Biografi - Biography

Hertug.
Født mellom 830 og 840.
Død 30.11.912.

    Otto «der Erlauchte» var hertug av Sachsen 880 - 912.

    Han var først greve i Sydthüringen. Han ble hertug av Sachsen i 880, idet han etterfulgte sin bror Bruno ifølge en forordning av Ludvig III. 1

"

Otto I, detalj fra den berømte ottonernes familietabell i et manuskript av "Chronica Sancti Pantaleonis" fra ca. 1237 (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Otto (* ca. 830/40 - † 30.11.912), kalt den Opplyste (tysk: Otto der Erlauchte) av senere forfattere, tilhørende det ottonske dynastiet og hertug av Sachsen fra 880 til sin død.
    Otto var en yngre sønn til den saksiske greven Liudolf († 866), stamfar til dynastiet, og hans hustru Oda († 913), datter til den saksiske princeps ("den første borger") Billung. Blant hans søsken var hans eldre bror Bruno, arving til farens gods, og Liutgard, som i 876 ble dronning av Øst-Franken,gift med den karolingiske kongen Ludvig den Yngre. Ekteskapet viste Liudolfs dominerende posisjon i de saksiske landene.

    Omkring 873 giftet Otto seg med Hedvig (død 903), sannsynligvis datter til den frankiske "princeps militiae" Henrik av Franconia, et medlem av det adelige huset Babenberg (Popponids). De hadde to sønner, Thankmar og Liudolf, som døde før ham, mens hans tredje sønn, Henrik Fuglefangeren,etterfulgte ham som hertug av Sachsen og senere ble valgt til konge. Ottos datter Oda ble gift med den karolingiske kongen Zwentibold av Lotharingia, sønn til keiser Arnulf. Hans familie kalles Liudolfinger etter faren. Da hans barnebarn, keiser Otto den Store, tiltrådte, ble den da også kalt det ottonske dynastiet.

    Ved et charter fra kong Ludvig den yngre til Gandersheim kloster datert 26.01.877, blir "pago Suththuringa" (region Sør-Thüringen) beskrevet som "comitatu Ottonis" (i Ottos hertugdømme). Han etterfulgte sin bror Bruno etter dennes død i slaget ved Lüneburger Heide (Ebsdorf) 02.02.880 og kjempet mot vikinginntrengerne.

    Otto regjerte over store saksiske og thüringer eiendommer, og ble nevnt som dux i senere kilder, mens han i et samtidig charter fra 28.01.897 ble beskrevet som "marchio", og "pago Eichesfelden" (Eichsfeld) nå er funnet å være innenfor hans område (march) . Han var også lekabt (verdslig abbed) i Hersfeld Abbey i 908, og femti år senere ble han beskrevet som "magni ducis Oddonis" (storhertug Otto) av kronikeren Widukind av Corvey da han beskrev ekteskapet til søsteren Liutgard med kong Ludvig.

    Til tross for sine dynastiske relasjoner hadde Otto bare svak kontakt med det karolingiske hovet og forlot sjelden Sachsen. Han forble en regional østfrankisk prins og hans overherrer, Ludvig den Yngre og keiser Arnulf, som han hadde godt forhold til, blandet seg sjelden inn i saksisk autonomi. I sine land var Otto prins i praksis, og han etablerte seg også som hersker over de nærliggende slaviske stammene i øst, som Daleminzi.

    Ifølge Widukind of Corvey tilbød det "saksiske og frankiske folket" Otto kongedømmet i Øst-Franken etter at den siste karolingiske monarken Ludvig Barnet døde i 911. Han aksepterte imidlertid ikke dette på grunn av sin høye alder og foreslo i stedet hertug Konrad av Franken. Sannheten i dette anses som tvilsom.

    Året etter døde Otto ved Pfalz i Wallhausen. Han ble gravlagt i Gandersheim klosters kirke. » 2