Biografi - Biography

Kongsdatter.
Født omkring 1292.

Levde 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
    Jomfru Agnes var Kong Håkon V's eldste «naturlige» datter. Hennes mor kjennes ikke. Hun ble trolovet med hr. Havtore i 1302. (Isl. Ann. IV, V). Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel. Ekteskapet mellom dem kan derfor først være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307.

    Fra Store norske leksikon:
  «Agnes Håkonsdatter - nevnt 1302-12. – Fødselsår og fødested ukjent; Dødsår og gravsted ukjent.
    Kongsdatter. Foreldre: Far: Kong Håkon 5 Magnusson (* 1270 - † 1319), moren ukjent.
    Gift med ridderen Havtore Jonsson (ca. 1275-1319).

    Under år 1302 nevner de islandske "Annales regii" at
          "Havtore Jonsson festet jomfru Agnes, kong Håkons datter".
    Ti år senere foretok kong Håkon et makeskifte der han tok tilbake under kongedømmet spredte gårder og gårdparter Agnes hadde fått i medgift i bygdene øst og nordøst for Oslo. I stedet fikk herr Havtore og Agnes en samlet eiendom på 6 markebol i Sorknes i Grue. Dette er det eneste kildene direkte opplyser om den uektefødte kongsdatteren Agnes, men det kan indirekte bygges ut til et bilde av den rollen en kvinne som henne ble tildelt i samtidens politiske og sosiale system.
    Agnes' mor er ukjent, men Håkon må ha hatt et forhold til henne i hertugtiden, før han ektet den tyske grevedatteren Eufemia 1299. Selv om han vedgikk farskapet til Agnes, var ekte fødsel nå kommet til å bety så mye at et fyrstelig gifte ikke kom på tale for henne, slik det ennå hadde vært mulig et stykke inn på 1100-tallet. Den usikre dynastiske situasjonen førte likevel til at Agnes' eventuelle ektefødte barn kom i betraktning som arvinger til den norske tronen. Ved siden av henne hadde kong Håkon nemlig ikke annet avkom enn Ingebjørg, datteren han fikk med dronning Eufemia 1301. Derfor fikk han 1302 endret arvefølgen slik at en eventuell sønn av Ingebjørg i det planlagte ekteskapet med den svenske hertug Erik Magnusson rykket opp i tredje arveklasse, og hun selv, som den første kvinne, fikk lovbestemt plass i den norske arverekken. Noe slikt var ikke aktuelt for den illegitime Agnes, men derimot for hennes eventuelle ektefødte sønn, som ble plassert i niende arveklasse.
    Det var følgelig et svært godt gifte som ble stilt i utsikt for Havtore Jonsson da han 1302 festet jomfru Agnes. Havtores far, Jon Ivarsson Raud, var selv langt ute i slekt med kongehuset og en av de baronene i kongens råd som medbeseglet hans forordning om tronfølgen samme år. Jon hadde setegård på Sørum (Sudreim) på Romerike og eide den mest omfattende verdslige godssamlingen på Østlandet. Som hans arving og kongelig svigersønn var Havtore eslet en fremtid i første rekke i det norske rådsaristokratiet, og hans sønner igjen, Jon og Sigurd, spilte hovedroller i norsk politikk i kong Magnus Erikssons regjeringstid.
    Agnes selv kjenner vi bare som et navn. Men gjennom sitt ekteskap bandt hun Sudreimsætten til kongehuset og ble slik et knutepunkt i det politiske nettverket på høyeste nivå i tidens riksstyring.»

