Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 876.
Død 02.07.936.

    Konge av Tyskland 919 - 936.

    Henrik var stifter at det sachsiske hus. Han ble hertug i Sachsen etter farens død i 912. 1

"

    Da Ludvig «Barnet» døde i 911, holdt hele det tyske rike på å gå i fullstendig oppløsning. For å få slutt på den stadige oppdelingen av riket ved hvert arveskifte, ble Tyskland nå gjort til et valgrike. Merovinger og karolinger hadde skapt sitt rike ved erobringer og betraktet det som et slags storgods, som kongen kunne stykke ut til sine sønner etter eget forgodtbefinnende. Men fra nå av skulle kongedømmet ikke lenger være arvelig. Kongen skulle velges av folket, dvs. valget ble foretatt av rikets fornemste fyrster – hertugene – med de andre stormennenes og folkets bifall. En slektning av de siste karolinger, hertug Konrad av Franken, ble den første tyske valgkonge. På sitt dødsleie viste han bevis på sitt høysinn ved å overvinne seg selv til å oversende kronen, rikssverdet og kongekåpen til den dyktigste av sine motstandere, hertug Henrik av Sachsen. Tysklands vel lå Konrad mer på hjertet enn noe annet, og om noen skulle kunne redde rikets enhet, måtte det være Henrik, som også hadde sine stammefrender, de mektige sachserne, i ryggen.

    Henrik går i middelalderkrønikene under navnet «Fuglefangeren» fordi han var ute på fuglejakt da han mottok budet fra Konrad. At han var en ivrig jeger, er i hvert fall ganske sikkert.

    Henrik ble valgt til konge i 919. Han tilhørte en ualminnelig livskraftig slekt, hans farmor Oda ble således hele 107 år gammel. Selv hadde han en imponerende skikkelse, men var temmelig stor og tung, en ekte sachsisk folkekonge. Hans rettlinjede karakter og store viljestyrke som var parret med en velgjørende og gemyttlig ro, gjorde at han nettopp var den rette mann til å forene stridbare viljer og holde et vaklende rike sammen. Som menneske var han godhjertet og trofast, som politiker like seig og utholdende som han var klok.

    Overfor slaverne førte Henrik en kraftig og fremgangsrik politikk og tsjekkerne i Böhmen og Mähren ble tvunget til underkastelse under det tyske rike. Sachsernes gamle arvefiende, venderne øst for Elben, beseiret han også, og han fikk dessuten satt stopp for vikingenes herjinger. Han oppsøkte danskene i deres eget land, tilføyde dem et knusende nederlag og tvang danskekongen til å sverge ham troskapsed. Selv madjarenes stormflod lyktes det Henrik å demme opp for – i hvert fall for sitt eget hertugdømmes vedkommende – ved å oppføre befestede murer rundt alle bebodde steder i Sachsen og utstyre dem med garnisoner. Av disse borgene oppsto senere de første saksiske byene. Dessuten arbeidet han på å skape et sterkt kavaleri, så han kunne føre sine kriger mest mulig med rytterhærer, «små, men helt av jern», og det lyktes også virkelig for ham å kaste de ungarske hordene tilbake med slik kraft at de senere ikke våget seg over Tysklands grenser så lenge Henrik levde.

    Henrik hadde stått fram i den ytterste nød og reddet Tyskland ikke bare fra indre oppløsning, men også fra store ytre farer. Men hadde han ikke hatt sine stammefrender sachsernes urokkelige styrke å støtte seg til, ville han neppe ha kunnet gjennomføre den store oppgaven han hadde påtatt seg.

