Adalbert II av Italia
0936?-0971
Konge.

>
ff
Adalbert I av Ivrea. Død omkring 923. Markgreve.
fm
Gisela av Italia. Født mellom 880 og 885. Død mellom 910 og 915. Grevinne.
mf
Boso av Arles. Født omkring 885. Død etter 936. Markgreve.
mm
Willa av Burgund. Født omkring 900. Død etter 936. Grevinne/markgrevinne.
f
Berengar II av Italia. Født omkring 900. Død 06.08.966 i Bamberg. Konge.
m
Willa av Arles. Født mellom 911 og 912. Død 970. Grevinne/Dronningkonsort.

Adalbert II av Italia. Født omkring 936. Død 30.04.971. Konge.
Gift omkring 958 Gerberga av Chalon. Dronning/hertuginne.
Født omkring 940.
Død mellom 986 og 991.
Otto-Vilhelm av Burgund. Greve.
Født mellom 955 og 962.
Død 21.09.1026.

Biografi - Biography

Konge.
Født omkring 936.
Død 30.04.971.

    Adalbert var medkonge av Italia fra 950 til 961. 1

    "
En sølvpenning utstedt av Berengar (som er navngitt på forsiden) og Adalbert (som er navngitt på baksiden). På motsatt side står Papia for Pavia (Wikipedia).

    Fra engelsk Wikipedia (oversatt):
  «Adalbert (* ca. 936 - † 30.04.971 i Autun) var konge av Italia fra 950 til 961, og regjerte sammen med sin far, Berengar II. Etter avsettelsen fortsatte Adalbert å kreve det italienske riket frem til hans nederlag i kamp med styrkene til Otto I i 965. Da han var den andre Adalbert i hans familie, Anscarids (huset Ivrea), er han noen ganger nummerert Adalbert II. Hans navn er tidvis, spesielt i eldre verk, forkortet til Albert.
    Adalbert ble født mellom 932 og 936, som sønn til Berengar (* ca. 900 - † 966), den gang markgreve av Ivrea, og Willa (* 911/912 - † 970), datter til Boso, markgreve av Toscana.

    15.12.950 ble han og faren valgt samtidig av den høye adelen til å etterfølge kong Lothar II av Italia. De ble kronet sammen i basilikaen Saint Michael i Pavia.

    Berengar forsøkte å tvinge Lothars enke, Adelaide, til å gifte seg med Adalbert for å sementere deres krav om et felles kongedømme. Selv om senere tradisjoner taler om et ekteskap, nektet Adelaide å bli gift og flyktet til Canossa. Hun ble sporet opp og fengslet i fire måneder på Como.

    Tysk invasjon.
    I 951 invaderte kong Otto I av Tyskland Italia, tvang frem løslatelse av Adelaide og giftet seg selv med henne. Han gjorde imidlertid ingen anstrengelser for å avsette kongene i Italia. I stedet ble Adalbert og Berengar tvunget til å delta ved Riksdagen i Augsburg i Tyskland i august 952, der Otto formelt tildelte dem kongeriket Italia, og dermed underkastet kongedømmet Tyskland.
    Mellom 953 og 956 beleiret Adalbert og Berengar Adalbert Azzo, greve av Canossa, i hans slott, der Adelaide hadde tatt tilflukt i 951. I 956 gikk hertug Liudolf av Schwaben, Ottos sønn, inn i Italia med en stor hær for å hevde sin fars autoritet. Adalbert samlet en stor styrke for å motsette seg ham. Han beseiret Liudolf, men før Liudolf kunne vende tilbake til Tyskland døde han i september 957. Etter denne seieren angrep Adalbert i 960, assistert av hertug Hugo av Toscana, hertug Theobald II av Spoleto. Under dette felttoget trengte styrkene seg til og med inn på romersk territorium.
    Pave Johannes XII ba kongen av Tyskland om hjelp mot Adalbert. Otto gikk inn i Italia i 961, mens Adalbert samlet en stor hær i Verona. Ifølge samtidige kilder var den 60 000 mann sterk, selv om dette er en åpenbar overdrivelse. Mange av de ledende adelsfamiliene nektet imidlertid å delta i forsvaret av Italia med mindre Berengar abdiserte til fordel for sønnen. Dette nektet den eldre kongen, og dermed kunne Adalbert ikke effektivt motsette seg den tyske invasjonen. Otto fortsatte uten motstand til Milano, hvor han ble kronet til konge av erkebiskop Walbert i november, og derfra til Roma, hvor han ble kronet til keiser av paven 03.02.962. Adalbert og Berengar gikk i dekning.

    Eksil.
    Etter sin keiserlige kroning beleiret Otto de forskjellige festningene som var lojale mot Adalbert og Berengar. Høsten 962 forlot Adalbert Italia og tok tilflukt hos araberne i Fraxinetum i det sørlige Burgund. Derfra dro han til Korsika. Fra Korsika åpnet han forhandlinger med pave Johannes XII, og foreslo en felles aksjon mot Otto. Han seilte til Italia og landet i Civitavecchia. Der ble han møtt av pavens representanter, som eskorterte ham til Roma. Otto, som hadde tvunget Berengar til å overgi seg, marsjerte deretter mot Roma. Etter ett uengasjert forsvar flyktet Adalbert og paven.
    Adalbert returnerte til Korsika i sitt andre eksil. Han forsøkte ikke å gjenvinne Italia igjen før etter at Otto hadde returnert nord for Alpene. Da han til slutt kom tilbake i 965, forsøkte han å ta Pavia, den italienske hovedstaden, men ble beseiret av en annen schwabisk hær, denne gang under hertug Burchard III. 25. juni beseiret Burchard ham i kamp mellom Parma og Piacenza. Sammen med Adalbert kjempet hans brødre: Konrad, greve av Milano, som opprinnelig hadde inngått fred med Otto, og Guido, markgreve av Ivrea, som døde i kampene.
    Etter å ha mislyktes i sitt andre forsøk på å gjenvinne sitt rike, begynte Adalbert en lang rekke forhandlinger med det bysantinske riket, som ble truet av Ottos intriger i Sør-Italia. Da disse mislyktes, trakk han seg tilbake med sin hustru, Gerberga, til familiens eiendommer i Burgund.

    Adalbert døde på Autun, 30.04.971 eller mellom 972 og 975.

    I ekteskapet, som ble inngått omkring 956, hadde Adalbert sønnen, Otto-Vilhelm, som etterfulgte som greve av Mâcon gjennom ekteskap med enken etter den forrige greven. Dette har ført til at noen lærde feilaktig har konkludert med at Gerberga må ha vært i slekt med grevene til Mâcon.

    Etter Adalberts død giftet Gerberga seg med Henrik I den Store, hertug av Burgund. Henrik adopterte Otto-Vilhelm og overlot ham grevskapet Burgund. Otto-Vilhelm ble også tilbudt den italienske kronen etter Arduins død i 1015, men han takket nei.

    Seksten vitnemål utstedt i fellesskap med sin far og tre utstedt av ham selv alene har overlevd fra Adalberts regjeringstid. De er redigert og publisert.

    Berengar og Adalbert fikk myntet sølvdebarer på Pavia. Denaren (denarius. plur. denarii) fungerte som hovedsølvmynt i Romerriket.» 2

 

  1. Erich Brandenburg: Die Nachkommen Karls des Grossen. Leipzig 1935. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 296. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 55.
  2. Wikipedia.

Personregister Etternavnsregister Stedsregister
Person Index Family Name Index Geographical Index
Produsert av DISGEN versjon 8.1e 2022-08-05