    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men kongen tilbakekalte denne disposisjon. I stedet skjenket han 6 markebol i Sorknes i Solør til hr. Havtore og fru Agnes, antagelig hele denne gården. Diplomet er datert Bergen 09.01.1312 (DN I, 132, «Regesta Norvegica» III, nr. 756:
  «Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs. sændir allum monnum þæim sem þetta bref sia eða hœyra Q. G. ok sina. ver vilium at þer vitir, þo at ver gæfuem þessar jarðer hæiman með Aghnæisi dottor vare, er ver giptum herra Hafþore Jons syni, er sua hæita, j vestra gardenum j Smiðz ruði, þriu sponn ok œyre; j Frœyhofs sokn af Borgyn tuau sponn; j Vlloom vestra gardenom, fiughur sponn; j Laðu engi tuæir aurar; j Þriukstaðum, halfan setta œyre, j Lundz sokn af Vittale nœrdre, halfuan œyre; af sydra Vittale, halfan annan œyre, j Hof sokn (af) Birkiflætj. tuaura; j Enda j Matlausa grænj atta œrtogar; j Skia þuæit, fiughur sponn; j Eindriða rudi halfan þridia œyre; jtem j Siofuarlijd j Nes sokn. halft timbr skinna; j Auðunar ruði þriu sponn ok halfr þridi œyrir; j Haugha lijð hæfsællda; j Læm. af Olstadum. þriu sponn; þa hafum ver þær aftr tækit vndir konongdomen, til æfuenlegar æignar. En þæim herra Hafþore ok Agnæisi dottor vare, hafum ver gefuet aftr j mot með sama skilorðe sæx marka bol j Surku nese j Solœyium; með allum þæim lunnyndom sem till hennar liggia, eða leghet hafua at forno ok nyiu; með þessom skilmala, at þau skulu þersa iorð hafua frialslegha firir huærium manne, æ meðan er hon lifuir, ok þæira loglegr arfue af henni niðrkomen, eftir hana, en ef þau æigu æi loglegan arfua sem nu er sagt, þa skal þerse jorð aftr vndir konongdomen falla; af þui firirbioðom ver huærium manne þersa jorð. eða þær aðrar sem ver hafum hæiman gefuet með henni, hindra, eða talma. firir þæim, nema sa er þat gerer, vili sæta logleghom ræfsingum. Var þetta bref gort j Bjargvinn þrim nattom æftir þrettanda dagh jola, a þtrettanda are rikis vars; herra Biarne Auð unar son jnsiglaðe; en Thorgæir klærkr ritaðe.
Tillegg: Bagpaa med senere Haand: bref vm Sarku næss j Soløyom.»
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i Dipl. Arn. Magn. i Kbhvn. fasc. 51. No. 9. Kongens Segl vedhænger noget beskadiget.     Sammendrag:
  «Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes: Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn, Endi i Matlausgrend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem.
    Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev.» 1

    Fra norsk Wikipedia:
    Agnes Håkonsdatter var en "uekte" datter til kong Håkon V Magnusson (* 1270 - † 1319). Hennes eksakte alder og leveår er ukjent, men hun omtales fra 1302 til 1312.

    Hun giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson (* ca 1275 - † 1320) til Sudrheim og Borregård. Deres to sønner, og Håkon Magnussons barnebarn, Jon og Sigurd, omtalt som Havtoresønnene, spilte noe senere en politisk rolle under den etterfølgende kongen Magnus Eriksson som var deres fetter.
    Havtore Jonsson var sysselmann på Romerike og eide en rekke gods og landområder rundt i hele Norge, herunder Borregård og halve Sarpefossen.

    Selv om kong Håkon anerkjente Agnes som sin datter, var ekte fødsel blitt så avgjørende viktig at et fyrstelig ekteskap ikke kom på tale for henne, slik det ville vært så sent som på 1100-tallet. Men i tillegg til henne hadde kong Håkon bare Ingebjørg, hans ektefødte datter. Derfor fikk han i 1302 endret arvefølgen slik at en eventuell sønn av Ingebjørg rykket opp i tredje arveklasse, og hun selv, som første kvinne, fikk lovbestemt plass i den norske arverekken. Agnes fikk ingen tilsvarende posisjon, men hennes eventuelle ektefødte sønn ble plassert i niende arveklasse.» 2

