre hustru, en stormannsdatter fra Valdres. Hans søster, Ingeborg, ble gift med lendmann Alv Erlingsson av Tornberg. Farens første hustru var Cecilia Sigurdsdatter, datter til kong Sigurd Munn Haraldsson. Deres sønn, Skules halvbror, var kong Inge Bårdsson.
    Skules hustru het Ragnhild, men hennes foreldre er ikke kjent.
    Han ble først gang nevnt i 1204, sammen med sin bror, Guttorm, som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De flyttet straks etter til den nyvalgte kongen, halvbroren Inge Bårdsson.

    Bakgrunn.
    Første gang Skule Bårdsson gjorde seg bemerket var ved kong Inges side i 1213. Bøndene hadde blitt trøtte av borgerkrig og nektet å yte leidangskatt. På et stevne i Inn- Trøndelag hogg bøndene ned kongens sysselmann. Kong Inge ville ikke ta kamp med bøndene, men da de trykket på og drepte flere av kongsmennene, var det Skule som var handlekraftig nok til å få hæren til stå imot og tvinge bøndene på flukt.
    Kong Inge ble konge i 1204, men døde allerede i 1217, knapt 30 år gammel. Kort før kongens død ble Skule gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Etter dette gjorde Skule krav på tronen, både gjennom byrd og sine gode evner, han var "ektefødt halvbror" av Inge. Han tok den private arven etter sin avdøde halvbror og gjorde krav på Norges krone, men på Øretinget ble han et overrasket vitne til at birkebeinerhæren tvang igjennom at Håkon Håkonsson skulle bli tatt til konge. Erkebiskopen var fraværende på visitasreise i Hålogaland, og kannikene i Nidaros nektet å bære ut St. Olavs skrin fra Kristkirken til høytiden.

    Håkon Håkonsson.
    Håkon Håkonsson kan ha vært en utenomekteskapelig sønn til kong Håkon Sverresson og Inga fra Varteig. Birkebeinere hentet gutten på Østlandet i 1205 da han var to år gammel. Etter at faren døde ble han anerkjent som kongesønn av kong Inge Bårdsson og oppfostret ved hans hoff.
    Den tolv år gamle og umyndige Håkon kunne ikke overta noen selvstendig styring av hær eller rike, og kompromisset ble at Skule Jarl skulle føre styret, og således være den egentlige riksstyrer. På et møte i Bergen kort tid senere ble det vedtatt at Skule Jarl skulle ha en tredjedel av riket, det nordenfjeldske, som skatteland. Skule fikk en maktstilling i Norge som knapt noen utenom kongene selv hadde hatt før. Men allerede på dette tidspunktet kom de første forsøkene på å begrense Skules makt og innflytelse. "Rikskansleren" Ivar Bodde forsøkte å hindre Skule i å sende ut brev med kongens segl på. Etter hvert ble hans makt beskåret mer og mer, og han følte seg tilsidesatt.
    Da baglerkongen Filippus Simonsson døde på Østlandet i 1217, sluttet også denne delen av landet seg til kong Håkon. Skule ble jarl over Østlandet, men flytter i 1224 til Nidaros. Håkon Håkonsson startet gjenoppbyggingen av kongsgården på Øra (Sørenga i Oslo) som hadde strøket med i den store bybrannen året før.

    Jernbyrd og familiefeide.
    Til tross for Håkons seier i 1217 var det i virkeligheten strid i seks år om hvem som rettmessig skulle være Norges konge, og den endelige avgjørelsen falt først på et stort riksmøte i Bergen i 1223. Håkons mor Inga Kongsmor bar jernbyrd for å bevise at Håkon var en ekte kongssønn. Inga besto testen ved å bære glødende jern uten å ha brannsår tre dager senere.
    I 1225 var kong Håkon på hærtog i Värmland, en straffeekspedisjon etter at bøndene der hadde støttet norske opprørere. Samme år giftet Håkon seg med Margrete Skulesdatter i et forsøk på binde ættene sammen i en allianse, og for å forsone Håkon og Skule.

