Håkon V Magnusson av Norge
1270-1319
ff
Håkon IV (Håkonsson) av Norge. Født 1204 på Falkenborg, Eidsberg. Død 15.12.1263 på Orknøyene. Konge. |
fm
Margrete Skulesdatter. Født omkring 1210. Død 1270 i Reins kloster. Dronning. |
mf
Erik IV Valdemarsson Plogpenning av Danmark. Født 1216. Død 10.08.1250 på Slien. Konge. |
mm
Jutta av Sachsen. Født omkring 1223. Død før 02.02.1267. Dronning. |
f
Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge. Født 01.05.1238 i Tønsberg. Død 09.05.1280 i Bergen. Konge. |
m
Ingeborg Eriksdatter. Født omkring 1244. Død 1287. Dronning. |
||
Utenfor ekteskap | (Gro) ???. | ||
Agnes Håkonsdatter til Sudreim.
Født omkring 1292.
Død 1319 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK). |
|||
Gift |
Eufemia av Arnstein.
Dronning.
Født omkring 1270. Død 01.05.1312. |
||
Ingeborg Håkonsdatter.
Hertuginne.
Født 1301. Død omkring 1360. |
Konge.
Født 1270.
Død 08.05.1319 på Tunsberghus.
Konge av Norge 1299 - 1319.
Håkon fikk hertugnavn i 1273. Ved farens død i 1280 ble han hertug over Opplandene, Oslo og Færøyene. Han ble hyllet og kronet i 1299 som nærmeste tronarving etter at broren Eirik døde sønneløs.
Han regjerte med kraft, opphevet jarle- og lendermannstitlene og begrenset biskopenes verdslige makt. Håkon fortsatte krigen med Danmark til 1309, da fred ble sluttet i København.
Håkon V prøvde seg fram i mange ting. Han hadde også mangfoldige
ekteskapsplaner. I 1294 forhørte han seg hos den engelske kongen om råd og hjelp til å finne
en høvelig engelsk dame, som han selv senere ville komme over og se på. Men alt i 1295
inngikk Audun Hugleiksson i Paris på hans vegne ekteskapsavtale med Isabella av Joigny,
en
slektning av Frankrikes dronning. Forlovelsen var nærmest et ledd i en militær støtteavtale,
rettet mot England. Audun opptrådte her med generalfullmakt fra kongen, så det er uvisst om
han har kjent seg forpliktet til å innhente noen tillatelse til forlovelsen fra hertug Håkon selv.
Episoden kan derfor tenkes å være en av dem som i tidens fylde kostet Audun hodet. I hvert
fall ble det ikke bryllup her heller. I stedet giftet Håkon seg i 1299, mens han ennå var hertug,
med sin firmenning, den nordtyske grevedatteren Eufemia av Arnstein. Under parets kroning i
Oslo 1. november 1299 tok overdådigheten henimot orientalske
former. Man kunne, etter de islandske annalene, gå de omkring 700 meterne ute fra Ørene til
Hallvardskirken på «dunklær, kostbar silke og baldakin».
Det er klart at denne kongelige giftermålspolitikken har sammenheng med at
Norges samkvem med utlandet, handelsmessig og ellers, ble viktigere. Kongens giftermål med
utlendinger hadde da den samme mening for det norske samfunnet som eksogami i
alminnelighet har. I stedet for isolasjon innebar disse giftermålene nyttige forbindelser utad.
Den
politiske nytten kunne likevel noen ganger være diskutabel. Tvisten om dronning Ingeborgs
medgift medførte spente forhold og til dels krig mellom Danmark og Norge gjennom flere tiår.
Man skal ikke glemme at selve hovedårsaken til at kongen søkte make
utenlands, uten tvil var den samme som fikk enhver bonde til å finne seg kone på eget sosialt
nivå. Her var størrelsen av medgiften i begge tilfeller en hovedsak. Giftermålstraktaten mellom
kong Eirik Magnusson og Margrete Alexandersdatter i 1281 fastsatte en medgift på 14 000
mark sterling. Dette var virkelig en betydelig sum når den norske kongens årlige skatteinntekt
er beregnet til 3000 norske sølvmark, som endog var noe mindre enn 3000 mark sterling.
Brudgommen måtte riktignok legge imot en klekkelig morgengave på 1400 markebol jord. Det
var likevel den store forskjell at medgiften kom utenfra til landet, mens landskylda av
morgengaven forble her.
