Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 900.
Død 06.08.966 i Bamberg.

    Konge av Italia 950 - 961.

    Kong Lothar av Italia, som var av Karl «den Store»'s ætt, døde i 950. En maktlysten og tyrannisk markgreve i Nord-Italia, Berengar, oppkastet seg så til konge av Italia. Ettersom den avdøde kong Lothars enke, den vakre og folkekjære Adelheid, ble betraktet som arving til tronen, gjorde Berengar henne uskadelig ved å sperre henne inne, han utsatte henne til og med for den råeste mishandling, antagelig i det håp at hun skulle dø i fengslet. Det fortelles også at Berengar forsøkte å tvinge henne til ekteskap med sin sønn, Adelbert, for på den måten å skaffe sin ætt i hvert fall et skinn av rett til kongekronen. Men Adelheid holdt tappert stand.

    Adelheid greide å flykte fra sine plageånder. En prest og en trofast terne som hadde fått lov til å bli hos henne, hadde med forenede krefter greidd å grave en underjordisk gang ut fra fengslet. En natt flyktet de alle tre, og etter å ha utstått mange farer og strabaser fant de beskyttelse i et befestet slott, som tilhørte en av Berengars motstandere.

    Så kom da Otto «den Store» til Italia, og ble hilst med jubel overalt. Han holdt sitt høytidelige inntog i Berengars hovedstad Pavia og kalte seg fra da av konge av Italia. Fra alle kanter strømmet landets mektigste menn til og hyllet ham, mens Berengar trakk seg tilbake uten sverdslag og søkte tilflukt i en borg oppe i fjelltraktene.

    Berengar fant det rådeligst å underkaste seg Otto og avlegge troskapsed til ham. Men hans underdanighet varte ikke lenge. Mens Otto lå i kamp med sin opprørske sønn og svigersønn og deres forbundsfeller ungarerne, forsøkte Berengar å gjøre seg uavhengig og gikk med planer om å underlegge seg hele Italia og la seg utrope til romersk keiser. Men da ble paven, den attenårige Johannes XII, engstelig og ba Otto om hjelp. Dermed hadde Otto fått en gunstig anledning til å virkeliggjøre sine planer om å vinne keiserkronen. Så snart forholdene i Tyskland tillot det, dro han for annen gang over Alpene med en hær. Adelheid var også med. Hennes tidligere plageånd, Berengar, trakk seg på ny tilbake til sine utilgjengelige fjellfestninger sammen med sine menn og avventet der begivenhetenes gang. Men Otto fortsatte til Roma.

    «Gutten på St. Peters stol» angret snart at han hadde kalt Otto til Roma og sluttet i all hemmelighet forbund med Berengar mot keiseren. Det var ikke for å bli avhengig av en mektig keiser han hadde reddet seg unna Berengars ærgjerrige planer. Etter at Otto så fikk avsatt paven og erstattet ham med en ny pave, Leo VIII, vendte Otto seg mot Berengar. Han inntok de befestede borgene hans og førte ham som fange til Tyskland.

    Berengar døde 06.08.966 i et kloster i Bamberg som Otto «den Store»'s fange. 1

"

Otto I's seier over Berengar II. Han mottar som tegn på underkastelse et sverd fra kong Berengar som kneler til venstre. Ottos følgesmann til høyre bærer et sverd med spissen opp som tegn på autoritet. Illustrasjon av et manuskript fra World Chronicle av Otto von Freising. Milano, Biblioteca Ambrosiana (Wikipedia)..

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Berengar II (* ca. 900 - † (04.08.966) var konge av Italia fra 950 til han ble avsatt i 961. Han tilhørte Anscarid- og Unruoching-dynastiene, og ble oppkalt etter sin morfar, Berengar I. Han etterfulgte sin far som markgreve av Ivrea ca. 923 (hvorfra han ofte er kjent som Berengar av Ivrea), og ledet etter 940 den aristokratiske motstanden mot Kong Hugo og Lothar II. I 950 etterfulgte han sistnevnte og fikk sønnen Adalbert kronet som sin medhersker. I 952 anerkjente han Otto I av Tysklands suverenitet, men sluttet seg senere til et opprør mot ham. I 960 invaderte han pavestatene, og året etter ble hans rike erobret av Otto. Berengar forble på frifot til han overga seg i 964. Han døde fengslet i Tyskland to år senere.

