Biografi - Biography

Sysselmann og riksråd.
Født omkring 1315 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Død omkring 1392.

    Sigurd var sønn til
Havtore Jonsson til Sudreim (* ca. 1275 - † 1320) og
Agnes Håkonsdatter til Sudreim (* ca. 1292), «naturlig» datter til kong Håkon V Magnusson.

    Han ble i 1342 gift med Ingebjørg (* ca. 1320 - † ca. 1370), datter til Erling Vidkunnsson av Bjarkøy (* ca. 1293 - † 1355) og Elin Toresdatter av Manvik.

    Det har tradisjonelt vært antatt at Sigurds datter, Cecilia, var en frilledatter og ikke fra ekteskapet med Ingebjørg Erlingsdatter.
    Lars Løberg hevder at vi ikke kan si noe sikkert om dette. Se nærmere om dette i biografien til hans datter Cecilia Sigurdsdatter.

    Jeg har valgt å føre Cecilia som datter til Ingebjørg og Sigurd!

    Ingebjørg og Sigurd hadde barna:
Håkon († 1407), gift med Sigrid Erlendsdatter (Losna), døde barnløs,
Agnes († etter 1407), gift med ridderen Jon Marteinsson († etter 14.07.1400),
                                                   far til riksforstanderen Sigurd Jonsson († ca.1453),
Cecilia († før 1370), gift med Ingjald Guttomson på O (* ca. 1330).

"

Herr Sigurd Havtoressons segl (NS 629) under brev av 16. november 1355 (DN I 345). I motsetning til hans bror, Jon, som førte Sørumrosen, har Sigurd valgt en løve over den halve rosen.

    Fra «Norsk biografisk leksikon»:
  «Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods.
    Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon da "Havtoresønnene" sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Saksesson blir sagt å ha "holdt Tunsberghus for kong Magnus", men siden ga seg i hans vold.
    Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot.
    Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at "biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv.
    "Regesta Norvegica" IV, nr. 1056:
  "Supplikk fra Sigurd Havtoreson til pave Johannes XXII:
    Ber om at han og hans medskyldige må bli løst fra det bannet de har pådratt seg ved å ta biskop Hallvard av Hamar til fange."
  Absolusjonsfullmakt fra pave Johannes [XXII] til Hallvard, biskop av Hamar (DN VI 145, "Regesta Norvegica" IV, nr. 1057):
  "Gir ham lov til å absolvere nobilis vir Sigurd Havtoreson og hans medskyldige som fanget biskopen på en reise og tvang ham til å avstå en borg som hørte biskopen og domkirken til, men som siden har levert den tilbake, inngått forlik og ydet erstatning."

    Sigurd var tilstede sammen med broren på et høvdingemøte hos kong Magnus i Oslo 1337. Men høsten 1338 hører vi at Sigurd var sammen med Bjarne Erlingsson og flere andre herrer i Tunsberg hvor de vedtok å sende Bjarne og en til med krav til kong Magnus, som da var i Sverige. Kravene må ha gjeldt slott og len i Norge; for straks etter gjorde Sigurd seg til herre på Akershus, og denne gangen var han i forbund med Ivar Ogmundsson og andre adelsmenn, mens Bjarne Erlingsson må ha trukket seg tilbake. Striden resulterte i at Sigurd kom til kongen i Skara i februar 1339 og da gjorde et foreløpig forlik på sine egne og de andres vegne, således at Ivar og Sigurd skulle møtes med kongen i Riksrådet i Konghelle 15. august til endelig oppgjør av tvistighetene. De fikk fritt leide, gjeldende til 29. september til å komme dit med 30 mann hver, og Sigurd lovet på forhånd at Ivar og han i mellomtiden ikke skulle bygge noen slags festning i landet eller slå under seg noen kongelige inntekter, og at han for sin part innen fjorten dager etter det endelige forlik ville overgi Akershus til kongen, således at kongen fritt kunne gå til hvem han ville utenfor de sammenbundne herrers krets. Vi vet også at Riksrådet ble innkalt til møte på Båhus den følgende høst; men det finnes intet dokument bevart som opplyser noe om de avgjerder som der ble tatt. Fullt forlik må i alle tilfelle ha kommet i stand, kanskje nærmest til fordel for adelsherrene, for kongen holdt seg nå i flere år uavbrutt i Sverige og overlot faktisk styrelsen i Norge til sine norske tjenestemenn.

