Biografi - Biography

Riksråd.
Født omkring 1312 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).
Død omkring 1390.

    Havtoresønnene hørte til lendmannsadelen, Norges gamle høyadel. Slekten ble etterhvert så fornem at medlemmene søkte utenfor landets grenser for å finne jevnbyrdige ektefeller. Jon styrte Borgesyssel og bodde dels på Borregård, dels på Huseby.

"

Herr Jon Havtoressons segl (NS 753) under brev av 5. september 1369 (DN VIII 188).

    Jon og hans bror Sigurd kan ikke ha vært voksne da faren døde i 1319 eller 1320. De synes ikke å være født enda i januar 1312, da kong Håkon ga Borregård til Havtore og «hans lovlige arvinger». Den endelige deling av arven har nok derfor først funnet sted senere. Herr Jon nevnes i et dokument første gang i 1337 og var da allerede «herre», altså ridder. Få år senere giftet han seg med den svenske adelsdame Birgitta Knutsdatter.

    I et dokument etter 1395 er det tilfeldigvis fortalt at Jon en gang holdt et høstgilde, et «skurdøl» på Elin. Der gikk det ikke bedre til enn at en mann som het Helge tilføyde en av de andre gjestene et knivstikk, og for det ble han bundet og satt i mørkestue («myrka stufuo»). Det fremgår også av det samme dokument at Jon hadde begynt å samle jordegods i Onsøy.

    Jons sønn Håkon var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387.

    I 1331, sannsynligvis på høstparten, ble Magnus Eriksson erklært myndig. Det var en ungdom på bare femten år som overtok regjeringsmakten i de to unionsrikene. Magnus var fra nå av personlig ansvarlig for styret. Formynderregjeringens funksjonstid var formelt ute.

    En islandsk annalist forteller under året 1333 at Erling Vidkunsson, Havtoresønnene og Ulv Saxesson hadde inntatt Tunsberghus og nektet å utlevere borgen til dens rette herre. Dette var opprør. Noe senere gjorde de imidlertid avbikt og oppnådde kongens nåde. Bare Ulv Saxesson unnlot å gå kong Magnus til hånde, istedet flyktet han fra landet.

    15.08.1343 avga alle de verdslige riksrådsmedlemmene en kunngjøring på Varberg slott (DN II 258, «Regesta Norvegica» V, nr. 647):
    Sammendrag:
  «Kunngjøring fra Erling Vidkunnsson, Ivar Ogmundsson, Jon Havtoreson, Håkon Ogmundsson, Ogmund Guttormsson og Ulv Sakseson, riddere, og Sigurd Havtoreson, Bjarne Erlingsson, Ogmund Finnsson, Gerd Smidsson og Eiliv Eilivsson, væpnere:
    I rådsmøte med dem på Varberg slott har kong Magnus [Eriksson] gjort sin yngre sønn junker Håkon til konge av Norge, i samsvar med hva de selv ønsket. Glade hyller de derfor Håkon som konge, med forbehold av kong Magnus' rett til å føre styret til Håkon blir myndig.
    De lover å motsette seg eventuelle forsøk fra Håkons side på å ta styret i Sverige, og regner med tilsvarende innsats fra de svenske stormenn, dersom hans eldre bror junker Erik skulle ville erobre Norge.
    Beseglet av utstederne.»

    De norske prelatene avga en lignende erklæring.

    I 1343 var det rådet som sammen med kong Magnus gjorde Håkon til Norges konge. Riksrådets handling ved denne anledning var klart rettsstiftende, i faktisk forstand kan den karakteriseres som et kongevalg. Avstanden til Sverreættens automatiske arvekongedømme var åpenbar. Begivenhetene på Varberg demonstrerte samtidig at rådet hadde vunnet en selvstendig forfatningsrettslig posisjon.

    Tre år senere kom det til strid mellom kong Magnus og Havtoresønnene om de sistnevntes rett til å besitte Borgesysla. Havtoresønnene hadde i sin tid blitt forlenet med Borgesysla av Håkon 5. Spørsmålet var om en konge kunne gi slike forleninger utover sin egen livstid. Problemet hadde stor prinsipiell interesse, og det ble overlatt til riksrådet å dømme i saken. Rådets kjennelse gikk i kongens favør. I 1347 falt det altså naturlig at riksrådet dømte i saker som angikk kongedømmets, det vil si rikets, rett.

    I 1349 undertegnet Jon kong Magnus' norske testamente, i 1357 deltok han i et politisk møte som en av kongens tillitsmenn og i 1370 ble han oppnevnt til å delta i et møte i Sverige angående en fredsslutning. Ca. 1380 trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, men deltok i 1388 i riksmøtet i Oslo angående riksstyret og tronfølgen. 1