    Markgreve av Ivrea (923-950).
    Berengar var sønn til markgreve Adalbert I av Ivrea og hans hustru Gisela av Friuli som var datter til kong Berengar I av Italia tilhørtende unruoching-dynastiet i Friuli. Han var dermed en direkte etterkommer til den karolingiske keiser Ludvig den Fromme på morssiden. Han etterfulgte sin far som markgreve ca. 923 og giftet seg med Willa, datter til Boso, markgreve av Toscana og niese til kong Hugo av Italia.. Kronikøren Liutprand fra Cremona, oppvokst ved Berengars hoff i Pavia, gir flere spesielt levende beretninger om hennes karakter.
    Omkring 940 ledet Berengar et opprør av italienske adelsmenn mot onkelens styre. For å unngå et angrep av Hugos tilhengere, flyktet han, advart av kongens unge sønn Lothar, til kong Otto I's hoff i Tyskland. Otto unngikk å ta parti, men likevel var Berengar i 945 i stand til å returnere til Italia med innleide tropper og ble ønsket velkommen av den lokale adelen. Hugo ble beseiret og trakk seg tilbake til Arles, og ble nominelt etterfulgt av Lothar. Etter Berengars vellykkede opprør ble all reell makt i kongeriket Italia konsentrert i hans hender med Hugos sønn Lothar som titulær konge. Lothars korte regjeringstid endte ved hans tidlige død i 950, antagelig ble han forgiftet.

    Konge av Italia (950-61).
    Berengar overtok deretter den kongelige tittelen med sønnen Adalbert som medhersker. Han forsøkte å legitimere kongedømmet ved å tvinge Lothairs enke, Adelaide, henholdsvis datter, svigerdatter og enke etter de tre siste italienske kongene, til ekteskap med Adalbert. Den unge kvinnen nektet imidlertid voldsomt, hvoretter Berengar fikk henne fengslet i Garda, og hvor hun angivelig også ble mishandlet av Berengars hustru, Willa. Ved hjelp av greve Adalbert Atto av Canossa klarte hun å flykte og ba om beskyttelse hos kong Otto av Tyskland. Otto, selv enkemann siden 946, benyttet muligheten til å få Lombardias jernkrone ("Corone Ferrea"). Adelaides ønske om intervensjon resulterte i hans invasjon av Italia i 951. Berengar måtte forskanse seg i San Marino, mens Otto mottok hyllest fra den italienske adelen, giftet seg med Adelaide og tok tittelen konge av Lombardene. Han returnerte til Tyskland og utnevnte ¨sin svigersønn, Konrad den Røde, som regent i Pavia.
    Berengar møtte ved Riksdagen Augsburg i 952 og hyllet Otto. Han og sønnen Adalbert forble italienske konger som Ottos vasaller, selv om de måtte avstå territoriet "Marca del Friuli" til ham, og som den tyske kongen overlot til sin yngre bror, hertug Henrik I av Bayern som keiserlig "Marca di Verona". Mens Otto måtte håndtere opprøret til sin sønn, hertug Liudolf av Schwaben, i 953, angrep Berengar "Marca di Verona" og beleiret også greve Adalbert Attos slott i Canossa "Castello di Canossa").

    Tap av kontroll og død (961-966).
    I 960 invaderte Berengar de pavelige statene under pave Johannes XII. Johannes appellerte til kong Otto om støtte, og Otto marsjerte igjen mot Italia med sikte på sin kroning som den hellige romerske keiseren,. Berengars tropper deserterte og Otto tok Pavia julen 961 uten motstand og erklærte Berengar avsatt. Han fortsatte til Roma, hvor han ble kronet til keiser 02.02.962. Så vendte han seg igjen mot Berengar, som ble beleiret i San Leo.
    I mellomtiden hadde pave Johannes inngått forhandlinger med Berengars sønn, Adalbert, noe som fikk Otto til å innta Roma i 963, hvor han avsatte paven og lot pave Leo VIII velges til ny pave. Året etter overga Berengar seg til slutt til Ottos styrker, Han ble fengslet i Bamberg i Tyskland, hvor han døde i august 966.

     Hans hustru, Willa, tilbrakte resten av livet i et tysk kloster.» 2