Biografi - Biography

Hertug, konge, keiser.
Født 23.11.912.
Død 07.05.973.

"

Slektstavle over det ottonianske dynasti i et manuskript av Chronica Sancti Pantaleonis fra begynnelsen av 1200-tallet (Wikipedia).

    Otto «der Große» var konge av Tyskland 936 - 962 og Tysk-romersk keiser 962 - 973.

    Henrik «Fuglefangeren» hadde ryddet veien for en ny tingenes tilstand. Som Pipin «den Lille» og Karl «den Store» hadde bygget videre på den grunnvoll Karl Martell hadde lagt, ble Henriks verk ført videre med ungdommelig kraft av hans store sønn Otto I, som etter Heniks ønske etterfulgte ham som konge i 936. Ærgjerrig og impulsiv som Otto var, gikk han imidlertid ikke like forsiktig og omtenksomt fram som faren, «den brølende løven» med de gnistrende øynene kunne være forferdelig. Sine plikter som konge oppfylte han uten hensyn og straffet mer enn en gang mektige og høytstående personer for handlinger som det nok ville ha vært politisk klokt å se gjennom fingrene med. Derfor fikk han også oppleve mange kraftige bakslag i sin politikk. Men aldri viste han tegn til hevnlyst eller nag mot dem som hadde motarbeidet ham. Når en sak først var opp- og avgjort, var den det en gang for alle. Otto var i det hele tatt en av de storslåtte og overlegne personligheter som ved sitt impulsive temperament fullstendig river omgivelsene med. En helteskikkelse var han, både åndelig og legemlig. Alt ved ham bar bud om den fødte hersker. Og hans ideal var Karl «den Store». 1

"

Skildring av Otto I på hans segl i 968 (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Otto I eller Otto den store (tysk Otto I. eller Otto der Große), født 23.11.912, død 07.05.973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk- romerske rike i 962 og som ga navnet til Det ottonianske dynasti.
    En tysk-romersk keiser (tysk Römisch-deutscher Kaiser) var den valgte monarken som styrte over Det tysk-romerske rike, et sentraleuropeisk forbund av områder som eksisterte i løpet av middelalderen og tidlig moderne tid. Opprinnelsen til dette forbundet kan bli sporet tilbake til det karolinske riket under Karl den store. Tysk-romerske keisere ble kronet av pavene fram til 1500-tallet, og den siste keiseren var Frans II som abdiserte i 1806 under Napoleonskrigene og det tysk-romerske riket gikk i oppløsning.
    "Romersk" i keiserens tittel var en refleksjon av translatio imperii ("overføring av styre"), et prinsipp som så på de (germanske) hellige romerske keiserne som arvtakerne til tittelen av keiser av det vestromerske rike, en tittel som ble etterlatt uten krav i Vest-Europa etter at Julius Nepos døde i år 480.»

    Det vanskelige problemet med å holde stormennene i tømme søkte Otto blant annet å løse ved å støtte seg til de geistlige vasallene, som gjennomgående hadde vist sin konge større hengivenhet enn de verdslige fyrstene hadde gjort. Han lot biskoper og abbeder få større len enn før, valgte menn han kunne stole på til kirkefyrster og gjorde de geistlige vasallene til en slags kongelige embetsmenn. En av sine brødre gjorde han til erkebiskop i Köln og en av sine sønner til erkebiskop av Mainz, mens kongens morbror satt som erkebiskop i Trier. Erkebiskopen av Köln ble dessuten rikskansler, og i ham hadde Otto alltid en sikker støtte. Han ble for øvrig også leder av hoffskolen, som nå blomstret opp igjen, og av kulturarbeidet i det hele tatt. På dette området gjenopptok Otto, så langt de urolige tidene tillot det, Karl «den Store»'s reform- og opplysningsarbeid for å skape en kultur som var kristen i sitt innhold, men antikk i formen.