Giftermålsforbindelsene mellom det norske kongehuset og utenlandske fyrstehus
var altså meget forståelig både ut fra hva man må kalle statsfinansielle hensyn og av hensyn til
kongens privatøkonomi. Fremfor alt var de uunngåelige etter tidens forestillinger om kongens
opphøydhet. Det er imidlertid lett å se at systemet pekte mot kongefellesskap, ved at samme
person kunne bli arving til flere kroner. I Norges tilfelle, riket som var det økonomisk minst
betydelige av de selvstendige kongedømmer innen synskretsen, pekte giftermåls- og
arvesystemet dermed automatisk mot nasjonal underordning under sterkere, utenlandske
interesser.
Allerede giftermålstraktaten av 1281 var en potensiell unionstraktat med
Skottland. Den gjorde kong Eiriks og Margretes barn til arvinger av den skotske tronen, så
fremt kong Alexander ikke etterlot seg ektefødte arvinger. Det var deretter trolig bare rene
tilfeldigheter av biologisk-familiær art som hindret at Norge allerede sist på 1200-tallet kom inn i
en treriksunion med Skottland og England. Kong Alexander og hans eneste sønn var virkelig
begge døde uten avkom i 1286, og kong Eiriks eneste barn Margreta ble anerkjent som
Skottlands arving. Samtidig kom det i stand giftermålsavtale mellom den lille Margreta og den
engelske tronarvingen Edvard. Bare den seksårige Margretas død under overfarten høsten
1290 forhindret at hun ble Englands og Skottlands dronning. Da verken kong Eirik eller hans
eneste bror Håkon fikk noen sønner, og heller ikke fikk andre arvinger før 1297, kunne
Margretas ekteskap meget lett ha kommet til å forene alle de tre nordsjøkronene.
Det norske dynastiet ble i stedet innfiltret i forbindelser østover og sørover.
Allerede fra slutten av 1280-årene ble den norske kongen innviklet i indre danske stridigheter,
med leidangstog sørover i 1289, 1290, 1293 og 1295. Kong Eirik var i 1295 endelig i stand til
å
sikre seg bruksretten til den famøse Ingeborg-arven, jordegods i Danmark, foruten de to
danske borgene Hunehals i Nord-Halland og Hjelm ved Jyllands østkyst.
Kong Håkon V trappet sterkt opp dette norske engasjementet øst- og sørover. I
1312 lot han de to eneste ektefødte kongsdøtrene, den 11-årige Ingebjørg Håkonsdatter og
den 15-årige Ingebjørg Eiriksdatter, gifte bort til de to svenske kongssønnene og nære
tronarvingene, hertugene Erik og Valdemar.
Han knyttet øyensynlig disse giftermålsforbindelsene som et ledd i sine
politisk-økonomiske fremstøt langs den danske og svenske kysten av Kattegat. I virkeligheten
ble han selv mer brukt i det spill hans svigersønn drev for å sikre seg både den svenske og
norske kronen. Det var gode utsikter til at hertugens spill kunne lykkes gjennom sønnen
Magnus, som den 15-årige Ingebjørg Håkonsdatter fødte ham i 1316.
Våren 1319 lå kong Håkon V på dødsleiet i Tunsberg. Han var siste ledd på
den ubrutte mannslinjen man regnet fra Harald Hårfagre, og siste mann av Sverres ættegren.
Det kunne være naturlig om kongen her kastet et blikk tilbake. I fall han gjorde det, kunne
han
ha grunn til å føle atskillig tilfredshet og stolthet, både på egne og kongeættens vegne. Det
samfunnet der stamfaren mer enn fire hundre år tidligere hadde vunnet kongemakten, var i
den
tid som hadde gått, blitt fullstendig omskapt. En løs samling nokså enkle bondesamfunn var
blitt forvandlet til en politisk og sosial enhet, styrt og dominert av en nasjonal elite av
kongsmenn og kirkemenn. Som ledd i dette var det utviklet en elitekultur, hvis litterære og
kunstneriske skaperverk skulle bestå gjennom århundrene. Selve gjennombruddet til en
tidsmessig middelalderstat hadde skjedd under kongene av Sverre-ætten, og nærmest et
kongelig enevelde, gjennom et kirkelig-verdslig ombudsverk, hadde Håkon V selv nådd.
Det ville være for mye å si at kongeætten hadde vært en hoveddrivkraft i det
som hadde skjedd. Skal man tale om hoveddrivkrefter, må det være den sterke økningen i
folketallet som hadde presset fram lagdelingen i samfunnet, og dernest kanskje samspillet
mellom det norske og det europeiske kulturmiljøet. Likevel hadde samfunnsomformingen
foregått i et vekselspill med kongedømmet. Energiske og, fra 1177, velutdannede konger
hadde ofte med utmerkelse spilt den stjernerolle historien hadde tildelt dem. Når det norske
samfunnet i 1319 var blitt mer av en enhet enn tilfellet var med de fleste andre europeiske
land, hadde disse hovedrolleinnehaverne, ikke minst av Sverres ætt, sin personlige andel i
det.