    Fra Lars Løbergs
  «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571».
  «Vi står uten samtidige kilder som forteller hvem som var Agnes Håkonsdatters mor. Vi kan uten videre slutte at hun var høyættet, en norsk kongssønn ville i denne perioden ikke kunne formalisere et forhold til en hvilken som helst kvinne. Og at Håkon som konge også vedsto seg farskapet ved å kalle Havtore Jonsson for "vår måg" vitner om et visst sosialt nivå også på morssiden. Det har vært fremsatt ulike teorier om hvem den mystiske moren kunne ha vært, men med unntak for en artikkel av Asgaut Steinnes, som vil knytte morsslekten til Vereid i Gloppen, har det kun vær løse spekulasjoner. Jeg har imidlertid i en fersk artikkel om Hestbøætta funnet indisier som knytter Agnes Håkonsdatters mor til nettopp denne slektskretsen.
    Argumentasjonen for dette er dels bygd på forventning om navneoppkalling. Bruken av fornavnene Jon og Håkon blant Havtore Jonssons sønner og sønnesønner har sin naturlige forklaring i oppkalling etter henholdsvis baron Jon Raud Ivarsson og kong Håkon V, men Sigurd finnes ikke blant Havtoresønnenes kjente forfedre. Det ville derfor være naturlig at Sigurd-navnet har kommet inn i slekta fra Agnes Håkonsdatters mors side.
    De eneste sikre vitnesbyrd som kjennes om Havtoresønnenes slektsforbindelser ut over slektskapet med kongeætta, er den pavelige dispensasjonen for Sigurds ekteskap med Ingebjørg Erlingsdatter, de var beslektet i fjerde ledd, og en kryptisk påstand om at drottseten Ogmund Finnsson skulle ha hevdet at han ikke hadde andre arvinger enn Havtoresønnene. Ingen av kildene angir på hvilke måter de to slektskapsforholdene gikk.
    Det finnes imidlertid også en femtenhundretallskilde hvor Erik Rosenkratz påstås å være etterkommer av Hestbøætta. (Absalon Pederssøn Beyer i "Om Norgiis Riige", s. 81-82):
  "Paa Finöen ligger en riddersede, heder Heßby, haffuer det hört j fordom tid til her Omund Finsön og til Fin Finsön, thi haffuer oc öen naffn aff de riddere. Denne her Amund ligger begraffuen i korit j Domkircken, hues vaaben er en forgylt piil med to flygende vinger, aff hues slect erlig oc verbyrdig Erich Rosenkrandz er kommen."
    Ser vi på Erik Rosenkrantz' anetavle, er det ikke mange sannsynlige veier han kunne stamme fra Hestbøætta på. Hans far og morfar var, iå vidt vi vet, rent danske. Hans mormors far var av Losnaætta. Alf Haraldsson var av østnorsk slekt mens Jon Marteinsson var av svenske slekter. Det er altså i praksis bare via Losnaætta eller Agnes Sigurdsdatter at et slikt slektskap kan ha gått. Vi vet dessverre bemerkelsesverdig lite om Losnaættas opphav. Mest sannsynlig også sosialt, siden Losnaætta ikke kan oppvise forfedre i baronsjiktet, er at slektskapet har gått via Agnes Sigurdsdatter. Og dermed er Absalons påstand om slektskap et sterkt indisium på at Havtorssønnenes ukjente mormor var Hestbøætling og at hun var baron Ogmund Sigurdssons søster. Det forklarer også godt nok den sterke stillingen Ogmund hadde innen hirden på tross av at han åpenbart ikke fulgte hertug Håkon til Oslo. Bemerkelsesverdig nok er også det andre samtidsvitnesbyrdet om Havtorssønnenes slektskapsforbindelser et indisium på at Agnes' mor var av Hestbøætta. Den pavelige dispensasjonen forutsetter at Sigurd og Ingebjørg var beslektet i fjerde ledd. Også her har en forsøkt å konstruere slektskapet på flere ulike måter, dels via Ingebjørgs mor, Elin Toresdatter, men også via Erling Vidkunnssons mor og tilbake til Håkon Håkonsson. Problemet er bare at ingen fullt ut har fått konstruksjonene til å stemme overbevisende med pavebrevets ordlyd.
    Alle Sigurds kjente oldeforeldre var enten østlendinger eller kongelige. Av Ingebjørgs forfedre var det bare på morssiden det fantes østlendinger, derfor altså forsøkene på å knytte slektskapet denne veien. Erling Vidkunnssons farsslekt kom fra Bjarkøy, hans morsslekt fra Stårheim i Nordfjord. I hvert fall om vi skal stole på den eldre litteraturen. Men det er ett viktig forbehold når det gjelder Erlings morsslekt. Og igjen er det en pavelig dispensasjon vi må støtte oss til. For da Vidkunn Erlingsson og Gyrid Andresdatter giftet seg, måtte de også ha pavelig dispensasjon, Og det mest interessante ved denne er at Gyrid der sies å være hjemmehørende i Stavanger bispedømme. Det stemmer for øvrig utmerket med hva vi også vet om godset etter nevøen hennes, Andres Andresson. Gyrid må altså ha hatt vel så sterke slektsforbindelser i Rogaland som i Fjordane. Og hva vet vi om Sigurd Havtoressons slektsforbindelser til Rogaland? Ikke annet enn at den beste hypotesen om Agnes Håkonsdatters mors opphav sier Ryfylke. En tilfeldighet? Neppe, *Det skal ikke mye fantasi til for å forstille seg at Agnes' mor og Gyrid Andresdatter har vært søskenbarn, og så fall blir Ingebjørg og Sigurd nettopp beslektet i fjerde ledd.»

