Biografi - Biography

Keiser.
Født 955.
Død 07.12.983 i Roma.

Tysk-romersk keiser 973 - 983.

Otto ble valgt som etterfølger etter sin far, Otto «den Store», etter at hans far døde i 973. Broren Ludolf hadde avgått ved døden før faren. Otto var bare atten år ved sin tronbestigelse, men hadde i flere år fått prøve sine krefter på krevende oppgaver i statens tjeneste. Under farens lange fravær i Italia hadde han deltatt i regjeringen hjemme i Tyskland og hadde allerede da gitt bevis på sin rike begavelse, som imidlertid later til å ha vært parret med en altfor sterk selvfølelse. I motsetning til sin far var han liten og spinkel og savnet farens majestetiske ro og likevekt i motgangens dager, men han hadde den samme intense iver og ukuelige energi.

Både innad og utad fortsatte Otto sin fars politikk og forsvarte Tysklands grenser mot alle angrep både fra slavere og nordboere. Han kjempet mot Harald Blåtann og trengte langt opp i Jylland. Resultatet ble opprettelsen av den «Danske Mark» i 974 mellom Eider og Sil, som han dog mistet ved sin død. Samtidig kjempet han mot sin fetter, Henrik av Bayern, og overvant ham i 976. Senere kjempet han mot kong Lothar av Frankrike som ville ha Lothringen.

Ved sin tilnærmelse til det østromerske rike hadde hans far skapt et grunnlag for en felles innsats fra hele kristenhetens side mot sarasenerne. Med flammende stridslyst vendte nå hans egen sønn sine våpen mot disse kristenhetens fiender for å få en slutt på deres herjinger i Italia. Han beseiret dem i et slag ved Tarantobukten i nærheten av Cotrone i Calabria i 982. Men i seiersrusen glemte tyskerne alle forsiktighetsregler, med den følge at de plutselig ble overrumplet av store arabiske troppestyrker, som kastet seg over dem. Ottos hær ble revet fullstendig opp, og bare med nød og neppe unnkom han selv og noen få andre. Tvers gjennom fiendens rekker banet han seg vei på sin stridshingst, red ned til stranden og langt ut i sjøen og reddet seg til slutt ved å svømme ut til et gresk skip som førte ham til en havn lenger nord i landet.

Tyskernes strid med araberne i Syd-Italia minner på mange måter om romernes kamper med kartagerne nettopp i de samme traktene. Den tyske historikeren Leopold von Ranke kaller da også Ottos nederlag i Calabria for et germansk Cannae. Så hadde altså tyskerne, som alle hadde betraktet som uovervinnelige, likevel lidt et knusende nederlag. Det var en nyhet som fikk kammen til å svulme på alle de som hittil hadde vært så underdanige ogg ydmyke. Italienerne tillot seg en hånlig og overlegen tone overfor keiserens menn, og dansker og slavere falt igjen inn i de tyske grenselandene og herjet og plyndret. Ottos energi fornektet seg imidlertid ikke, den vokste med vanskelighetene. Han begynte å samle en ny hær men innen han fikk tatt den i bruk, ble han brått revet bort av døden i Roma i 983. Bare 28 år gammel hadde han bukket under for alle de sorger og bekymringer han hadde å slite med, og tapet følges dobbelt tungt for folket, fordi han bare etterlot seg en liten sønn på tre år, Otto III. 1