Biografi - Biography

Hertug.
Født omkring 890.
Død 02.10.939.

    Giselbert var greve av Hennegau i 916 og hertug av Lothringen 928 - 939. 1

    Fra tysk Wikipedia (oversatt):
  «Giselbert II av Lothringen (* ca. 890; † 02.02.939) var hertug av Lothringen fra 928.
    Hans far var Reginar I, som var sønn til Giselbert I, greve av Maasgau, og en datter til keiser Lothar I som ikke er kjent ved navn, muligens Ermengarde.
    De senere grevene i Hainaut, Flandern, Leuven og hertugene av Nedre Lothringen og Brabant og landgrevene i Hessen stammer fra Giselberts bror Reginar II. Etterslekten Giselberts I er kjent som Régniers / Reginare.

    Reginar I eide omfattende eiendommer i Hainaut, Hespengau og i Ardennene. Fra 894/895 kjempet han mot Zwentibold, kongen av Lothringen, som var en uekte sønn til Arnulf av Kärnten og ble utnevnt og støttet av ham som konge av Lothringen. Etter at Arnulf av Kärnten døde, anerkjente Lothringens opposisjon under ledelse av Reginar I den mindreårige, øst-frankiske kong Ludvig "Barnet".
    I 911 ble Konrad I, som var upopulær i Lothringen, konge av Øst-Franken. Reginar I oppfordret den vest-frankiske kong Karl III den Enfaldige til å komme til Lothringen. Karl ble valgt til konge av Lothringen kort tid senere og Reginar I, som døde i 915, fikk tittelen "marchio". Giselbert arvet hans grevetittel og len. Imidlertid satt Karl den Enfoldige Wigerich inn som pfalzgreve.

    Giselbert von Lothringen ønsket å beholde farens makt for seg selv. I likhet med faren ble han lekmanns abbed ved Imperial Abbey of Stablo-Malmedy. Han samlet tilhengere omkring seg gjennom sjenerøs tildeling av kirkelige eiendommer. fra 920 hadde han tittelen "princeps" av Lothringen og sto i åpen maktkamp mot Karl den Enfoldige. Maktkampen ble utløst av en strid om utnevnelsen av en ny biskop i Liège. I 922/923 ble Karl den Store styrtet og de karolingiske tilhengerne i Lothringen byttet side til den øst-frankiske kongen Henrik I. Bakgrunnen var et håp om effektivere beskyttelsestiltak mot raidene fra ungarere og vikinger. Henrik I klarte å vinne Giselbert von Lothringen til seg. I årene fra 923 til 925 ble Lothringen erobret av øst-frankerne, og i årene 926 til 928 var Eberhard von Franken hertug av Lothringen.

    I 928 ble Giselbert hertug av Lothringen og giftet seg samme år med Gerberga, den eldste datteren til kong Henrik I og Mathilde av Ringelheim.
    Fra dette ekteskapet stammer Henrik og Gerberga. Som mindreårig var Henrik hertug av Lothringen fra 940 til sin død i 944. Gerberga (* sannsynligvis 935; † etter 07.07.978) giftet seg i 949 med Adalbert I (Albert), greve av Vermandois, en sønn til Herbert II.

    Under Henrik I's regjering var Giselbert lojal. I 939 ville han imidlertid slutte seg til den nye vest-frankiske kongen Ludvig IV (karoliner). Han deltok i opprøret til Henrik, Otto I yngre bror, og Eberhards av Franken.

    Etter slaget ved Andernach 02.02.939 druknet Giselbert i Rhinen under flykt. Ludwig IV nådde slagmarken for sent og kunne ikke lenger gripe inn.

    Ludvig IV tok Giselberts enke, Gerberga, med seg ved retretten og giftet seg med henne i 940. Fra dette ekteskapet kom den senere vest-frankiske kong Lothar og Karl, hertugen av Nedre Lothringen (et øst-frankisk (tyskt) len).

    Reginarene (etterkommerne til Reginar II) mistet sin innflytelse i Lothringen. Først etter at den siste mannlige karolingeren, Otto av Nedre Lothringen (Karls sønn), døde i 1012, fikk de tilbake makten i Nedre Lothringen.

    Richer, en munk fra Saint Remy, karakteriserer Giselbert slik :Han uttaler seg
      "Han er dristig, inkonsekvent, uøkonomisk, grådig etter andres gods og stridbar. Han uttaler seg
        tvetydig, spør engstelig, svarer dobbelttydig og han forårsaker ofte forvirring og harme."» 2