Biografi - Biography

Konge.
Født 28.06.1170.
Død 28.03.1241 i Vordingborg.

    Hertug av Slesvig 1182 - 1202.
    Konge av Danmark 1202 - 1241.

"

Historisk kart over det danske imperiet under Valdemar Sejr (Wikipedia).

    Kun 18 år gammel ble Valdemar innsatt som hertug i Sønderjylland av sin bror kong Knud VI. Hans fetter, biskop Valdemar av Slesvig, en sønn til kong Knud Magnussen, hadde hittil utøvet hertugens embete, og det ser ut til at han tok tilsidesettelsen ille opp og derfor innlot seg på konspirasjoner med rikets fiender. Under alle omstendigheter lot Valdemar beslaglegge hans borger og gods, og fikk medhold til dette av den pavelige legat Cencio, som skulle megle i striden. Følgen ble at biskop Valdemar i 1191 flyktet til Sverige. Da han neste år forsøkte å vende tilbake i spissen for en flåte, falt han i fangenskap hos kong Knud, hermed var Valdemars hertugstilling sikret. Valdemar erobret i 1201 og de følgende år hele Nordalbingen.

    Han ble konge i 1202 og kronet i Lund 25.12.1202 av erkebiskop Andreas Sunesen.

    Valdemar var engasjert i de norske borgerkrigene tidlig på 1200-tallet. Han var i Tønsberg sommeren 1204, hvor han støttet baglernes konge Erling Steinvegg. Erling bar jernbyrd for å bevise for baglerne og Valdemar at han var kongssønn, og han bestod prøven. Ifølge baglersagaene avga både Erling og hans jarl (og senere baglerkonge) Filippus Simonsson lensed til Valdemar. Dette betyr at de to nordmennene var underordnet Valdemar, og at han dermed ble oppfattet som en form for overkonge over Viken, som var baglernes kjerneområde.

    Valdemar fikk ca. 1205 sønnen Knud med Helene Guttormsdatter.

    Han ble gift første gang i 1205 med Margrete Dagmar, datter til den bøhmiske kongen Premysl Ottokar I. Margrete Dagmar døde 24.05.1212.

    Valdemar giftet seg så i 1214 med Berengaria av Portugal.

    Under sitt fangenskap 07.05.1223 - 21.12.1225 mistet han de fleste av de erobrede land.

    Valdemar døde skjærtorsdag 1241 i Vordingborg og ble begravet i Ringsted kirke. 1

"

Valdemar Sejrs segl kjent fra dokumenter datert 1204-1241 (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Valdemar II Sejr av Danmark (* 1170 - † 28.03.1241 i Vordingborg), var sønn til Valdemar I den Store, dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knud, som døde barnløs.
    I 1188 ble han hertug av Slesvig. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den Store hadde påbegynt, ble videreført under Knud, og også under Valdemar Sejr. Først erobret han Holsten, senere Ditmarsken, Lübeck og Hamburg.

    Støttet baglerne i Norge.
    Valdemar var engasjert i de norske borgerkrigene tidlig på 1200-tallet. Han var i Tønsberg sommeren 1204, hvor han støttet baglernes konge Erling Steinvegg. Erling bar jernbyrd for å bevise for baglerne og Valdemar at han var kongssønn, og han bestod prøven. Ifølge baglersagaene avga både Erling og hans jarl (og senere baglerkonge) Filippus Simonsson lensed til Valdemar. Dette betyr at de to nordmennene var underordnet Valdemar, og at han dermed ble oppfattet som en form for overkonge over Viken, som var baglernes kjerneområde.

    Korstog og Dannebrog.
    15.06.1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til å iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville heller avslutte den mangeårige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke ble for mektige på bekostning av det danske kongedømmet.
    Med på korstoget var også Johannitter-ordenen, som fra omkring 1130 hadde hatt pavens velsignelse til å føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felt. Det danske flagget "Dannebrog" har som bekjent to kvadratiske og to avlange felt. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring 1500 det dramatiske slaget hvor det lenge så ut til at de kristne skulle tape i slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) 15.06.1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn på en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene ble senket av tretthet vek danskene tilbake. Det kom hjelpere til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Denne delen av Roskilde-munk Peder Olsens beskrivelse fra omkring 1500 kan tenkes å være inspirert av Bibel-fortellingen der Moses har omtrent samme rolle som Anders Sunesen, nemlig i 2. Mosebok 17:11-12. Da kampen var på sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren heretter skulle være det danske riksbanner.

    Det kalde korstog.
    I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i håp om å erobre øya Øsel. Vinteren 1218-1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet "Det kalde korstog". Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte latviere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikk ansiktshuden til slå sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
    Om morgenen satt de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for å skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med å plyndre og drepe hedninger og deretter jaget de krigsfanger og kveg ut på isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han også mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var også med.
    Danskene reiste nå den borgen som ble kalt for "Danskeborgen", men som på estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist, for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. De danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet av at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne på flukt.
    Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer enn ett tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som "hele året kjempet mot Revals beboere inntil de endelig mottok dåpens sakramente".

    Tatt til fange.
    På en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av den tyske greven Henrik av Schwerin, kalt "Sorte Henrik". Greven avverget påfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for 45 000 mark sølv, penger som han måtte låne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede områder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist måtte kong Valdemar sverge på å avstå fra hevn.
    Alt håp om å gjenerobre de tapte områdene brast med nederlaget ved Bornhøved i 1227. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han "Den Jyske Lov".

    Ettermæle.
    På grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet "Seier" (dansk: "Sejr"). Alle områder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen tid etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr å sikre den kongelige arvefølgen ved å få kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene gitt hvert sitt landområde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og var kimen til den kamp om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.

    I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, født på Vyšehrad i Praha som datter til Ottokar I til Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sitt dødsleie skulle hun i henhold til folkevisen ha forsøkt å overtale Valdemar Sejr til å ekte Karl av Rises datter "Liden Kirsten", og ikke den "beske blomme Bengerd" som hun kalles i visen "Dronning Dagmars død".
    I 1214 giftet Valdemar Sejer seg med Berengária som var datter til kong Sancho I av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
    Med Helena Guttormsdatter (datter til Guttorm Jarl og enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knud Valdemarsen (* 1211 - † 1260), hertug av Reval (Tallinn).
    Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (* 1209 - † 1231), gift med Eleonore av Portugal.» 2