    Ribbungene.
    Samtidig som kong Håkon ble konge i 1217 hadde det reist seg misnøye fra andre flokker, blant annet fra ribbungene. De laget uro, og herjet Opplandene i mange år, helt til deres høvding Sigurd Ribbung døde i 1226. Da sluttet mange av ribbungene seg til kong Håkon på grunn av misnøye med sin høvding Knut Jarl og året etter overgav også Knut Jarl seg.

    Gaver til geistlige og opprettelsen av Reinklosteret.
    29.09.1225 ga Skule deler av gårdene Sjetnan i Tiller og Flakkstad på Frosta til korbrødrene i Trondheim. Som gjenytelse skulle korbrødrene ta Skule med i sine bønner og de skulle holde årlig sjelemesse til evig tid. De skulle også holde en årlig fest, så lenge han levde.
    I 1226 lå hertug Skule syk i Nidaros, og i den forbindelse antar man at han ga et løfte. Etter dette ga han i hvert fall farsarven Rein som gave til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg et bitter uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eiriksson til Austrått. Årstallet for stiftelsen av klosteret er ukjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Rein kloster.

    Forholdene i 1227-1237.
    Forholdet mellom konge og jarl ble verre utover i 1230-årene. I 1227 vender Håkon seg for første gang til paven for å bli kronet. Skules ærgjerrighet ble utfordret av den statsskikk og forvaltning som kong Håkon og hans krets bygde opp. Til tross for intens mekling fra biskopene og nye forlik mellom jarl og konge ved riksmøtene i 1233 og igjen i 1236 i Bergen, ble avstanden stadig større. På det siste møtet forsøkte Skule å reise krav om at hans sønn Peter utenfor ekteskap skulle få arverett til hans del av riket, men han ble avvist og ble i tillegg satt utenfor riksstyret.
    Muligens som kompensasjon får han på Ørating i 1237 tittelen hertug, som den første i landet. En tittel uten mye innhold, ifølge historikeren Andreas Holmsen, da kongen og hans krets fortsatte å begrense Skules makt. I stedet for å styre en tredjedel av riket skulle han nå få en tredjedel av inntektene av hele landet. Det faktum at Skule tok kongsnavn to år senere viser at det var en ordning som en ærgjerrig mann som Skule ikke kunne leve med.

    Skule som konge i 1239-1240.
    En statsmann med Skules erfaring må ha visst at han med et åpent opprør ikke bare gikk det uvisse i møte, men at risikoen var svært høy. Kanskje var han av den formodning at han ikke hadde mer å miste og at det var nå eller aldri. Som en gammel mann etter datidens standard, i en alder av femti år, startet han et opprør mot kong Håkon Håkonsson som ikke kan karakteriseres som annet enn desperat. Han gikk til opprør i harme mot å bli politisk umyndiggjort og "rente hodet mot den mur han selv mer enn noen annen hadde virket til å reise omkring Håkon Håkonssons trone", i Andreas Holmsens ord.
    Skule lot seg hylle til konge av Norge på Øretinget 06.11.1239, men ikke uten motstand fra geistligheten. Erkebiskopens stedfortreder Eystein Syre var imot å la Skules menn ta St. Olavs skrin ut av kirken. Da de likevel gjorde det, lyste han dem i bann. Etter kåringen ble skrinet ført tilbake, men ingen prosesjon møtte Skule og kun to korsbrødre tok imot skrinet. Som konge var Skule allerede lyst i bann av geistligheten i sitt eget rike. Likevel reiste han en hær mot kong Håkon Håkonsson og dro sørover over land mot Oslo. Ved Låke i Nannestad på Romerike vant han over en styrke av Håkons menn. Skule Bårdsson tok så kontroll over Oslo.