    Like iherdig som Otto i sin indre politikk arbeidet for å trygge rikets enhet, gikk han i utenrikspolitikken inn for sin fars linje i forholdet til skandinaver, slaver og madjarer. Slaverne kuet han ikke bare med sverdet, men sikret også sitt herredømme over dem ved hjelp av et velorganisert misjonsarbeid. Dette vant vestslaverne for den romerske kirke, mens østslaverne i Russland og på Balkan ble innlemmet i den gresk-ortodokse. De religiøse motsetninger som derved oppsto mellom øst- og vestslaverne, mellom polakker og russer som etnisk er så nær beslektet, har fått følger av verdenshistorisk betydning. Denne motsetningen kom nemlig for all fremtid til å være en avgjørende hindring for en sammenslutning av alle slaviske stammer, for det som med et moderne uttrykk kalles panslavismen.

    Ottos mest berømte utenrikspolitiske bedrift ble imidlertid hans seier over ungarerne. De hadde gått til angrep mens Otto lå i strid med sin egen sønn, Ludolf, og sin svigersønn, Konrad «den Røde». På markene ved Lech utenfor det sterkt befestede Augsburg, møtte Otto dem med en liten, men sterk rytterhær i august 955. Og nå ble det utkjempet et veldig slag, hvis verdenshistoriske betydning kan sammenlignes med slagene ved Troyes og Poitiers. Madjarerne ble slått, kun en liten del av dem unnkom. De andre ble hugget ned eller trengt ut i elven hvor de druknet. Nå hadde ungarerne fått en lærepenge som satt slik skrekk i livet på dem at de ikke bare sluttet med sine herjingstog på tysk område, men helt og holdent ga opp sitt tidligere røverliv. Fra å være et urolig nomadefolk ble de etter hvert forvandlet til bofaste jordbrukere. Tysk kolonisasjon kunne heretter uforstyrret gå sin gang i det landet som senere fikk navnet Østerrike.

    I sin grenseløse takknemlighet hilste de seirende tyske troppene sin konge som «fedrelandets far og imperator». Fra den dagen gjenlød alle kristne land av lovord over Otto «den Store», og ved hans hoff møttes sendemenn fra alle verdens kanter. De kom ikke bare fra Italia, Frankrike og England, men også fra Cordoba, Afrika, Bysants og Russland. «Og sendemennene brakte ham gaver av alle slag,» sier Widukind: «fat av gull, sølv og kobber og vidunderlig fint forarbeidede kunstgjenstander, skåler av glass, ja, av elfenben! Kunstferdig vevede, mønstrede tepper, balsam og alle slags krydderier og dyr som sakserne aldri før hadde sett, som løver og kameler, aper og strutser. For hele kristenheten så sin hjelp og sitt håp i Otto.» Widukind var munk i det vestfalske klosteret Korwey og skrev henimot slutten av Otto «den Store»'s regjeringstid det saksiske folks historie.

    Delbrück regner da også dagen for slaget ved Lech, 10. august 955, som det tyske rikes virkelige fødselsdag. Den dagen, sier han, forsto de forskjellige tyske stammene for første gang fullt ut verdien av et fredelig samarbeid og begynte å føle seg som en nasjon. Et enhetlig rike kan man nemlig ikke tale om før en slik samhørighetsfølelse gjør seg gjeldende, og dens forutsetning er nettopp en slik stor felles opplevelse.

     Hertugene Mieszko av Polen og Boleslav av Böhmen måtte underkaste seg og fremme kristendommens utbredelse i sine land.

    Det mål som nå lokket og fristet Otto var den keiserkronen som hans store forbilde engang hadde båret. Alt før han beseiret ungarerne, hadde han skaffet seg rettslig krav på Italias krone. Kong Lothar av Italia, som var av Karl «den Store»'s ætt, døde i 950. En maktlysten og tyrannisk markgreve i Nord-Italia, Berengar, hadde deretter oppkastet seg til konge av Italia. Otto kom til Italia, og ble hilst med jubel overalt. Han holdt sitt høytidelige inntog i Berengars hovedstad Pavia, ble i 951 kronet til longobardenes konge og kalte seg fra da av konge av Italia. Han giftet seg i Pavia 25.12.951. med Lothars enke, Adelheid, som hadde flyktet fra Berengar.