    29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd (DN VI 166b, "Regesta Norvegica" V, nr. 582):
     Sammendrag:
  "Dispensasjonsfullmakt fra pave Clemens [VI] til [Pål Bårdsson], erkebiskop av Nidaros og [Hallvard], biskop av Hamar: Da en kan vente seg mye godt for landet av et slikt ekteskap, mens en nektelse ville ha medført risiko for stor skade, kan Sigurd Havtoreson og Ingebjørg Erlingsdatter tillates å inngå ekteskap, skjønt de er beslektet i 4. grad."
    Se nærmere om de mulige slektskapsforbindelsene mellom Sigurd og Ingebjørg i biografiene til Sigurds mor, Agnes Håkonsdatter til Sudreim, eller Sigurd Ivarsson av Hestbø.

    Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurds hustru Ingebjørg som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge.

    Allerede i 1353 hadde han også blitt medarving til Sundbugodset (DN I 284, "Regesta Norvegica" VI, nr. 205).
Dato: 1353 mars 30.
Sted: Gryting på Fron.
    Regest:
  "Vitnebrev om arveforlik, utf av sira Audun Kolbeinsson, Holte Gunnarsson, Jon Erlendsson, Gudmund sløg, Hallvard staur, Sigurd Finnsson, Bård på Ode og Bård på Tokse:
    Dei var i søvnstua i søre garden på Gryting på Fron. Der handtokst Gunnar Erlendsson og Jartrud Pålsdotter, kona hans, med herr Sigurd Havtoresson og lét han få all jord som herr Sigurd Erlendsson og fru Gudrun Ivarsdotter, kona hans, hadde ått på Romerike, Hadeland, Hedmarka og Agder, og laksefisket i Sokndal. Til gjengjeld gav herr Sigurd avkall på all annan arv etter desse to. Freistar Gunnar og Jartrud eller arvingane deira å bryte forliket, forspiller dei alle krava sine på arven, som då skal gå til herr Sigurd. Partane var no forlikte om det godset som herr Sigurd Havtoresson hadde hatt hittil.
    Besegla av Gunnar og utf."

    I 26.09.1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter.(DN II 375, "Regesta Norvegica" VI, nr. 946):
    Sammendsrag:
  "Domsbrev om ætt og arv, utf av Bergens-lagmannen Josef Karlshovudsson: På stemne for han i kongsgarden i Bergen kom same dag Arnstein Ulvsson i ombod for herr Sigurd Havtoresson, og motparten Torbjørn Olversson som hadde ombod frå fru Herdis Torvaldsdotter og styrte med godset hennar. Arnstein førte vitna Erlend Torgeirsson og Åsolv Jonsson, Sigrid [Bår]dsdotter og Ingebjørg Sigurdsdotter. Dei svor eid og vitna at han hadde stemnt Torbjørn til å høyre dom og lovorskurd om kven som var arving etter fru Herdis. Sigrid og Ingebjørg vitna vidare at herr Havtore [Jonsson] og fru Rangdid [Jonsdotter] var samfedre og sammødre sysken. Difor dømde lagmannen at herr Sigurd er arving etter fru Herdis, inntil det eventuelt vert prova at nokon er nærare skyld henne.
    Besegla av utf."

     Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.

    Vi finner ham som deltager i så godt som alle de viktigste riksrådsmøtene i denne tiden, således på Varberg 1343, da arvefølgen for Norge og Sverige ble fastsatt, og i Lödöse 1347, da kong Magnus og hans dronning satt opp sitt testamente for Norge. Han var da nest etter Bjarne Erlingsson den eldste av væpnerne og ble så, visstnok omkring årsskiftet 1347-48 sammen med Bjarne slått til ridder. I en rekke brev fra årene 1347 og 1348 opptrer han som lagmann i Oslo, og han har muligens hatt denne stillingen alt fra 1342.
    Etter at den unge kong Håkon i 1355 hadde overtatt styrelsen i Norge, finner vi Sigurd som sysselmann på Hedmark. I 1360-årene var han befalingsmann i Bergen og hadde der strid med de tyske kjøpmenn, og i 1370-årene synes han å ha vært sysselmann på Romerike. Han sto fremst ved siden av kongen på de riksrådsmøtene i 1375 og 1376 da styrelsen på Orknøyene ble ordnet, og atter var han den fremste nest etter drottseten Ogmund Finnssson ved hyldningen av kong Olav Håkonsson 1381. Han hadde gjennom alle disse årene blitt et av de riksbevarende, konservative elementer i landet, og han holdt seg, så vidt vi kan se, utelukkende til Norge uten noensinne å delta i kongens tiltak utenfor landet.