    Det siste slaget.
    Skule var i Oslo med sine menn, vårbelgene, mens kongens menn hadde lagt til ved Hovedøya om natten, og speidet inn mot byen. Neste morgen fossrodde de mot byen i grålysningen for å overraske Skule og hans menn inne i byen, men de ble oppdaget, og hærklokkene ringte. Håkons menn gikk likevel i land syd for byen, under vestskråningen av Ekebergåsen, og tok seg så inn til byen over den halvveis ødelagte Geitabru (i Gamlebyen). De kom i kamp med det samme. Kampene ble utkjempet ved Martestokker (i dag Galgeberg) og ved kirkegården ved Halvardskirken. Håkon Håkonssons menn var i flertall og vant frem, og motstanderne måtte etter hvert søke inn i kirken for å redde livet. Mange falt, det lå en haug av døde og døende ved døren; inne i kirken rådet gudsfreden og flyktningene kunne ikke forfølges innenfor kirkeporten. Dagen etter fikk de komme ut.
    Hertug Skule flyktet til skogs og holdt seg skjult gjennom vinteren, kom seg deretter nordover til Nidaros, men klarte ikke å samle en ny flokk om seg. 24. mai samme år kom en avdeling av kongens menn sjøveien til Trøndelag. I følget var også Skules gamle fiende Åsulv Eiriksson. Nedbrutt søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster. Erkebiskop Sigurd var der, og forbød ufred. Han tilbød seg endog å betale løsesum for Skule. Til tross for erkebiskopens formaning satt birkebeinerne fyr på klosteret, og da Skule og hans følge kom ut, ble de hugget ned foran inngangen. Hertugens siste ord skal, ifølge tradisjonen, ha vært: "Ikke hugg meg i ansiktet." Hertug Skule var regnet for å være en vakker mann.

    Skule ble gravlagt i Kristkirken i Nidaros. Erkebiskopen, alle korsbrødrene, mange prester, byfolk og mange av birkebeinerne var til stede. En hertugkrone kan påvises på en grav i domens krypt, og da det har vært få hertuger i norsk historie, regnes det i dag som sannsynlig, men ikke sikkert, at graven inneholder Skules levninger.

    Etterspill.
    Skules død markerte den endelige slutten på borgerkrigene i Norge. Borgerkrigene hadde vart i 110 år. En årsak var at alle kongssønner hadde rett til å kalle seg konge. Skules død markerte slutten på all opposisjon mot Håkon Håkonsson som norske konge, og han var heretter ubestridt enekonge. Han ble kronet til konge, selv om han ikke var ektefødt, av kardinal Vilhelm av Sabina i Bergen i 1247. I samsvar med det europeiske kirkelige synet på kongedømmet satt Håkon sin eldste sønn til side fordi han var født utenfor ekteskap. I stedet lot han sin eldste, ektefødte sønn, Håkon, bli første arving til tronen. Etter de nye arvereglene som ble innført etter Skules død, ble tittelen hertug kun forbeholdt kongssønner som ikke selv kunne bli konge.
    Islendingen og sagafortelleren Snorre Sturlason oppholdt seg i årene 1237-1239 i Norge. Han ga sin tilslutning til hertug Skule og ble etter foranstaltning av kong Håkon drept i Reykjaholt i 1241.

