Biografi - Biography

Sysselmann og riksråd.
Født omkring 1275.
Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

    Havtore Jonsson (* ca. 1275 - † 1320) var en norsk lendmann av Sudrheimsætten på Romerike.
    Han var sønn til Jon Ivarsson Raud (* ca. 1245 - † ca. 1312).

    Havtore var gift med Agnes (* ca. 1292), datter til kong Håkon V.

    Han var sysselmann på Romerike og eide betydelig jordegods spredt over hele landet. I 1302 ble han forlovet med Agnes, Håkon V's datter utenfor ekteskap. I 1312 fikk Havtore Borregård og halve Sarpsfossen av kongen. Etter kong Håkons død i 1319 ble Havtore medlem av formynderstyret for kong Magnus Eriksson, Håkons dattersønn.

    Med Agnes hadde Havtore to sønner, Jon og Sigurd Havtoresønner, som begge spilte en fremtredende rolle i tiden etter farens død.

"

Herr Havtore Jonssons segl (NS 69) under brev av 3. mai 1314 (DN IV 107) .

    Fra Mogens Bugges «Våre forfedre»:
  «Haftore Jonssøn av Sudrheim på Romerike (neppe født før 1280 - † 1320 på Sudrheim) regnes som stamfar til Sudrheims-ætten.

    Gift ca. 1302 med Agnes Håkonsdatter av Norge.

    Han hadde allerede i svigerfarens (Håkon V Magnussons) levetid stor politisk innflytelse. Etter kong Håkons død 1319 blev Haftore sammen med 11 andre av Norges ypperste menn av aristokratiet tatt til medlem av den formynderregjering som førte riksstyret for kong Håkons treårige dattersønn. Magnus Erikssøn.
    Ved brev av 09.01.1312 (DN I 132) får Haftore av kong Håkon 6 markebol i Sorknes på Solør i stedet for det strøgods kongen tidligere ved giftermålet hadde gitt ham. Forøvrig hadde han betydelig jordegods spredt over hele landet.» 1

    I en artikkel om «Sudrheimsætten og Romerike» diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
  «Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 [Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146]. Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 – brorsønnen til baglerkongen Filippus [Håkonar saga, kap. 276, 285]. Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
    Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann. Ikke minst dette har vist Håkon V. at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse. Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
    Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var «ættstor» nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning. Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall. Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson. Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.
    Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem. Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt. Teorien er morsom, men kan aldri bli annet enn en dristig konjektur. Jeg tør ikke ta stilling til den.
    Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten. Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar. Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre – faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre. Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig. Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.» 2

"

Henning Sollied: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogenmiddelalderslekter» III «Sudrheims-ætten», NST Bind VIII (1942)», side 131.

    Geirr I. Leistad har en noe avvikende analyse i «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid»:

"

Slektstavle – Geirr I. Leistad: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid», Asker og Bærum Historielag, skrift nr. 37 (1997), side 316-17 - Utsnitt - Modifisert.

  «Vi vet ingenting sikkert om Guttorm Eirikssons opphav, men den omstendighet at han fører samme våpenmerke som Sørum-ætten, nemlig en rose, gjør det sannsynlig at han var nær beslektet med denne. Både våpenmerket og eiendomsforholdene synes å bekrefte dette, blant annet eide herr Guttorm og stormannen Sigurd Havtoresson, som var sønn av Havtore Jonsson på Sørum, parter i en senere forsvunnet gård på Romerike. Som nevnt deltok Herr Guttorm Eiriksson i oppstanden mot kong Magnus Eiriksson, og det gjorde også Havtoresønnene Jon og Sigurd. Etter alt å dømme har derfor Herr Havtore Jonsson, som var gift med kong Håkon V's frilledatter Agnes, vært en nær frende av Herr Guttorm, og mest sannsynlig er det at de var fettere, vel barn av brødre og med andre ord brødrunger slik de ville blitt kalt i samtiden. Spørsmålet er nå hvem Guttorms far kunne være. Den omstendighet at Guttorm var sysselmann i Søndre Gudbrandsdalen, gjør det på basis av kongedømmets praksis i samtiden sannsynlig at han kan ha hatt embedet før ham. Det ligger da nær å tenke på en ridder, Herr Eirik Hudfat, som i et brev fra 1329 (DN XIII 8) er nevnt som en tidligere sysselmann i Søndre Gudbrandsdal. Rimeligvis må det ha vært omkring år 1300. Det skal for øvrig nevnes at en person med navn Eirik Hudflat opptrer i Fron i 1342 (DN XXI 67) og han kunne tenkes å være en dattersønn av sysselmannen Eirik Hudfat. En mann med samme fornavn og tilnavn finnes også nevnt i 1440 (DN XXI 386), og det er ikke urimelig at denne yngre Eirik Hudfat igjen er en etterkommer av de to andre med samme navn. Slekten har i så fall hatt tilknytning til Gudbrandsdalen, og det er heller ikke urimelig å tenke seg at Herr Eirik Hudfat kan ha hatt en datter som var gift der, når i hvert fall en av Herr Guttorm Eirikssons døtre, om ikke to, ble gift med menn med tilknytning til Gudbrandsdalen.» 3