    Berengar fant det rådeligst å underkaste seg Otto og avlegge troskapsed til ham. Men hans underdanighet varte ikke lenge. Mens Otto lå i kamp med sin opprørske sønn og svigersønn og deres forbundsfeller ungarerne, forsøkte Berengar å gjøre seg uavhengig og gikk med planer om å underlegge seg hele Italia og la seg utrope til romersk keiser. Men da ble paven, den attenårige Johannes XII, engstelig og ba Otto om hjelp. Dermed hadde Otto fått en gunstig anledning til å virkeliggjøre sine planer om å vinne keiserkronen. Så snart forholdene i Tyskland tillot det, dro han for annen gang over Alpene med en hær. Adelheid var også med. Hennes tidligere plageånd, Berengar, trakk seg på ny tilbake til sine utilgjengelige fjellfestninger sammen med sine menn og avventet der begivenhetenes gang. Men Otto fortsatte til Roma. Her hadde det lenge hersket bedrøvelige politiske tilstander. Keiserdømmets forfall på 900-tallet hadde, sier Gregorovius, medført at «Kirkestaten falt i hendene på tusenvis av røvere og selv pavens åndelige makt var snart ikke annet enn en tom titel. Et skremmende mørke brer seg over Romas historie, bare sparsomt opplyst av det flakkende lyset fra enkelte gamle krøniker, som her og der faller over dette uhyggelige tidsavsnittet - et forferdelig skuespill, hvor man får se voldsmenn som kaller seg konsuler eller senatorer, rå og mindreverdige paver, skjønne, ville og fordervede kvinner, skyggekeisere som kommer, kjemper og forsvinner, og alle disse scener jager forbi våre øyne i forvirrende hast.»

    I denne byen holdt germanernes mektige hersker sitt inntog i 962 under store festligheter. Kongeparet ble mottatt i Peterskirken av Johannes XII og hans prelater og ble høytidelig kronet til keiser og keiserinne 02.02.962.

    «Gutten på St. Peters stol» angret imidlertid snart at han hadde kalt Otto til Roma og sluttet i all hemmelighet forbund med Berengar mot keiseren. Det var ikke for å bli avhengig av en mektig keiser han hadde reddet seg unna Berengars ærgjerrige planer. Men keiseren så på sin side ingen grunn til å vise hensynsfullhet mot en innehaver av St. Peters stol som drakk og spilte, levde i sus og dus og forvandlet Lateranet til et harem. Ingen vergeløs kvinne kunne kjenne seg trygg for hans onde lyster. Fullstendig forblindet av sin lidenskap hadde han til og med overdynget en av sine elskerinner med kostbarheter fra St. Peters skattkammer, selv kors og kalker hadde han gitt henne!

    Etter at Otto så fikk avsatt paven og erstattet ham med en ny pave, Leo VIII, vendte Otto seg mot Berengar. Han inntok de befestede borgene hans og førte ham som fange til Tyskland.

    Ved sin hjemkomst ble keiseren møtt av jubel fra et helt folk, som på grunn av hans opphøyelse igjen følte seg hevet til maktens og ærens tinder etter lang tids fornedrelse. For en forskjell fra den tiden da riket holdt på å gå fullstendig i oppløsning og ingen kunne kjenne seg trygg for vikinger og slaviske og ungarske horder! Ikke siden Karl «den Store»'s dager hadde en vesterlandsk hersker nytt så stor anseelse og hatt et slikt ry som Otto. Men det var ingen fordel for Tyskland at keiseren de siste tolv år av sitt liv ble så opptatt av forholdene i det urolige Italia at han måtte oppholde seg der, langt borte fra hjemlandet, i nesten ti år.

    I 973 ble Otto plutselig revet bort uten noen forutgående sykdom. Han var da 61 år gammel. «Minnet om hans klokskap, rettferdighet og forunderlige klarsyn i alle forhold, indre som ytre, vil leve evig,» sier Widukind.» 2