    Han døde av slag i 936. 2

"

T. v. Ifølge legenden ble Henrik møtt av en delegasjon som tilbød han kronen mens han fanget fugler. T. h. «Heinricus rex» (Henrik I av Sachsen) og «Methildis regina» (Mathilda av Ringelheim), «Chronica St. Pantaleonis», 12. århundre. (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
    Henrik I av Sachsen, også kalt Henrik I Fuglefangeren (tysk: Heinrich der Finkler eller Heinrich der Vogler) (* ca. 876 - † 02.07.936 i Pfalz Memleben i Tyskland), var konge av Øst-Franken i perioden 919-936. Enkelte kilder omtaler ham som keiser, selv om det tradisjonelt er hans sønn, keiser Otto I, som regnes som den første i den tysk-romerske keiserrekken. Henrik Fuglefangeren regnes som den første kongen av det Øst-Frankiske riket og stamfar til "det ottonianske dynasti", oppkalt etter hans sønn, keiser Otto I. Alternativt regnes Otto I av Sachsen som dynastiets grunnlegger. Konrad I av Thüringen, Kong Henrik Fuglefangers forløper, ble den første kongen av Øst-Franken som ikke tilhørte Karolingerne.

    Henrik var gift med Mathilda av Ringelheim, datter til hertug Theoderik av Westfalen.»

"

Hersfeldklosteret var et viktig benediktinsk rikskloster i byen Bad Hersfeld i Hessen (tidligere i Hessen-Nassau), Tyskland, ved sammenløpet av elvene Geisa, Haune og Fulda. (Wikipedia).

  «Henriks familie lar seg bare føre tilbake på farssiden til hans farfar Liudolf. Han er flere ganger omtalt som "comes" (greve) i kildene, og hadde som sådan oppgaven å utøve kongelige rettigheter i et bestemt grevskap, et "comitatus" Liudolfingernes gods lå i de vestlige utløpere av Harz, ved elvene Leine og Nette, med Gandersheim, Brunshausen, Grone og muligens Dahlum og Ahnhausen. Denne rikdom kunne slekten i stor utstrekning takke sine tette bånd til de karolingiske konger i det øst-frankiske rike for, idet Liudolfs forfedre hadde engasjert seg på deres side i Sachsenkrigene. I områdene de kontrollerte var det en rekke viktige kvinneklostre, noen av dem grunnlagt av slekten selv.
    Liudolf var gift med Oda, datter til en frankisk stormann. Av dette ekteskapet utgikk blant annet barna Otto og Brun. Det var antakelig Brun som skulle overta som liudolfingeres slektsoverhode. Han falt i kamp i 880 da han med en sachsisk hær støtte sammen med normannere.
    Kildene sier lite om Ottos stilling, men under ikke nærmere kjente grunner ble han legabbed for Hersfeldklostret og utøvet stor innflytelse i det sachsisk-frankiske område. Otto (* ca. 836 - † 912) er den eneste kjente legabbed i det øst-frankiske rike, noe som understreker hans betydning. Han var gift med Hedvig (* ca. 850 - † 903) av den frankiske slekt kjent som de eldre Babenbergerne. Et av deres barn var Henrik I Fuglefangeren av Sachsen.

    Konge.
    Henrik ble konge etter sin onkel Konrad I etter at han på sin dødsseng overtalte sin bror, markgreve Eberhard av Franken, til å tilby kronen til Henrik, som var en av hans hovedmotstandere. Grunnen var at han så på Henrik som den eneste prinsen som var i stand til å holde kongedømmet sammen mot de interne stridighetene blant hertugene og mot de pågående invasjonene til madjarene. Eberhard og den øvrige frankiske adelen aksepterte Konrads råd, og Henrik ble valgt til konge som Henrik I i 919 ved Fritzlar.
    Henrik invaderte de nordiske områdene, hvor danskene hadde beseiret friserne og gjorde – ifølge munken og historikeren Widukind av Corvey i sin bok "Rex gestae Saxonicae" – den danske kongen til vasall under Henrik. Han inntok også områder som hadde tilhørt venderne etter at disse hadde angrepet Tyskland sammen med danskene. Videre erobret han Slesvig i 934.
    Han erobret videre hertugdømmet Bayern og kongedømmet Lothringen og ga disse som arveland til sine barn.

    Da han døde av slag i sitt palass i Memleben var alle de tyske stammene samlet til et rike, og Henrik blir derfor ansett som den første tyske kongen og den som la grunnlaget for Det tysk-romerske riket. Dette ble fullført av hans sønn Otto.» 3