Reginar I av Hainaut
0850?-0915?
Hertug.

>
    mf
Lothar I av Franken. Født 795. Død 29.09.855 i Prüm. Tysk-romersk keiser.
mm
Ermengard av Tours. Født omkring 800. Død 20.03.851. Keiserinne.
f
Giselbert I av Maasgau. Født omkring 825. Død etter 877. Greve.
m
Ermengard(?) av Franken. Født fra 826 til 830. Grevinne.

Reginar I av Hainaut. Født omkring 850. Død omkring 915. Hertug.
Gift Alberada ???. Hertuginne.
Død etter 916.
Reginar II av Hainaut. Greve.
Død etter 932.
Giselbert II av Lothringen. Hertug.
Født omkring 890.
Død 02.10.939.

Biografi - Biography

Hertug.
Født omkring 850.
Død omkring 915.

    Rainier (Reginar) var den første greve av Hainaut fra 875 til 915 og hertug av Lothringen.

    Hainautslekten var grever av Hainaut (Hennegau) fra 875 til 973 og fra 998 til 1433. Grevskapet Hainaut ligger nå på grensen mellom Belgia og Frankrike, men lå dengang i hertugdømmet Nedre Lothringen i det tysk-romerske riket. 1

    "
Lotharingia på 900-tallet (Wikipedia)

    Fra norsk Wikipedia.
  «I 843 etter keiser Ludvig Is død blir frankerriket ved traktaten i Verdun delt mellom keiserens sønner. Midtriket kommer med keiserverdigheten under Lothar I og får dermed det nye navnet "Lotharii Regnun" (Lotharingien). Det strekker seg fra Nederlandene over Burgund til keiserbyen Roma i Italia.
    I 855 blir riket delt på nytt. Lothar II. får delen mellom Maas og Rhinen, nordsjøkysten og Besançon, eller Lotharingia. Innenfor dette riket oppstår langs Rhinen og Maas hertugdømmet Lothringen.
    Under kong Henrik I. blir hertugdømmet Lothringen som femte stamhertugdømme en del av Østfrankerriket (det senere Tyskland).
    I 959 blir hertugdømmet inndelt i de to hertugdømmene Nieder- og Oberlothringen; bare Oberlothringen beholder navnet, det nordligere Niederlothringen blir i tiden som følger underlagt andre herskere og er idag del av det nåværende Luxembourg, Belgia, Nederland og Frankrike.»

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Reginhar, også kalt Reginar I, (* ca. 850; † mellom 25. august 915 og 19. januar 916 i Meerssen) var en ledende frankisk storhet i Nord-Lothringen (Nedre Lorraine) på 800- og 900-tallet. Han er grunnleggeren av Reginare-klanen, som også Hesse-huset, som styrte til 1918, tilhørte.
    Hans familiebakgrunn er ikke sikker, selv om det generelt blir akseptert at han var sønn til Maasgaugreven Giselbert og en datter til keiser Lothar I.
    Alternativt blir imidlertid også en Reginar ansett som hans far. Denne Reginar var lekabt i Echternach mellom 864 og 870 og sannsynligvis identisk med den "comes" Reginar, som ble drept 876 i slaget ved Andernach. Reginar I. er referert til i en liste over lekabbeter fra Echternach som "junior".
    I middelalderens kronikker fikk Reginar I kallenavnet "Langhals" (Collo-longus, Longum-collum), sannsynligvis feilaktig forvekslet med barnebarnet Reginar III, som fikk dette kallenavnet tidligere.