    Han er siste gang omtalt som levende i et dokument fra 1391 og omtalt som død i februar 1393.» 1

    Fra Cappelen's «Norges Historie», Bind 4.
  «I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.

    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.

    Mot slutten av 1338 må Østlandet ha vært i fullt opprør. Kongens fetter Sigurd Havtoresson og Ivar Ogmundsson hadde satt seg i besittelse av Akershus. Også denne gang var opprøret fremgangsrikt. Under et møte i Skara 13.02.1339 ble kong Magnus tvunget til å godkjenne opprørene som likeverdige motstandere. Det ble sluttet våpentilstand fram til den 8. september, og den 15. august skulle fredsforhandlingene begynne på Båhus. Sigurd Havtoresson skulle overlate Akershus til en annen av Norges rikes menn. Opprørerne ble garantert fritt leide til fredsforhandlingene. Fremmøtet synes å ha funnet sted som bestemt. Kildene tier imidlertid om hva som kan ha blitt avtalt mellom partene.
    Opprøret i 1338-39 skilte seg fra Erling Vidkunssons reisning fem år tidligere ved at det hadde tilslutning fra en langt større del av det norske aristokrati. Ivar Ogmudsson var denne gang en av lederne for opprøret. Han hadde i 1333 vært kongens mann, og ble betrodd riksstyret mens kongen var i Flandern. Opprørernes fremgang skyldtes sannsynligvis den store tilslutning de fikk. Dessuten hadde kong Magnus også problemer i Skåne. Årsaken til opprøret er det vanskelig å uttale seg om med noen grad av sikkerhet. Våpenstillstandsbrevet forteller bare at Ivar og Sigurd hadde bemektiget seg Akershus med kongens inntekter. Ellers refererer brevet helt generelt til uoverensstemmelser og uvennskap som årsak til reisningen.
    Vi vet med sikkerhet at kong Magnus' styre i Sverige hadde medført kronisk finanskrise i landet. Statens utgifter var langt større enn inntektene. Og kong Magnus grep stadig til upopulære tiltak for å bedre situasjonen. Det svenske rådsaristokratiet følte sin posisjon truet av kongens politikk. Slik kan forholdene også ha vært i Norge. Finanspolitiske og maktpolitiske hensyn har sannsynligvis spilt sammen. Det er et faktum at fra 1332 til 1339 fikk motstanden mot kongens politikk økende tilslutning. Opprøret i 1338 representerte ikke bare en liten fraksjon innen riksrådet. Hvorfor opprøret brøt ut akkurat i slutten av 1338, vet vi ikke.