"

    Supplikk før 20.08.1291:
  «Supplikk (petitio) fra ridderen Vidkunn Erlingsson i Oslo bispedømme og Gyrid Andresdatter i Stavanger bispedømme til pave Nikolaus IV: For å få slutt på alvorlig fiendskap mellom ættene deres, søker de om tillatelse til å gifte seg, trass i at Vidkunn har hatt omgang med ei kvinne som var beslektet med Gyrid i fjerde ledd.» («Regesta Norvegica» II, nr. 634).
    Rom 20.08.1291:
  «Mandat fra pave Nikolaus IV til biskop [Øyvind] av Oslo: Refererer søknaden fra Vidkunn Erlingsson og Gyrid Andresdatter om dispensasjon for å inngå ekteskap (nr 634), og overlater til biskopen å vurdere søknaden og eventuelt gi dispensasjon på pavens vegne.» (DN I 79, «Regesta Norvegica» II, nr. 635).

    Supplikk Avignon 29.09.1342:
  «Supplikk fra [Pål Bårdsson], erkebiskop av Nidaros, og [Hallvard], biskop av Hamar, til pave Clemens [VI]: For å besegle freden og enigheten mellom de to familiene, ber de om at væpneren [nobilis domicelli] Sigurd Havtoreson og jomfru [nobilis domicelle] Ingebjørg Erlingsdatter må få lov til å inngå ekteskap, til tross for at de er beslektet i 4. grad.»
    Påskrift: Dispensasjon kan gis. (DN VI 166a, «Regesta Norvegica» V, nr. 581).
    Dispensasjonsfullmakt Avignon 29.09.1342:
  «Dispensasjonsfullmakt fra pave Clemens [VI] til [Pål Bårdsson], erkebiskop av Nidaros og [Hallvard], biskop av Hamar: Da en kan vente seg mye godt for landet av et slikt ekteskap, mens en nektelse ville ha medført risiko for stor skade, kan Sigurd Havtoreson og Ingebjørg Erlingsdatter tillates å inngå ekteskap, skjønt de er beslektet i 4. grad.» (DN VI 166b, «Regesta Norvegica» V, nr. 581).

  «Vi står altså tilbake med to uavhengige, samtidige kilder om Havtoresønnenes slekskapsforbindelser som begge finner sin naturlige forklaring ved at Agnes Håkonsdatters mor var av Hestbøætta. I tillegg kommer så Erik Rosenkrantz opplysning 200 år senere om at han også var av Hestbøætt. Tre uavhengige kilder peker altså i samme retning, og som om ikke dette var nok, er det enda ett element i den pavelige ekteskapsbevillingen fra 1342 som indikerer et slikt slektskap.
    Den vanlige årsaken til at den lokale biskopen innstiller på dispensasjon fra kristenretten er at det ikke er mulig å finne sosialt likeverdig gifte. Men her argumenteres det med at ekteskapet vil bilegge en familiefeide. Spørsmålet er så om dette er et reelt argument eller bare en skinnargumentasjon. Hensynet har tradisjonelt vært avvist som bare et ekstra påskudd for å sikre at dispensasjonen blir gitt, og kildematerialet for tidlig 1300-tall gir vanligvis ikke innsyn i familiefeider annet enn på fyrstenivå. Det er faktisk bare én indikasjon på en slik familiefeide vi kjenner i det aktuelle tidsrommet, et dårlig bevart brev fra midten av 1320-tallet. Erik Opsahl analyserer brevet i boka "Feider og fred i nordisk middelalder", hvor han omtaler det som et forliksbrev eller voldgiftsdom, iscenesatt av erkebiskopen, og hvor Ingebjørgs far, drottseten Erling Vidkunnsson, er den ene hovedparten på egne og på kongsmoras vegne.
    Opsahl presiserer at brevet stiller opp Erling Vidkunnsson og hans motmenn som jevnbyrdige parter, alle måtte ut med erstatning i gods eller penger, men på en slik måte at de innbyrdes kravene opphevet hverandre. Opsahl konkluderer følgelig med at både erstatningene og forliket/dommen peker i retning av at dette har vært en typisk stormannsfeide mellom to av landets fremste stormenn. Og hvem var så Erling Vidkunnssons motmann i feideforliket? Ingen Sørum-mann, men Finn Ogmundsson, overhodet for nettopp Hestbøætta.
    Sigurd Havtoresson nevnes selvfølgelig ikke i brevet. Han kan ikke ha vært mer enn 10 år da forliket ble inngått. Men vi vet at han var nært beslektet med Finns sønn, den senere drottseten Ogmund Finnsson. Og i den grad det er dette feideforliket som skal sikres ved ekteskapsinngåelsen mellom Sigurd og Ingebjørg, kan dette vanskelig forklares bedre enn ved at Sigurds mormor var av Hestbøætta, og at hun var Finn Ogmundssons tante.
    Noe endelig bevis er dette likevel ikke før alle andre varianter av slektskapsforbindelse mellom Ingebjørg og Sigurd i fjerde ledd eventuelt kan elimineres.» 3