    Reginar dukker allerede opp i en "Capitularia" utstedt 877 i Quierzy av kong Karl den Skallede av Vest-Franken, sammen med Maasgaugreven Giselbert, som sannsynligvis var hans far. Sammen med biskop Franco von Liège ble han ca. 880 sendt av kongen til Nord- Lothringen for å kjempe mot normannerne under Gottfried der.
    Sammen med greve Baldwin II av Flandern og hans bror Rodulfus inngikk Reginar en pakt i 895 sammen med Kong Zwentibold av Lothringen mot kong Karl III den Enfoldige. Men allerede i 898 brøt han med Zwentibold, som hadde gitt ham en tolv-dagers frist om å forlate Lothringen, og sluttet seg til Karl III den Enfoldige. Han ga Karl rådet å angripe kongeriket Lothringen.

    I følge engelsk Wikipedia reiste greve Reginar I av Hainault seg mot Zwentibold i året 900 og drepte ham nær dagens Susteren. Etter Zwentibolds død styrte også halvbroren Kong Ludvig Barnet av Øst-Franken over Lothringen. Imidlertid gikk det øst-frankiske riket under hans styre i oppløsning, og fra 903 ble Zwentibolds rike administrert av Lahngau-greven Gebhard fra det konradinske dynastiet, som mottok tittelen hertug av Lothringen.

    Reginar hadde bygd opp en regional maktbase i løpet av sin tid i Lothringen, som han beholdt også etter kong Zwentibolds død i 900 til tross for at han hadde blitt forvist av kong Zwentibold. Fra 897 var han lekmanns abbed i Echternach, og senere overtok han også Stablo og Malmedy. I hvilken grad han ble betrodd greveembetet (comes) kan ikke utledes fra samtidens krøniker; Maasgau og Hesbaye tilskrives ham først i det 11. århundre. Det antas også at Reginar allerede innehadde Hainaut før han ble utvist fra landet i 898 og erstattet av Sigehard. I et dokument datert 21.07.905 kalte han seg dux. Etter den øst-frankiske kongen Ludvig Barnet's død († 911), nektet adelen i Lothringen, inklusive Reginar, å velge Konrad I som etterfølger, og vendte seg i stedet til den vest-frankiske riket. Dets konge, Karl III den Enfoldige, hadde anerkjent den sterke maktposisjonen Reginar hadde i Lothringen, og han forekom derfor i kongelige dokumenter som "missus dominicus", "demarcus" og "marchio".

    Reginar er nevnt siste gang i et dokument av kong Karl den Enfoldige datert 25.08.915. Hans to sønner Giselbert og Reginar II nevnes i Herstal 19.01.916 sammen med kongen, Reginar selv var sannsynligvis død på dette tidspunktet. På listen over lekabbeter fra Echternach er han oppført til 915. Hans dødssted var Meerssen.

    Han var gift med Alberada, hvis opprinnelse er uklar og som han hadde minst tre barn med: Giselbert († 939), hertug av Lothringen.
Reginar II († 931), greve av Hainaut.
N.N. datter; gift med Berengar, Greve av Lommegau og Maifeld.

    Heinz Renn antok at Reginar hadde vært gift med Ermentrud, datteren til kong Ludwig den Stammende, før han giftet seg med Alberada, og at Ermenruds datter, Kunigunde, kom fra dette ekteskap. Han begrunner dette med at det blant etterkommerne til Kunigunde finnes navnene Reginar og Giselbert. Eduard Hlawitschka er enig i Renns syn, men påpeker at det i så fall – forutsatt at Reginars anerkjente, men ikke beviste avstamning er korrekt – er et ekteskap mellom tremenninger. Reginhar og Ermentrud hadde i Ludvig den Fromme samme oldefar, men forskjellige oldemødre ved Ludvigs to hustruer, Irmingard von Hespengau (for Reginar) og Judith (for Ermentrud). Hlawitschka ser et for nært forhold mellom Reginar og Ermengard som et hinder for ekteskapet og konkluderer ut fra dette med at Reginars mor ikke var datter til keiser Lothars, men en annen hustru til hans far Giselbert slik at Reginar ikke kan stamme fra karolingerne.» 2

 

  1. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 319. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 48, 87.
  2. Wikipedia.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05