Biografi - Biography

Kongemor.
Født anslått 1185.
Død 1234.

    Inga skal ha vært meget vakker. Hun gjorde Håkon Sverressons bekjentskap i Sarpsborg høsten 1203 under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste menn i Borg.

    Mens hun var fruktsommelig ble hun sveket av sine frender, måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun bodde på nabogården Falkenborg da hun fødte Håkon. I 1205 måtte hun dra med gutten til Hamar på julaften, men av frykt for sin frende, biskop Ivar, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro hun nordover gjennom Østerdalen, ble forfulgt av biskop Nikulas og baglerne, men kom lykkelig frem til Nidaros.

    Hun hørte åpenbart til en god bondeslekt i Østfold og ble, etter rimelige konstruksjoner av moderne historikere, kort etter kongesønnens fødsel i 1204 gift med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet hadde hun visstnok en sønn, Olav. På den annen side er dette ikke til hinder for at hun i 1217-18, etter en del vanskeligheter, «bærer jern» for sannheten av at kong Håkon er Håkon Sverressons sønn. Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer.

    Inga er antagelig begravet i St. Halvards kirke. 1

"

Lille unge Håkon hos Helge Vasse, fra gammelt stikk (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Inga fra Varteig (* ca. 1185 - † 1234) var elskerinne eller frille til kong Håkon Sverresson av Norge. Hun fødte sønnen Håkon Håkonsson utenfor ekteskap, og bar senere jernbyrd for å bevise sannheten om sønnens kongsarv. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Inga spiller en sentral rolle i Henrik Ibsens skuespill "Kongs-Emnene", som introduserte navnet "Inga fra Varteig" som hun har blitt kalt siden.

    Bakgrunn.
    Hun omtales i historisk litteratur som Inga fra Varteig uten at det er kildebelegg for at hun kom derfra. Sagaen sier bare at Håkon Sverresson kom i kontakt med henne i Borg (dagens Sarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fra Varteig nord for Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga er fra Håkon Håkonssons saga, en kongesaga som ble skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønn Magnus Lagabøte. Det er påfallende at sagaen forteller svært lite om Ingas familie, dvs. Håkons mors familie. En hypotese går ut på at hun var av baglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.
    Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson. Bekjentskapet ble intimt og hun ble senere gravid med ham. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde "Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne; Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det". Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles på Borgartinget i 1202.

    Arvestriden etter kong Håkon Sverresson.
    Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i 1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet. Ryktene sa at det var hans stemor, enkedronning Margrete, som hadde forgiftet ham.
    Med kongens død ble Norge igjen instabilt, og landet ble delt mellom profesjonelle krigere med baglere på den ene siden og birkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.
    Birkebeinerne valgte barnekongen Guttorm Sigurdsson, en sønnesønn til kong Sverre, men han døde samme år. Baglerne fremmet Filippus Simonsson, dattersønn til Harald Gilles dronning og søstersønn til den krigerske Oslo-bispen Nikolas Arnesson. Det var derfor ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i sentrum av baglerriket så Inga var i en særdeles vanskelig situasjon. Mens hun var gravid ble hun sveket av sine frender. Hun måtte vandre hjemmefra og ble mottatt av Erland på Huseby i Eidsberg. Hun ble deretter innkvartert hos en Trond prest på Folkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, der hun i 1204 fødte Håkon. Et barn som, for enkelte grupper, spesielt baglerne ledet av biskop Nikolas Arnesson, var en trussel som måtte elimineres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn til Harald Gilles enke Ingerid og var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.

    På flukt vinterstid.
    Juleaften i 1205 dro Inga med lille Håkon til Hamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre til Lillehammer og gjemte seg der i julen. I januar 1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gamle Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordover Opplandene for å bringe sønnen til kongsgården i Nidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.
    Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordover Gudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.
    De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. "På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø."
    Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årlige ski- og sykkelløp.

    Ingas sønn blir Norges konge.
    Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med Håkon, frillesønnen til Håkon Sverresson, som kongsemne. Jarl Skule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kong Inge Bårdsson, ble overrumplet.
    Det var et dristig prosjekt birkebeinerne fremmet. De krevde at man skulle ta hensyn til Håkon, se bort fra hans uekte fødsel og det tvilsomme farskapet som man kun hadde Ingas ord for. Geistligheten i Nidaros nektet å godta andre enn Skule Bårdsson, men erkebiskop Guttorm var på dett tidspunkt på visitas i Hålogaland.
    Birkebeinerne satte hardt mot hardt og stevnet Øyrating på egen hånd, der veteranen fra kong Sverres dager, Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne på Gulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Birkebeinerne fikk hyllet Håkon til tross for at prestene stridde imot og nektet å bære ut Hellig-Olavs skrin til å sverge kongseden på og tillegg nektet de Inga å bære jernbyrd for sønnen. Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.
    Hyllingen ble gjentatt i Bergen noen måneder senere og da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverge kongseden på St. Sunnivas skrin.

    Inga Kongsmor.
    Ifølge sagaen giftet Inga Kongsmor seg, kort etter Håkons fødsel i 1204, med birkebeinerhøvdingen Vegard fra Verdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.
    Dette var ikke noe hinder for at hun i 1218, etter en del vanskeligheter, "bar jern" for å få frem sannheten om at kong Håkon var Håkon Sverressons sønn. "Jernbyrd" kommer fra norrønt "járnburdr" og betyr å bære glødende jern. Det var kirken som innførte troen på at sannheten ville bli bevist gjennom et ritual hvor en person tok et stykke jern fra kokende vann og så gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår en tid etter, hadde Gud selv tatt til stilling til skyld eller uskyld. Harald Gille (1130-1136) beviste på samme måte sin rett til kongetronen ved å gå på glødende jern. Paven gikk i mot dette i 1216 og kirken i Norge forbød tradisjonen i 1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen vet vi ikke i dag.
    Inga ble aldri dronning, men hun er en av Norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.
    Etter Vegards død i 1221 nevnes hun en og annen gang i Håkon Håkonssons saga sammen med andre av hoffets damer.

    Inga døde i Bergen i 1234.» 2