Tiden omkring 1300 var likevel mer en tid for jurister enn for historikere. Om
Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller
iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den
20.
april, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål
Eiriksson, kongens svigersønn Havtore Jonsson og fem andre fremtredende menn et
dokument i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors
«og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv
og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og
ikke
dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over
Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er
fullmyndig».
På dette tidspunkt må det ha vært klart at arvingen, den treårige svenske
hertugsønnen Magnus Eriksson, også ville bli tatt til svensk konge. Det ble han samme
sommeren. Kong Håkon V kan umulig ha vært bekymret over denne utsikten; den var en
naturlig følge av hele hans konsekvente giftermålspolitikk gjennom snart 20 år. Hans
svigersønn hertug Erik, død 1318, var jo under enhver omstendighet innehaver av et svensk
fyrstedømme, og var i den egenskap en reell makthaver i Sverige, noenlunde på linje med
kongen. Det som Håkon V på sitt dynastis vegne måtte frykte, var at de norske
kongsombudsmennene nå skulle være så redde for å bli fortrengt av svensker at de ikke ville
ta den lille dattersønnen til konge.
Eden av 20. april viser at de sentrale kongsombudsmennene har drøftet disse
spørsmålene. De har tross alt funnet det tryggest å holde seg til den nærmeste tronarvingen.
Et
frafall ville med sikkerhet ha skapt indre splittelse, der en av partene ville ha fått sterk svensk
støtte, i Magnus Erikssons navn. Men de norske sentralombudsmennene godtok tronarvingen
bare med forbehold. Det mest interessante punkt i eden er at selv ikke den myndige kongen
skulle få velge sine ombudsinnehavere fritt, utenom kretsen av nordmenn. Denne
begrensningen av dattersønnens fremtidige kongemakt var selvfølgelig ikke i kongsættens
eller i Håkon V's interesse, men desto mer livsviktig for det norske ombudsmannssjiktet. Det
ville uten tvil være grovt anakronistisk å gjøre Håkon V til en nasjonalist som satte
«nasjonale»
interesser over kongsættens. Det er altså all grunn til å tro at denne eden om samhold mellom
de norske ombudsmennene er et verk nettopp av de menn som faktisk utferdiget dokumentet,
ikke primært av kongen. Kanskje var Håkon allerede den 20. april så svak at han ikke
medvirket aktivt, eller ikke visste om hele eden. Hadde han medvirket, ville det ha vært rimelig
om han hadde vært blant utstederne og forseglerne; det ville ha styrket dokumentets autoritet.
Det siste man ellers hører til Håkon V, er at han fire måneder før, 13. desember 1318, gav
merkesmannen generalfullmakt til å opptre på hans vegne i rettshåndhevingen. Både selve
fullmakten og den til ham å være usedvanlig lange tausheten etterpå tyder på at kongen alt i
desember 1318 var temmelig svak.
Eden fra 1319 viser da at det statsbærende norske ombudsmannssjiktet hadde
selvoppholdelsesdrift, stilt overfor det kommende kongefellesskapet. Om Norge skulle forbli en
selvstendig politisk enhet, ville bero på om dette sjiktet fortsatte å være norsk, og om det i så
fall ville forbli sterkt nok til å vareta sine særinteresser overfor konkurrenter som lett ville
komme
inn utenfra med en unionskonge.
Selve den samfunnsordningen som Håkon V presiderte over, stiller man seg i
våre dager ofte sterkt kritisk til. Og det har man enhver rett til. Det er lett å se at stats- og
kirkebygningen hvilte knugende på bondefolket. Vi ser at de fleste var fattige, og noen få,
som
bispene, uhyrlig rike. Sløseriet med materielle ressurser og menneskelige evner og muligheter
var stort, og vi føler medlidenhet med ofrene.
Men selv om hvert menneske, historikere og historielesere ikke unntatt, har all
rett og plikt til å dømme som de vil og kan, så er og blir det uhistorisk å dømme på annet
grunnlag enn det tidens egne muligheter gav. Og sannheten er vel, blant annet, at med et så
lite produktivt næringsliv som høymiddelalderen hadde, var fattigdommen og elendigheten
viss,
enten skatter og avgifter var noe høyere eller lavere, særlig med det raskt økende folketallet.
Og det er lite mening i å tale om politisk og sosial frigjøring under de naturens trelldomsbånd
som en slik økonomi medfører.