    Oppgjørets år.
  "Herved vil vi gjøre kjent at i året 1343 etter Herrens fødsel på jomfru Marias himmelfartsdag var vi samlet til drøftinger på Varberg slott med vår herre Magnus, Norges Sveriges, Skånes og Hallands konge. Han lot oss vite at han ville gjøre sin yngre sønn junker Håkon til konge over Norge. Dette hadde vi selv tenkt å be ham om. Derfor beskikket kong Magnus, ledet av den himmelske nåde og for å trygge freden mellom sine sønner og Norge og Sverige, Håkon til konge over Norge og Skattlandene med all den heder og alle de rettigheter som tilkommer Norges konge. Vi sluttet oss med glede til kong Magnus avgjørelse og tok junker Håkon til vår konge, likesom vi ved dette brevet tar ham til konge over hele Norges rike" (DN II 258, "Regesta Norvegica" V, nr. 647).
    Det var Erling Vidkunsson, Sigurd og Jon Havtoresønner, Ivar Ogmundsson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson, Ulv Saxesson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gert Smidsson og Eilif Eilifsson, alle de verdslige riksrådsmedlemmene, som utstedte dette brevet den 15. august. De norske prelatene hadde avgitt en lignende erklæring.
    Drøye tre måneder senere, den 18. november, stod Magnus atter ovenfor en tilsvarende forsamling, denne gangen bestående av svenske stormenn. Fra dette møtet har vi bevart et brev utstedt av de svenske kirkelederne, hvor de lover å velge Erik, Håkons eldre bror, til Sveriges konge etter Magnus' død. Den 17. juli året etter var en stor gruppe norske allmuerepresentanter forsamlet ved Båhus. Her var så vel bønder fra Trøndelag som bymenn fra Oslo. De hyllet junker Håkon som norsk konge, og gav dermed sin tilslutning til den avgjørelsen riksrådet og kongen hadde fattet på Varberg. Imidlertid var ikke bøndenes og borgernes tilslutning betingelsesløs, dersom Håkon skulle dø uten ektefødt sønn, skulle den rette og gamle arvegangsordningen igjen tre i kraft.
    Junker Håkon var blitt utropt til Norges konge, men han skulle ikke overta regjeringsmakten før ved oppnådd myndighetsalder. Inntil da skulle kong Magnus ha ansvaret for riksstyret. Vedtaket innebar at unionen med Sverige ville bli oppløst innen overskuelig fremtid. Men noen umiddelbare forandringer med hensyn til unionsforholdet var det ikke tale om, bare om en langsiktig ordning av forholdet mellom naborikene og kongens sønner. Erik skulle til forskjell fra Håkon tiltre kongemakten først ved farens død.
    Vedtaket på Varberg var i strid med norsk lov. Erik var etter loven rettmessig arving til Norges trone. Det forklarer allmuens betingelse for hyllingen i 1344. Varberg-vedtaket innførte også noe nytt i norsk rettspraksis. Kongen og riksrådet fremstod sammen som det organ som hadde myndighet til å avgjøre tronfølgen. Avgjørelsen ble bare fremlagt for allmuen til formell godtagelse. Ukjent fra tidligere praksis var også bestemmelsen om at den regjerende monark skulle trekke seg tilbake når hans sønn ble myndig.
    I 1340, året etter at det var kommet til en ordning mellom kong Magnus og de norske opprørerne, hadde Danmark på nytt fått en konge, Valdemar 4., senere kalt Atterdag. Valdemars tronbestigelse skapte en ny og farlig politisk situasjon i østersjøområdet. Det var tenkelig at han ville forsøke å gjenreise Danmarks velde. En slik restitusjon ville ikke bare innebære en samling av regjeringsmakten i kongens hender, men tillike en gjenerobring av områder som var kommet under fremmed herredømme. For kong Magnus betydde Valdemars tronbestigelse at han måtte skaffe seg sikre garantier på det som var vunnet i 1332.

    Det er rådet interessen i første rekke samler seg om når vi skal studere den norske stat i tiden etter 1319. Fra 1323 var rådet statsmaktens sentrum, og da kong Magnus personlig overtok regjeringsansvaret, måtte han ta hensyn til den posisjon rådet hadde vunnet i de foregående år.
    Betegnende nok skiftet rådet navn i disse årene. Fra å hete kongens råd, via dobbeltformen Norges konges rikes råd, ble riksråd snart den vanligste betegnelsen på rådet, også etter at formyndertiden var ute. Betegnelsen riksråd hadde også vært benyttet et par-tre ganger i kong Håkons tid, men da bare i en tenkt formyndersituasjon. Navnebyttet symboliserer den utviklingen rådet gjennomløp i disse årene. Tiden 1319 til 1349 var avgjørende for fremveksten av et rikets råd, en mer selvstendig riksinstitusjon sideordnet med kongemakten.
    Kuppet i 1323 gav rådet grunnlag for en selvstendig regjeringsvirksomhet. Dette ble ytterligere understreket ved at stormennene valgte seg en formann som de av egen maktfullkommenhet delegerte uinnskrenket kongelig myndighet. Det var ikke et kongelig formynderråd som overtok regjeringsmakten i 1323, men et aristokratisk representativt riksorgan som i kraft av stormannsforsamlingens vedtak skulle ivareta rikets interesser.
    Drottseten trådte tilbake da kongen selv overtok styret, men det ble utnevnt en ny drottsete så snart kongen igjen var ute av stand til personlig å utøve regjeringsmakten. Dette var i samsvar med forholdene i Sverige, Utnevnelsen av Ivar Ogmundsson til drottsete i 1334 innebar at kongemakten anerkjente den plass rådet hadde vunnet i stat og styre.
    I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.

    Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.» 2