    Ettertidens vurderinger av Skule Bårdsson.
    Få historiske konflikter i Norge har vært mer omdiskutert blandt historikerne enn forholdet mellom Skule og Håkon. Det meste av informasjonen har vi fra Håkon Håkonssons saga, ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, en brorsønn til Snorre Sturlasson, kort tid etter kong Håkons død. Det var kongens sønn, Magnus, som ga oppdraget, og hensikten var å framheve kongen på bekostning av andre. Sagaen er samtidig en av de mest etterrettelige med tanke på detaljer og ytre hendelsesforløp, og bygger på et omfattende skriftlig samtidsmateriale. Det er også verdt å merke seg at kong Magnus også var dattersønn til Skule, og sagaforfatteren formulerer et fromt ønske om at Skules etterkommere forhåpentlig skal styre Norge i lang tid.
    Historikeren Peter Andreas Munch fremstilte i 1857 kong Håkon som høymiddelalderens store norske konge, mens Skule var svikeren mot landets rette konge. Dramatikeren Henrik Ibsen bygde på Munchs fremstilling av Håkon og Skule da han skrev "Kongsemnene". Ibsen tolket i tillegg konflikten i lys av egne erfaringer fra sin samtid.
    I 1923 brøt Halvdan Koht med denne kongetro oppfatning og fremstilte Skule som en helt, en vinnende personlighet og et uvanlig politisk talent i kontrast til 'gjennomsnittsmannen' Håkon. Han stilte seg på linje med Hans E. Kincks kulturfilosofiske vurdering av Skule i "Storhedstid" (1922), der Kinck ifølge historikeren Knut Helle på tynt grunnlag gjør ham til en siste representant for den døende norrøne kulturen.
    Historikeren Andreas Holmsen er en forlengelse av Koht når han skriver at "hans stortenkthet, hans herskerevne og hele hans høyreiste, vinnende personlighet lyser fram tvers gjennom den fiendtlige skildringen (i Håkon Håkonssons saga). "Og han var mer enn en strålende høvdingeskikkelse. Hans handlinger viser ham som tidens store statsmann." Knut Helle mener derimot at "Skule forholdsvis lett ble utmanøvrert av kretsen rundt Håkon i de første årene etter 1217; det kan tyde på begrensninger både i hans handlekraft og realpolitiske evner."»

"

Ruinen av Reins kloster.

    Fra norsk Wikipedia:
  «Reins kloster, opprinnelig Rein kongsgård, en norsk herregård øst for Trondheimsfjorden, i Indre Fosen kommune, Trøndelag. Rein ble gitt av kong Olav Kyrre omkring 1070 til Skule Tostesson Kongsfostre, som ble stamfar til kong Inge Bårdsson (d. 1217) og dennes yngre halvbror, tronepretendenten hertug Skule Bårdsson (d. 1240). Klosteret ble opprettet på gården av Skule Bårdsson rundt 1230. Ruinene av klosteret er fortsatt synlige.
    Opprettelsen.
    Skule Bårdsson ble eier av gården Rein tidlig på 1200-tallet. I 1226 lå Skule farlig syk i Nidaros,[2] og i den forbindelse må han ha gitt et løfte. Han ga i hvert fall Rein, sin farsarv, til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det.[3] Første abbedisse var Skules halvsøster, fru Sigrid Bårdsdatter. Klostret ble rammet av et lynnedslag og brant ned i 1317, men det ble senere gjenoppbygd. Stedets vakre ruiner er ennå bevart.
    Hertug Skules datter, dronning Margrete, som var gift med Håkon Håkonsson, tilbrakte sine eldre dager i dette klosteret.
    Det er uvisst hvilken ordenstilhørighet klosteret har hatt, men man antar at det har vært en augustinerstiftelse for fornemme kvinner.[4] Rein nonnekloster lå på en dominerende høyde i det flate Rissalandskapet, med vid utsikt mot den ytre delen av Trondheimsfjorden.
    Etter reformasjonen.
    Den mektige fru Inger til Austrått ble i 1531 forstanderinne for klosteret, mot å sørge for abbedissen og søstrene. Etter reformasjonen ble Rein kloster overført som krongods. Inger Ottesdatter Rømer levde fra ca. 1440 og var norsk adels ledende personlighet. Hun var gift med Nils Henriksøn Gyldenløve. Han døde i 1523, og hun levde i enkestand fram til sin død i 1555. Da omkom hun ved forlis på Søvdefjorden i Sunnmøre 85 år gammel. Hun og Nils Henriksøn fikk fem døtre, men ingen sønner.
    Dette var i dansketida og hun la ned et stort arbeid for Norges selvstendighet. Fru Inger var dessuten landets største eiendomsbesitter. Etter hennes død ble Rein med tilhørende jordgods, opptil 202 gårder, et verdslig len. Fru Ingers datter Lucie ble gift med den skånske adelsmannen Jens Bjelke. De var oldeforeldrene til Ove Bjelke som bygde Austråttborgen i 1655. Den gamle herregården ble da revet.
    Selv om mange gårder i tidens løp er blitt solgt fra, er Rein ennå et av de største jordgodsene i det nordenfjelske Norge.» 2