Og her kan man si at det meget betydelige politiske organisasjonsarbeidet i
høymiddelalderen, i Norge og i andre land, la et nødvendig grunnlag for senere fremstøt. Man
oppnådde en langt høyere grad av indre og ytre pasifisering. Dette, sammen med
opphopningen av produksjonsoverskuddet på få hender, dannet forutsetningene for stadig
økende varebytte, for yrkesspesialisering og dermed for den produktivitetsøkning som i sin tid
kunne gi virkelig mening til talen om frigjøring, også for de mange.
Ser man på perioden under et slikt langtidsperspektiv, og verken glemmer det
tidligere barbariet eller den langt senere utviklingen, finner man at det aristokratiske
samfunnsherredømmet i høymiddelalderen slett ikke var et blindspor i historien; det var ett av
de virkelig store sprangene fremover på den veien mot økonomisk og sosial frihet som vi ennå
befinner oss på. Når man betrakter dette spranget, skal man bare ikke forestille seg at hertug
Skule og hans samtidige var preget av overmenneskelig visdom og klarsyn. Også de hadde
sin fulle menneskelige skjerv av forvirring og halvblindhet.
Mellom 01.05.1312 [Dronning Eufemias dødsdag] og 08.05.1319 [Kong
Håkons dødsdag] ble det oppsatt et testamente fra kongen. Et sammendrag er trykt i
«Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 1112:
«Testamente fra Håkon V for bl a de kongelige kapellene Mariakirken i Oslo,
Apostelkirken i Bergen, Olavskirken på Avaldsnes, Mikaelskirken på Tønsberghus og Bjarne
Audunsson [Bare den delen av testamentet som omfatter gavene til disse fem er bevart]:
Mariakirken får 500 mark brent sølv, 100 markebol i Viken i tillegg til det den alt har fått til
bygging, reparasjoner, vedlikehold av takene, tepper, bøker og annet utstyr og 300 mark
brent
for innkjøp av jordegods innen eller utenlands og som skal gå til underhold av kapellets
studenter. Prosten får kongens flyttbare kapell med sølvkorset og messeboken som
dominikaneren Hjalm skrev. Prosten skal for dette bespise 60 fattige på kongens dødsdag og
7 fattige klerker hver lørdag. Kommunet skal ha Ljan og to breviarer; det ene, beregnet på å
transporteres, skal brukes av klerker som med prostens tillatelse er på reise utenfor kollegiet,
det andre er skrevet i Paris og skal nyttes av dem som pleier syke. Kommunet skal for dette
bespise 60 fattige og 13 andre på kongens årsdag, vaske føttene deres og gi dem 5
penninger
og et stykke vadmål og bespise 8 fattige klerker hver lørdag. Kongens og dronning Eufemias
årsdag skal feires med sang, klokkeringing og annet som hører til. Apostelkirken får 70 mark
brent til en tavle med utstyr til å oppbevare relikvier av samme type som den Mariakirken i Oslo
har, dessuten forskjellige messeklær, bl.a. av silke, og liturgisk utstyr og alle inntekter av
Hjaltland og Færøyene så lenge byggearbeidene pågår. Olavskirken får messeklær, bøker og
relikvier, som nå befinner seg i kirken, og silketøy i rødt og med gullmønster, en sølvduk,
forskjellig liturgisk utstyr, en kirkeklokke som Sigleiv [Susse] fikk støpt i England og alle
inntekter av Karmøy så lenge byggearbeidene ved kirken pågår. Kirken får bekreftet alle
privilegier og friheter den har fått fra kongen og avdøde dronning Eufemia. Mikaelskirken får
klær, bøker, relikvier og annet liturgisk utstyr [avskriften slutter før alle gavene til Mikaelskirken
er regnet opp]. De tre første kapellene får dessuten stadfestet alle sine privilegier. Bjarne
Audunsson får 20 mark brent.
Avskrift (papir): Det kongelige Bibliotek, København - Barth E s 760-764.
Trykt: DN IV nr 128 (gavene til de 4 kapellene), jfr DN XIX nr 484. Nevnt: RN IV nr 9
(gaven til Bjarne Audunsson)».
På sitt dødsleie utpekte Håkon sine nærmeste rådgivere, med kansleren i spissen, til regenter for dattersønnen Magnus Eriksson.
Håkon ble gravlagt i Mariakirken i Oslo. Han var vår siste konge av Sverre-ættens
mannslinje.
1
Om du har kommet til denne siden uten at det er en oversiktsramme til venstre,
vennligst
TRYKK HER for å komme til min hovedside.
If you have entered this page without a Menu Bar Frame on the left of the screen,
please
PRESS HERE to get to my main page.
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2009-10-17