    Fra Digitalarkivets debattforum:
    Tore H Vigerust 15.12.2008:
    Erik Hudfat er av flere antatt å være far til sysselmannen i Gudbrandsdalen, Guttorm Eriksson, som igjen førte rosen i våpnet og av den grunn på farssiden bør eller kan ha tilhørt Sørum-ætten fra Sørum på Romerike.
    Lars Løberg 15.09.2008:
    Det er stor forskjell mellom bør ha tilhørt Sørum-ætten og kan ha tilhørt Sørum-ætten. Strengt tatt vet vi ingenting om noen slik forbindelse for Erik Hudfat.
    Tore H Vigerust 15.09.2008:
    Nei, og heller ikke for Guttorms vedkommende; – for segl alene er vel ikke nok?
    Lars Løberg 17.09.2008:
    Relasjonen du omtaler finner du i Geirr Leistads Nesøyaartikkel. Den er solid hva Nesøyas eierhistorie angår, men hypotesene om en del eldre forbindelser kan – og vil – bli imøtegått.
    Tore Nygaard 25.12.2012:
    Geirr I. Leistad viser i "Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid" en slektstavle med en formodet forbindelsen bakover til Sudreim-slekta.
    Jeg har lest at flere (husker ikke hvilke) har vært noe skeptiske til hans bevisførsel, men at det er en fullt ut trolig hypotese. Men hypoteser rekker ikke, synes jeg.
    Ellers er denne artikkelen vel noe av det beste som er skrevet i senere tid og varmt anbefalt av Vigerust i sin tid, og jeg har lest den med stor interesse! 4

    Fra Norsk biografisk leksikon.
  «Sudreimsætten var en norsk stormannsætt som førte en rød, sjutagget stjerne i gull felt i sitt våpen. Navnet, som er avledet av setegården Sudreim (Sørum) på Romerike, ble ikke brukt av slektens medlemmer.
    Slekten skal stamme fra lendmannen Åle Varg, som var gift med en datter av kong Harald Gille. Han var farfar til Olav Mokk (død 1224), sysselmann på Hedmark, som igjen var far til lendmannen Ivar av Skedjuhov (død cirka 1240). Dennes sønn, baron Jon Raud Ivarsson (død 1314) til Sudreim, var far til baron Havtore Jonsson (død cirka 1320), gift med Håkon 5s datter Agnes. Deres sønner var Jon Havtoresson, som eide Elingård, og Sigurd Havtoresson av Sudreim.
    Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen.
    Jon Havtoresson var far til Håkon Jonsson, som var på tale som norsk konge etter Olav Håkonssons død i 1387, og Ulv, som ble stamfar til den svenske adelsslekt Roos af Hjelmsäter, samt datteren Cecilia, gift med den värmlandske ridder Ulf Holmgeirsson.
    Sigurd Havtoresson giftet seg med Norges rikeste arving, Ingeborg Erlingsdatter, og kom dermed i besittelse av Giske- og Bjarkøy-godset. Deres datter Agnes, gift med den svenske adelsmannen Jon Marteinsson (død cirka 1400), var mor til Sigurd Jonsson (død 1453) av Sudreim, Giske og Bjarkøy. Han var far til slektens siste mann i Norge, junker Hans Sigurdsson (død 1466). Hans veldige gods ble i 1490 delt mellom hans kusiner Agnes Alvsdatter (gift med Knut Jönsson av Tre Rosor), Gro Alvsdatter (gift med Mads Jakobsson Rømer) og Gudrun Olavsdatter (gift med Erlend Eindridesson av Losna).» 5

