Biografi - Biography

Konge.
Født 1216.
Død 10.08.1250 på Slien.

    Han var
- Hertug av Jylland (Slesvig) 1218 - 1232.
- Samkonge av Danmark 1232 - 1241.
- Enekonge av Danmark 1241 - 1250.

"

    Erik var eldste sønn i Valdemar II's ekteskap med Berengaria, og ble straks etter fødselen utnevnt til Hertug av Jylland. Han avløste i 1226 sin halvbror Valdemar som fange i Schwerin og ble utløst i 1230. Etter brorens død krontes han i Lund til konge sammen med sin far av erkebisp Uffe Pinsedag den 30.05.1232. Ved Valdemars død ble han enekonge, og det ble på et riksmøte i et aktstykke fastsatt regler for landets styre.

    I hele sin regjeringstid lå Erik i strid med sin yngre bror Abel, hertugen av Slesvig, og med geistligheten. Krigslykken var vekslende, men han fikk til slutt overmakten.

    Sitt tilnavn fikk han for en plogskatt han utferdet i 1249.

    I 1250 hjalp han sin bror Abel mot angrep fra tysk hold, men han ble selv tatt til fange av Abel og så halshugget av hans menn på Slien i Slesvig. Hans lemlestede legeme ble kastet i sjøen, men ble berget av fiskere. I 1258 ble det ført til Ringsted kirke av hans bror Christoffer I.

    Hans tragiske død førte til at han ble dyrket som helgen selv om han aldri ble kanonisert. 1

2

"

T. v. Erik Plogpenning, som ettertiden tenkte sig ham. T. h. Kalkmalning av kong Erik fra omkring 1300 i Sankt Bendts kirke i Ringsted (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Erik IV Plogpenning av Danmark (* 1216 - † 10.08.1250), sønn til kong Valdemar Sejr og Berengaria av Portugal, var dansk medkonge fra 1232 og dansk enekonge 1241- 1250. Han var gift med Jutta av Sachsen som han fikk fire døtre med. Datteren Ingeborg ble dronning i Norge, og var gift med den norske kongen Magnus Lagabøte. De øvrige døtrene var Sofia (som ble dronning i Sverige), Agnes og Jutta.

    Strid mellom brødre.
    At han ble enekonge var til stor irritasjon for hans to brødre, Abel og Kristoffer, som begge ønsket å få del i makten. Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av Slesvig, fikk støtte av sine holsteinske svogere. I 1244 ble de forlikte til delta på et felles korstog mot Estland, men snart blusset kampen opp mellom dem igjen. For å finansiere disse kampene la Erik i 1249 skatt på hver plog, noe som var en rettferdig skatt da antallet ploger sto i forhold til den dyrkede jorden. En penning var et såvidt lite beløp at alle kunne betale, men hard inndrivelse av skatten skaffet ham tilnavnet "Plogpenning". Skatten var ikke særlig populær, og i 1249 måtte han flykte fra rasende bønder i Skåne som nektet å betale.
    I tillegg røk Erik også uklar med kirken og den mektige Hvide-slekten. Ved denne tiden var bispene svært offensive. I 1237 måtte Erik skaffe seg pavens brev mot de bisper som nektet å innsette prester som var utpekt av kongen i hans kirker. Erik var likevel en kirkens mann. For egen regning påbegynte han oppførelsen av Gråbrødre kloster i Roskilde, men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. Erik skal ha gitt uttrykk for et ønske om å dø i gråbrødrenes ordensdrakt og bli begravet i klosteret.

    Voldsom død.
    I 1250 lykkes Erik i å erobre størsteparten av Abels hertugdømme, og de møttes hos Abel for å slutte forlik. Under besøket, som fant sted Sankt Laurentiis natt 09.08.1250, ble Erik tatt til fange og halshugget. Liket ble senket ned i Slien. I 1258 ble hans jordiske levninger overført til St. Bendts kirke i Ringsted hvor han ble gravlagt. På hvelvingene over Eriks grav kan man se kalkmalerier med scener fra hans liv og død.

    Erikskrøniken.
    Erikskrøniken, Sveriges eldste historiske kildeskrift, kritisert for sin politiske subjektivitet som drar ned troverdigheten, men som ellers er en fargeglad skildring av en periode som var full av kongsdrap og politiske intriger i de samtlige nordiske landene Norge, Danmark og Sverige. Blant annet beskriver krøniken kong Erik av Danmarks voldsomme død (utdrag i original tekst):
  " Danmark thz fik digher skadha thz konung erik aff ringst han bleff swa jammerlika döder han var forradin aff sinom bröder Hans broder het hertugh abel han gaff sith rad ok vilia ther tell thz man honom nidh i slää sänkte Ve ward honom at han thz tenkte Fatighe fiskara hitto vpa hans liik hwar thz a grunden laa Ok fördot til landz i thera baat önkelika dödh ok illa waat Huar man honom förde eller baar ther brunno liwss ä hwar han war The gud nid aff hymelin sende oc the helgo ängla tände Gud hauer giort han swa säligh at han er i hymerike häligh Abel var tha konung en lithen riidh sidan vart han dräpin i strid han wart släghin i häll aff frisa Nw haffuer han i heluite engen lisa we er them swa jorderikis ödh..."

    Dronning Jutta.
    Dronning Jutta nevnes som et vitne i et brev hvor kong Erik få måneder etter sin fars død uttalte et ønske om å få dø i fransiskanernes ordensdrakt og begraves i deres klosterkirke i Roskilde. Ellers er det kun opplyst om henne at hun en tid oppholdt seg på Skanderborg og derfra i høy grad plaget munkene i Øm kloster. Jutta fødte kong Erik mange barn, men om det var sønner blant disse må de ha vært døde før deres far. Etter drapet på Erik i 1250 vendte Jutta visstnok tilbake til Tyskland.» 3