Biografi - Biography

Tysk-romersk keiser.
Født 955.
Død 07.12.983 i Roma.

    Otto II «der Rote» var tysk-romersk keiser 973 - 983. 1

"

    Fra Carl Grimbergs «Menneskenes liv og historie».
    Otto ble valgt som etterfølger etter sin far, Otto «den Store», etter at hans far døde i 973. Broren Ludolf hadde avgått ved døden før faren. Otto var bare atten år ved sin tronbestigelse, men hadde i flere år fått prøve sine krefter på krevende oppgaver i statens tjeneste. Under farens lange fravær i Italia hadde han deltatt i regjeringen hjemme i Tyskland og hadde allerede da gitt bevis på sin rike begavelse, som imidlertid later til å ha vært parret med en altfor sterk selvfølelse. I motsetning til sin far var han liten og spinkel og savnet farens majestetiske ro og likevekt i motgangens dager, men han hadde den samme intense iver og ukuelige energi.

    Både innad og utad fortsatte Otto sin fars politikk og forsvarte Tysklands grenser mot alle angrep både fra slavere og nordboere. Han kjempet mot Harald Blåtann og trengte langt opp i Jylland. Resultatet ble opprettelsen av den «Danske Mark» i 974 mellom Eider og Sil, som han imidlertid mistet ved sin død. Samtidig kjempet han mot sin fetter, Henrik av Bayern, og overvant ham i 976. Senere kjempet han mot kong Lothar av Frankrike som ville ha Lothringen.

    Ved sin tilnærmelse til det østromerske rike hadde hans far skapt et grunnlag for en felles innsats fra hele kristenhetens side mot sarasenerne. Med flammende stridslyst vendte nå hans egen sønn sine våpen mot disse kristenhetens fiender for å få en slutt på deres herjinger i Italia. Han beseiret dem i et slag ved Tarantobukten i nærheten av Cotrone i Calabria i 982. Men i seiersrusen glemte tyskerne alle forsiktighetsregler, med den følge at de plutselig ble overrumplet av store arabiske troppestyrker, som kastet seg over dem. Ottos hær ble revet fullstendig opp, og bare med nød og neppe unnkom han selv og noen få andre. Tvers gjennom fiendens rekker banet han seg vei på sin stridshingst, red ned til stranden og langt ut i sjøen og reddet seg til slutt ved å svømme ut til et gresk skip som førte ham til en havn lenger nord i landet.

    Tyskernes strid med araberne i Syd-Italia minner på mange måter om romernes kamper med kartagerne nettopp i de samme traktene. Den tyske historikeren Leopold von Ranke kaller da også Ottos nederlag i Calabria for et germansk Cannae. Så hadde altså tyskerne, som alle hadde betraktet som uovervinnelige, likevel lidt et knusende nederlag. Det var en nyhet som fikk kammen til å svulme på alle de som hittil hadde vært så underdanige og ydmyke. Italienerne tillot seg en hånlig og overlegen tone overfor keiserens menn, og dansker og slavere falt igjen inn i de tyske grenselandene og herjet og plyndret. Ottos energi fornektet seg imidlertid ikke, den vokste med vanskelighetene. Han begynte å samle en ny hær men innen han fikk tatt den i bruk, ble han brått revet bort av døden i Roma i 983. Bare 28 år gammel hadde han bukket under for alle de sorger og bekymringer han hadde å slite med, og tapet føltes dobbelt tungt for folket, fordi han bare etterlot seg en liten sønn på tre år, Otto III. 2

"

Keiser Otto II troner under en baldakin støttet av søyler. Otto mottar hyllest fra provinsene Germania, Francia, Italia og Alamannia, symbolisert av kvinnelige figurer. Bildet dokumenterer keiserens krav på makt over Vesten. (Enkelt ark fra et «Registrum Gregorii», Trier etter 983, Chantilly, Musée Condé. «Der Meister des Registrum Gregorii» var en. ottonsk skriftlærd og illuminator ikke kjent ved navn, som arbeidet i Trier under den kunstelskende erkebiskopen Egbert von Trier (977-993)). (Wikipedia).

    Fra norsk Wikipedia:
  «Otto II (* 955 - † 07.12.983 i Roma), også kalt Røde Otto, var romersk keiser fra 973 til sin død i 983. Han tilhørte det ottonianske dynasti av saksiske hertuger. Otto II var den yngste og eneste gjenlevende sønn til keiser Otto den Store (* 912 - † 973) og keiserinne Adelheid (* ca. 931 - † 999) av Det tysk-romerske rike.
    Otto II ble konge av Tyskland i 961 (6 år gammel) og hans far utropte ham til med-keiser i 967 for å sikre ham som etterfølger til tronen. Hans far forberedte også ett ekteskap mellom Otto II og den bysantinske prinsesse Theophania, som skulle bli hans hustru livet ut. Da faren døde etter 37 års regjeringstid overtok den atten år gamle Otto II keiserkronen på fredelig vis. Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide grensene for imperiet lenger inn i det sørlige Italia. Otto II fortsatte også sin fars arbeid med å legge den katolske kirken inn under imperiets og keiserens kontroll.
    Tidlig i sin regjeringstid seiret Otto II i et oppgjør med andre medlemmer av sitt dynasti som kjempet for å overta keisertronen. Hans seier førte til at den bayerske ættelinjen, først og fremst representert ved Henrik I, hertug av Bayern, ble ekskludert fra tronfølgen i imperiet. Dette styrket Ottos autoritet som keiser og sikret arverekkefølgen for hans egen sønn.
    Etter å ha avgjort arvestriden ønsket Otto II etter 980 å rette sin oppmerksomhet mot en samling av hele Italia inn i det romerske imperium. Hans erobringer brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med muslimer i fatimide-kalifatet fordi begge hadde territorier og interesser i Sør-Italia. Etter å ha lyktes med å underlegge seg de sørlige lombardiske provinsene og i å erobre bysantinske territorier, endte hans erobringer i et knusende nederlag mot muslimene i slaget ved Stilo om det muslimske emiratet Sicilia. Mens han forberedte et motangrep mot muslimene brøt det i 983 ut et stort opprør i de slaviske provinsene som tvang imperiet til å oppgi store områder øst for Elben.
    Otto II døde plutselig i 983 i en alder av 28 år etter ti års regjeringstid. Han ble etterfulgt som keiser av sin tre år gamle sønn Otto III, noe som kastet imperiet inn i en politisk krise.» 3