    Fra Lars Løbergs «Karen Iversdatter og Henrik Ugerups norske forfedre med hovedvekt på perioden 1200-1571»:
  «Sørumætta.
    Jon og Sigurd var begge sønner av ridderen og riksrådet Havtore Jonsson og Håkon V's frilledatter Agnes. Havtore var i sin tur sønn av Jon raud Ivarsson, baron og ifølge Knut Helle naturlig å henføre til hertug Håkons rådgiverkrets før 1200. Det ser likevel ikke ut til at han var blant de rådsmedlemmene som etter Håkons overtagelse av kongemakten var mer permanent til stede ved kongens side.
    Jon raud Ivarsson var mest sannsynlig sønn av lendmannen Ivar av Skedjuhof eller Skjea, storgård på Romerike som senere inngikk i Jon Havtoressons godssamling, Vi kjenner verken Jon rauds hustru eller hans mor. Og om Ivars opphav, står Henning Sollieds hypotese om at han var sønn av forgjengeren i syslemannsombudet på Romerike i kontrast til professor Andreas Holmsens påstand om at det ville være maktpolitisk usannsynlig at Håkon Håkonsson skulle sette en romeriking i den sysla på det tidspunktet.
    Det har vært spekulert over hvorfor det var akkurat Havtore Jonsson som fikk kongens frilledatter Agnes til ekte. Erik Opsahl er den som senest har filosofert over problemstillingen, og han finner at Havtore sannsynligvis var etterkommer av Bård Guttormsson av Reinsætta, Håkon V's farmors farfar, muligens også av Harald Gille, slik at han var beslektet med kongehuset og derfor sosielt akseptabel som kongens svigersønn. Til dette er å si at det er problemer beheftet med begge disse hypotesene. Umulig er det ikke at en eller begge kan stemme, men det er ikke ført akseptable bevis for noen av dem.» 6

    Fra Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275 og 458:
  «Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).
    Som sysselmann på Romerike bygslet han bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: "Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov." Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år «mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe.
    Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.»

  «Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors "og mange andre helligdommer" at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige "og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig".»
    Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.» 7

    Fra «Norsk historie I - 750-1537, side 173-176:
  «Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet. Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret. Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte «hirdskråen», korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.
    Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre «hirdstjorer» (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene. Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten. Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
    At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen. Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon. Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper. Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste. Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.
    Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig. Etterfølgeren, Håkon V Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag "den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden". Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta "vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde". Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.
    Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon V's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt. Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere.
    Betegnelsen "rikets råd" i stedet for "kongens råd" dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon V's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre. Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver. At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt "rikets råd" i stedet for "kongens råd", kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge. Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt fra kongsgården. De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsrnenn. Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.
    Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med "det alminnelige seglet til rikets råd i Norge". Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon V hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
    Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et "riksråd". Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.
    På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et "hensiktsmessig" antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
    Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere "riket", et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene "konge" og "allmue" og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.
    Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etter hvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ. Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen. Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.
    Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt åtti år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene. Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket. Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280. Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang. Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
    Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.» 8

    Fra Henning Sollieds «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118:
  «Av Hr. Jon Ivarssons barn lar tre sønner og to døtre sig nu eftervise. Av sønnene var formodentlig hr. Havtore den eldste, han er vel født omkring 1275.
    Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.
    Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså "terminus ante quem" også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl. a. bestemt at baron(lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles.
    Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.

    I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat "det halve kongerike" hr. Havtore fikk med hustruen (DN 1 132, "Regesta Norvegica" III, nr. 756):
    Sammendrag:
  "Makeskiftebrev mellom kong Håkon Magnusson og hans datter Agnes: Kongen skal ha tilbake følgende gårder eller gårdparter som han ga Agnes da hun giftet seg med herr Havtore Jonsson: Smedsrud, Borgyn i Frøyhov sogn, Uller, Løding, Trøgstad, Nedre Vettal i Lund sogn, Søndre Vettal, Bjørkeflåtten i Hof sogn; Endi i Matlausgrend, Skjatvet, Enderud, Sjøli, Audunarrud, Haugli og Olstad i Lem.
    Agnes og Havtore og deres barn skal ha 6 markebol i Sorknes. Dersom ekteskapet blir barnløst, skal eiendommene falle tilbake til kongen når Agnes dør.
    Herr Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir [Tovesson] klerk skrev."

     Det var kanskje også på grunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.01.1312, skjenket sin måg "tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til" (DN III 97, "Regesta Norvegica" III, nr. 757):
  "Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium at þer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hans logleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt sem lyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manne þessa vara [giof at] hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ[rr sem þat gerer] vili sæta vare sannre ræiði. Var þetta bref gort j Biargvinn s[iau] nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe."
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Ved senere Segl forbundet med kgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507.     Sammendrag
  "Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
    Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev."

    Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
  "Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffue j Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radh kyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfest fwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breff vtwiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnen thette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrum presentibus impensum.
Datum die et loco quibus supradictis."
Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvern og Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.     Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.

    Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.

    Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.» 9